Lokomotiv Oslo - Frigg 1-3

Da jeg i 2014 flyttet til Oslo fant jeg ut at det å se fotball på ulike baner rundt omkring var en fin måte å bli bedre kjent i min nye hjemby på. I løpet av mai og juni hadde jeg vært på 7-8 forskjellige baner, og 21. juni havnet jeg på ærværdige Frogner Stadion, hvor Lokomotiv Oslo spilte kamp mot Åssiden. Kampen endte 1-3, og siden dette var før jeg visste hva groundhopping var, og iallfall før jeg starta denne bloggen, så husket jeg strengt tatt ikke så mye fra denne. Da det nå ganske nøyaktig 12 år senere var lagt opp til en lørdagskveldskamp der, så satte jeg på ny kursen mot Majorstuen, og igjen for å se tredjedivisjonskamp med Lokomotiv Oslo, men denne gangen var motstanderne svært kortreiste Frigg, altså et slags Majorstuen-derby!

Da jeg ankom møtte jeg flere av de samme jeg også hadde møtt i Drøbak tidligere på dagen, men mens jeg hadde dratt hjem og spist pannekaker var det noen av dem som nå skulle se sin fjerde kamp for dagen! Jeg tok innledningsvis plass på tribuna, og fikk raskt se at det favorittstempelet gjestene hadde i egenskap av å ha betydelig flere poeng så langt i sesongen enn vertskapet, det hadde de tenkt å leve opp til. Det aller meste foregikk foran «Loket»s mål, noe som egentlig passet meg fint ettersom den lave kveldssola skinte inn over den historiske arenaen fra den enden av banen.

Vi var rundt 75 tilskuere, og tross intens support fra en gjeng unge Frigg-supportere som hadde fått lov å være sent oppe siden det var lørdagskveld fikk vi ikke se noen mål i første omgang. Vertskapets forsvar hadde kjempet heroisk, og det sto altså fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause. Jeg var faktisk litt bekymret for om dette også skulle bli sluttresultatet, for utenom et stolpetreff fra Frigg hadde det ikke akkurat haglet med sjanser.

Etter pause produserte de for anledningen rødkledte nok et stolpetreff, før det med 52:05 på min stoppeklokke (og 7:05 på stadionuret, som var nullstilt i pausen) endelig lyktes for Frigg å få ballen i mål. 0-1, og Lokomotiv Oslo virket å være en slagen gjeng.

Laget med reklame for Sparebanken Møre på brystkassa kjempet seg likevel inn i kampen igjen, og om man så på andre omgang isolert sett var det absolutt ikke ufortjent da 1-1 kom på en corner i det 69. spilleminutt.

Frigg fikk ikke lenge etter dette sitt tredje stolpetreff for dagen, og jeg begynte å lure på hvilke ofringer det var Lokomotiv Oslo hadde gjort til målstang-gudene denne lørdagen! Det viste seg dessverre for dem etterhvert at de tydeligvis ikke hadde ofret nok. Etter 86 minutter fotball kom 1-2, og igjen var gjestene i føringen.

Da vi gikk inn i det som ble varslet å være minimum fem minutter tillegg i tiden presset svarttrøyene naturlig nok voldsomt på for å utligne. Fire minutter inn i overtida medførte det at Eric Kanebog fikk fullført hattricket sitt og satte inn spikeren i kista og 1-3.

1-3 ble også sluttresultatet, og etter å ha takket motstanderne og dommerne for kampen kunne glade Frigg-spillere feire tre mål, tre stolpetreff og tre poeng sammen med supportergjengen.

Jeg satte kursen hjemover igjen, klar for å samle krefter før en planlagt svensketur dagen etter.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Christiania BK - Lokomotiv Oslo 2 (3-1)

Ettersom den eneste banen innen rimelig avstand som det var mulig å se kamp på er en jeg har planlagt å besøke om to uker vurderte jeg å ta en rolig hjemmekveld denne tirsdagen. Heldigvis sto jeg imot suget fra sofaen, og kom meg ut, og etter en liten æresrunde fant jeg en parkeringsplass og tuslet opp til kunstgresset på Jordal hvor det var klart for toppkamp i fjerdedivisjon mellom Christiania BK og Lokomotiv Oslos andrelag.

Som sagt var dette toppoppgjør i den ene avdelinga på nivå fem i Oslo-fotballen, men samtidig var det en ganske annen ramme enn da CBK møtte Heming her i fjor høst. Krigen mellom de to lagene som skulle møtes i kveld handlet nemlig kun om heder og ære, ettersom «Loket» neppe kan rykke opp, og faktisk selv om de skulle komme til å ende på topp av tabellen når serien er ferdigspilt faktisk kan ende med å måtte ned i femtedivisjon! Situasjonen er nemlig den at mens andrelaget kjemper i toppen av fjerdedivisjon, så er klubbens førstelag i akutt poengnød i divisjonen over, og det er langt fra noe usannsynlig scenario at det blir nedrykk på dem.

Etter å ha hilst på hjemmelagets «El Presidente» og gjestenes «Manager» (Flotte titler!) kom kampen et par minutter forsinket i gang. Innledningsvis så hjemmelaget sterkest ut, og de sortkledde leverte faktisk et stolpeskudd alt etter 30 sekunder. Dessverre for dem kom første scoring i motsatt ende av banen, da Lokomotiv Oslo etter vel ti minutter av kampen gikk opp i 0-1 litt ut av det blå.

Ikke lenge etter dette kom plutselig en dreskledd ung mann stormende inn på anlegget, løp rett mot Christiania-benken, kledde av seg dressen og gikk rett i oppvarming. Etter å ha fått bevegd seg litt og fått utdelt en keeperdrakt ble han byttet inn og tok plass mellom stengene, mens han som hadde starta kampen som målvakt tusla i garderoben. Jeg tviler på at dette byttet var det utløsende for at det skjedde, men med halvspilt omgang utlignet hjemmelaget høyst fortjent til 1-1.

Mens lysforholdene på banen ble verre og verre fortsatte vertskapet å se sterkest ut, men flere scoringer ble det ikke. Det sto dermed fortsatt 1-1 da dommeren sendte lagene i garderoben, og jeg kunne tusle opp bak tribuna og skaffe meg en svært god vaffel.

Etter hvilen endret kampen seg ganske mye. Christiania hadde noen målsjanser innledningsvis, men så tok Lokomotiv Oslo 2 helt over. Det aller meste skjedde foran CBK-målet, helt til vi rett før halvtimen var spilt av andre omgang fikk 2-1!

Alt lå nå til rette for en forrykende innspurt av kampen under flomlysene som endelig hadde kommet på, men helt av tok det aldri. Christianias forsvar virket å ha rimelig god kontroll, og da vi gikk inn i overtiden fikk hjemmelaget stormet framover og satt inn 3-1 etter et lite minutt.

Kampen endte dermed 3-1, og hjemmelaget kan gå helgas cupkvalifiseringskamp mot Ullern i møte med serieledelse og «pole position» foran høstsesongens opprykksstrid.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

KFUM - Tromsø 0-0

Etter å ha vært iført TIL-trøye hele dagen i forbindelse med fotballtrøyefredag (Husk å vippse til 2244) satte jeg på ettermiddagen kursen mot Ekebergsletta. Parkerte på vanlig sted, og tusla mot bortefeltet, hvor jeg en time før avspark slapp inn for å se eliteseriekampen mellom KFUM og Tromsø.

Hilste i timen inn mot kampstart på mange gamle kjente, og fikk se kortsida vår bli omtrent helt full. Det var snakk om 6-700 bortesupportere! Etter den gode sesongstarten hadde «Gutan» hatt en liten formdupp, så de fleste jeg snakka med var veldig spente på hvordan dagens prestasjon kom til å bli.

Dessverre, etter at Jens Hjertø-Dahl hadde et treff i krysset der ballen spratt ut skjedde det lite å skrive hjem om. Jeg proklamerte i pausen at vi hadde lagt bak oss 47 minutter av livet mitt jeg aldri får igjen, og dessverre skulle det vise seg at andre omgang ble mer av det samme.

KFUM så ut til å være fornøyde med det ene poenget de hadde i lomma, og selv om TIL pressa på mot slutten lot de store målsjansene vente på seg. Også fra tribuneplass satte vi inn en liten sluttspurt, men det tok aldri helt av ute på banen likevel.

Det ble lagt til hele åtte minutter, men jeg må si meg enig i TV2s mann som jeg fikk høre hadde proklamert at det kunne blitt lagt til åtti minutter uten at noe skjedde. Kampen endte 0-0, og etter 133 kamper, og nesten ti måneder hvor jeg hadde fått minst en scoring i alle kampene jeg hadde vært på var rekka brutt.

Jeg antar at Gry har noen snertne bilder fra kampen hun legger ut etterhvert.

Grorud - Skeid 1-0

Hadde planlagt å ha ei ganske rolig helg, så i stedet for noen lang utflukt fredag ble det en høyst kortreist ferd opp nordhellinga av Groruddalen. På uteserveringa hos Tatie fant jeg Jonny som satt og gruet seg til kamp, og etter å ha prata litt med ham inntok jeg for 25. gang stadionet hvor det var klart for derby i andredivisjon mellom Grorud og Skeid.

Da jeg kom inn så jeg raskt at det var noe spesielt på gang. En ung supportergjeng hadde tatt plass på kortsidetribuna, og foruten tromme var det også flere bannere på gang, deriblant et med den fyndige teksten «Elsker Grorud Jævla Skeid». Etter som kampstart nærma seg strømma det til flere og flere unge supportere der, som var mer enn klare for å ta opp kampen med de mer kjente Skeidoksene bortest på langsidetribuna, og da innmarsjen startet kom jaggu gule og blå røykbomber fram!

Da kampen kom i gang var det ganske livlig, og etter bare fire minutter fikk vi den første av kveldens to store snakkiser. En Grorud-spiller på vei mot mål gikk i bakken, og dommeren var raskt oppe med det røde kortet. Dette må kunne sies å være en mildt sagt tvilsom avgjørelse, men mannen med fløyta var fast bestemt på at han hadde dømt riktig, og dermed lå alt til rette for en svært tung kveld for gjestene fra Nordre Åsen som ville måtte spille nesten hele kampen med en mann mindre på banen.

Etter utvisninga fikk vi en lang periode som var så godt som enveiskjørt fra gultrøyene. Det aller meste skjedde foran Skeids danske keeper, men når sant skal sies lyktes de ikke med å sette ham på de helt store prøvene. Utover i omgangen ble overtaket noe mindre, og også de for anledningen sortkledde kom på noen besøk i motsatt ende av banen.

Det sto uansett 0-0 da lagene gikk i garderoben for en liten peptalk, mens jeg tok plass for å dokumentere at Grorud IL tildelte Per Ravn Omdal den største æren de kunne, et æresmedlemskap. Velfortjent!

Da kampens hovedaktører kom tilbake på banen ga bortesupporterne dommeren klar beskjed før avspark om at de ikke hadde glemt ham og det han gjorde i starten av kampen. De fikk så se et Skeid-lag som var langt mer med på notene enn de hadde vært etter utvisninga i første omgang, men fortsatt var det Grorud som var det førende laget. Bortelaget kom likevel til det som utvilsomt var den største sjansen da en avslutning gikk i stolpen og ut!

Grorud fortsatte å trykke på, men fortsatt ble det overraskende lite sluttprodukt ut av det. De avslutningene som kom var stort sett ufarlige, og jeg tror nok at de syngende supporterne til Skeid nå mot slutten av kampen hadde et lite håp om at tross at de var tallmessig underlegne på banen skulle de greie å få med seg noe. 

Så, med rundt 7 minutter igjen av ordinær tid ble dette håpet knust. Igjen var det dommeren som kom i fokus, denne gangen fordi han dømte straffespark til de gulblå fra Groruddalen. Straffesparket ble sikkert satt i mål, og med 83:45 på stadionuret sto det 1-0.

