Tistedalen 2 - Selbak 2 (1-3)

Etter å ha hatt en kamp i Vestfold denne tirsdagskvelden på blokka ei stund innså jeg at det ble en roligere aften om jeg istedet dro sørover langs østsida av Oslofjorden. Jeg la inn en liten shoppetur over grensa, og satte deretter kursen rett øst for Halden, hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom andrelagene til Tistedalen TIF og Selbak TIF.

Jeg hadde jo tidligere besøkt Tistedalen og sett kamp på gressbanen der, men nå i høstmørket var det kunstgressbanen, som heldigvis ligger som eget anlegg i Futbology-appen som skulle til pers. Banen ligger usannsynlig idyllisk til ved bredden av Femsjøen, og jeg merket raskt at det ikke bare var gjess som forberedte høsttrekket som holdt til i sjøen. Det var over middels mye mygg på plass, men heldigvis hadde jeg forberedt meg med en boks myggspray i lomma som ble flittig brukt utover kvelden.

Rett før avspark dukket også den lokale banehopperen og Kvik Halden-supporteren André opp, så da var jeg sikra selskap gjennom nitti småkjølige minutter. Det ble raskt klart at det ble mindre selskap enn forventet, da en noe overivrig kampvert hadde bestemt seg for at sjettedivisjon måtte ha minst samme standard på arrangementet som det langt høyere divisjoner har, og bryskt kommanderte min sidemann bak gjerdet, mens jeg under tvil fikk bevege meg langs banekanten for å få fotografert litt.

Ute på lappeteppet av en kunstgressmatte var det gjestene fra Glommas østbredd som kom best i gang, og det var langtfra ufortjent da de i det tiende minutt gikk opp i 0-1. Det ble ved scoringen raskt klart at flesteparten av de 25-30 frammøtte var hjemmesupportere, men et par stykker klappet fra tribuneplass.

Videre utover i omgangen fortsatte grønntrøyene å føre an, men lenge så det ut til at det mest dramatiske som skulle skje var at dommeren pådro seg krampe eller noe lignende. Etter litt bøy og tøy med fæle grimaser involvert bet han likevel tennene sammen og fortsatte.

Vi nærmet oss nå pause, og tross flere muligheter til både økt ledelse og utligning sto det fortsatt 0-1 da en av tistedølene var uheldig og handset i eget felt. Dommeren var ikke i tvil og dømte straffe, og i det klokka mi viste 42:45 (Det gjorde forresten stadionuret også) gikk gjestene opp i 0-2.

0-2 holdt seg til pause, og etter noen minutters hvil var det klart for å fortsette. Det var bare spilt et par minutter da vi igjen fikk en straffesituasjon, og hadde det vært ganske greit med straffen før pause, så var det definitivt ikke greit nå. Det haglet med protester og beskyldninger, men dommeren sto på sitt, og da ting roet seg ned ble ballen skutt i mål til 1-2.

Ikke lenge etter reduseringen kom Østfolds «rossoneri» til en enorm mulighet til å utligne, men da denne ble misbrukt mistet hjemmelaget litt momentum igjen. De var likevel mer med på notene enn de hadde vært før pause, men et lite kvarter inn i andre omgang fikk de seg et skudd for baugen da en av dem klarte å bli utvist. Med ti mann på banen tydet det meste på at det ville bli en tung prosess å skulle få med seg noe i dette viktige bunnoppgjøret.

Resten av kampen fikk vi se begge lag komme til noen store sjanser, og spesielt gjestene blåste noen muligheter som nok ville gjort eksekutørene søvnløse dersom hjemmelaget hadde klart å utligne. Så skjedde derimot ikke, og et halvt minutt inn i overtiden kunne de tilreisende igjen juble da de endelig lyktes i å punktere kampen og sette inn 1-3.

