Vinje - Sannidal 2-3

Under en uke etter jeg sist krysset Haukeli satte jeg på ny kursen vestover på E134. Etter et lite minneverdig måltid i Seljord hvor jeg da jeg planla turen hadde håpet å få sett en fotballkamp denne onsdagskvelden med fredagsfølelse. Dessverre ble kampen flyttet til tirsdag, så jeg hadde derfor bestemt meg for å ta en revisit litt lenger opp i dalen, og etter et besøk på butikken svingte jeg inn ved stadion i Åmot for å se sjettedivisjonskampen mellom Vinje og Sannidal.

En annen som hadde tatt turen var Telemarkfotball-Mads, så jeg hadde dermed shortskledd selskap under kampen. Sammen fikk vi se hjemmelaget komme best i gang, og alt etter fem minutters spill overrumplet grønntrøyene gjestenes forsvar. 1-0, og stor jubel fra de nærmere sytti frammøtte.

Vinje fortsatte å være det førende laget, og deres lynraske spiller Nuhu Musa som hadde scoret det første målet kom til flere gode muligheter, blant annet en situasjon der han alene med keeper avsluttet i tverrliggeren. Ikke lenge etter fikk vi en ny situasjon som var nesten helt lik den forrige, og denne gangen gikk ballen innafor alle stenger, og det sto 2-0 med 18 minutter spilt.

Etter dette slapp Vinje foten litt av gasspedalen, og Sannidal fikk også gjennomført noen angrep, men flere mål ble det ikke i første omgang. Mens lagene tok en kjapp pause tuslet jeg bort og kjøpte en vaffel med en overflod av syltetøy på, og før denne var spist opp var spillet igang igjen.

Etter pausen hadde de tilreisende fra Sannidal sett mye friskere ut enn i første omgang, og da vi nærmet oss en time spilt kom i rask rekkefølge først 2-1 i det 58. minutt før vi to minutter senere også fikk utligningen til 2-2. Skulle vi få se en smått sensasjonell snuoperasjon?

Anført av ivrige tilrop fra tribunen prøvde Vinje å komme tilbake, men det virket nytteløst.

I det 70. minutt ble så snuoperasjonen for de blåkledte fullført. Ballen ble satt i mål til 2-3, og Mads begynte å snakke om en treningskamp han hadde sett i vinter der Sannidal hadde snudd fra å ligge under 2-0 til 2-6. Riktig så ille ble det ikke denne gangen, men da dommeren etter noen minutters overtid blåste av kampen hadde Sannidal fortsatt ett mål mer enn vertskapet, og kunne dermed juble for at den lange kjøreturen hjem kanskje ble bittelitt lettere enn den ville vært uten poeng i bagasjerommet.

Jeg takket Mads for selskapet, og mens han satte kursen sørover i omtrent samme retning som bortelaget fortsatte jeg vestover for en overnatting på høyfjellet før nye baner skulle erobres på vestlandet de neste dagene.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Langangen - Sannidal 6-2

Etter noen fotballfri dager på grunn av mye nedbør hadde jeg lørdagen landet på at jeg skulle ta turen til Telemark for litt playoff-spenning. Kampen jeg hadde sett meg ut skulle egentlig spilles på gress, men ble torsdag bestemt flyttet til en annen bane på grunn av snøen. Heldigvis var den utvalgte banen en annen jeg manglet, så lørdag formiddag ble kursen satt via et par gårdsbutikker i Vestfold, og til Sundjordets bane på Frednes i Porsgrunn hvor det var klart for femtedivisjonsplayoff mellom Langangen og Sannidal.

Ved ankomst var en av de første jeg så Telemarksfotball-Mads, så jeg rakk å veksle noen ord med ham mens vi ventet på at spillerne skulle entre banen. Myntkast ble tatt, og så var kampen om å få spille om den andre opprykksplassen fra sjettedivisjon i gang.

Etter at lagene møttes i det ordinære seriespillet forrige helg var det nok Langangen som da vant 5-2 som måtte leve med å ha favorittstempelet her. Dette viste seg raskt etter avspark å være noe de takla godt, for de tok raskt tak i kampen og presset Sannidal bakover. Jeg hadde strategisk nok plassert meg bak Sannidals mål, og fikk etterhvert også selskap av Vardens utskremte medarbeider Tor Henrik der.

Dette var ikke den eneste kvalik-kampen i Telemark denne lørdags ettermiddagen, og min sidemann ble mer og mer stresset i jakten på noen gode bilder av en scoring før han måtte stikke videre til oppgjøret mellom Hei og Åssiden som jaktet opprykk til 3. divisjon. Han måtte vente helt til det 17. minutt, men da kunne endelig Langangen juble for dagens første mål og 1-0-ledelse.

Under ett minutt senere jublet så Sannidal for det de trodde var en utligning, men jubelen her ble kortvarig da assistentdommeren hadde flagget til værs for offside. Før dommeren fattet sin beslutning måtte han ut og ta en prat med mannen på linja, men scoringa forble annullert.

Langangen fortsatte å være det førende laget, og vartet etter vel 26 minutters spill opp med en perle av et angrep. Alt satt som det skulle, og ballen endte i nettet til 2-0, til stor glede for en hel del av de rundt 70 fremmøtte.

Tomålsledelsen holdt seg til pause, og mens jeg gikk til bilen for å hente regnjakka overhørte jeg flere av de frammøtte som forlot åstedet for å komme seg til den tidligere nevnte tredjedivisjonskvalikkampen. Selv inntok jeg kiosken og skaffet meg en herlig nystekt vaffel, før jeg var klar for nye 45 minutter med fotball.

