Da prøveplanen for mandagens orkesterprøve kom øynet jeg et lite håp om å få en ny bane etter å ha spilt, og da klokka nærmet seg sju takket dirigenten trombonene for oppmøtet, så jeg kunne løpe ned i bilen og sette kursen vestover med håp om nok en åpningskamp på en helt ny fotballbane! Jeg ankom vel ti minutter før avspark, samtidig med at det begynte å regne og generelt være et ufyselig vær, men var uansett klar for å se sjettedivisjonskampen mellom Sande/Nordre Sande og Kjappen.
Sande hadde jeg jo i 2022 sett på deres gamle bane ved Sandehallen, men nå hadde de altså anlagt en flunke ny kunstgressbane på anlegget i Dyegata. Det luktet umiskjennelig av regn på fersk asfalt, så det var tydelig at selv om det hadde blitt spilt noe aldersbestemt fotball her allerede i fjor høst var det ganske nylig anlegget var helt ferdig. Jeg noterte meg at Ray, Terje og Ludvig også var på plass, så det var ikke bare i Bærum åpningskamper klarte å lokke til seg banehoppere.
Siden sist jeg så Sande hadde de også innledet et tett samarbeid med naboene fra Klevjerhagen (Hvor jeg var i 2023) litt lenger nord, og det snakkes også om at det kan bli aktuelt med full sammenslåing etterhvert, men iallfall inntil videre deltar a-laget i seriespillet som Sande/Nordre Sande. Tross det nokså ufyselige været var vi rundt 70 som klumpet oss sammen rundt banen da kampen startet.
Innledningsvis så hjemmelaget sterkest ut, men etter vel ti minutter fikk gjestene fra Bragernes et frispark jeg må innrømme at så noe billig ut. Dette stoppet ikke han som skulle ta det fra å lirke ballen i mål til 0-1 i det klokka mi passerte 11 spilte minutter.
Vertskapet fortsatte likevel å male på, og fem minutter senere var det ikke noen tvil rundt dommerens avgjørelse da han pekte på straffemerket foran Kjappens målvakt. Dessverre for rødtrøyene hjalp ikke dette, straffen ble reddet med en sterk benparade og stillingen var uforandret.
Været hadde bedret seg noe, men selv om en lav kveldssol nå skinte over banen kom det fortsatt noen regndråper innimellom, så jeg var glad jeg hadde valgt å ta på meg regnjakka. Det hadde kommet noen fler tilskuere etter jeg talte, så vi var nok totalt ca 80 som sto og småhutret litt, da vi i det 29. spilleminutt fikk se hjemmelaget utligne med et selvmål som var en blåkopi av gavepakken fra KFUM til Vålerenga dagen før. 1-1, og kamputviklingen var altså så langt helt lik hva den hadde vært på Nye Nadderud lørdag!
Det siste som skjedde før pause var at Sande/Nordre Sande kom til en stor mulighet hvor Kjappens keeper virkelig måtte grave dypt i repertoaret for å avverge scoring. Det ble altså ikke mål, og det sto fortsatt 1-1 da lagene fikk en liten pust i bakken.
Etter pause fikk vi virkelig en pangstart da det bare tok 20 sekunder før Dyegata kunstgress fikk oppleve sitt første hjemmelagsmål. Ballen ble satt inn til 2-1, og vi fikk stor jubel rundt banen. Ti minutter senere kom også 3-1, og jeg mistenkte at veien tilbake inn i kampen kom til å være lang for Kjappen.
Halvveis inn i andreomgangen kom likevel en redusering som ga 3-2 og ny spenning i oppgjøret. Da det var såvidt over ti minutter igjen trodde vi likevel at spenningen var forbi, da alle vi som sto i enden av banen så at ballen var i mål. Dessverre for Sande/Nordre Sande var dommeren omtrent på midtbanen, og han mente ballen ikke hadde passert streken.
I sluttminuttene og gjennom de 5-6 i vårkulda svært lange overtidsminuttene presset gjestene voldsomt på for å utligne, og jeg mistenkte at med den underkjente scoringa som bakteppe ville det blitt veldig dårlig stemning om målet kom. Dette fikk vi dog aldri vite, da det fortsatt sto 3-2 i det kampen ble blåst av, og dermed ble det altså uansett riktig lag som vant denne kampen.
Vi som var til stede hastet mot bilene for å få i oss varmen igjen, og jeg kunne fornøyd med en uventet mandagskamp sette kursen hjemover.
Satte fredag ettermiddag kursen vestover for å finne litt kvalitetsfotball på en ubesøkt bane, og etter en pitstop på Billingstad, litt kø gjennom Asker, og en ellers begivenhetsløs kjøretur kom jeg fram til et av de minst kjente tettstedene jeg noensinne har besøkt. Helt nord i gamle Sande kommune ligger det et sted som heter Klevjerhagen, og her har de et flott stadionanlegg hvor det var klart for serieåpning i sjettedivisjon mellom Nordre Sande og Sjåstad/Sylling.
