Ås 2 - NMBUI (3-3)

I mangel av nye baner denne tirsdagskvelden hadde jeg fylt bilen og satt kursen mot Ås. Her fant jeg fram til stadion, fikk etter at G14-kampen som gikk der var ferdigspilt parkert bilen, og kunne så ta plass for å se sjettedivisjonskampen mellom Ås 2 og NMBUI.

Det som gjorde denne kampen ekstra interessant var at ikke bare var det byderby, det var også en ren seriefinale, der vinneren ville rykke opp! NMBUI ledet serien foran kampen, så de ville også få opprykket dersom kampen endte uavgjort.

Spenningen rundt sluttstillinga i divisjonen gjorde nok sitt til at vi var godt over hundre personer som fikk se gjestene fra det som en gang i tida het landbrukshøgskola skomme best i gang og gå opp i 0-1 alt etter 40 sekunders spill. Skulle de blåkledte drepe kampen tidlig og få en slutt på all spenninga vi hadde dratt hit for å oppleve?

Det var tydelig at også spillerne var noe preget av stundens alvor, og vi fikk tidlig noen småampre episoder hvor dommeren måtte roe folk ned litt. Dette smittet heldigvis ikke over på publikum, hvor det bare var god stemning.

NMBUI fortsatte å produsere sjanser, men mål fikk vi ikke flere av fra dem på en stund, og de kunne derfor fortvile da hjemmelaget litt ut av det blå utlignet til 1-1 i det 19. spilleminutt.

På min runde rundt banen kjente jeg at det kom en liflig duft fra klubbhuset, så jeg snek meg bort dit og skaffet meg en vaffel som var av svært høy klasse!

Etter å ha fått i meg vaffelen fikk jeg med 37:40 på min stoppeklokke se hjemmelaget snu kampen og gå opp i 2-1. Det var altså nå grønntrøyene som var i posisjon til å få spille i femtedivisjon i 2027.

Gleden over serieledelse skulle dog ikke vare så lenge. Like etter ble det dømt hands i feltet etter et hjørnespark, og eksekutøren gjorde ingen feil. Vi gikk dermed inn i overtiden før pause med 2-2 på scoringstavla.

Flere mål ble det ikke før pause, og begge lag trakk nå inn i garderobene for en liten taktikkprat. Etter et lite kvarter kom spillerne ut igjen, og det var klart for nye 45 minutter med fotball. Igjen var det studentlaget som kom best i gang, og det var spilt knapt tre minutter av andre omgang da ballen ble slått inn og headet inn til 2-3. Bortelaget kom også til flere gode muligheter som ikke ble utnyttet, så dette kunne fort blitt stygt for Ås 2.

Da vi nærmet oss slutten av kampen syntes jeg egentlig vertskapet så litt resignerte ut, de måtte jo tross alt score to mål for å få noe ut av kampen. Likevel kviknet de litt til de siste minuttene, og jammen fikk vi ikke 3-3 på et hjørnespark to og et halvt minutt på overtid!

Tross at ballen ble lynraskt lagt tilbake i midtsirkelen, det ble med det ene målet, og dermed ble den innbyrdes stillinga mellom de to lagene uforandret. Dommeren blåste av, og alle på NMBUI-benken stormet banen for å feire opprykket!

Selv trakk jeg raskt tilbake til bilen, og tok fatt på den korte veien tilbake til hovedstaden etter en riktig så livlig opprykksfinale!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Skjetten 3 - Åkrene (0-8)

Av ymse grunner har jeg litt kamptørke denne og kommende uke, så dermed fant jeg ut at tirsdagskvelden skulle gå til å besøke en bane jeg sist så kamp på i 2018. Siden da har det heller ikke vært så mange kamper der, så det var håp om godt banehopperoppmøte da jeg parkerte utenfor Stav ungdomsskole ved kunstgressbanen der hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Skjettens tredjelag og Åkrene.

Som ventet strømmet det inn mot kampstart til både banehoppere og andre, og totalt var vi 24 innsjekka i Futbology, noe som var omtren halvparten av alle frammøtte. Sterkt! Ute på banen var det de så godt som opprykksklare gjestene som førte an, og rett før det var spilt ti minutter fikk de endelig hull på byllen og gikk opp i 0-1.

Åkrene trengte bare ett poeng for å være klar for femtedivisjon neste år, mens seriemesterskapet fortsatt er i spill med Hakadal hakk i hæl på tabellen. Kampen var såpass enveiskjørt at da 0-2 kom ti minutter etter det første målet antok jeg at rødtrøyene nok kunne starte feiringen allerede.

I det 26. og det 27. spilleminutt kom det to raske scoringer som ga 0-3 og 0-4, og knappe fem minutter senere lå også 0-5 i nettet bak de grønnkledtes målvakt. Rett før pause fikk vi også se Åkrene gå opp i 0-6, som også var stillinga da kveldens dommer ga lagene noen minutters hvile.

Etter litt venting kom kampen igjen i gang, og som ventet var det nå i motsatt ende av banen sjansene kom. Da 0-7 kom i det 50. minutt var vi nok mange som ventet at det hele skulle ende tosifret, men om det var Skjetten som fikk skikk på forsvaret sitt eller Åkrene som tok foten litt av gasspedalen skal være usagt, men vi måtte uansett nå vente en stund på flere mål.

Det var faktisk ikke mer enn åtte minutter igjen av ordinær tid da bortelaget på ny kunne feire scoring etter å ha gått opp i 0-8. Flere mål ble det ikke, og dette var dermed også stillinga da kampen et par minutter på overtid ble blåst av.

Jeg satte kursen hjemover, og kunne fra bilen se Åkrene feire opprykket med lagbilde i det ene målet, og jeg hørte også noen smell på vei vekk fra banen som jeg undres på om kanskje var fyrverkeri av noe slag. Bare å gratulere Åkrene med opprykk, og ønske dem lykke til i de siste kampene for året hvor man skal prøve også å sikre tabelltoppen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos. (Ikke veldig mange, da lysforholdene var helt grusomme denne høstkvelden)

Dalen 2 - Åkrene 2 (3-4)

3. mai 2020 skrev jeg på Twitter at det var en drøm å få se kamp på en bane ved Rv 22 langs østsida av Øyeren, og nå, litt over seks år senere, var endelig dagen kommet for at dette skulle skje. Etter en uvanlig effektiv ryddeformiddag tok jeg turen på gjenbruksstasjonen og kvitta meg med diverse, før jeg satte kursen mot Lillestrøm, videre til Fetsund, og sørover derfra. Jeg kunne så knappe to timer før avspark parkere ved banen hvor det nå altså skulle være niendedivisjonskamp mellom andrelagene til Dalen og Åkrene!

Sist det var registrert seniorkamp på denne perlen av en gressbane var i 2002, og det var derfor ventet solid tilstrømming av både groundhoppere og lokale når det nå skulle spilles igjen. Lokalavisa hadde tatt turen, og det var til og med rykter om at ei dame i bygda hadde utsatt feiringa av syttiårsdagen sin med to timer for at alle gjestene skulle kunne få med seg kampen! Da avspark nærmet seg var vi rundt hundre fremmøtte, og etterhvert var det faktisk nærmere seksti innsjekka i Futbology!

Ute på den litt rufsete gressmatta var det gjestene som kom best i gang, og etter 13 spilte minutter gjorde en ellers god Dalen-keeper en liten glipp som ga en av rødtrøyene nærmest fritt leide til å trille ballen i mål til 0-1.

Første omgang fortsatte å være jevnspilt, og ganske sjansefattig, og mens representanter fra Dalen (Hvis egentlige hjemmebane jeg besøkte alt i 2018) gikk rundt og solgte sjokolade og lettøl tuslet jeg selv bort mot kioskbua og skaffet meg en Flux Soda og en vaffel som da den var nystekt nok må ha vært helt toppklasse, men nå hadde ligget akkurat så lenge at den ikke var helt top notch lenger. Ned gikk den uansett, og den var fortsatt god.

0-1 sto seg til pause, og for at eventuelle kollektivreisende tilskuere skulle kunne komme seg hjem igjen ble hvilen svært kort. Spillet var snart i gang igjen, og det var bare spilt såvidt over fem minutter da det var duket for kampens store kontrovers. Det som iallfall for meg så ut som en ren takling valgte dommeren å blåse for og peke på straffemerket. Flere av Åkrene-spillerne var rasende, men dommeren sto på sitt, og med 52:20 på min stoppeklokke ble straffen satt i mål til 1-1.

Etter dette la jeg ut på tur på et forsøk på å bestige klippen vest for banen for å nyte utsikten derfra (og også få litt bedre mobildekning, ettersom denne skjermet for signalet), og mens jeg var på tur opp her hørte jeg plutselig jubel. Jeg rakk akkurat ut til å se Dalen 2 ta avspark igjen, så jeg skjønte at det hadde blitt 1-2.

Den neste halvtimen må jeg innrømme at jeg ikke fikk med meg så mye av hva som skjedde ute på banen. Jeg klarte på mystisk vis å komme meg helskinnet både opp til toppen av klippa, og ikke minst ned igjen, og hadde akkurat innledet en liten samtale med «Tommy Tass» da Åkrene igjen klarte å overliste de gulsvartes forsvar og øke til 1-3 etter at et skudd skiftet retning i feltet og satte målvakten ut av spill, tross noen svært akrobatiske forsøk på å avverge scoring.

Bare minutter senere trodde jeg kampen var endelig avgjort. Åkrenes a-lagstrener Henning Westbye Holt rundet keeper og fikk æren av å sette inn 1-4, og jeg hadde svært vanskelig for å se for meg at vertskapet skulle klare å komme tilbake nå.

På overtid fikk vi likevel litt spenning. Vi hadde så vidt gått inn i den tillagte tida da hjemmelaget og deres fans kunne juble for redusering til 2-4, og 35 sekunder senere kom også 3-4! Skulle vi få bevitne et helt eksepsjonelt comeback?

Tross et voldsomt tenningsnivå resten av overtida, kampen endte med borteseier 3-4, og mens jeg tok meg tilbake mot bilen hørte jeg vill jubel fra de rødhvites leir, etter en kamp som uansett hvem som vant på banen definitivt i størst grad var en seier for breddefotballpublikummet og banehopperne!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Hakadal - Sørumsand 2 (5-0)

Onsdag ettermiddag, og svært gode nyheter tikket inn: Hakadals anlegg på Elvetangen var blitt splittet i Futbology, og dette på dagen da det for første gang på hvem vet hvor lenge skulle spilles kamp på en nyrenovert gressmatte. Jeg stakk derfor etter å ha oppdaget at jeg ikke hadde poteter så den planlagte middagen måtte utsettes ut og fant en Meny-butikk som kunne tilby Börek, og kunne så spise disse mens jeg tok banen hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Hakadal og Sørumsand 2 i nærmere øyensyn.

Det man hadde fått til her i hjemtraktene til Kjerringa med staven var en helt nydelig gressmatte, attpåtil med et innebygd vanningsanlegg som poppet opp og sendte vann utover gresset mens spillerne varmet opp. Inn mot kampstart strømmet det til med både lokale og tilreisende, og blant de sistnevnte var det store mengder banehoppere som hadde fått med seg denne muligheten. Totalt kom jeg fram til at det var ca 70 frammøtte, noe som slett ikke er verst på dette nivået.

Innledningsvis var kampen ganske jevnspilt, men sjansefattig. Jeg sto med en følelse av at gjestene fra Glommas bredder kanskje spilte litt bedre enn sine verter, men det var Hakadal som kom til de største sjansene, selv om det som skjedde da vi fikk 1-0 i det 26. spilleminutt nok mer enn at det var en veldig stor sjanse kan begrunnes med at Sørumsand-keeperen feilberegnet en høy lobb litt så den snek seg inn under tverrliggeren.

Pausen ble brukt til å skaffe meg en vaffel i kiosken, som lå mellom gressbanen og kunstgresset, som for øvrig også var nyrenovert siden sist jeg var her. Hjemmelaget hadde virkelig fått det på stell!

Etter pause forandret kampen helt karakter. Nå handlet det bare om Hakadal, og det tok under ett minutt før ballen lå i nettet til 2-0 etter at keeper måtte gi en lei retur.

Samtidig som det kom litt regn (og en unggutt med Skeid-trøye dukket opp!) kom 3-0 med 68:10 på min stoppeklokke. Hakadal fortsatte å dominere, og i det 86. minutt kom 4-0 før vi også fikk 5-0 på et hjørnespark knapt to minutter senere.

5-0 ble sluttresultatet, og mens fornøyde hakadøler takket ikke fullt så fornøyde motstandere for kampen fant jeg tilbake til bilen og dro til Lillestrøm for innspilling av en ny episode Kald Kaffe!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos

Lillestrøm 2 - Tromsø 2 (5-3)

Etter å ha forlatt stadion i Fredrikstad startet jeg et forsøk på en ferd nordover i høy hastighet. Like etter Moss strandet dette forsøket totalt, da trafikken sto nesten stille derfra til Son. Jeg ankom derfor ikke før like før pause LSK-hallen, hvor det var tredjedivisjonskamp mellom andrelagene til Lillestrøm og Tromsø.

På plass i hallen fikk jeg hilst på en masse kjentfolk, før dommeren sendte lagene til pause med 4-0 på scoringstavla. Selv fikk jeg sneket meg en tur på do, og i kiosken for å fange en høyst godkjent vaffel.

Da spillet kom i gang igjen fortsatte romerikingene å se farligst ut, og ti minutter etter hvilen gikk de gulsvarte opp i 5-0. Skulle det bli like stygt som da de møtte et annet lag fra Troms forrige helg?

I det 62. spilleminutt vartet dog TIL 2 opp med en redusering, og med 5-1 føltes det som om de rødhvite fikk ny selvtillit. Flere scoringer lot dog vente på seg, men rett før vi passerte 90 minutter kom også 5-2.

Som om ikke dette var nok, halvanna minutt på overtid fikk vi også 5-3, og de mest optimistiske av oss som holdt med bortelaget øynet kanskje muligheten for en aldri så liten sensasjon? Denne sensasjonen kom uansett aldri, og da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 5-3, og gjestene hadde tatt nok et skritt mot seriemesterskapet i 4. divisjon Troms 2027.

Jeg takket de andre for selskapet, og satte via en kebabsjappe kursen hjemover for å slappe av litt etter en hektisk søndag.

Drøbak-Frogn 3 - Badebyen Drøbak (3-7)

Det er høysesong for sjeldne baner for tida, så denne lørdagen spiste jeg frokost, plukket opp Ole Jakob, og satte kursen sørover fra hovedstaden. Etter en kort kjøretur kom vi til Drøbak, og fant parkering utenfor banen på Ullerud, hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Drøbak-Frogn 3 og Badebyen.

Jeg har ikke klart å finne noen registrerte voksenkamper på denne banen fra før, så det var ikke noen stor overraskelse at banehopperoppmøtet til dette lille derbyet var svært solid. Totalt endte vi opp med nesten 50 innsjekka i Futbology, og enda fler hadde nok dukka opp hadde det ikke kræsja med et visst arrangement i Nord-Amerika.

Før avspark fikk vi en liten markering av at hjemmelagets kaptein hadde spilt minst 300 (sannsynligvis en god del flere) kamper. Velfortjent applaus!

Når så kampen ble blåst i gang tok det knapt 25 sekunder før ballen lå i nettet første gang, og det var hjemmefansen som kunne juble for 1-0-ledelse, Om gjestene ikke hadde vært helt på nett da kampen startet fikk de snart kontroll på situasjonen, og før det var spilt 3 minutter var det 1-1 og balanse i regnskapet.

Rett før kvarteret var spilt kom så det som kanskje var kampens mest spektakulære mål. En av Badebyen-spillerne klasket til ballen omtrent på egen banehalvdel, og den gikk i en flott bue over alt og alle til 1-2.

Totalt var vi rundt 125 frammøtte, og vi fikk nå se gjestene som har en meget sterk sesong (men etter sigende ikke vil rykke opp, og dermed kan havne i noen etiske dilemmaer utover høsten) ta mer og mer over. I det førtiandre spilleminutt kom en fortjent 1-3-scoring, og dette var også stillinga da lagene tok pause, og jeg kunne skaffe meg en vaffel. Vaffelen fortjener for øvrig store mengder skryt, her snakker vi mulig årsbeste!

Etter et kort opphold kom vi i gang igjen, og nå ventet 45 minutter hvor det stort sett handlet om lillatrøyene (Jeg hadde for øvrig ikledd meg en trøya jeg fikk etter første gang jeg så bortelaget, så som «bortesupporter» passet dette meg fint). Riktig nok var det hjemmelaget som sto for første mål også etter pause, da de reduserte til 2-3 i det 50. minutt. Det tok denne gangen bare ett minutt før Badebyen hadde slått tilbake og det sto 2-4, og de kom også til flere store sjanser som burde blitt til mål.

Vi måtte faktisk vente helt til det var spilt over 61 minutter av kampen før det igjen ble scoring, og nå var det et frispark i farlig posisjon som ble til en kontring og 2-5.

Rødtrøyene hadde fortsatt ikke gitt opp, og nøyaktig i det min stoppeklokke passerte 67 spilte minutter ble et hjørnespark til scoring og 3-5.

En eventuell spenning i kampen ble så effektivt drept med et kvarter igjen. Først var det Badebyens tur til å score på corner, og gå opp i 3-6…

…og deretter økte de ledelsen ytterligere til 3-7 bare et drøyt minutt senere. Resten av kampen inneholdt flere sjanser, men flere mål ble det derimot ikke. Det sto dermed fortsatt 3-7 da kampen var over, og folk hastet ut av stadion for å nå tredjedivisjonskampen på Seiersten stadion like ved. Selv satte jeg kursen tilbake til hovedstaden, glad for at jeg hadde betalt parkeringsavgift, i motsetning til en hel del andre av brukerne av samme parkeringsplass som meg, som fant en gul lapp på frontruta.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Gjerdrum 2 - Varpe (3-2)

Da jeg for noen uker siden var og så Gjerdrum 2 spille bortekamp på Fenstad, så hadde jeg lansert ideen for dem at de måtte ta en kamp på gressbanen på Torshov like ved Gjerdrum kirke. Ikke lenge etter fikk jeg høre at de hadde tatt meg på ordet, og kom til å faktisk gjøre dette. Skuffelsen min var derfor stor da jeg så at kamptidspunktet kolliderte med generalprøve foran konsert med USO. Da prøveplanen kom så jeg derimot at det kunne være håp for å rekke det likevel, og joda: Ca kvart over sju var jeg ferdig med dagens spilling og kunne storme ut av kirka og sette kursen nordøstover. I god tid før avspark fikk jeg parkert og inntatt banen hvor det altså var duket for niendedivisjonskamp mellom Gjerdrums andrelag og Varpe.

I luftlinje er dette et ganske kortreist oppgjør, men siden det ikke er så mange krysningspunkter over Romeriksåsene var det ganske imponerende å se at gjestene hadde med seg et ganske solid følge bortefans. I tillegg til en del hjemmesupportere, så var det også et svært solid banehopper-oppmøte, ettersom denne banen ikke har vært brukt til seniorfotball på årevis. Det endte faktisk med 19 registrerte besøk i Futbology.

Da kampen kom i gang ute på gressmatta var det ikke veldig mye å rapportere hjem om i store deler av første omgang. Det kom noen regndråper, og noen feilpasninger, og så, 7-8 minutter før pause vartet lagene opp med ett mål hver, først ett til bortelaget og så ett til de gulsvarte.

Gjerdrum 2 fikk også et stolpetreff rett før dommeren ga lagene en hvil, men det sto fortsatt 1-1 da spillerne tuslet mot hver sin benk for en peptalk med laglederne sine. Etter oppholdet i spillet var det hjemmelaget som kom best i gang, og det var bare såvidt spilt to minutter av andre omgang da gjerdrumsokningene kunne juble for å ha snudd kampen til 2-1!

Drøyt fire minutter senere kom også 3-1, og nå trodde jeg alt var avgjort. Varpe fikk riktignok en hjelpende hånd da litt knuffing ti minutter senere endte med at en av de gulkledde fikk rødt kort og måtte forlate banen. Skulle blåtrøyene klare å komme tilbake i kampen nå som de hadde en mann mer?

Lenge holdt hjemmelaget stand, men knappe fem minutter før slutt kom 3-2, og alt var duket for en høyst spennende avslutning på matchen. Mindre spennende ble det ikke da nok en Gjerdrum-spiller fikk rødt kort litt inn i overtiden, men dessverre for gjestene ble det for sent for dem. Dommeren blåste av like etterpå, og det var vertskapet som i skumringen kunne juble for tre poeng.

Jeg takket de andre banehopperne for i dag, og satte kursen tilbake til Groruddalen, hvor jeg sovnet på sofaen og ikke kom meg i seng før langt på natt.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.