Etter å ha forlatt kampen i Dalsland hadde jeg rimelig knapt med tid på veien videre, og for å gjøre ting verre havnet jeg først bak en skurtresker på E45 som ikke slapp trafikken forbi før køen var nærmere tre km lang. Etter å ha svingt av europaveien havnet jeg så bak en fyr i en cabriolet som virka å være livredd at hattene skulle fyke av ham og kona, så han konstant lå tjue km/t under fartsgrensa. Til slutt kom jeg likevel fram dit neste kamp skulle spilles, også denne i division 5 når Hogstorps IF og IFK Lane møttes.
Hadde jeg ikke blitt holdt igjen i trafikken hadde jeg nok nådd avspark helt fint, men nå kom jeg til banekanten etter at det var spilt bittelitt. Stadionuret sto likevel bare på 1, så jeg hadde ikke gått glipp av noe særlig, og jeg fikk også her se en nydelig gressbane foran et lite klubbhus med kiosk og garderober. Her var det faktisk betydelig bedre oppmøte enn på forrige kamp, og nærmere 100 mennesker befant seg i solsteiken langs sidelinja.
Det var spilt omtrent ti minutter da vi fikk kampens første mål, og slik spillet hadde utviklet seg var det ingen stor overraskelse at det var hjemmelagets spillere og fans som kunne juble etter at et langt innkast ble ekspedert videre inn i målet til 1-0. Ti minutter senere fikk vi igjen se en scoring, denne gangen da et frispark fra ganske langt hold på imponerende vis gikk inn så det ble 2-0.
4-5 minutter senere kom Hogstorp igjen i angrep, og nå fikk vi se et eksempel på svært god fordelsdømming da dommeren valgte å la spillet fortsette etter at en av de rødhvite gikk i bakken, noe som ga en lagkamerat av ham muligheten til å sette inn 3-0.
Det var som nevnt solsteik, så jeg valgte å skaffe meg et eksemplar av verdens beste saftis mens jeg så slutten av omgangen. Flere mål fikk vi ikke se, og lagene gikk til pause med 3-0. I pausen stakk jeg og snudde bilen, samt smurte meg litt mat ettersom jeg nesten ikke hadde spist noe hele dagen. Med nye krefter tok jeg så igjen plass ved banen for å se helgas siste 45 minutter med fotball.
De blåhvite fra Lane (der jeg var på kamp i 2023) fortsatte å slite mot det som helt klart var et bedre lag, men ble gang på gang reddet av assistentdommerens flagg. Det var litt komisk å se at hjemmelagets nummer 14 ble sintere og sintere for hver gang han ble avvinket for offside, men da han litt før timen var spilt endelig klarte å holde seg på rett side av gjestenes backrekke lenge nok kom i rask rekkefølge både 4-0 og 5-0.
I det 63. spilleminutt ble ballen igjen satt i mål, men denne gangen var det faktisk IFK Lane som hadde scoret! 5-1, og kanskje et nytt håp for gjestene?
Neida, når sant skal sies, så var vi resten av kampen nærmere en større ledelse til vertskapet enn vi var flere reduseringer. Varmen gjorde nok sitt til at både presisjon og innsats sank mot slutten av kampen, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 5-1, til stor glede for hjemmelagets supportere.
Jeg kunne etter en helt nydelig dag i nordenden av Västra Götalands län igjen sette kursen nordover, og etter litt shopping på Nordbysenteret svingte jeg inn hjemme ganske presis klokka ni.
Etter to intense fotballdager på Sørlandet var jeg litt spent på formen da jeg våknet søndag morgen, men jeg innså raskt at det ikke fantes noen unnskyldning for ikke å hoppe i bilen igjen og sette kursen sørover mot Svinesund. Etter noen timers kjøring kom jeg gjennom et vindfullt Bohuslän fram til Uddevalla, hvor jeg etterhvert fant fram til bygda Lane hvor det hjemlige IFK skulle ta imot Kungshamns IF til kamp i division 5, altså nivå 7.
På et idyllisk lite stadion hvor en nydelig gressmatte var omkranset av mer eller mindre provisoriske benker, og en slags overbygd tribune foran klubbhuset som ingen satt på (faktisk var de fleste benkene derfra flyttet ut i friluft) betalte jeg meg inn, og konkluderte med at alt lå til rette for en deilig dag med fotball.
Etter at gjestene hadde vist litt muskler de første par minuttene kom hjemmelaget mer med på notene, og i det niende minutt fikk de ekspedert et innkast i mål til 1-0.
Etter dette ga de blåhvite igjen fra seg initiativet, og da gjestene etter en halvtimes spill utlignet på et straffespark var det på ingen måte ufortjent at det sto 1-1.
1-1 sto seg til pause, og jeg bestemte meg for ikke å bruke drikkebongen som var inkludert i billettprisen, og heller nyte litt deilig vaniljecola etter kampen. Da pausen gikk mot slutten satt jeg tilfeldigvis ved garderobedøra, og holdt på å pådra meg en alvorlig tigerbalsamforgiftning da spillerne kom ut.
Etter pause så hjemmelaget friske ut, men noen virkelig store sjanser fikk vi ikke i noen av endene på banen, og da dommeren til slutt blåste av kampen sto det fortsatt 1-1, noe som kanskje alt i alt ga et greit bilde på kampen.
Jeg hadde ombestemt meg angående hvilken kamp jeg skulle ta som dagens andre, så nå hadde jeg det litt småtravelt, og hastet mot parkeringsplassen, mens de fleste andre av de drøyt femti frammøtte tok det noe roligere.
