Verdal - Mosjøen 5-0

Etter en god natts søvn satte jeg litt utpå dagen lørdag kursen østover fra Nidaros, til jeg etterhvert kom til åstedet for dagens kamp. Etter å ha parkert på en parkeringsplass som bar veldig preg av at det var fotballcup her for et par uker siden gikk jeg så inn på stadion hvor det var klart for tredjedivisjonskamp mellom Verdal og Mosjøen.

Jeg hadde jo også sett motsatt oppgjør mellom lagene midt på sommeren, og nå var det altså en revansjelysten gjeng vefsninger som hadde gjennomført den firetimers bussturen fra Helgeland. Pop-tvillingene fra Trofors var selvsagt med, og dermed også en noe høyere andel ungjenter i publikum enn man vanligvis ser på dette nivået. Asle som tok imot meg kunne fortelle at fasilitetene på stadion var noe dårligere enn vanlig, da man nylig hadde revet det gamle klubbhuset, og byggingen av det nye fortsatt bare såvidt var kommet over bakkenivå. Jeg rakk også å hilse på Verdals trenerassistent Peder før han måtte videre til sine oppgaver i kampforberedelsene.

Før avspark ble tatt foretok speaker den vanlige presentasjonen av alt og alle som skulle presenteres, og et høydepunkt var nok da dagens matchball-sponsor, et veterinærfirma, ble sagt å «ta vare på pasienter både med og uten baller».

Før avspark hilste jeg på den semi-lokale groundhopperen Martin, før også den helt lokale TIL-supporteren Leif dukket opp. Vi fikk se Mosjøen tidlig komme til en kjempesjanse da Mosjøens gode polakk «Kuba» kom alene med keeper, men han ble litt ubesluttsom og avsluttet utenfor. Spillet jevnet seg deretter noe ut, uten at noen av lagene klarte å skape de helt store sjansene. Verdal fikk en del cornere, men klarte ikke å oppnå annet enn at Mosjøen leverte noen kurante kontringer, som også de til slutt ble uten uttelling.

Det tok faktisk over en halvtime før vi fikk denne ettermiddagens første mål, og det måtte et straffespark til! En av hjemmelagets spillere ble hektet og gikk overende i feltet, og dommeren pekte umiddelbart på straffemerket. Jeg syntes dette så klink riktig ut, men jeg snakket med flere, også Verdal-supportere, som mente de var heldige og at dette var strengt dømt. Uansett ble det straffe, og da denne satt i mål sto det 1-0 med vel 31 spilte minutter.

Etter dette tok Verdal mer eller mindre helt over, og bare en helt sjuk redning fra Mosjøens sisteskanse forhindret at det kom ett mål til like før pause. Da dommeren sendte lagene i retning brakkene som fungerte som garderobe sto det altså fortsatt 1-0, og jeg kunne etter å såvidt ha unnsluppet en dusj fra vanningsanlegget på stadion rusle i retning kiosken.

Her skaffet jeg meg en vaffel med brunost (Alternativet var hvitost, syltetøy var her ikke å se noensteds), og konkluderte med at det faktisk så ut til at jeg skulle klare å unnslippe regnet også i dagens kamp. Jeg traff også Johan som kommenterte for direktesport, og advarte ham mot å kopiere Olav Traaens pausemat-hendelse fra forrige helg.

Etter pause startet Mosjøen et stormløp i et forsøk på å utligne, men det ville seg ikke for blåtrøyene, og i stedet kom det i det 54. minutt en kanonkule fra en Verdal-spiller som holdt på å gå gjennom nettet. 2-0, og alt tydet på at det ikke ble noen poeng til Mosjøen i dag heller.

MIL-keeperen sørget en stund for å holde laget sitt delvis inne i kampen, men de siste ti minuttene raknet det helt for gjestene. 3-0 kom met 80:20 på stadionuret, før vi 45 sekunder før den ordinære spilletiden var omme også fikk 4-0.

I etterdønningene etter dette målet slang en av bortelagets menn tydeligvis med leppa, for dommeren slang plutselig resolutt opp et rødt kort, og dermed måtte Mosjøen spille overtiden med en mann mindre enn sine motstandere. Det var derfor ikke akkurat noen bombe når 5-0 kom to minutter på overtid.

5-0 ble også sluttresultatet, og mens ivrige småjenter kunne storme banen på jakt etter selfies takket jeg Leif for selskapet, og hoppet i bilen og satte kursen tilbake mot Trondheim. Jeg hadde vurdert å stoppe for en matbit på veien, men konkluderte med at det ville være bedre med en takeaway som kunne spises i fred og ro når jeg kom fram.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Ålen - Leik 1-2

Tidlig i vår så jeg på terminlistene at helga i månedsskiftet august-september kunne være fin for en trøndelagstur. Jeg satte derfor kursen nordover etter fredagens jobbing, og kom etter å ha forsert Rendalen, det nordligste av Østerdalen, og det sørøsligste av Gauldalen fram til Holtålen kommune. Her fant jeg en fin liten kunstgressarena like ved veien, parkerte, og gikk inn for å se femtedivisjonskamp mellom Ålen og Leik.

Ålen, som iflg en eldre herre jeg snakket med i pausen på kampen, er Norges (om ikke verdens) vakreste fjellbygd ligger altså like ved veien fra Røros til Trondheim, og på vei inn vekslet jeg noen ord med billettselgeren, som nærmest garanterte oppholdsvær hele kampen. Jeg så litt bekymra på flomlysmastene hvor det fortsatt ikke var lys, men da klokka hadde passert halv åtte kom det i det minste lys i fire av de seks mastene. Et par småstressa karer i klubbtøy fikk så like før kampstart også liv i de to siste mastene, så da ville det faktisk kunne spilles fotball over HELE banen også i andre omgang.

Det var forresten svært tydelig at vi nå var i samme fylke som det Rosenborg holder til i, for mens lagene varmet opp var Tsunami en av låtene som ble spilt, og mens oppvarmingsmusikken i breddefotballen har mange gjengangere tror jeg faktisk aldri jeg har hørt den noe annet sted enn på Lerkendal før. Lagene entret etter en svipptur i garderoben banen, og så var det endelig klart for kamp foran et etterhvert ganske tallrikt publikum på den lille tribuna.

Tabellsituasjonen ga gjestene fra Hølonda (IL Leik er klubben Oddvar Brå representerte som skiløper) et lite favorittstempel, og det tok ikke veldig lang tid fra avspark før den innledende hjemme-boosten ga seg og man begynte å se dette også ute på banen. Vertskapet hang rett og slett litt i tauene, og bortsett fra enkelte kortvarige visitter skjedde det meste foran de hvitkleddes keeper. Det var derfor på ingen måte ufortjent da bortelaget etter ca 21 minutters spill gikk opp i 0-1.

Jeg hadde på turen rundt banen funnet lokalavisas journalist Jon (Som huska at han hadde møtt meg i Fyllingsdalen i fjor), og sto og slo av en prat med ham mens spillet etter at gjestene hadde tatt ledelsen jevnet seg noe ut. Det var likevel fortsatt Leik som førte an, men Ålen, som var i en ganske desperat poengnød, jaget mer og mer på. Da dommeren sendte lagene til pause sto det uansett 0-1.

Jeg brukte pausen til å skaffe meg en vaffel, samt å snakke litt med flere av de frammøtte som hadde fanget opp at det var en langveisfarende på besøk, og at dette var min fotballbane nummer 789. Jeg så samtidig lenger ned i dalen at løftet om oppholdsvær neppe ville holde. Da kampen startet opp igjen startet også regnet, så jeg hastet mot bilen for å hente regnjakka, samt at kombinasjonen av regn og dårlig lys gjorde at jeg la fra meg kameraene.

Ålen trengte som sagt poeng, og det var derfor stor jubel da de drøyt ti minutter etter pause vartet opp med et angrep som ga scoring og 1-1. Skulle ferden vekk fra tabellbunnen starte i kveld?

Tross at regnet ga seg nesten med en gang jeg hadde hentet jakka økte frustrasjonsnivået hos begge lag ute på bana. Både blant spillerne og enkelte i publikum ble det mye kjefting utover i kampen, men også en del gode kommentarer. Etter utligningen var det igjen gjestene som tok litt over, og i det vi gikk inn i det 70. spilleminutt ble et hjørnespark stanget i mål til 1-2.

Frustrasjonen fortsatte likevel hos begge lag, og jeg tror ikke dommeren hadde skjemt seg ut om han hadde delt ut noen gule kort for klaging. Blant de mer humoristiske utvekslingene jeg hørte kan nevnes en situasjon hvor en Ålen-forsvarer feiret en vellykket skjerming svært høylytt, noe som fikk en tilreisende supporter til å rope ned til ham et syrlig «Ka e stillinga da?». Det skulle ikke være noen tvil om at når man ligger under hjelper det ikke med godt forsvar.

I sluttminuttene merka man tydelig at hjemmelaget ville gjøre alt for å få med seg noe fra denne kampen, men da dommeren noen minutter på overtid, og med en ny regnbyge i kjømda blåste av var sluttresultatet fortsatt 1-2, så det var de som skulle samme vei som meg etter kampen som kunne juble.

Jeg satte kursen videre mot trønderhovedstaden, og kunne prise meg lykkelig over at regnbygen jeg hadde sett ikke kom noe tidligere. Det regnet nemlig vanvittig mye mens jeg suste nedover i mørket på den svingete veien langs Gaulas bredder, for første gang denne høsten med setevarmen påslått.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sem - Helgerød 2 (1-4)

Etter gårdagens bilfrikveld var både subaruen og jeg klar for nye eventyr denne onsdagen. Etter en herlig laksemiddag ble derfor kursen satt sørvestover på E18, til jeg kom til Tønsbergs forsteder, nærmere bestemt det lille tettstedet Sem, hvor det var klart for sjuendedivisjonskamp mellom Sem IF og andrelaget til Helgerød.

Da jeg ankom var det eneste jeg så noen ungdommer som drev og trente hekkeløp på løpedekket rundt banen, men både hjemme- og bortelaget dukket raskt opp og begynte å varme opp, så det var tydelig at det skulle bli kamp. Jeg tok en snartur opp på balkongen på klubbhuset og skuet utover anlegget, og herfra så man tydelig et veldig snodig «tribunefelt» med flatt monterte benker bak gjerdet rundt løpebanen. Om man satt der ville man neppe sett mye av kampen!

Da kampen startet kom hjemmelaget svært bra i gang på den noe lurvete gressmatta, men ikke snakk om at de klarte å score. Det jeg og Mads som også hadde tatt turen derimot fikk se like før kvarteret var spilt var at gjestene fra utkanten av Sandefjord tok ledelsen helt ut av det blå. 0-1, og voldsom nedtur for hjemmelaget.

I det klokka passerte 17 spilte minutter skjedde det så igjen. Gjestene som for anledningen hadde lysegrønne vester utapå sine gule trøyer produserte nok en scoring, og vertskapet som nesten hadde stått for alt som skjedde ute på gresset fram til da lå plutselig 0-2 under.

Sem fortsatte å være det dominerende laget, men etter at de utover i omgangen svidde noen enorme muligheter til å score så det inn mot pause ut til at tomålsledelsen til gjestene skulle fortsette å vare, men like etter at jeg hadde vært i kiosken og skaffet meg en vaffel som ble nytt mens solen var i ferd med å forsvinne bak Langfjella kom så 0-3 rett før det var spilt 43 minutter.

0-3 ble dermed pausestillinga, og jeg slo meg ned for å bli oppspist av mygg mens jeg venta på andre omgang. Da pausen var over startet innså jeg at det hadde vært idiotisk av meg å ikke hente myggspray mens det var stopp i spillet. Jeg labbet derfor avgårde mot bilen, og fikk fire minutter etter at omgangen startet se gjestene score enda en gang, så de nå ledet 0-4.

Utover i andre omgang må det sies at Helgerød 2 i mye større grad enn før pause hadde et tak om kampen. Om det skyldtes at Sem hadde gitt opp vet jeg ikke, men hadde 0-3 til pause vært ufortjent, så var det i det vi nærmet oss halvspilt andreomgang slettes ikke så feil med 0-4 kampen sett under ett.

Akkurat i det vi passerte et kvarter igjen av kampen fikk så hjemmelaget endelig scoringen sin. Gjestene hadde satt en utespiller i mål, mens han som hadde stått fram til da nå spilte spiss, og jeg vet ikke om jeg skal si at den første målvakten ville avverget scoringen, men litt påfallende var jo tidspunktet. Uansett: Nå sto det 1-4!

I sluttminuttene hadde Sem så først to enorme sjanser til å score på frispark, men dessverre for dem: Begge gangene smalt ballen i tverrliggeren.

