Sammen med flere andre fra Forza Tromsø var jeg med og klargjorte feltet, noe som var litt mer omfattende enn vanlig i dag siden capo-tårnet skulle flyttes en rad ned. Mens vi holdt på med dette dukka Gunnar Grindstein fra NRK opp og ville ha en liten prat med meg til Radiosportens 4-4-2-sending, så jeg dukka altså opp der også når jeg ikke rapporterer fra breddefotballen rundt omkring.
Etter å ha rigga ferdig tok vi plass på stadionpuben Store Stå hvor jeg fikk trøkt i meg et par deilige Mydland-pølser og en flaske brus, så med knappe tre kvarter igjen til avspark var jeg fullt oppladet og klar for nitti minutter med support fra tribuneplass.
Som vanlig klarte jeg å skaffe meg et storflagg til bruk i forkant av et svært aktivt Felt L. Ved min side hadde jeg Ronny med et flagg som tydelig bar preg av å ha vært i bruk under hardere arbeidsforhold enn de som var ventet i dag.
Da lagene ble ropt opp var det tilløp til spredt applaus da den gamle TIL-kapteinen Simen Wangberg ble ropt opp blant bortelagets menn, men da kampen kom i gang var det ikke mye jubel å høre for hans innsats. TIL startet svært godt, men etter sju minutter var det gjestene som kunne feire scoring, og jeg ble straks veldig bekymret for hvordan dette skulle ende.
TIL 2023 er heldigvis ikke TIL fra de forrige sesongene. Der laget tidligere ville falt mer eller mindre totalt sammen av et slikt hardt slag fikk man nå tilbake kontrollen i kampen, og før det var spilt ti nye minutter la Ruben Yttergård Jenssen en krempasning til Yaw Paintsil som på fremragende vis nikket den i mål til 1-1! Stor jubel!
Som sagt var det ikke så veldig lenge Wangbergs positive renommé varte, og etter at han først rev sin gamle lagkamerat Kent-Are Antonsen overende i en duell og deretter trampa på innsida av kneet hans var det stort sett bare buing å høre når han var involvert i spillet.
Etter vel en halvtime av kampen kom så kampens store kontrovers. Etter en TIL-corner ble Casper Øyvann sparket overende inne i feltet. Spillet fortsatte. Lenge. Det gikk faktisk godt over ett minutt før dagens TIL-målvakt Simon Thomas klinket ballen ut over sidelinja så vi fikk et stopp i spillet og dommeren tok hånda til øret, og holdt igjen kastet. Etter lang tids kommunikasjon med Holbergs plass løp han ut til sidelinja for å se situasjonen selv, og etter ganske kort tid foran skjermen blåste han igjen i fløyta og pekte på straffemerket! Min opprinnelige følelse da fellingen fant sted hadde vært riktig!
Wangberg ble nå ikke mer populær på sin gamle hjemmebane da han prøvde å få dommeren til å ombestemme seg. Når Stabæk-kapteinen endelig ga opp gjorde Vegard Erlien seg klar, og måljegeren gjorde ingen feil da han hamret ballen i mål til 2-1.
Herfra og ut handla egentlig det aller meste om å holde koken på tribuna. «Gutan» virket å ha ganske god kontroll på det som skjedde ute på kunstgresset, men vi var fast bestemt på at vi ikke skulle la dem senke nivået. Vi sang og sang og sang, og da dommeren sendte lagene i garderoben til pause var første delmål nådd da det fortsatt sto 2-1.
Etter pause fikk vi 3902 som hadde tatt turen se mye som lignet det siste kvarteret av første omgang, og oppildnet av sang og flagging fra L-feltet fortsatte de rødhvite å kontrollere det hele ganske greit. Mot slutten av kampen strammet Stabæk til noen skruer i et desperat forsøk på å få med seg poeng hjem, men da dommeren etter godt over fem minutters overtid endelig blåste av kampen var alle tre poengene fortsatt i Gaute Helstrups jakkelomme.
Da jeg ved midnatt tuslet opp bakken fra toget mot blokka mi, så konkluderte jeg med at av og til så er det HELT ok å ha brukt tid og penger på å dra på hjemmekamp en søndag!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar