Sprint/Jeløy 2 - Drøbak-Frogn 2 (11-3)

Siste serierunde i 5. divisjon Østfold, og etter nøye overveielser landet jeg på at jeg skulle ta turen til et av de stadionene det ville gå kjappest å komme seg hjem fra etter kampen, Refsnesbanen på Jeløya i Moss.

Etter å ha lokalisert banen foretok jeg en noe kreativ parkering, og tuslet spent de få meterne mot kunstgresset. Tabellsituasjonen før kampen var slik at bortelaget med en storseier kunne snappe den andre opprykksplassen fra Moss 2, dersom de samtidig tapte sin kamp mot allerede opprykksklare Kvik Halden 2. Målforskjellen som i så fall måtte hentes inn var på hele 15 mål, så sjansene for dette var ikke akkurat store, men heller ikke uoppnåelige.

Da kampen kom i gang skulle man tro situasjonen var den motsatte, at det var hjemmelaget som kunne klare å rykke opp. Det var de blå som styrte alt som skjedde på banen i starten, og det var velfortjent da 1-0 kom etter 10 minutter. Mindre fortjent var det heller ikke da 2-0 kom fire minutter senere.

Etter dette klarte faktisk gjestene å krige seg inn i kampen, og etter 25 minutters spill ble mitt postulat om at det ofte lønner seg å klarere nok en gang bekreftet, da den forløsende klareringen aldri kom, noe som endte med et reduseringsmål til de rødkledde fra Follo.

Hjemmelaget var nå litt rystet, men klarte etter hvert å ta tilbake initiativet i kampen, og i den sure trekken kom de siste 8 minuttene før pause først 3-1, før også 4-1 kom før lagene kunne gå i garderoben og varme seg litt. Noen dommergarderobe hadde de tydeligvis ikke på Refsnes, for dommerne ble stående mellom innbytterbenkene og hutre hele pausen!

Da lagene kom tilbake etter pause sto jeg bak det målet gjestene skulle prøve å score i, og da hjemmelagets keeper så meg der utbrøt han «Er det du som er breddekongen?» Man blir tydeligvis kjent av å være på podkast!

Selv om rapportene fra Moss 2-kampen ikke tilsa at man skulle få den hjelpen som trengtes fra haldenserne hadde tydeligvis gjestene bestemt seg for at de skulle fullføre sesongen med stil. Fra avspark tok det bare tre minutter før de hadde fått et reduseringsmål, og med 4-2 levde kampen igjen.

Hjemmelaget virket nå regelrett rystet, og 8 minutter etter pause fikk en av de rødkledde legge ballen til rette før han fra omlag tjuefem meters hold fyrte av et skudd som gikk over keeper og i mål. 4-3!

Etter en times spill hadde tydeligvis hjemmelaget skjønt at det ennå var en omgang igjen av sesongen, og herfra og inn handlet det meste som skjedde på banen om dem. Først kom 5-3, før 6-3 kom noen minutter senere etter en kontring som aldri tok slutt. På tredje forsøk satt endelig ballen i mål.

7-3 kom så, før hjemmelagets spiller nummer 7 i løpet av det som ifølge tidskodene på tweetene mine må ha vært bare såvidt over tre minutter lagde hat-trick!

Knappe 10 minutter før full tid kom 11-3-scoringen, og herfra og inn skjedde det ikke stort annet enn at begge lags spillere til stadighet spurte dommeren hvor mange minutter som gjensto.

Kampen endte 11-3 (Og ikke 10-3 slik jeg hørte en av hjemmelagets spillere si til noen unger som lekte mellom banen og garderoben), og jeg holdt høyt tempo mot bilen for å få tint opp mine stivfrosne fingre og komme meg hjem.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.