Galatasaray - Elfsborg 4-3 (Reisebrev fra Istanbul)

Da høstens motstandere for mitt svenske lag Elfsborg ble trukket i slutten av august merket jeg meg raskt at bortekampen mot tyrkiske Galatasaray var lagt til en onsdag. Torsdager er jeg som kjent opptatt med å spille i korps, men takket være gunstige flyruter var det høyst oppnåelig å dra nedover etter jobb tirsdag, overnatte to netter, se kamp onsdag og fly hjem torsdag formiddag. Som tenkt, så gjort, og plutselig var jeg på toget fra Oslo til Gardermoen! Her kom jeg meg gjennom både sikkerhetskontroll og passkontroll, og på plass ved gaten kom jeg i snakk med to svensker som var på vei i samme ærend av meg, og ettersom han ene bodde i Moss hadde valgt samme reiserute.

Flyet dukket etterhvert opp, og etter noen svært begivenhetsløse (noe som i lufttrafikken stort sett er bra) timer gikk vi ned for landing på den asiatiske sida av Bosporos. Jeg var i en verdensdel jeg aldri hadde vært i før! Jeg slo følge med mine svenske kompanjonger, og sammen fant vi veien til metroen, hvor det ventet oss en ferd på nesten en time. Jeg skulle helt til endestasjonen, mens de andre to hoppet av ett stopp før for å ta taxi til sitt hotell. Selv tuslet jeg det korte stykket fra metroen og bort til brygga, hvor jeg fant en passasjerferge som skulle til Europa. Etter en halvtime til sjøs kunne jeg så gå i land på nordsida av Galata-brua og gå det korte stykket opp til hotellet.

Etter å ha blitt tildelt et rom som lå i en annen avdeling av hotellet noen minutters gange under satte jeg bagasjen der, før jeg la ut i Istanbul-kvelden på jakt etter noe å spise. Jeg landet selvsagt på en kebabsjappe, og fikk servert en nydelig lammerett.

Jeg gikk etterpå en liten runde i nabolaget, før jeg kjøpte et par bokser brus og tok kveld. Etter en natt som var litt preget av kveldens matinntak sto jeg torsdag morgen opp og bega meg på ny ut i storbyens gater. Jeg fant en trikk som gikk i retning av samlingsstedet, og befant meg snart mellom de to moskeene Hagia Sofia og Den blå Moské. Ikke uventet krydde det av turister her, men det betød at det også var muligheter å skaffe seg en matbit, så dermed ble dagens frokost en riktig så god toast.

Jeg gikk deretter i retning restauranten hvor det var avtalt å samles, men siden denne ikke åpna før tolv fant jeg plutselig igjen de to svenskene sammen med flere landsmenn på en annen restaurant like rundt hjørnet. Her ble det litt drikke fram til tiden var inne for å bytte restaurant og innta den andre sjappa. De hadde her en svært variert meny, og jeg valgte å stappe i meg noen blekksprutringer mens de rundt meg gikk for ulike pizza- eller kebabvarianter samt ymse god drikke.

Da klokka nærmet seg tiden for å dra mot stadion varslet SLO Jacob at avgang ble litt forsinket, men etterhvert ga de frammøtte politifolkene klarsignal for å starte spaserturen opp til Sultanahmet-plassen hvor bussen som skulle kjøre oss nordover skulle plukke oss opp. Da vi kom fram så vi en buss, men den viste seg å være smekkfull av politifolk som skulle passe på oss, og etter at vi hadde ventet ei stund kom endelig vår buss fram. Dette viste seg å være en vanlig bybuss hvor det var sitteplass til omtrent halvparten av de frammøtte, så vi som var relativt unge og spreke fikk belage oss på en liten time i oppreist posisjon etter en kjapp sikkerhetssjekk før vi fikk entre den svært så passende til anledningen gule og svarte kjøredoningen.

Med politieskorte gikk kjøreturen forbausende greit, og etter å ha svingt inn på Europavei 80 dukket snart «Rams Park» som stadion har som sponsornavn opp. Et imponerende skue, og etter å ha tatt en liten æresrunde var det tid for en første billettsjekk, før vi skulle gjennom selve billettkontrollen i inngangsportene. Dette viste seg å bli litt trøblete for de mange som ikke hadde printa billetten, da scannerne ikke var helt glade i mobilskjermer, men etterhvert virka det som om alle kom seg gjennom.

Ny og grundigere sikkerhetskontroll, ørten trappetrinn, og endelig kunne jeg skue ut over de nær 54 000 setene på stadion hvor Europa League-kampen mellom Galatasaray og Elfsborg skulle spilles.

Tross at vi hadde et svært romslig bortefelt ble vi kommandert av politiet til å bruke bare en mindre seksjon av det, noe som ikke bød på særlig problemer da vi alt i alt ikke var mer enn såvidt over 60 frammøtte med gulsvart tilhørighet. Det var nesten like mange politifolk og vakter på plass, så sånn sett var vi godt ivaretatt. Da Elfsborgs målvakt-team entret banen for å varme opp fikk vi så en første pekepinn på hva som ventet senere. Pipekonserten var øredøvende tross at stadion knapt var en tredel fylt opp, og en ny og enda kraftigere runde med piping kom da resten av laget entret gressmatta. Det var lett å skjønne at man da stadion var nytt i 2011 klarte å ta Guinness-rekorden for kraftigste publikumslyd på et stadion!

