Etter å ha fått dekorert feltet med enda mer rødt og hvitt gjorde vi oss klare, og etter en god TIL-august (Ikke bare spilleren, men altså også måneden han deler navn med) var det nok en hel del håp å spore på det lille bortefeltet. Håpet ble etter hvert ledsaget av godt TIL-spill som kanskje også skapte litt tro, og før det var spilt tjue minutter i kampen fikk de for anledningen sort- og grønnkledde plassert ballen i mål til 1-0.
Vel ti minutter senere kvitterte dog FKH på et frispark vi som sto like ved der den påståtte forseelsen fant sted skulle vært idømt, og vi var like langt med 1-1.
Det sto dermed 1-1 da vi gikk til pause, og jeg undret på om de orangekledde på flanken vår var villfarne AaFK-supportere, eller kanskje Rosseland-supportere som ikke hadde rukket fram til forrige kamp i byen? (Fasit viste seg å være at dette var ryddemannskapene som skulle i aksjon etter kampen)
Etter pause bølget spillet fram og tilbake. FKH kom til noen enorme sjanser i motsatt ende av banen, mens foran kortsida hvor vi og FKHs unge «ultras»-gjeng hadde hver vår del tok det litt tid før det skjedde så mye stort. Litt over en halvtime ut i omgangen fikk de hvitkledde på hele stadion juble, og mens TIL fortsatte å prøve ble det litt for mye nesten foran mål. Kampen endte dermed med et surt 2-1-tap, og jeg kunne raske med meg Arne og Martin og sette kursen østover over fjellet for en seig hjemreise gjennom natten. Som Arne så treffende sa det etter 5-6 timer på veien: «Man må virkelig være glad i klubben for å gidde dette opplegget her».
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar