Holeværingen - Slemmestad 3-0

Tirsdag kveld, og de fleste breddefotballinteressertes øyne var rettet mot innspurten av fjerdedivisjon i Oslo, hvor opprykket i avdeling 1 skulle avgjøres. Jeg hadde også egentlig tenkt meg på en av kampene der, men da jeg fikk snusen i at helgas kamp mellom Hønefoss 2 og Solberg kom til å bli flyttet til HBKs faste stadion valgte jeg i stedet å rykke ut for å få tatt banen den kampen først hadde vært satt opp på nå i kveld. Bilen ble fylt opp med Jon Are, Andreas og André, og sammen krysset vi Sollihøgda, tok et pitstop på Sundvollen, og kom i god tid før avspark fram til banen hvor det skulle være femtedivisjonskamp mellom Holeværingen og Slemmestad.

Jeg hadde jo alt vært på anlegget her og besøkt gressbanen, men siden da var banene blitt splittet hos Futbology, og nå hadde det altså endelig kommet en mulighet for å få besøkt også kunstgressbanen. Da vi kom var det et yrende liv med noe aldersbestemt aktivitet i tillegg til de to lagene som varmet opp. Noen minutter etter annonsert tidspunkt var det likevel klart for avspark, og vi fikk se to lag som spilte langt jevnere enn tabellsituasjonen tilsa.

Spillet bølget fram og tilbake, og de få målsjansene som kom var såpass små at jeg nesten begynte å frykte at det var en 0-0-kamp vi skulle få bivåne sammen med de 30-40 andre frammøtte. Heldigvis hadde ikke hjemmelaget tenkt å avgi poeng til bunnlaget Slemmestad (Litt over de absolutte jumboene Svelvik), og rett før omgangen var halvspilt vartet de røde og blå opp med flott angrepsspill som ga 1-0.

Som om det ikke var ille nok for Slemmestad å havne under, så måtte de også nå bytte ut en spiller som hadde fått strekk. Det så nå tungt ut for de for anledningen hvitkledde. Etter å ha tuslet rundt banen var det rundt ti minutter igjen til pause, men jeg måtte nå forlate åstedet litt for et høyst nødvendig ærend inne i idrettshallen like ved. Da jeg kom tilbake var vi på overtid av første omgang, og tross at mine passasjerer prøvde å overbevise meg om at kampen var snudd til 1-2 sto det fortsatt 1-0 da dommeren sendte lagene i garderoben til pause.

Etter pause fikk vi første mål alt etter halvannet minutt, og igjen var det vertskapet som kunne juble, mens de tilreisende fortvilte etter at det hadde skjedd en forferdelig glipp i forsvaret. Med 2-0 kunne mye virke avgjort, men det var fortsatt høyt tenningsnivå, og flere spillere pådro seg gule kort utover i omgangen.

Da vi nærmet oss 57 spilte minutter scoret Holeværingen på ny, og denne gangen var det et hjørnespark som endte med at ballen ble ekspedert i mål til 3-0.

Hadde Slemmestads sjanser ikke alt sett små ut, så gjorde de definitivt det nå. Laget med det fossilprydete stadionet skal ha all ære for at de aldri ga opp, men den etterlengtete reduseringen kom aldri. Det sto dermed fortsatt 3-0 da lagene takket hverandre og dommerne for kampen, og vi alle kunne gå mot parkeringsplassen for å få varmet oss litt i bilene igjen.

Turen hjem ble bortsett fra et par-tre omkjøringer ganske begivenhetsløs, og snart var passasjerene dumpet i sentrum og jeg var hjemme i Groruddalen igjen etter det som fort kan ha vært årets siste nye norske bane for undertegnede.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Holeværingen - Hokksund 2 (11-2)

En bane jeg lenge har tenkt å ta, men som det aldri har passet å få krysset av er Svendsrudmoen i Hole, men nå var endelig tiden kommet. Jeg plukket opp Ole Jakob, krysset Sollihøgda, inntok en kjapp matbit på Spar på Sundvollen, og så var vi på plass og klare for sjettedivisjonskampen mellom Holeværingen og andrelaget til Hokksund.

Holeværingen er på vei opp igjen etter en bølgedal, og stilte et lag med flere spillere med eliteserieerfaring. Selv om erfaringen begynner å bli noen år gammel, var det ingen tvil om at laget som har vunnet alle sine kamper i år var skyhøye favoritter her på gressbanen på et anlegg som også inneholdt et gressfelt og en stor og en liten kunstgressbane.

Som jeg mistenkte tok hjemmelaget umiddelbart tak i kampen, og det var bare spilt 7 minutter da et litt sjabert utspark ble nådeløst utnyttet og 1-0 lobbet inn i nettet bak gjestenes keeper.

70 sekunder senere kom også 2-0, før vi fikk et lite opphold i målstrømmen. Vi måtte vente helt til det 22. minutt før det igjen ble mål, og denne gangen var det en retur etter et frispark som ble satt i mål til 3-0.

Dagen før kampen hadde det regnet ganske kraftig, og i tillegg til at dette hadde gitt mygga en voldsom inspirasjon til å myldre fram gjorde det at enkelte deler av fotballbanen, samt store deler av området rundt den var utrolig fuktige. Vaflene jeg sendte min kumpan for å kjøpe var heldigvis ikke fuktige, men derimot svært gode. Mens vaffelen ble spist kom 4-0 etter 25 minutters spill, før vi i det 29. minutt fikk et straffespark i motsatt ende av banen fra der det hadde blitt scoret så langt. Straffeskytteren klarte å overmanne en god målvakt, og dermed passerte vi halvtimen spilt med 4-1 i målprotokollen.

Like etterpå fikk hjemmelaget et frispark de benyttet anledningen til å ta lynkjapt før gjestene var klare, og dermed sto det 5-1, før vi like før pause også fikk 6-1. Denne ledelsen tok hjemmelaget med seg inn i garderoben, mens jeg og OJ gikk i bilen for å bunkre litt.

Etter hvilen hadde rødtrøyene fra Hole kanskje giret ned litt, men vi skulle få enda fler scoringer. Foran stadig færre tilskuere (På det meste var vi kanskje 15, det var vi ikke i nærheten av i andre omgang) kom omgangens første mål etter et hjørnespark i det 59. minutt.

8-1 kom så med 61:10 på min stoppeklokke, før et fripark ble hamret i mål til 9-1vel tre minutter senere.

I det 72. minutt ble det så tosifret for hjemmelaget da de satte inn 10-1, og etter 84 minutters spill ble nok et hjørnespark gjort om til scoring og dermed 11-1.

Eikværingene hadde tross at kampen forlengst var avgjort ikke gitt opp å pynte litt på resultatet, og godt inne i overtiden var det deres tur å score på et hjørnespark. 11-2, er kanskje ikke allverden å skryte av, men man doblet iallfall antall scoringer.

Kampen endte etter enda noen minutter 11-2, og jeg og OJ forlot åstedet noe gladere enn hva bortelaget nok gjorde, mens hjemmelaget fortsatt er ett av seks lag i norsk herrefotball som pr 19.9. har vunnet alle sine seriekamper.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

En liten bonusvideo der en av Holeværingens spillere får et frisparkskudd rett i fleisen og går i bakken:

Drammens BK - Holeværingen 2-0

Nok en varm ettermiddag på Østlandet, og jeg kjempet meg gjennom rushet vestover fra Oslo for å komme meg til Drammen. Målet var Ørenbanen, tilholdsstedet for tradisjonsrike Drammens Ballklub (Stiftet 1909, NM-finalist 1930). I dag var det ikke mye som minnet om fordums storhet på Øren, og det jeg fant ved ankomst til banen var en moderne kunstgressbane inneklemt mellom en gate bak det ene målet, og en skole/idrettshall på de tre andre.

Jeg fant meg plass på en benk ikke langt fra hjemmelagets innbytterbenk, og fikk derfra se et ganske jevnspilt oppgjør. Det var en god del slurv begge veier, blant annet ble det flere ganger dømt feil kast. Høydepunktet var kanskje da gjestene fikk kast like ved hjørneflagget, sendte fram en forsvarsspiller for å ta det, han kastet feil, og måtte jogge helt ned til eget felt igjen med uforrettet sak.

Etter 26 minutter kom så kampens første mål, og det måtte et straffespark til for å få overlistet gjestenes keeper. 1-0.

Dette var kanskje en av de minst stygt spilte kampene jeg har sett i år, og det eneste som ga noe særlig grunn til bekymring var da en av DBK-spillerne fyrte av et megakanonskudd som ble blokkert av hodet på en Holeværing. Stakkaren i rødt gikk rett i bakken, men til alt hell kom han seg raskt på bena igjen uten synlige mén.

Da lagene gikk til pause viste det seg at han som hadde nøkkelen til garderoben (som var samme mann som både skulle passe kiosken og sørge for å få trukket lotteriet) var forsvunnet, så det var litt småpanisk stemning utenfor garderobedørene helt til en fyr endelig kom løpende med nøkkelen.

Andre omgang har jeg egentlig ikke så mye å fortelle om. Spillet bølget frem og tilbake, men ingen av lagene truet egentlig det andre noe særlig, før det helt på tampen ble litt mer intenst.

Først spredte det seg litt misnøye med dommerne, og dette er kanskje den eneste kampen jeg har vært på hvor jeg har lurt på om kioskpersonalet kom til å bli bortvist! På overtid begynte så hjemmelaget å drøye tida i den grad at dommeren opplyste om at han utvidet hvor mye tillegg i tida han kom til å gi.

Like etter dette fikk hjemmelaget på nytt straffespark, og også dette gikk inn, og med 2-0 blåste dommeren like godt av kampen nesten med en gang etterpå.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.