Kunstgressbanen jeg var kommet til var omringet av løpedekke, men det var merkelig nok ikke malt opp løpebaner på dette, kanskje det var helt nytt og dette ikke var klart ennå? Ellers var det en hyggelig overraskelse i gråværet å se at de hadde en finfin liten tribune her, hvor det ville være gode muligheter å gjemme seg om det ble mer regn enn det var akkurat nå.
Min kompanjong tok umiddelbart plass på tribuna, mens jeg selv fant ut at jeg skulle starte kampen med å fotografere litt rundt banen mens det fortsatt var litt naturlig lys til å hjelpe flomlysene. Innmarsj ble foretatt til musikken av AC/DCs Hells Bells, og mens dommeren snakket med kapteinene før avspark runget noe galgenhumoristisk (Neset ligger helt sist på tabellen, og ser ganske nedrykksdømte ut) «I will survive» ut over anlegget.
Da kampen startet ble det raskt klart at det var gjestene fra Levanger (Sverre er en av klubbene som sto bak da Levanger FK ble etablert i 1997) som var favoritter. Det gikk faktisk bare 200 sekunder før ballen lå i nettet og det sto 0-1 etter et hjørnespark.
Etter denne pangstarten tok det nesten ti minutter før neste scoring kom og det sto 0-2, men deretter gikk det bare to minutter før dommeren blåste i fløyta og pekte på straffemerket foran hjemmelagets målvakt. En av Neset-forsvarerne hevdet fellingen hadde vært utenfor streken men fikk ikke medhold i det, og straffen ble satt i mål til 0-3, og et hattrick gjennomført med under 11 minutter fra første til siste mål!
Etter dette tok Sverre foten litt av gasspedalen, uten at Neset slapp så veldig inn i kampen av den grunn. Faktisk var noe av det mest nevneverdige som skjedde i resten av første omgang at en enorm flokk gjess plutselig satte kursen sørover, noe som nesten fikk meg til å føle at jeg var i en scene fra Hitchcocks «Fuglene».
Jeg hadde etter at mørket hadde tatt helt over rundt banen (Med unntak av enkelte sterkt opplyste drivhus rundt omkring i nabolaget) tatt plass på tribuna, noe jeg var svært glad for etter at regnet hadde begynt å bøtte ned. Da det ble pause sto det fortsatt 0-3, og jeg hadde sørget for å bevege meg bort til kiosken for å teste de lokale vaflene, som absolutt fikk ståkarakter!
Etter pause virket det som om Sverre hadde bestemt seg for at det de hadde prestert den siste halvtimen ikke hadde vært helt godt nok. Foran oss drøyt åtti frammøtte ble det igjen litt futt og fart ute på kunstgressmatta, og det tok under halvanna minutt fra avspark før laget i svarte og hvite trøyer økte til 0-4 og min sidemann selvsikkert erklærte at denne kampen ikke kom til å ende med hjemmeseier.
0-5 kom i det klokka mi passerte 54 spilte minutter, og jeg kan røpe alt nå at spådommen om hvilket lag som kom til å vinne kampen ikke sto for fall. Hjemmelagets keeper var faktisk sitt lags bestemann, og sørget lenge for at ikke stillingen var verre, før han i det 67. spilleminutt måtte melde pass og det ble 0-6.
Med fem minutter igjen av ordinær tid ble kampens andre hattrick fullført og det ble 0-8. Jeg forventet nå at dommeren ikke kom til å legge til noe særlig med tid, men det ble faktisk spilt rundt fire minutters tillegg før oppgjøret ble blåst av, og spillerne kunne takke hverandre for kampen, og også gratulere Neset-keeperen med å ha avverget et solid tosifret nederlag i en kamp hvor han tross at det var to tremålsscorere hos motstanderne utvilsomt var kampens store spiller.
Kursen ble satt tilbake mot Stjørdal, hvor jeg etter en kjapp tur på butikken fikk tatt et av helgas siste tog på Trønderbanen tilbake til Trondheim, hvor jeg kom meg i hus like før midnatt etter å ha besøkt min bane nummer 1091.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar