Nordreisa - Ringvassøy 3-0

Dag to av min lille utflukt til Troms, og den dagen jeg hadde vært mest i uvisse om lengst. Jeg hadde til slutt landet på at det primære reisemålet ble Nordreisa, og etter å ha brukt både den ene og den andre enden av kontaktnettet mitt hadde jeg som nevnt i går fått ordnet skyss med dommertrioen. Jeg møtte derfor opp tidlig lørdag morgen ved Tromsøbrua, ble plukket opp av den ene assistentdommeren, og etter en times tid stoppet vi for en kaffepause i Nordkjosbotn. Hit kom etterhvert også hoveddommer og den andre assistenten, og vi fortsatte sammen med kurs for Storslett, hvor det skulle være fjerdedivisjonskamp mellom Nordreisa og Ringvassøy.

Da vi startet fra Tromsø hadde været vært ganske grått, men etter som vi beveget oss nordover ble det finere og finere, og det var i et strålende solskinn vi inntok et stadion hvor det krydde av folk. Nordreisa IL arrangerer nemlig sankthansturnering når det er sankthanshelg, og det var det jo nå, så på både kunst- og naturgressbanen ble det spilt haugevis av aldersbestemte kamper, men da vi nærmet oss kampstart ble sakte men sikkert kunstgresset ryddet for unger og de voksne fikk varmet opp.

Jeg ble like før avspark gjort oppmerksom på at hjemmelagets kaptein var en ikke helt umerittert herremann ved navn Thomas Braaten, men utenom ham klarte jeg ikke å finne de helt store navnene i lagoppstillingene. På tribuna var det tidlig i kampen noen spredte tilløp til syngende support, men disse dabbet dessverre raskt av.

Ute på kunstgresset framsto spillet lenge ganske jevnt, men jeg følte litt på at hjemmelaget kanskje virket et ørlite hakk kvassere. Tabellsituasjonen var sånn at lagene begge lå i bunnen, så dette var en kamp ingen av dem hadde råd til å tape.

Jeg merket meg snart at hjemmelaget hadde en spiller av typen som kaster langt. De gangene han lyktes med kasteteknikken var dette utvilsomt et skummelt angrepsvåpen, men dessverre for de hvitkledde var det litt for ofte at bakfoten hans forsvant til værs, så dommeren blåste og pekte motsatt vei. Dersom han får kontroll på dette vil det nok utvilsomt styrke reisaværingenes angrepsspill.

Etter 28 minutters spill slo så gjestene et langt frispark som ble fanget opp av hjemmelagets keeper. Hellet ville ha det til at jeg ikke sluttet å filme da målvakten ble stående og prøvde å bestemme seg for hva han skulle gjøre med ballen, og dermed fikk jeg med meg nøyaktig hva som skjedde inn mot 1-0-scoringen. (Selv om jeg mistenker at den uheldige Ringvassøy-stopperen som satte ballen i eget mål helst skulle sett at dette ikke ble filmet)

Fem minutter før pause fikk så Nordreisa en god mulighet til å øke ledelsen da de fikk et frispark på sekstenmeterstreken, men sjansen ble misbrukt da ballen forsvant til værs og i retning vannmagasinet til stadionsponsor Ymber i Sikkájávri. Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene forsvant i garderoben, og jeg kunne sette kursen mot kiosken.

Før jeg kom til kiosken møtte jeg først en jeg hadde møtt på noe NTL-relatert en gang i en fjern fortid, før Stud. Langhoff dukket opp og hilste på. Da jeg endelig kom til kiosken fikk jeg tak i en vaffel, som om den hadde vært litt mer nystekt nok hadde luktet på et svært høyt terningkast.

Like etter at andre omgang ble blåst i gang kjente jeg plutselig noe som hogg til i ankelhøyde. Jeg kikket ned, og jaggu hadde jeg ikke klart å pådra meg årets første kleggbitt! Jeg fikk stoppet angrepet før det var fullført, og etter noen nye forsøk fra den innpåslitne karen var det jeg som kunne le sist mens akkurat den kleggen nok aldri vil plage noen igjen.

En annen som ikke ville plage noen mer, iallfall ikke i dag, var han som hadde skaffet Nordreisa det skumle frisparket like før pause. Han hadde nemlig da fått gult kort for den situasjonen, og drøyt ti minutter ut i omgangen leverte han så et høyt spark som kvalifiserte til gult kort nummer to og en tidlig dusj.

Ringvassøys keeper hadde i hele første omgang benyttet seg av den sterke medvinden til å foreta svært gode utspark. Nå i andre omgang virket det derimot som om han slet litt med å tilpasse seg at selv om han hadde byttet side hadde ikke vinden gjort det. Flere av utsparkene hans ble dermed langt kortere enn planlagt, og medførte skumle sjanser for vertskapet, som med en mann mer på banen nå absolutt var det førende laget.

I det 68. minutt ble så denne dominansen utnyttet til at bakerste mann på en corner fikk stige til værs nesten helt alene, og så stange ballen i mål til 2-0.

Jeg mistenkte at nå var nok kampen avgjort, selv om et par karer jeg nevnte dette for mente at man aldri kunne være sikre, selv om Nordreisa neppe kom til å kollapse like ille som det norske landslaget hadde gjort mot Skottland. Pessimistene fikk dog ikke rett denne gangen, da det bare tok seks minutter før ballen igjen lå i nettet bak Ringvassøys sisteskanse, nok en gang relativt kort tid etter at de tilreisende selv hadde hatt dødball i motsatt ende av banen.

Nordreisa hadde nå tilsynelatende full kontroll, og da nok en av rødtrøyene etter et parogførti minutter måtte tusle prematurt i garderoben etter å ha levert en fryktelig takling ute ved sidelinja ble sjansene for en sensasjonell opphenting absolutt ikke styrket. Etter et par minutters overtid ble kampen blåst av og mens jeg ventet på at reisefølget mitt dusjet og ble klare for retur kunne jeg fra hjemmegarderoben høre «Sa-sa-sa, bra-bra-bra, Nord-rei-sa» runge ut gjennom vinduet.

Etter et bedre måltid på Bios returnerte vi mot den sentrale delen av fylket, og etter som vi nærmet oss fylkeshovedstaden ble været dårligere og dårligere, til jeg i småregn kunne takke for turen og returnere til krypinnet jeg hadde leid og glede meg til morgendagens hendelser.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.