Sist jeg var i Larvik på kamp fikk jeg en slags blackout som sendte meg til feil stadion først, men i dag var endelig turen kommet til å besøke Lovisenlund i Gunnar Thoresens vei 2, rett ved den berømte bøkeskogen. Etter en begivenhetsløs kjøretur fra hovedstaden ankom jeg, parkerte, og entret stadionområdet og fikk se at det krydde av unger på fotballskole ute på gressmatta.
Jeg gikk og satte meg på den noe slitne østtribuna, som viste seg å være en av de mest behagelige tretribunene jeg noensinne har sittet på. Her dukket også Raymond og Beate opp, så da fikk vi snakket litt om banehopping mens vi ventet på avspark. Før dommeren satte i gang spillet overhørte jeg noen småttiser på tribuna som var litt over middels starstruck av at bortelaget hadde selveste Ronny Johnsen i trenerteamet, og ikke minst var de overrasket over at han ikke så gammel ut på samme måte som Solskjær.
Hjemmelaget kom litt skjevt ut fra start da de alt før fem minutter var spilt måtte foreta sitt første spillerbytte. Om det var dette som var årsaken vet jeg ikke, men det første kvarteret framsto de rødkledde fra Tønsberg klart best. Den aller største sjansen i starten av kampen kom likevel til hjemmelaget, da keeper ble lurt, og han som hadde ballen kom alene mot mål, men likevel ble såpass presset at han endte med å sette den utenfor.
Sola stekte i Vestfold denne søndagen, så jeg gikk etter hvert i kiosken og skaffet meg en is, og mens jeg sto og gomlet på den kom dagens første scoring. Et hjørnespark endte i mål enten via en pannelugg eller direkte, videoen min er dessverre ikke mulig å bruke til å konkludere på dette. Bortelaget hadde uansett tatt en fortjent 0-1-ledelse.
0-1 sto seg til pause, og jeg slo meg igjen ned sammen med de to andre banehopperne, og da spillet kom i gang igjen gikk det bare to-tre minutter før det kom en ny scoring, og igjen var det tønsbergenserne som kunne juble. 0-2, og det begynte nå å se stygt ut for hjemmelagets muligheter.
Det virket ikke noe lettere for Larvik Turn når man så på det som skjedde ute på gresset, for det var fortsatt Eik som førte an, men etter hvert kunne det kanskje virke som om de trodde jobben var gjort siden de ledet med to mål. Den berømte klisjeen om at 2-0 er en farlig ledelse slo iallfall til igjen i det 65. minutt da det var hjemmelagets tur til å score på hjørnespark, noe som gjorde en av ballguttene så glad at han utbrøt «Halleluja!».
Vi fikk en stygg skade noen minutter senere da en av hvittrøyene ble taklet så hardt ut over sidelinja at AD mistet flagget sitt, og han det gjaldt måtte kjøres på legevakta for å finne ut om skuldra var ute av ledd, kragebeinet knekt, eller noe annet var galt.
Han var dermed ikke på banen da klokka mi viste 71:25, og lagkameratene hans klarte å krige inn 2-2. Skulle vi få se en vaskeekte snuoperasjon?
Opphentingen til Turn fikk tydeligvis Eik-reservene til å våkne igjen, og bare fire minutter senere kom det nok en scoring. Denne gangen kunne ikke Larvik Turn skylde på noen andre enn seg selv, da forsvaret som ellers hadde kriget veldig godt nå ble merkelig passive, og mer eller mindre sto og så på at det ble 2-3.
Vel, kamper er ikke over før de er over. På overtid kunne hjemmelagets spiller og fans slippe jubelen løs. Like før det var spilt tre minutter etter at stadionuret hadde stoppet på 45 for andre gang ble 3-3 satt inn av samme mann som puttet 2-2, og tross noen fler forsøk på å avgjøre kampen endte det med ett poeng til hvert av lagene. Jeg forlot stadion i høy hastighet, og satte kursen i retning Sandefjord for dagens andre kamp.
Sommerens siste ledige torsdag før trombonesesongen tar til satte jeg etter en kort middagslur kursen sørvestover mot Vestfold og den relativt ferske Færder kommune. Helt nord i gamle Nøtterøy kommune lokaliserte jeg Teie idrettspark, hvor Teies a-lag i kveld skulle ta imot den sammenslåtte klubben FK Eik Tønsberg 871 sitt andrelag.