Så, på overtid blåste dommeren straffespark til hjemmelaget, men denne gangen lot ikke reservekeeperen seg overliste. Ballen ble tatt i fast grep, og fortsatt bare ett mål til vertskapet.

Like etter dette blåste dommeren av det som hadde vært en svært merkelig kamp, men hvor sluttresultatet 1-4 om det ikke fortalte alt om kampen, så var det definitivt ikke feil lag som fikk tre poeng kampen sett under ett.

På veien hjem svingte jeg nedom Holmen i Asker for å se slutten av en kamp der og gi Jon Are og Ole Jakob skyss hjem, men da jeg ankom var det tydelig at noe utenom det vanlige skjedde, og det viste seg at på grunn av bråk var kampen blitt avbrutt før tiden. Utrivelig!

Flere bilder fra kampen i Vestfold kan du se på Google photos.

Eidanger - Hei 2-0

Kamper i Grenlandsområdet har den fordelen at de ofte har avspark som lar seg kombinere med kollektivreiser hvis man får alliert seg med en lokal sjåfør. Jeg hoppet derfor etter jobb på ekspressbussen mot Sørlandet, men hoppet i utkanten av Porsgrunn av, og ble plukket opp av Mads som skulle på samme kamp som meg. Sammen satte vi kursen mot kampen, og tuslet etter å ha parkert ned mot banen hvor det skulle være fjerdedivisjonskamp mellom Eidanger og Hei.

Kampen ble av lagene omtalt som Telemarks svar på El Clasico, uten at jeg vet om jeg helt vil gå god for den kategoriseringen. Det som derimot var sikkert var at det kom til å bli høy temperatur ute på banen. I motsatt oppgjør i vår hadde det haglet røde kort og scoringer langt på overtid, så ingen ville bli overrasket om det også kom til å bli noen hendelser her. Faktisk var fotballkretsen så forberedt på at dette ville bli en trøblete kamp at de ikke bare hadde satt opp en fjerdedommer, de hadde også sendt toppdommer Marius Lien som dommerveileder.

Da oppgjøret ble blåst i gang tok det ikke lang tid før vi fikk de første knallharde taklingene, så det var liten tvil om at forventningene ville bli innfridd. Innledningsvis så gjestene fra Heistad best ut, men litt ut av det blå var det hjemmelaget som leverte den første scoringen, og gikk opp i 1-0 like før det var spilt 14 minutter.

Jeg og Mads startet på en runde rundt banen, og fant hver for oss ut at vi skulle prøve å telle antall publikum mens det ennå var litt dagslys. Mads talte 161, mens jeg stoppet på 159, så vi var skjønt enige om at publikumsantallet lå rundt 160, noe som slettes ikke kan sies å være så verst for en fjerdedivisjonskamp en tirsdagskveld i slutten av august.

Da vi underveis på runden passerte innbytterbenkene fikk vi tilsnakk av fjerdedommeren for å være et sted vi ikke hadde noe å gjøre. Jeg tok ikke dette så tungt, og tenker at han heller får kritisere folk for sånt hvis han begynner å dømme i toppfotballen. Fjerdedivisjon er ikke akkurat Eliteserien, liksom.

Da vi nærmet oss pause snek jeg meg bort til kiosken og skaffet meg en varm og god vaffel, som i det lagene gikk av banen fortsatt med 1-0 i boka ble fortært. Mens jeg spiste dukket det opp et par karer som lurte på hvor langt jeg var kommet og ble svært imponerte da jeg kunne fortelle at dette var bane nummer 787.

I det andre omgang startet dukket også Tor Henrik opp (Han hadde brukt første omgang til å skrive referat fra en håndballkamp tidligere på kvelden), og til lyden av en forbipasserende moped uten eksospotte fikk vi se bortelaget fortsette å slite med å trenge gjennom Eidanger-forsvaret.

Som forventet hadde det blitt delt ut en del gule kort, men foreløpig var begge lag fortsatt 11 mann på banen. Da vi var halvveis i det 63. spilleminutt kom 2-0, og veien til seier og ny kontakt med tabelltoppen så nå voldsomt lang ut for grønntrøyene.

Etter denne scoringen ble tenningsnivået enda noen hakk høyere enn det hadde vært så langt. Bare noen minutter etter målet klarte en i Heis trenerapparat å få gult kort på en situasjon hvor eget lag fikk frispark, mens drøye ti minutter før kampslutt fikk en Eidanger-spiller sitt andre gule kort og måtte forlate kunstgresset.

Selv om de nå var en mann mer på banen klarte ikke Hei å utnytte dette til å score, og da dommeren drøye fem minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 2-0.

Jeg hastet opp bakken mot bilen til Mads, og før han slapp meg av på togstasjonen rakk jeg også en svipptur innom butikken for å kjøpe litt drikke til togturen hjemover.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Ellingsrud - Jardar 2-3

Etter å ha fortært en solid porsjon av den gode middagen jeg hadde laget etter seieren i dagens første kamp pakket jeg to porsjoner i aluminiumsformer, fant fram engangsbestikk og gikk ned i bilen. Kjørte så til Ekeberg hvor jeg fant Bryne-supporterne Tomas og Cathrine, pakket dem inn i bilen, og ga dem mat mens vi kjørte oppover Groruddalen. Rett før kommunegrensa svingte vi til høyre, og parkerte i god tid for å se åttendedivisjonskamp mellom Ellingsrud og Jardar.

Da vi først kom opp til banen ble vi litt bekymra, ettersom det knapt så ut til å være nok spillere til ett lag tilstede, og da jeg sjekka kampen på NFFs nettsider hadde ingen av lagene lagt inn noen tropp. Jeg sendte derfor en melding til Trygve som var oppført som dommerveileder, og fikk høre at han ikke hadde hørt noe om noen avlysning. Etter litt venting dukket så først dommeren og endelig også hjemmelagets spillere opp, og vi skjønte at det kom til å bli kamp.

Da kampen kom i gang var vi fem-seks stykker som sto langs sidelinja og fikk se gjestene fra Bærum komme best i gang da de alt før fem minutter var spilt fikk satt ballen i mål til 0-1.

Jeg innså raskt at det å innta banen som ligger klin inntil Ellingsrudelva og Østmarka uten å ha med meg myggspray, så jeg la ut på en liten vandring med kurs mot bilen. Jeg hadde akkurat rukket å komme opp til kunstgresset igjen da jeg fikk se gjestene igjen komme seg forbi de gulgrønne og sette inn 0-2 etter 13 spilte minutter.

Selv om Jardar hadde kommet klart best i gang hadde ikke hjemmelagets unge mannskap gitt opp, og etter 25 minutter fikk de endelig juble for en scoring som hadde gitt 1-2 og «game on», til stor glede for keeperlegenden Grim som også var her, nå i egenskap av å være fotballpappa.

Ikke lenge etter dette oppdaget dommeren at det på hjemmelagets benk krydde av kompiser av spillerne, og etter at han jaget disse vekk derfra, så steg tilskuertallet betraktelig. Det hadde også dukka opp en meløyfjæring som egentlig spilte på Ellingsrud, men var skadet nå, så det totale publikumsantallet anslo jeg nå til å være oppimot 15.

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg mentalt på at det kom til å stå 1-2 til pause da et godt Ellingsrud-angrep ble stoppet gjennom en kollisjon mellom gjestenes keeper og en fremadstormende angrepsspiller. Klink straffe, men da denne skulle tas leverte målvakten en fin redning, og dermed sto det fortsatt 1-2 da lagene gikk til benkene for en liten peptalk, mens dommeren fikk tilbakemeldinger fra veilederen.

Etter pause fortsatte Ellingsruds gode periode, men det tok faktisk en halvtime før vi igjen fikk scoring. Ballen havnet igjen i Jardar-målet, og vi hadde med 2-2 fått balanse i regnskapet.

At hjemmelaget hadde utlignet var på ingen måte ufortjent, men da vi kun hadde ti minutter igjen av kampen fikk vi en scoring som ikke var veldig fortjent. Jardar hadde hengt litt i tauene en periode nå, men plutselig fikk de nok et mål, og det sto dermed 2-3 da vi gikk inn i sluttminuttene.

Ellingsrud var også i sluttminuttene nærmest, men det ville seg ikke for vertskapet, så da dommeren etter en opptreden hvor han nok vil få en positiv tilbakemelding fra veilederen etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 2-3 og de tilreisende kunne juble for tre poeng.

Jeg tok igjen med meg de to jærbuene, og deponerte dem ved jernbanestasjonen på Lillestrøm så de kunne tilbringe natten på Oslo lufthavn før avreise til kampen Aalesund - Bryne mandag. Den korte hjemturen ble deretter svært begivenhetsløs, og jeg satte meg i stua og skrev blogg til jeg sovnet på sofaen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lillestrøm - Tromsø 0-1

Søndag og kampdag, og attpåtil tidligkamp. Jeg forlot derfor etter en solid frokost min ringe bolig men kurs mot Romerikes hovedstad. Da jeg fant en kremparkering like ved bortefeltet satte jeg bilen der, og ble sittende og prate med faren til Vetle Skjærvik mens vi ventet på å få slippe inn for å se eliteseriekamp mellom Lillestrøm og Tromsø.

Etter litt venting og en prematch-vaffel dukket fler og fler andre opp på kortsida, og da alt av bannere var hengt opp, flagg klargjort og struper renset var vi nok noen hundre som var klare for å støtte «Gutan» i denne viktige kampen. Jeg hadde inn mot kampen vært litt bekymret ettersom Lillestrøm etter å ha tapt den publikumsløse kampen mot RBK nok var å regne som et skadeskutt dyr, som man aldri kunne vite hvordan reagerte.

Ute på den helt sjukt fine gressmatta skjedde det innledningsvis ikke allverden, men mens vi sang og sang og sang kom det faktisk noen halvsjanser til de rødhvite, og etter 25 minutter av kampen skjedde det! Et innlegg fra Runar Norheim fant panna til Vegard Erlien, og mens LSK-keeperen sto og så på seilte ballen i mål! 0-1, og stor jubel på bortefeltet.

Etter en lynkjapp VAR-sjekk ble spillet igjen satt i gang, og bortsett fra noen helt enorme LSK-sjanser som heldigvis endte utenfor målet syntes jeg TIL så bra ut nå. Det som ikke så like bra ut var at det satt en fyr lenger bort på bortefeltet iført et LSK-skjerf. Da jeg gjorde vaktene oppmerksom på dette ble han vennlig men bestemt oppfordret til å flytte seg over til langsida. Jeg fikk etter kampen høre at det var snakk om en nederlender som var på besøk, og hva som hadde fått ham til å ha med et hjemmelagsskjerf til bortefeltet må man bare lure på.

Det sto iallfall fortsatt 0-1 da lagene tok pause, og jeg slo av en prat med en RBK-supporter som var på jobb som politi på stadion. Plutselig var det tid for kamp igjen, og det ble opplyst at det var solgt 7315 billetter til dagens kamp.

Slik jeg fryktet ble andre omgang i stor grad en ren forsvarskamp for Tromsø. Lillestrøm presset og presset og presset, men avslutningene ble stort sett for dårlige, eller så ryddet bortelagets menn dem unna. Etter en fæl regnbyge som passerte like før slutt var det så duket for noen enda mer intense overtidsminutter, men til slutt blåste dommeren av, og vi kunne feire tre nye poeng!

Før den «offisielle» feiringen foran bortefeltet tok til ble det litt tumulter da ex LSK-spiller Vetle Skjærvik valgte å feire litt foran hovedtribuna, noe verken tilskuerne eller motspillerne hans satte spesielt stor pris på. Det ble når gemyttene roet seg litt delt ut gule kort i begge retninger, samt et rødt kort til kanarienes keepertrener som valgte å blande seg inn i det hele på en måte dommeren fant uakseptabel.

Den tradisjonelle «sa-sa-sa»-feiringa ble gjennomført, og så kunne vi forlate stadion med masse politi i nærheten, fordi noen LSK-ultras hadde samlet seg på hjørnet der TIL-spillerne skulle komme ut. Det var altså neppe oss supportere de var ute etter, men mer sannsynlig nevnte Skjærvik som var målet i dag.

Vi kom oss iallfall uskadd vekk, og jeg kunne dra hjem og snekre sammen en herlig rødhvit middag.

PS: TILs nyervervede svenske David Edvardsson fikk sin debut mot slutten av kampen. Sist jeg så ham var han 16 og spilte for moderklubben Grebbestad på svensk nivå tre!

Rottneros - Ämtervik 1-1

Da jeg og André var i Ämtervik på kamp i juni innså jeg hva som kom til å være sommerens store happening i Fryksdalen, så da det ble klart at det ble mer enn én dato med mulighet til å se kamp på Veum ble ny planer raskt lagt. Jeg la opprinnelig en plan som innebar mulighet for en revisit på en annen bane tidligere på dagen hvis jeg fikk med noen passasjer(er) som manglet banen, men da det ble klart at jeg ble alene tok jeg en litt roligere lørdagsmorgen før jeg satte kursen østover, og etter litt shopping og mat på veien til slutt kom fram for åstedet for dagens derby i division 5 mellom Rottneros og Ämtervik.