Jeg hadde absolutt aldri hørt om stedet før jeg kom hit, men iflg SSB bor det nesten 500 mennesker i tettstedet her, og i forbindelse med idrettslagets kickoffhelg for fotballen var det ventet innrykk av en ikke ubetydelig del av disse. Da jeg kom var det god fyr i grillen, og jeg fikk etterhvert ordnet meg en prima hamburger mens jeg ventet på avspark.
Det var ventet noe regn i kveld, og det tok ikke mange minuttene etter avspark før jeg måtte fram med paraplyen. Mange av de andre tilskuerne måtte også ty til slike hjelpemidler, mens de mest rutinerte hadde parkert sånn at de iallfall så deler av banen fra bilen. Hjemmelaget kom i sine lyseblå trøyer godt i gang, men fikk seg en real kalddusj da gjestene like før det var spilt seks minutter tok ledelsen 0-1.
Bare såvidt over tre minutter senere kom også 0-2, og hadde 0-1 kommet noe mot spillets gang, så framsto denne scoringen som fullt fortjent, da rødtrøyene fra Lier hadde tatt helt over etter at de tok ledelsen. Fotball er likevel et merkelig spill der ting kan svinge fort, og i det fjortende minutt var det hjemmelagets tur til å levere en flott scoring som reduserte ledelsen til 1-2. Gjestene var svært misfornøyde her og ville ha offside, men dommeren var ikke enig i dette.
Som sagt var det ventet mye folk på kamp i kveld, og jeg grovtalte publikumsantallet til godt over 100 personer, kanskje oppimot 120. Slett ikke dårlig for en sjettedivisjonskamp en grå fredagskveld i april å være, og iallfall ikke når man tar i betraktning at dette er nesten en fjerdedel av befolkningen på stedet! Det kom innimellom noen spredte heiarop fra sidelinja, men ellers var det Nordre Sandes trener som sto for det meste av ropinga på stadion, i et forgjeves forsøk på å kompensere for at spillerne hans ikke kommuniserte så mye som han skulle ønske seg.
Om det var tilropene fra trenerbenken som hjalp vet jeg ikke, men mens vertskapet hadde en mann ute for å få litt tilsyn etter en smell kom det plutselig en utligning til 2-2 etter en liten halvtimes spill. Gjestenes tidlige 0-2-ledelse var rett og slett forsvunnet igjen.
Resten av første omgang ble noe mer sjansefattig enn den første halvtimen hadde vært, men til gjengjeld ble det tidvis ganske intenst rundt midtbanen. Det var derfor helt greit at spillerne skulle få en liten pause etter 45 minutter så de kunne få roet ned gemyttene noe. Selv benyttet jeg pausen til igjen å besøke kiosken, og denne gangen skaffe meg en fremragende liten muffin med så mye glasur at jeg tror jeg aldri vil få alt sukkeret ut av barten.
Etter at en av Nordre Sandes innbyttere lot seg sjokkere av beskjeden om at han skulle inn for å spille høyreback i andre omgang ble kampen igjen satt i gang, og det virket umiddelbart som om vertskapet hadde brukt pausen godt. Det gode spillet førte dog ikke til noen scoringer, og igjen fikk de seg en kalddusj da gjestene scoret først, nå etter en noe uheldig involvering av hjemmelagets unge keeper. 2-3, 57 minutter spilt.
Været ble bare dårligere og dårligere, og stemningen hos hjemmefansen ble heller ikke særlig bedre ettersom mulighetene for poeng så verre og verre ut. Med et kvarter igjen av ordinær tid kom 2-4, men da alt så som mørkest ut fikk en av de rødkledde sitt andre gule kort for kvelden, og gjestene måtte dermed spille de siste 5 minuttene av kampen med en mann mindre på kunstgresset.
Dette ga nok hjemmelaget nye krefter, og bare tre minutter etter utvisningen kom 3-4. Skulle vi få se en meget sterk opphenting finne sted? I det klokka passerte 90 minutter fikk de så et hjørnespark, og dette ble etter litt klabb og babb i feltet ekspedert i nettet. 4-4!
Resten av overtiden ble ganske livlig, men flere scoringer fikk vi ikke. Det var dermed en småskuffet gjeng som måtte sette kursen hjemover mot Lier etter to ganger å ha rotet bort en tomålsledelse, mens hjemmelaget nok var mer enn bare litt fornøyde med å ha klart å komme tilbake på en meget sterk måte to ganger. Jeg hoppet i bilen, fyrte opp setevarmen, og returnerte til hovedstaden for å samle krefter før lørdagens utskeielser.