Slo meg mens jeg venta på avspark ned på hovedtribuna, og før jeg visste ordet av det kom Fredrik Schjesvold bort og hilste på og lova gratisbevertning i kiosken i pausen. Da kampstart nærmet seg fikk jeg så se til min store ergrelse at dommertrioen stilte seg opp med ryggen til tribuna, så det ble mildt sagt utfordrende å få noe godt cointoss-bilde.
Da kampen kom i gang ble det raskt klart at Eik (De fleste jeg hørte omtale klubben ved navn på stadion kalte dem bare Eik, så da gjør jeg også det) nok var det beste laget i dette oppgjøret. De stilte med flere i troppen som har mye a-lagserfaring, og attpåtil var a-lagstrener Ronny Johnsen med i trenerteamet i dag.
De hvitkledde hadde flere ganger presset Teie i sine blå trøyer på defensiven, og like før det var spilt et kvarter kom det første målet på en veldig spesiell måte. Et ikke tilsiktet tilbakespill langs bakken ble tatt med hendene av Teies keeper, som så slapp ballen igjen og lot den ligge til en Eik-spiller kom i nærheten og han tok den så opp igjen. Dommer blåste da helt riktig indirekte frispark, noe flere av Teies spillere ville krangle på, fordi de mente keeper ikke hadde tatt opp ballen første gang. Mens krangelen pågikk tok en Eik-spiller ballen, sentret den til en lagkamerat som var helt umarkert, og den ble enkelt plassert i mål til 0-1. Var det ikke nok protester på at frisparket ble gitt, så ble det hele løftet til et nytt nivå da dommeren tillot at det ble tatt raskt. Det haglet med beskyldninger om at han ikke kunne reglene, og at han måtte skjønne at det var sånn at indirekte frispark aldri skal tas før dommeren blåser (Spoiler alert: Det fins ingen slik regel). Konklusjonen ble iallfall at målet ble stående, og etter hva jeg kunne skjønne helt riktig dømt.
Gjestene fra fastlandet fortsatte å føre an i kampen, men Teie forsvarte seg godt, og de omlag 150 frammøtte fikk se mye fin fjerdedivisjonsfotball på den ferske kunstgressbanen. Scoringer ble det derimot lenge ikke så mange av.
Da vi nærmet oss pause kom endelig det neste målet, og i det 43. minutt var det igjen tønsbergenserne som kunne juble, denne gang etter et hjørnespark. Igjen kom det masse protester fra hjemmelaget som mente det måtte vært offside, men uten at jeg skal påberope meg noen ekstrem offsideregelekspertise klarer jeg ikke å se noe galt her.
Like etterpå, mens jeg sto og hilste på Arne Lysne som også var på kamp fikk så Teie en redusering som nok føltes veldig god å ta med inn i garderoben til pause. Siden jeg var litt distrahert kan jeg ikke beskrive scoringen, men blåtrøyene hadde nok vært veldig frustrerte hadde ikke den scoringen vært det siste de fikk med seg. Selv brukte jeg pausen på å inspisere kiosken, og siden jeg ikke orket å vente på Schjesvold betalte jeg gladelig de tjue kronene en vaffel med jordbærsyltetøy kostet.
Etter pause fortsatte Eik-dominansen, og bortelaget kom til flere store muligheter, uten at det ble noen flere scoringer av det. Mye av grunnen til det var en svært god Teie-keeper, samt et par helt uforståelige bom fra angrepsspillerne.
Mot slutten av kampen begynte man å merke at det var lenge siden begge lag hadde fått spilt fotball. Begge lag hadde spillere som måtte legge seg på rygg og få tøyd ut leggene litt, og det virket som om det var ganske tomt for krutt.
Inn i overtiden prøvde Teie å svi av sine aller siste krefter i et forsøk på å få med seg ett poeng, og da gikk det slik det ofte gjør i slike situasjoner: Det kom en kontring imot. En Teie-spiller måtte ty til ulovligheter for å stoppe denne, og denne gangen var det svært vellykket, ballen gikk nemlig videre til en umarkert Eik-spiller som ville hatt fri bane mot keeper, men i stedet for å dømme fordel til gjestene blåste dommeren frispark og stoppet angrepet, noe man vel kan si at ikke var veldig populært blant de tilreisende. Det ble dermed ikke flere scoringer, og kampen endte 1-2.