Etter pause tok det under tre minutter før ballen igjen passerte Sannidals keeper, og det sto 3-0, og før det var spilt ti minutter av andre omgang hadde vi også fått 4-0 og 5-0, så det som måtte ha vært igjen av spenning etter første omgang var det nå fint lite igjen av. Jeg ble stående og prate med to karer fra Langangen, som var litt småirriterte over at de ikke hadde hatt is i magen angående flyttinga av kampen, da de mente banen på Myrhaug nok fint kunne håndtert kamp i dag likevel.

I det åttiende minutt kom så 6-0, og det var dermed klart at vi ikke fikk noen reprise av forrige helgs resultat. Sannidal slapp likevel mer inn i kampen etter dette, og med to kjappe reduseringer i sluttminuttene gikk vi inn i overtiden med 6-2 i målprotokollen, og hadde det ikke vært for en svært god inngripen fra Langangen-keeperen kunne det fort også vært 6-3.

Det ble ikke spilt stort mer enn ett minutt overtid før dommeren blåste av, og de blårøde kunne juble for avansement i playoffen, der de møter Drangedal til avgjørende kamp på Skagerak arena førstkommende onsdag.

Mens aktørene på banen takket hverandre for kampen satte jeg kursen nordover, og vedtok etter en kikk på været at jeg ikke gadd å svinge ned i Tønsberg for å se slutten av oppgjøret Flint - Råde, men heller fortsatte rett hjem for å lage meg et bedre måltid av godsakene jeg hadde kjøpt på formiddagen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sannidal - Drangedal 0-3

Jakten på bane nummer 600 fortsetter, og jeg hadde denne helga lagt inn en liten overnattingstur for å kombinere bursdagsfeiring og banejubileumsfeiring. Jeg satte derfor kursen sørvestover ut av Oslo, og rakk akkurat ut før det verste rushet satte inn. Kom etter hvert fram til Kragerø, og sveipet innom sentrum der for å finne meg en passende bak rattet-middag, før jeg kjørte litt tilbake og fant Kolbånn hvor det var klart for lokaloppgjør i sjettedivisjon mellom Sannidal og Drangedal.

Etter at jeg hadde fortært kyllingvingene jeg hadde kjøpt dukket også Stian opp og parkerte ved siden av meg, og sammen ruslet vi fra parkeringa og opp mot selve stadionområdet. Kolbånn har kanskje en av fotball-Norges mest puslete innkjøringer, men når man kommer fram er det et flott område, med en gressbane omgitt av asfaltløpebane, og en kunstgressbane med svært gode siktmuligheter fra en kortside og en langside.

Dagens kamp skulle gå på kunstgresset, så vi tok plass der, og ble plutselig praiet av Drangedalspostens veteranjournalist som også var på kamp og hadde hørt rykter om at det var langveisfarende på besøk. Etter å ha snakket med ham dukket også Mads opp så jeg fikk hilst på ham før jeg tok turen ned til banekanten og fikk avklart hvilken vei oppstillingen av lagene ville foregå, og gjorde meg klar til å få fotografert den. Dessverre ble det ikke tatt myntkast, men kampen kom uansett etterhvert i gang.

Foran rundt 100 tilskuere kom hjemmelaget friskt ut, men det var raskt gjestene fra Sputniks hjemtrakter som overtok initiativet, og jeg begynte å ane hvordan dette skulle ende da 0-1 kom før det var spilt fem minutter. Han som kom med en kraftsalve fra tribuneplass som i klartekst forklarte at vi ikke hadde bevegd oss helt inn i bibelbeltet ennå ante nok også dette.

Rødtrøyene fra Drangedal fortsatte å føre an, og i det fjortende minutt fikk de nok en scoring, så nå så det stygt ut for hjemmelaget. De blåkledde ga riktignok aldri opp, men de var rett og slett aldri i nærheten av å utfordre gjestene.

Rett før det var spilt 39 minutter fikk så gjestene et hjørnespark, og da dette ble konvertert til 0-3 førte det til at det var en ganske resignert gjeng Sannidal-spillere som tok pausepraten ute på banen.

Selv forserte jeg bakken opp mot kiosken og skaffet meg en svært god vaffel, samt en brus som var så lunken at jeg droppa å drikke den i håp om at nattekulden ville gjøre den mer fristende. Bortelaget hadde inntatt garderoben, og da de tuslet ned mot banen gjorde også jeg det samme.

Første omgang hadde vært ganske spennende, tross hjemmelagets noe impotente fremtoning, så jeg var spent på hvordan den andre omgangen kom til å bli nå som gjestene hadde en tremålsledelse å surfe på. Dessverre skulle det vise seg at dette gjorde resten av kampen akkurat så lite spennende som man kunne frykte. Mens gjestene virket å ikke ville yte det som skulle til for å få flere scoringer, så virket hjemmelaget fortsatt å være ute av stand til å yte det som skulle til, tross noen lyspunkt som et forsøk på et spektakulært brassespark.

Når omgangen var litt over halvspilt så det plutselig ut som om det kanskje var en mulighet likevel for hjemmelaget til å redusere. De fikk tildelt et straffespark, men dette var virkelig den dagen da ingenting gikk deres vei, og ballen smalt i tverra.

Etter dette var det eneste nevneverdige som skjedde at Drangedal nesten økte til 4-0 på et frispark, men dette ble korrekt dømt offside, og dermed sto det fortsatt 0-3 da jeg ønsket Stian god tur videre nordover, før jeg selv forlot Sannidal med kurs for overnatting i Grimstad foran nye eventyr dagen etter.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.