Resten av kampen handlet det meste om at Skeid prøvde panisk å få en utligning, mens Grorud kom på noen overganger som ga dem kurante muligheter. Litt inn i overtida fikk en av ballhenterne litt ufrivillig heltestatus blant hjemmefansen da han var litt treg med å gi Skeids keeper ballen (Jeg tror faktisk dette skyldtes minst like mye mangel på konsentrasjon om oppgaven som vond vilje, men det var nok uansett verdt skjenneprekenen han fikk fra ei av kampvertene etterpå). Nevnte keeper ble for øvrig med opp på et hjørnespark langt inn i overtiden, men det ville seg ikke for gjestene denne nydelige fredagskvelden, og dermed endte kampen 1-0, og vi kunne bevitne ville jubelscener.

Jeg fant ut at jeg ikke gidda en kamp til slik jeg hadde vurdert tidligere på kvelden, og dro i stedet hjem for å nyte de nye vinduene borettslaget hadde montert i leiligheta mi, før jeg tok kveld for å samle krefter til lørdagens fotballutflukt.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lokomotiv Oslo - Ullensaker/Kisa 1-1

Ei uke uten fotball er fryktelig lenge for meg, det vet alle som kjenner meg, så da en mulighet til kamp lørdag ettermiddag meldte seg var jeg ikke veldig tungbedt. Da dirigenten slo av siste tone på Brahms' tredje symfoni som jeg spilte generalprøve på løp jeg av scena og fikk på meg stillongs og ullsokker, og satte så kursen nordover i hovedstaden. Etter en liten avstikker til Kjelsås for å kjøpe et kyllinglår fant jeg en parkeringsplass utenfor Nordre Åsen, og kunne så innta stadion for å se kamp i den såkalte OBOS Supercup (Som egentlig bare er glorifiserte treningskamper) mellom tredjedivisjonsklubben Lokomotiv Oslo og Ullensaker/Kisa fra divisjonen over.

Etter ankomst fikk jeg en liten rapport fra årsmøtet i Norsk Ligafotball (Interesseorganisasjonen for fotballklubber på nivå tre og fire), hvor det hadde vært litt mer dramatikk i vanlig i år. Jeg hilste også på dagens dommer, og ganske presis til annonsert tid ble oppgjøret sparket i gang. Innledningsvis var det litt spenning knyttet til om avslutningen på kampen skulle bli en utfordring å se, men heldigvis kom flomlysene ganske raskt på, noe som gjorde at «Loket» så hva de drev med og kunne gå opp i 1-0 rett før det var spilt fem minutter.

Det må være lov å si at hjemmelaget hadde tatt ledelsen litt mot spillets gang, men etter scoringen hadde de en god periode, før andredivisjonslaget fra øvre Romerike igjen overtok styringa ute på kunstgressmatta. Etter tjue minutter av kampen fikk de uttelling for innsatsen, og vi fikk en utligning til 1-1 foran omlag 25 tilskuere.

Det ble etter hvert mye fokus på dagens dommer, og spør du meg var mye av dette ufortjent. At han deler ut gule kort når han skjelles ut for å gi et frispark på midtbanen er høyst forståelig. Hadde dette vært et frispark i såkalt «farlig posisjon» kan jeg skjønne at spillerne hadde surnet, men på midtbanen var dette ganske håpløst. Etter at Lokomotiv Oslo satte ballen i mål men scoringen ble annullert ble stemingen så dårlig at en representant fra hvert lag (Jeg trodde det var kapteinene, men klarte ikke å se noen armbind) måtte troppe opp for en alvorsprat, og etter dette roet ting seg litt.

Utover i omgangen ble det ganske klart at det var divisjonsforskjell på lagene, men vertskapet forsvarte seg heroisk, og klarte å ri av stormen så det fortsatt sto 1-1 til pause. Mens lagene gikk i garderoben pågikk det voldsomme diskusjoner med dommerteamet, så det var tydelig at det var mye som måtte fordøyes.

Etter et lite kvarter var lagene tilbake, og kampbildet forandret seg egentlig lite. Ull/Kisa så farligst ut og hadde ballen mest, Lokomotiv Oslo kom innimellom på noen skumle raid, og skaffet også et par treff i tverrliggeren, men flere mål ble det ikke. Mot slutten av kampen fikk AD1 og undertegnede det tungt da en voldsom hamburgerduft fra gatekjøkkenet ved inngangen til stadion vellet inn over stadion, men jeg klarte å stå imot fristelsen, så da kampen ble blåst av og det fortsatt sto 1-1 kunne jeg haste hjemover for å se Der Klassiker på tv og spise oppvarmet lapskaus!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lyn - Tromsø 0-2

Endelig skulle fotballåret 2026 komme i gang. I motsetning til i fjor da jeg startet med et pang og dro til Frankrike og Belgia hadde jeg startet ganske rolig i år, men når «Gutan» hadde lagt inn en kamp i LSK-hallen på vei til Portugal på treningsleir var gleden stor da jeg så at jeg kunne få den med meg. Etter å ha spilt nyttårskonsert med Romerike Symfoniorkester kom jeg meg i høy hastighet ut av konsertsalen og dro til Vigernesjordet og tok meg inn i hallen hvor det var klart for treningskamp mellom Lyn og Tromsø.

Inne i hallen møtte jeg haugevis av kjentfolk, både TIL-supportere, Lyn-fans og nøytrale av alle slag. Jeg slo meg ned og trøkte i meg litt pizzarester jeg hadde vært forutseende nok til å ta med meg, noe som selvsagt gjorde at jeg fikk en flekk på finskjorta. Jeg hadde som sagt nettopp spilt konsert, og stilte derfor i dress i hallen, noe som selvsagt straffet seg. Det var for øvrig også andre som hadde tatt med litt helgekos på tribuna, også supporterne må legge grunnlaget for en god sesong!

Apropos straffe seg, så forventet jeg at forsvarsspillet til Lyn også skulle komme til å gjøre det, for Tromsøs sterke startoppstilling kom til sjanse etter sjanse etter sjanse, men på mirakuløst vis ble det ikke scoring. Heldigvis ble det heller ingen mål på de få sjansene som kom i motsatt ende av banen, så da lagene etter 45 minutters spill fikk et avbrekk sto det fortsatt 0-0.

Etter pause var det gjort store endringer på begge lag, men fortsatt var det laget fra nord som dominerte ute på banen med en ganske mye mindre rutinert ellever i aksjon. Det var tydelig at de som hadde blitt byttet inn hadde lyst å vise at de ville være med i vurderingen av hvem som skal spille når serien om et par måneder sparkes i gang, og noen minutter før vi passerte en time med fotball lyktes det endelig for de rødhvite. Etter først å ha truffet tverrliggeren ble returen kriget inn, og det sto 0-1.

Bare et par minutter senere fikk nyinnkjøpte Troy Nyhammer ballen på midtbanen, han tok den med seg en liten halvmeter inn på motstanders banehalvdel, og fyrte løs. Ballen gikk i en perfekt bue over keeper som sto et stykke unna mål, og rett inn til 0-2!

Etter rundt 65 minutter så det ut som om kampen virkelig skulle bli punktert da TIL fikk straffespark. Daniel Braut tok ballen og la den der dommeren anviste etter å ha skrittet opp elleve meter fra mållinja, men måltørken til hans noe bedre betalte slektning i Manchester lot til å ha smittet over Nordsjøen, og straffen ble reddet!

Tross skuffelsen over ikke å ha økt ledelsen ytterligere fortsatte kampen å være ganske enveiskjørt, men det ble ikke flere mål. Vi rundt 220 (Hvorav over 50 var innsjekket hos Futbology!) som var til stede kunne dermed bokføre 0-2 da dommeren blåste av kampen.

Jeg hadde lova Direktesports videograf skyss tilbake til hovedstaden etter kampen, så mens jeg venta på at han skulle få pakka sammen slo jeg av en prat med en svært fornøyd sportssjef (og fungerende daglig leder), før jeg etter en oppløftende opplevelse satte kursen hjemover.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Grorud - Brattvåg 0-2

Da jeg fant ut at det lot seg gjøre å kombinere to kamper denne søndagen hadde jeg fortsatt ikke blitt billøs, men heldigvis fant jeg en ledig Getaround-bil i nabolaget, og la dermed en intrikat plan for å få med meg begge de planlagte oppgjørene. Etter en svært lett frokost (Jeg var fortsatt stappmett etter gårdagens bifforgie da jeg våkna) henta jeg bilen, dro hjemom og henta kamera og diverse greier, og satte så kursen rett borti gata for å se obosligakvalikoppgjøret mellom Grorud og Brattvåg.

Selv om jeg var tidlig ute var det alt kommet bra med folk, og ingen ringere enn Per Ravn Omdal hadde også tatt turen. Han tok plass på hovedtribuna langs langsida, mens Sören og hans bedre halvdel tok plass på kortsidetribuna hvor taket gjorde det litt lunere på denne friske høstdagen. Før lagene marsjerte inn på kunstgressmatta hadde begge tribunene blitt ganske fulle, og i tillegg var det noen som hadde valgt å stå andre steder på stadion.

Da kampen kom i gang så hjemmelaget innledningsvis ganske friske ut. Det første oppgjøret mellom de to avdelingstoerne fra andredivisjon hadde endt 2-1 i favør Brattvåg, så sunnmøringene hadde nok et ørlite favorittstempel. Det var lenge ikke så veldig mye som viste dette, og når de for anledningen hvitkledde stadig fikk «juling» i dueller og taklinger ble det snart mye engasjement fra bortefeltet.

Det noe negative engasjementet gikk over i pur glede da vi halvveis ut i første omgang fikk se en Brattvåg-spiller fyre av et skudd fra 25 meter som snek seg forbi alt og alle og i mål inne ved stolperota. 0-1, og mens bortelagets fans og spillere feiret så veien tilbake til OBOS-ligaen for «Grorud Underdogs» nå veldig lang ut.

Resten av omgangen var det eneste bemerkelsesverdige jeg noterte meg at Brattvåg måtte gjøre et bytte etter et lite sammenstøt, uten at dette forandret kampbildet. Grorud hadde sett kvassest ut før scoringa, men etter målet så gjestene ut til å ha full kontroll. Det sto dermed fortsatt 0-1 da lagene gikk i garderoben for en kjapp prat.

Fem minutter etter hvilen fikk så bortelaget et hjørnespark, og da returen etter at ballen ble bokset ut ble skutt i mål til 0-2 var kampen i praksis ferdig.

De siste drøye førti minuttene ble et rent pliktløp, og det vi offisielt 1145 som var til stede fikk se var på ingen måte noen festfotball fra noen av lagene. Jeg dristet meg etterhvert til å snike meg under tribuna så jeg kom meg i kiosken, og fikk der tak i en god bőrek og en vaffel som var helt ekstraordinært god. Jeg inntok deretter kortsida og fortærte dette mens jeg pratet med kjente der.

I sluttminuttene strømmet folk ut fra stadion, og da kampen litt etter at en av hjemmelagets menn hadde fått to gule kort i løpet av ca 7 sekunder ble blåst av var det ikke annet å gjøre enn å gratulere Brattvåg med å ha vunnet 4-1 sammenlagt over to kamper, og ønske dem lykke til i dobbeloppgjøret som ventet mot Moss som ville avgjøre endelig hvem av lagene som skulle spille i hvilken divisjon for neste år. For Grorud var det uansett klart at andredivisjon ventet også i 2026.

Jeg hastet mot den innleide bilen, og satte kursen sørvestover med håp om å unngå hindringer på veien, så jeg fint ville rekke neste kamp for dagen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Skeid - Odd 5-2

Mens «alle» andre hadde sett seg ut muligheten til å se om Start klarte å rykke opp fra OBOS-ligaen etter flere år på nivå to, hadde jeg valgt noe helt annet. Etter en liten tur med t-banen var jeg på plass på Vålerengas faste hjemmebane, hvor det i dag var klart for kamp i det vi purister liker å kalle 1. divisjon, mellom Skeid og Odd.