Det ble spilt litt til, men med tomålsledelse så ikke dommeren noen grunn til å legge til allverdens med tid, og da han til slutt blåste av sto det fortsatt 1-3. Hjemmelaget fortvilte, gutta i grønt jublet, og jeg satte kursen hjemover igjen, fornøyd med å ha fått tatt den ene av de to banene i Østfold jeg fortsatt manglet.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos. (Pga labre lysforhold dessverre ganske få). 

Skiptvet - Tistedal 2 (2-3)

Hadde egentlig tenkt å bruke tirsdagskvelden på opprykkskampen Mysen - NMBUI, men etter det tragiske drapet i Oslo natten før ble den kampen utsatt av hensyn til hjemmelagets spillere som var nært knyttet til drapsofferet. Jeg tok derfor i stedet turen til Skiptvet for å se nedrykksdramaet mellom Skiptvet IL og mine gamle kjenninger fra Tistedal 2.

Utgangspunktet for kampen var ganske enkelt: Seier med to eller flere mål til Skiptvet, samtidig som Hvaler ble slått av Skogstrand, og Skiptvet beholdt plassen, mens TTIF2 og Hvaler rykket ned. Alle andre resultater ville medføre nedrykk for hjemmelaget. Det var tydelig at det var mobilisert godt i Meieribyen for å støtte laget i kampen, og omlag 50 personer var klare på tribuna da kampen startet på et dis- og røyk(ikke pyro, men ved)-fylt stadion.

En liten kuriositet var det at inne på klubbhuset var det et sangkor som hadde øvelse, så speakerne var henvist til å sitte ute på balkongen. Da det ble påpekt fra banen at volumet på lyden fra speakerne var noe lavt måtte de pent vente til koret tok pause i øvelsen før de kunne gå inn for å skru opp lyden!

Da kampen kom i gang var det tydelig at begge lag var tente, og det gikk ikke mange minuttene før vi hadde fått sett gode prestasjoner fra bakerste mann i begge ender av banen. Når det gjaldt gjestenes keeper var det å se hans gode prestasjoner en slags skrekkblandet fryd, da han flere ganger tok store sjanser langt utenfor sekstenmeteren, men han kom seg hver gang trygt unna.

Like før omgangen var halvspilt kom det så en scoring! Et fint angrep kulminerte med at hjemmelagets kaptein banket ballen i mål, og etter dette begynte det å bre seg en del frustrasjon blant tistedølene. Det ble ikke flere mål før pause, men det var med dempet optimisme lagene gikk i garderoben, da rapportene fra Skogstrand tilsa at Hvaler ledet der.

Noen få minutter etter avspark i andre omgang gjorde Tistedals-keeperen nok et forsøk på en klarering langt utenfor sekstenmeteren, men denne gangen gikk det ikke så bra som de gangene han gjorde det i første omgang. Jeg sto for langt unna til å se i detaljer hva som skjedde da han felte en motstander på omlag 25 meter, men ut fra reaksjonene fra (hjemme-)publikum kan han visst være glad kortet dommeren viste ham var gult og ikke rødt.

Like før det var spilt 52 minutter kom så utligningen. Keeper gjorde en god redning, men returen ble lagkameratene hans for sene til å plukke opp, og den ble kontant satt i mål.

Etter 64 minutter smalt det så igjen i motsatt ende av banen. Keeper hoppet etter ballen, men oppnådde ikkke stort annet enn å feie ned av hjemmelagets spillere. Dommer skrittet opp 11-metersmerket (Hvorfor har egentlig ca ingen kunstgress baner avmerket straffemerke?) og straffen ble sikkert satt i mål. Samtidig var det kommet rapporter om at Skogstrand hadde snudd sin kamp, så nå lå alt til rette for at vinneren av kampen her kunne komme over nedrykksstreken.

Ikke lenge etter dette fikk en av Tistedalens spillere en stygg smell i ryggen, og etter å ha ligget lenge nede ble båra hentet ut av garderoben. Heldigvis ble den båret tom av banen igjen, mens spilleren sakte ble støttet av banen, og gikk i garderoben og ventet på ambulanse. Håper det går bra med ham!

Etter 84 minutter kollapset så alt for Skiptvet, som desperat jaget nok en scoring så de kunne passere TTIF på målforskjell. Dårlig kommunikasjon i forsvaret gjorde at keeper og to forsvarsspillere i et forsøk på å ta ballen endte med å smelle den i mål. 2-2, og veien til sjuendedivisjon virket plutselig uhorvelig kort for hjemmelaget.

Dommer varslet (noe overraskende lite etter det lange oppholdet i spillet pga skaden) at han ville legge til fem minutter og akkurat i det tilleggstiden startet ble også 2-3 scoret. Nå reiste mange i publikum seg og gikk, og selv om SIL-spillerne febrilsk prøvde å score nå skjønte nok de fleste at nå var det kjørt. Tilleggstiden ebbet ut uten flere scoringer, og slukørete måtte Skiptvet innse at neste års kamper blir i sjuendedivisjon.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Tune - Tistedal 2 (2-0)

Da et ettermiddagsmøte jeg skulle ha på jobb ble avlyst var jeg ikke tung å be, og hoppa i bilen i retning Østfold for å se litt sjettedivisjonsfotball.

Hadde nå svært god tid, så la kursen sørover gjennom Lørenskog, Skedsmo, Rælingen, Enebakk, Hobøl, Spydeberg, Skiptvet og Våler kommuner før jeg til slutt ankom Sarpsborg. Tunebanen lå lett tilgjengelig til ikke langt unna E6, og til min store glede var det noen benker langs banen også.

Den benken jeg satte meg ved var selvsagt den som var naturlig for bortelaget å bruke som innbytterbenk, så jeg ble raskt forsøkt vervet til laget, som bare stilte med 12 mann, og gjerne kunne tenkt seg mer enn én innbytter. Av hensyn til alle involverte var det nok best at dette ikke ble realisert.

I duskregn av typen du ikke egentlig merker før det er for sent og du er blitt gjennomvåt var det hjemmelaget som kom best i gang, men gjestene red effektivt av den første stormen, og kriget seg etterhvert mer inn i kampen. Begge lag hadde en del halvgode sjanser utover i omgangen, men de virkelig store sjansene uteble, og det var egentlig betegnende for kampen så langt da dommeren blåste for pause på stillingen 0-0.

Etter den kaldeste pausen jeg kan huske siden jeg var i Romania i fjor virket det som begge lag hadde bestemt seg for at andre omgang skulle bli noe annet. Tempoet var høyere, presisjonen større, innsatsen tøffere, men fortsatt manglet det avgjørende: Scoringene.

Den første virkelig store sjansen var det gjestene som kom til, men til deres store frustrasjon ble han som var alene gjennom avblåst for offside da han satte ballen forbi keeper og i mål. Også Tune fikk ballen i mål, men også ble det avblåst, i deres tilfelle for et frispark i feltet.

Hjemmelaget kom så på et hjørnespark til en gigasjanse, men fortsatt ville ikke ballen på rett side av stolpen. Så, et lite kvarter før full tid kom endelig målet. En av Tune-spillerne fikk ballen på halvlangt hold, og fyrte av utagbart for keeper. 1-0, og Tune-trener Lars Kristian Eriksen kunne glise i Disneyland.

Det var nå mange som var blitt litt hete i toppen tross kulden, og det siste kvarteret ble preget av klaging, sutring, og innimellom noe som ligna litt på moves inspirert av WWE Raw. Gjestene prøvde febrilsk å utligne, og fikk også en kjempesjanse hvor hjemmelagets kaptein berget laget sitt. Det hele endte deretter med en totalkollaps i det Milan-stripete forsvaret, og en av de grønnkledde fikk en enkel jobb med å øke til 2-0, som også ble sluttresultatet.

Jeg skyndte meg til bilen, satte varmeanlegget på fullt, og cruiset tilbake til Oslo.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook. (Tross litt utfordrende fotolys)