Vålerenga - Tromsø 1-0

2009. Det var sist Tromsø slo Vålerenga i obligatorisk kamp i Oslo. 16 år. Skulle det endelig gå denne gangen? Etter en formiddag med et helt grusomt vær var det faktisk opphold selv om det fortsatt blåste godt da jeg forlot bilen og tuslet fra parkeringa og inn på bortefeltet for å se eliteseriekampen mellom Vålerenga og Tromsø.

Med et heltent Forza Tromsø på plass virket det lenge som om også «Gutan» var on fire i dag, men dessverre, da ballen først endte i nettet foran Østblokka hadde Ieltsin Camões vært ganske klart offside så jubelen ble kortvarig.

Som om ikke denne annulleringen var ille nok valgte dommeren noe senere å blåse for ingenting rett før Alexander Warneryd hamret ballen i mål. Det at han blåste før avslutningen gjorde også at VAR ikke kunne rette opp tabben hans, og omgangen var også preget av flere helt uforståelige avgjørelser fra ham.

Vi fortsatte å synge og gjøre vårt for å støtte de rødhvite, men det sto fortsatt 0-0 etter en omgang der TIL burde ha skaffet seg en klar ledelse da dommeren blåste for pause og sendte lagene i garderoben. Jeg hadde for anledningen kledd meg alt for dårlig, så jeg skulle gjerne hatt en garderobe jeg også, men jeg bet tennene sammen og satset på at spillet ville varme mer etter hvilen.

På et usedvanlig folketomt Intility stadion (Det ble meldt om nesten 8500 solgte billetter, men det kan ikke ha vært særlig mer enn halvparten som faktisk var til stede) kom blåtrøyene mer med på notene etter hvilen. TIL hadde likevel flere sjanser til å avgjøre, og den største kom etter en smart frisparkvariant der avslutninga ble for dårlig.

Det var fortsatt målløst da det litt før kampen var over begynte å pissregne igjen, etter at vi stort sett hadde vært forskånet for denslags. Dette viste seg å være et forvarsel for at ting kom til å bli helt forjævlig, for jammen scora ikke hjemmelaget med knapt fem minutter igjen av ordinær tid.

I det vi gikk inn i overtiden, smalt Leo Cornic sammen med VIF-keeperen, noe som gjorde at ballen ikke var i spill igjen før min stoppeklokke var på 92 minutter. Jeg hadde derfor en klar forventning om at dommeren kom til å utvide de seks tillagte minuttene tilsvarende, noe han faktisk gjorde! Flere scoringer ble det likevel ikke, så da kampen var over sto det fortsatt 1-0.

Det var en skuffet gjeng både på banen og på kunstgresset som samlet seg i nordenden av banen for å takke hverandre for innsatsen mens det ble feiret i motsatt ende, og etter å ha forlatt stadion hastet jeg hjem for å lage en bedre middag som trøst for vissheten om at heller ikke denne gangen ble det seier til Tromsø i hovedstaden.

Flere bilder fra kampen, blant annet av en noe betenkt Marius, kan du se på facebooksida til Gry!