Stadionet så ved første øyekast ut som et ganske standard moderne stadion, men jeg la raskt merke til at det faktisk var aktive supportergrupper i begge ender av banen, uten at jeg klarte å legge merke til noen markante skillelinjer i hvordan de støttet laget sitt. Som nevnt var det seter over hele tribunen, men jeg merket meg også at på den øvre delen av tribuna hvor også bortefeltet var plassert var det rekkverk mellom seteradene, så dette var i praksis brukbart som ståplasser. Enten folk sto eller satt, stemninga var upåklagelig!

Da kampen endelig kom i gang fikk vi igjen oppleve Galatasaray-supporternes piping. De som opp gjennom årene har kritisert Alfheim-publikummet for å pipe mye burde prøve en tur hit. Det ble pepet hver gang en IFE-spiller hadde ballen, og hvis dommeren blåste til de orange og rødes disfavør nådde pipingen nye høyder hver gang.

På tribunen var vi gulsvarte kanskje sjanseløse, men ute på banen så det lenge ikke SÅ håpløst ut, selv om vertskapet virket et knepp sterkere. Det virket som om keeper Isak hadde en kanondag, og flere store sjanser ble reddet, men like før halvtimen måtte Elfsborgs forsvar gi tapt, og ballen satt i nettet til 1-0.

Ti minutter senere kom så en situasjon hvor jeg er overbevist om at det skulle vært dømt corner og ikke frispark, og som det så ofte gjør på feildømte dødballer: Ballen gikk i mål til 2-0.

I det 44. minutt vartet så tyrkerne (eller iallfall deres søramerikanske, vesteuropeiske og afrikanske lagkamerater) opp med et nytt angrep, og ballen lå igjen i nettet. Jeg var overrasket over at offsideflagget ikke kom opp, men det var visst ikke VAR-teamet enige med meg i. Det sto dermed 3-0 til pause, og tross uhellet på 2-0, så var målvakt Pettersson svært delaktig i at de for anledningen svartkledde ikke lå langt mer under.

Etter pause kunne det så virke som om enten Galatasaray hadde giret ned et lite knepp, eller at Elfsborg hadde hevet nivået noe (Eller en kombinasjon av de to). Uansett så det mye farligere ut, og i det 53. minutt kom et veritabelt kremangrep som endte med 3-1 og stor jubel i bortehjørnet!

Da timen var spilt kom et nytt skummelt angrep, og mens ballen ble lagt til rette for å slå et hjørnespark signaliserte dommeren at spillerne måtte avvente. Det hadde muligens vært en hands inne i feltet før ballen gikk ut! Etter noen nervepirrende minutter jogget den slovenske kamplederen ut til sidelinja for å se situasjonen selv, og da han kom tilbake pekte han resolutt mot straffemerket! Målmaskinen Baidoo gjorde alt riktig, og dermed var Elfsborg med 3-2 virkelig inne i kampen igjen!

Det tyrkiske laget innså nok nå at dette begynte å bli skummelt, men de klarte ikke å gjenvinne det overtaket de hadde hatt før pause. Jeg var derfor forsiktig optimist da vi passerte ti minutter igjen av ordinær tid, men i det klokka passerte 83 spilte minutter sluknet mesteparten av dette håpet. Galatasaray økte til 4-2, og vi fikk nok en gang oppleve en speaker-ledet målfeiring som var fullt på høyde med de to eliteseriespeakerne i Rogaland hva angår slitsomhet.

Det ble varslet seks minutters tillegg i tiden, og da Elfsborg etter ett av disse minuttene satte inn 4-3 ble det på ny tent et ørlite håp. Hjemmelaget drøyde selvsagt tida så mye de kunne nå, men i det 95. minutt lyktes de på ny med å få ballen i mål. Umiddelbart enorm skuffelse, men så så alle unntatt speaker at det var dømt offside. I stedet for nytt avspark fra midtbanen var det Elfsborg som fikk starte bakfra mens ropene om den antatte målscorerens navn runget ut i Istanbul-kvelden.

Tross både en scoring, og en annullert scoring på overtid ble det ikke lagt til mer enn ca 6:20 før dommeren blåste av, så dermed endte det med 0 poeng til svenskene i denne kampen. Etter den andreomgangen vi hadde fått se ganske surt, men om man tar første halvdel av kampen med i betraktning kanskje et fortjent resultat.

Det var nå bare å vente, vente og vente enda litt mer til stadion var tømt og hjemmefansen forsvunnet før vi igjen fikk slippe ned til bussen som ventet på oss. Heldigvis gjorde trafikkbildet at returen til sentrum ble mye raskere enn reisen ut til stadion hadde vært, så snart var jeg tilbake på trikken over Det gylne horn, og kunne kjøpe med meg et par nydelige stykker baklava på vei tilbake til hotellrommet.

Etter en svært kort natts søvn sjekket jeg ut, bestilte en drosje, og kom tilbake til Asia og flyplassen hvor ferden tilbake til Norge skulle ta til. Her fant jeg meg etterhvert en deilig frokost, og skrev ferdig denne bloggposten før jeg nå skal gå til gaten og forhåpentligvis får noen timers søvn på flyet nordover etter en tross et litt kjipt resultat svært fin svipptur til Istanbul.