Sannidal - Drangedal 0-3

Jakten på bane nummer 600 fortsetter, og jeg hadde denne helga lagt inn en liten overnattingstur for å kombinere bursdagsfeiring og banejubileumsfeiring. Jeg satte derfor kursen sørvestover ut av Oslo, og rakk akkurat ut før det verste rushet satte inn. Kom etter hvert fram til Kragerø, og sveipet innom sentrum der for å finne meg en passende bak rattet-middag, før jeg kjørte litt tilbake og fant Kolbånn hvor det var klart for lokaloppgjør i sjettedivisjon mellom Sannidal og Drangedal.

Etter at jeg hadde fortært kyllingvingene jeg hadde kjøpt dukket også Stian opp og parkerte ved siden av meg, og sammen ruslet vi fra parkeringa og opp mot selve stadionområdet. Kolbånn har kanskje en av fotball-Norges mest puslete innkjøringer, men når man kommer fram er det et flott område, med en gressbane omgitt av asfaltløpebane, og en kunstgressbane med svært gode siktmuligheter fra en kortside og en langside.

Dagens kamp skulle gå på kunstgresset, så vi tok plass der, og ble plutselig praiet av Drangedalspostens veteranjournalist som også var på kamp og hadde hørt rykter om at det var langveisfarende på besøk. Etter å ha snakket med ham dukket også Mads opp så jeg fikk hilst på ham før jeg tok turen ned til banekanten og fikk avklart hvilken vei oppstillingen av lagene ville foregå, og gjorde meg klar til å få fotografert den. Dessverre ble det ikke tatt myntkast, men kampen kom uansett etterhvert i gang.

Foran rundt 100 tilskuere kom hjemmelaget friskt ut, men det var raskt gjestene fra Sputniks hjemtrakter som overtok initiativet, og jeg begynte å ane hvordan dette skulle ende da 0-1 kom før det var spilt fem minutter. Han som kom med en kraftsalve fra tribuneplass som i klartekst forklarte at vi ikke hadde bevegd oss helt inn i bibelbeltet ennå ante nok også dette.

Rødtrøyene fra Drangedal fortsatte å føre an, og i det fjortende minutt fikk de nok en scoring, så nå så det stygt ut for hjemmelaget. De blåkledde ga riktignok aldri opp, men de var rett og slett aldri i nærheten av å utfordre gjestene.

Rett før det var spilt 39 minutter fikk så gjestene et hjørnespark, og da dette ble konvertert til 0-3 førte det til at det var en ganske resignert gjeng Sannidal-spillere som tok pausepraten ute på banen.

Selv forserte jeg bakken opp mot kiosken og skaffet meg en svært god vaffel, samt en brus som var så lunken at jeg droppa å drikke den i håp om at nattekulden ville gjøre den mer fristende. Bortelaget hadde inntatt garderoben, og da de tuslet ned mot banen gjorde også jeg det samme.

Første omgang hadde vært ganske spennende, tross hjemmelagets noe impotente fremtoning, så jeg var spent på hvordan den andre omgangen kom til å bli nå som gjestene hadde en tremålsledelse å surfe på. Dessverre skulle det vise seg at dette gjorde resten av kampen akkurat så lite spennende som man kunne frykte. Mens gjestene virket å ikke ville yte det som skulle til for å få flere scoringer, så virket hjemmelaget fortsatt å være ute av stand til å yte det som skulle til, tross noen lyspunkt som et forsøk på et spektakulært brassespark.

Når omgangen var litt over halvspilt så det plutselig ut som om det kanskje var en mulighet likevel for hjemmelaget til å redusere. De fikk tildelt et straffespark, men dette var virkelig den dagen da ingenting gikk deres vei, og ballen smalt i tverra.

Etter dette var det eneste nevneverdige som skjedde at Drangedal nesten økte til 4-0 på et frispark, men dette ble korrekt dømt offside, og dermed sto det fortsatt 0-3 da jeg ønsket Stian god tur videre nordover, før jeg selv forlot Sannidal med kurs for overnatting i Grimstad foran nye eventyr dagen etter.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Drangedal - Herkules 1-2

Lørdag morgen, og jeg slet meg etterhvert ut av senga og over i bilen. Satte kursen sørvestover, og etter noen timers kjøring kom jeg til Sputniks hjemtrakter, Drangedal. Her fant jeg meg først en enkel lunsj, før jeg dro til stadion og fikk overlevert en herlig dessert fra bortelagets trener! Nå virkelig gleder jeg meg til femtedivisjonskampen mellom Drangedal og Herkules.

Jeg så meg litt rundt på anlegget, hvor kunstgressbanen lå midt i mellom en gressbane og en skiskytingstreningsbane. Slo deretter av en prat med damene i kiosken og kampverten, som også var publikumsvert hos Odd i Skien, og utvekslet noen røverhistorier fra ymse fotballarenaer med ham.

Etter hvert entret spillere og dommere banen, og til min skuffelse måtte jeg nøye meg med steinsakspapir i stedet for myntkast før spillet ble satt i gang i den friske vinden. Vinden var nok også grunnen til at en god del av de totalt rundt 75 tilskuerne hadde valgt å være bilskuere og se kampen parkert i svingen i vestenden av banen.

Herfra fikk de se begge lag slite ganske mye med å tilpasse seg vindforholdene, men det var kanskje byguttene i gult og grønt som slet mest med motvinden. Spesielt frustrerende var det å se Herkules-keeperen gang på gang forsøke seg på høye utspark, noe som under de rådende forhold var ganske dødfødt med tanke på å kontrollere hvor ballen skulle komme ned igjen.

De helt store sjansene lot lenge vente på seg, men like før pause kom hjemmelaget etter en corner til en veritabel sjansebonanza, toppet med en redning på strek og et treff i tverrliggeren. Mål ble det dog ikke.

Det sto dermed 0-0 i det dommeren sendte lagene i garderoben for å varme seg litt, og jeg tuslet mot kiosken og skaffet meg en hyperbillig vaffel. Faktisk var den så billig at det nesten ville lønt seg å kjøre fra Oslo til Drangedal bare for å spise vafler!

Da lagene kom ut fra pause virket det som om gjestene hadde drevet hardtrening i garderoben, for de framsto rett og slett litt slappe de første minuttene. Hjemmelaget utnyttet dette, og i det 54. minutt kom endelig 1-0-scoringen, og jeg slapp å bekymre meg mer for at mål-streaken min skulle ryke i dag.

Baklengsmålet var tydeligvis den energiinnsprøutnoingen som trengtes for de tilreisende, for det tok bare såvidt over ett minutt før de stormet i angrep, overrumplet både forsvar og keeper, og vips var det 1-1 og ny balanse i regnskapet.

Et lite kvarter senere fikk Herkules-keeperen seg en liten smell, og måtte byttes ut. Reservekeeperen viste seg å tilhøre en eksepsjonelt sjelden kategori. Fotballspillere som spiller med briller ser man ganske sjelden, men en målmann med briller, det tror jeg aldri jeg har sett før!

Det var hjemmelaget som nå fremsto best, og jeg plasserte meg i Herkules' ende av banen, da jeg mistenkte at om det skulle komme noen avgjørelse i kampen, så var det rødtrøyene som ville komme med den. Så feil kan man ta!

Tre og et halvt minutt inn i overtiden klarte Herkules å få ballen i mål i motsatt ende av banen. Spillere, trenere og de få tilreisende tilskuerne jublet som gale. Hjemmelagets sympatisører virket tilsvarende skuffet.

Det ble spilt enda et par minutter etter spillet ble satt i gang igjen, men de helt store farlighetene dukket aldri opp, så da dommeren blåste av kampen var det en svært glad gjeng skiensere (heter det det?) som kunne sette kursen hjemover. Selv satte jeg kursen mot E18, og kom etter en begivenhetsløs kjøretur hjem igjen og kunne snekre sammen en deilig middag.

Flere bilder fra kampen kan du se på google photos.