Lagene, som har hjemmebane bare 9 minutters kjøring fra hverandre, har i år havnet i hver sin ende av tabellen. Mens Rottneros lever en litt utrygg tilværelse som det hittil beste av de fem nederste lagene kjemper Ämtervik om andreplassen bak tilsynelatende utilnærmelige Värmlandsbro. I anledning dagens derby hadde hjemmelaget mobilisert voldsomt, og kampen ble arrangert som en såkalt «kronekamp», hvor det var gratis inngang og for hver frammøtt sjel hadde en rekke sponsorer lovet å gå inn med mindre beløp.

Alt lå med andre ord til rette for en skikkelig folkefest, og inn mot kampstart strømmet det på med kamp. En hel del av de frammøtte hadde bortelagets røde trøyer på seg, og de fleste av disse samlet seg på en særdeles falleferdig tribune på motsatt langside fra der klubbhuset lå. Etter hvert marsjerte lagene inn på banen, myntkast ble tatt, og kampen kunne starte.

Innledningsvis skjedde det ikke allverden ute på banen, men jeg fikk kanskje et lite inntrykk av at tabellsituasjonen gjenspeilet styrkeforholdet mellom lagene ganske bra. Etter en stund la jeg merke til at i tillegg til alle de rødkledte på tribuna, så var det også en liten gjeng ved kortsida som hadde et banner som tilsa at det var det gjestende laget de holdt med. «Röda Slaktarna» hadde kanskje et av de kuleste supporterklubb-bannerne jeg har sett på dette nivået, selv om de utenom dette foreløpig ikke gjorde allverden av seg.

Mens kampen forløp gjorde jeg et forsøk på å telle antall publikummere, og kom fram til at det nok var godt over 300 til stede. Da det staselige analoge matchuret hadde passert 36 spilte minutter ble et frispark slått inn foran mål, og etter litt kaos kriget inn til 0-1 hørte man også tydelig at det var en god del bortefans også utenom feltet på tribuna.

0-1 sto seg til pause, og etter å ha bivånet helt ville tilstander blant de yngste besøkende i forbindelse med godisregn på klubbhustrappa konkluderte jeg at jeg ikke var sulten nok til å orke å stille meg i den lange kioskkøen for å få kjøpt en hamburger. Jeg ventet heller til andre omgang var i gang, og skaffet meg så en boks brus for å døyve tørsten. De tidligere nevnte ÄFF-ultraene hadde for øvrig sluppet løs litt røyk i hjørnet sitt da lagene entret banen for andre halvpart av kampen, så det eneste som manglet var egentlig at de turte å slippe løs sine indre sangere også.

Etter pause virket hjemmelaget mye mer med på notene enn de hadde gjort i første omgang, og etter elleve minutter fikk de endelig uttelling. Ikke direkte i form av mål, men de fikk tildelt et straffespark, og da dette ble skutt knallhardt forbi keeper sto det 1-1 til stor glede for hjemmefansen!

Utover i omgangen ble det etterhvert virkelig derbystemning, med masse knallharde taklinger, gule kort i alle retninger, og ikke minst masse munnhuggeri mellom de to lagenes trenere. Scoringer fikk vi derimot ikke flere av, men det var nå vertskapet som kom til de største mulighetene.

Litt inn i overtiden skjedde så det jeg hadde ventet på i snart en halvtime, en spiller fikk sitt andre gule kort og måtte gå i garderoben. Det var en Ämtervik-spiller som var den utvalgte, og dette medførte også at Rottneros fikk en siste mulighet til scoring med et frispark fra ganske farlig posisjon helt på tampen av kampen. Dessverre for de blå ble det ikke noe mål av dette heller, og dermed sto det fortsatt 1-1 da dommeren blåste av oppgjøret.

Jeg forlot raskt stadion, priset meg lykkelig at jeg hadde kommet så tidlig at jeg sto strategisk parkert for å komme meg effektivt ut av parkeringsplassen, og satte kursen mot norskegrensa igjen for litt mer shopping før jeg fullførte kjøreturen hjemover.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.