Skeid hadde alt for noen uker siden rykka ned, mens Odd etter en helt forferdelig sesong i det minste kunne gå denne siste serierunden trygt i møte uten noen risiko for nedrykk. Etter å ha slått av en prat med Jonny og havnet i vloggen hans gjorde jeg meg klar for fotografering nede ved banen, og fikk etter en liten markering for Fredrik Flo som skulle legge opp se hjemmelaget ta avspark ikke bare en, men to ganger, fordi det første forsøket var litt for tidlig. (Ettersom dette var siste serierunde skulle alle kampene starte samtidig).

De seks-sju syngende Skeid-oksene som hadde plassert seg omtrent midt på den ene banehalvdelen fikk innledningsvis litt konkurranse fra Odd Linus, Alexander, Roy Martin og andre mer eller mindre obskure Odd-supportere som hadde tatt turen til hovedstaden, men i tråd med lagets manglende uttelling på banen dabbet bortefeltet noe av. Etter 6-7 minutter skjedde det endelig noe interessant ute på kunstgresset da assistentdommerens flagg plutselig gikk i oppløsning, og det ble et stopp i spillet for å få fikset dette så kampen kunne fortsette.

Vi hadde på min stoppeklokke, som ble startet da kampen først ble forsøkt startet, og altså var litt feil akkurat spilt ti minutter da de røde og blå fra Torshov som ikke akkurat hadde jublet så innmari mye i 2025 endelig fikk noe å juble for. Ballen ble satt i mål og det sto 1-0! Noen Odd-supportere jeg snakket med i pausen mente spillet burde vært stoppet for hodeskade, men det ble det altså ikke, så målet ble tellende.

Odd prøvde desperat å slå tilbake, og hadde en svært god periode der de blant annet vartet opp med et stolpetreff. Flere scoringer fikk derimot vi ca 175 som var til stede ikke se før litt etter at halvtimen var spilt, og igjen var det Skeid som scoret! 2-0, og alt lå til rette for en vakker avskjed med OBOS-ligaen.

Etter overraskende lite tilleggstid sto det fortsatt 2-0 da lagene gikk i garderobene, og jeg inntok tribuna for å snakke litt med kjentfolk fra begge leire. Ettersom ingenting sto på spill i denne kampen fant jeg ut at det strenge regimet hvor alle andreomgangene i serierunden skulle starte samtidig ikke gjaldt her, så etter et kvarters tid var vi igjen i gang.

Det var en del spenning blant Skeid-supporterne på hvordan Odd kom til å svare på den fæle førsteomgangen, men det viste seg at det var ingen grunn til bekymring. Det var spilt såvidt over seks minutter etter hvilen da hjemmelaget vartet opp med et nydelig angrep som ga 3-0, og bare halvanna minutt senere lå ballen igjen i nettet. 4-0, og tid for krisemøte blant de hvitsvarte.

Rett før det var spilt 70-minutter ble den tidligere Odd-spilleren Filip Delaveris byttet inn, og umiddelbart scoret han. 5-0, og hjemmelagets fans trodde knapt det de så!

Telemarkingene innså heldigvis at slik som dette kunne de ikke behandle sine reisende supportere, så de strammet seg opp litt, vant en corner, og endelig var det bortefansens tur til å juble da denne ble stanget inn i det vi gikk inn i det 79. spilleminutt.

Fire minutter før ordinær tid var over fikk Odd pynta enda litt mer på resultatet, og vi gikk inn i overtiden med 5-2 på scoringstavla. Dette ble også sluttresultatet, og mens Skeid kunne feire sesongfinalen med en liten opptur var det for Odd liten grunn til å feire annet enn de supporterne som hadde vært på alle 30 kampene i år!

Jeg forlot raskt stadion, kom meg ned til sentrum hvor jeg møtte fire av mine TIL-medsupportere, og vi sammen inntok vanvittige mengder mat på Brasilia for å samle krefter til søndagens oppgjør i Vestfold.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.