Siden jeg hadde kjørt i en hel del timer spurte jeg meg fram til toalettet, som viste seg å ligge inne på klubbhuset. Som på klubbhus flest hang her haugevis av vimpler fra klubber som i årenes løp har besøkt anlegget, og mest overraskende var det kanskje at Åsane hadde vimpelen sin her. De andre norske bidragene jeg så var Store Bergan og Kvik Halden, hvorav sistnevnte nok var den minste overraskelsen.
Nya Bjärkevi var et flott anlegg, med en gressbane hvor det var trebenk langs hele den ene langsida, og en kunstgressbane med ei flott lita tribuna langs den ene banehalvdelen. Det var på sistnevnte bane det ble varmet opp til kamp nå i kveld, ettersom det var her man hadde flomlys, og siden det var siste serierunde skulle alle kampene gå samtidig fredag kveld. Mens flere klassiske rockelåter dundret ut fra høytalerne studerte jeg tabellen, og kom fram til at sportslig sett var det lite som sto på spill i kveld, men lagene var tabellnaboer med bare ett poeng mellom seg, så litt prestisje var det nok likevel forbundet med å vinne.
Da kampen kom i gang var det dukket opp en hel del tilskuere, og utover i første omgang dukket det stadig opp nye. Ute på banen bølget spillet fram og tilbake, men utenom en helt gigantisk mulighet som ble reddet på strek av en Mjörn-spiller litt etter halvspilt omgang var det en svært sjansefattig omgang fotball vi fikk se. Da dommeren blåste til pause og sendte lagene i garderoben sto det fortsatt 0-0 foran oss nå litt over 100 frammøtte.
Etter pause syntes jeg begge lag viste mer vilje til å prøve å skape noe foran mål, men jeg syntes også hjemmelaget nå virket et lite knepp skarpere. Dette toppet seg rett etter at timen var spilt, da de hvite og blå pakket gjestenes målvakt grundig inn, og deretter satte en corner direkte i mål til 1-0!
Tross ledelse og et lite overtak, dette var på ingen måte en avgjort kamp. Fortsatt presset begge lag på, men ofte sørget dommerfrustrasjon og konsentrasjonssvikt til at det ikke skjedde mer. Det ble for øvrig tydelig for meg at Sollebrunn-keeperen nok var litt hissig av seg, for det var flere situasjoner hvor han begynte å kjefte på en måte som gjorde at lagkameratene fokuserte voldsomt på å få roet ham ned, mens motstanderne kanskje heller prøvde å provosere ham enda litt mer. Det lyktes likevel ikke med å få påføre ham et gult kort før det var under ti minutter igjen av kampen, og jeg mistenkte at det nok ikke ble noe kort nummer to på den relativt korte tida som gjensto.
Det var akkurat kunngjort hvem som ble matchens lirare hos hjemmelaget (nummer 16), da vertskapet igjen skulle slå et hjørnespark fra sin venstrekant, og nok en gang endte ballen i mål! Scoringen, som ga oss 2-0 i det min stoppeklokke passerte 88 spilte minutter, var muligens innom noen på veien, men ble kreditert han som slo hjørnesparket også denne gang.
De for anledningen rødhvitstripete fra Mjörn-sjøens sørøstbredd hadde tross dette ikke gitt opp, og ett minutt på overtid lyktes de faktisk med å kjempe inn en redusering til 2-1. Dette ble dessverre for dem for lite for sent, og dermed endte kampen 2-1, og hjemmelaget hadde skaffet seg en fire poengs luke til bortelaget på sluttabellen.
Jeg hastet tilbake til bilen og tok samme vei tilbake som jeg hadde kommet, noe som medførte at jeg var hjemme omtrent ved midnatt, og dermed rakk å ordne bloggpost før jeg tok kveld for å samle krefter til lørdagens antatt svært regnfulle eliteseriekamp i Oslo.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar