Vålerenga - Ranheim 3-1

Søndag kveld inviterte Emil meg med på «folke-VIP» dagen etter, så derfor tok jeg på ettermiddagen bussen ned mot Helsfyr, og rakk akkurat å svinge inn i Innspurten før corteoen i anledning Vålerengas 111-årsdag inntok gatestubben opp mot stadion.

Jeg fant så min medsammensvorne, og vi fant etter hvert fram til riktig inngang og kunne innta serveringsområdet hvor vi fikk to enheter drikke (jeg gikk for en erkenorsk brus fra en produsent på Lørenskog, mens Emil gikk for et danskinspirert produkt fra litt lenger nord på Romerike) og to enheter mat (Her gikk vi begge for pizza) inkludert i billettene. Etter å ha fortært dette gikk vi inn og fant plassene på tribuna, klare for å se førstedivisjonskamp mellom Vålerenga og Ranheim.

Som nevnt tidligere var dette Vålerengas 111-årsdag, og det var en fullsatt supportertribune som møtte oss, og det kom en jevn strøm av sang derfra, både før og under kampen. Det som er litt synd med denne tribuna er at selv om den er utsolgt, så ser den ikke helt full ut på grunn av at folk trekker sammen mot midten, men uansett var det et imponerende syn.

Ute på banen var nok det mest nevneverdige som skjedde i første omgang en ikke uventet VAR-aksjon. Ranheim fikk etter knapt ti minutter ballen i mål etter et hjørnespark, men dette ble annullert for en hendelse i feltet, og VIF fikk frispark utover.

Dette virket som et bra klarsignal for «Østblokka» til å sette i gang sin planlagte aksjon, og en rekke større og mindre bannere kom opp, samtidig som det ble kastet wienerbrød ut på kunstgressmatta på stadion. Det ble også sunget taktfaste sanger med synspunkter om NTFs styreleder.

Da wienerbrødene var ryddet opp (og kanskje sendt til «Fotballforbundet»?) kunne kampen fortsette, og lenge virket trønderne i sine for anledningen neongule drakter å være fullt på høyde med vertskapet. De manglet likevel et lite hakk i avslutningene, og dermed gikk det som det måtte gå: Med 24 og et halvt minutt spilt ble et hjørnespark i motsatt ende av banen stanget inn ved stolpen, og det sto 1-0!

1-0-ledelsen sto seg til pause, og jeg bestemte meg for å spandere en vaffel på Emil som takk for kampinvitasjonen, og tok meg igjen ned til serveringsområdet. Etter å ha forsert en fæl kø fikk jeg utlevert to vafler, og gjennomgikk en svært tillitsbasert prosess for å få betalt dem før jeg igjen gikk opp på tribuna for å fortære bakverket.

Spillerne dukket opp igjen, og mens hjemmefansen fortsatte å synge prøvde en stakkar med ei tromme desperat å oppildne også de trønderske tilskuerne til fortsatt innsats fra sitt felt. På et felt hvor det i anledning Norway Cup virket å være ganske lav gjennomsnittsalder var dette en ganske håpløs oppgave, og trommingen virket nesten mer som akkompagnement for syngingen fra motsatt side enn som en selvstendig faktor.

Det tok uansett bare fem minutter etter pause før Vålerenga igjen hadde fått ballen i mål, og med 2-0 mistenkte jeg at det nok var kjørt for Ranheim. Det virket som om begge lags trenere også skjønte at det nok var avgjort nå, for det ble gjort så mange bytter at man nesten skulle tro det var snakk om en treningskamp.

Vålerenga ville definitivt ikke gjøre som Bilbo Baggins og forsvinne fra festen på 111-årsdagen sin, så den gode unggutten Jones El-Abdellaoui sørget i det 78. minutt for å sette inn 3-0. Nå var vel all tvil om hvem som skulle vinne denne kampen ryddet unna?

Neida, tross at en god del bortefans hadde forlatt feltet hvor de var samlet hadde ikke spillerne fra Trondheims østligste østkant gitt opp ennå. Like etter at det var spilt 82 minutter lyktes de endelig med å overliste VIF-forsvaret og sette inn 3-1, noe som fikk en fyr fra motsatt langside av der jeg satt til å få den geniale ideen at han skulle storme banen. Smartingen ble kontant overmannet av vaktene, og slipper nok å dra på kamp igjen på ei stund.

Etter fire minutters tilleggstid ble kampen avsluttet med en 3-1-seier, og glade supportere kunne kjøre «analtog» før de feiret tre poeng og tabelltopp sammen med spillerne.

Jeg takket Emil for selskapet, og forlot stadion akkurat i tide til å rekke en buss tilbake i samme retning som jeg hadde kommet noen timer tidligere.