Rosenborg - Tromsø 1-2

For tredje år på rad hadde jeg tatt turen til Trondheim for å se oppgjøret RBK-TIL, denne gangen på selveste fotballens festdag 16. mai.

Til tross for Gutans sterke bortepoeng i Sarpsborg sist helg, og trøndernes noe skrantende form var det hjemmelaget som var ENORME favoritter foran kampen. Jeg lot meg fortelle at enkelte spillselskaper tilbød helt oppe i 10 i odds på borteseier i denne kampen!

Etter en kjapp tur på den fabelaktige Three Lions Pub i sentrum hvor FraMor nok en gang leverte en lykkejoik, så bar det videre til stadion. Bussturen ble preget av spydige kommentarer fra hjemmesupportere som ikke kunne skjønne at jeg orka å komme til Trondheim for å se laget mitt tape, men som vi alle vet: Den som ler sist ler best.

Hadde fått med meg min Vålerengasupporter-svoger Håvard på kamp (Han har tross alt noen røtter i Nord-Norge, så det falt ham enkelt å heie mot hjemmelaget), men ved ankomst stadion fant han seg en trygg sitteplass godt bak på bortefeltet, mens undertegnede tok plass på første rad. Etter litt rigging av supporterutstyr var det så klart for avspark.

De hvitkledde kom best ut fra start, med et voldsomt trøkk, men Tromsø, for anledningen i borte-blått sto godt imot, og kom også etterhvert til et par store sjanser selv. Likevel var det hjemmelaget som scora først, og fortvilelsen vår på bortefeltet var nok minst like stor som gleden var i motsatt sving, der Kjernen holdt et sabla liv gjennom hele kampen.

Likevel, etter at dette målet kom, så var det nok Kjernen som var de beste trønderne på stadion. Den beste trønderen ute på banen spilte nemlig i blått, og heter Gjermund Åsen. Han leverte pasninger hit og dit, og to minutter før pause kom det en målgivende pasning! Mikael Norø Ingebrigtsen gjorde ingen feil foran mål, og lagene gikk til pause med 1-1 på måltavla. Da feiringa etter målet (som bl.a. medførte en brukket flaggstangtupp) så vi forvirret på hverandre på bortefeltet: Gutan hadde jo levert en bra omgang, og attpåtil øynet vi mulighet for et totalt uventet poeng!

Andre omgang fortsatte i stor grad som den første hadde sluttet, trønderne fikk til lite eller ingenting, og TIL var stadig framme og hadde store muligheter. De gangene RBK hadde muligheter hadde de marginene mot seg (Kanskje banen var for dårlig, Kåre?), og det var tydelig at både spillere og hjemmepublikum ble mer og mer frustrerte.

Så, i det 85. minutt smalt det! Nok en gang var det Gjermund Åsen som var nest sist på ballen, og denne gangen var det den islandske juvelen Aron Sigurdarsson som på effektivt vis ekspederte ballen i nota! Trønderne ble drypp stille, og mange begynte å forlate stadion!

På bortefeltet bredde vantroen seg. Kunne det virkelig være tilfelle? Var vi i ferd med å slå Rosenborg på Lerkendal på 16. mai? Svette menn i bar overkropp omfavnet hverandre, folk av alle aldre og kjønn gråt, fingernegler ble oppspist langt forbi rota!

Foto: Eurosport 

Fjerdedommeren signaliserte for tre minutters tilleggstid, og da startet virkelig moroa. Makan til trenering og uthaling har jeg sjelden sett (og jeg ser en hel del søreuropeisk fotball), noe som medførte at til tross for at det ble over 7 minutter lagt til, så var det neppe mer enn drøyt ett minutt effektiv spilletid. Taktikken virket, dommeren blåste av, og TIL fikk ta tre poeng med seg hjem i charterflyet etter at en solid gjeng supportere hadde takket spillere, trenere og støtteapparat først inne på stadion, og deretter ved utgangen fra garderoben.

For oss supportere som skulle bli igjen i Trondheim gikk turen videre ut på byen, før diverse TIL-effekter med stolthet ble vist fram i Nidaros' gater på nasjonaldagen!

JEG ELSKER FOTBALL!