Neset - Sverre 0-8

Etter ei uke på rett side av Nordlandsporten var tiden fredag morgen kommet for å starte ferden sørover igjen. Siden TIL spiller lørdagskamp mot RBK skulle ferden gå etappevis, og jeg startet derfor med å tilberede et bedre måltid i Trondheim, før groundhoppingkompis Magnus plukket meg opp og vi sammen satte ferden i retning Frosta. Etter å ha svingt av E6 ventet et par mil på smale og svingete veier, før vi så flomlysene og kunne parkere ved banen hvor det var klart for femtedivisjonskamp mellom Neset og Sverre.

Kunstgressbanen jeg var kommet til var omringet av løpedekke, men det var merkelig nok ikke malt opp løpebaner på dette, kanskje det var helt nytt og dette ikke var klart ennå? Ellers var det en hyggelig overraskelse i gråværet å se at de hadde en finfin liten tribune her, hvor det ville være gode muligheter å gjemme seg om det ble mer regn enn det var akkurat nå.

Min kompanjong tok umiddelbart plass på tribuna, mens jeg selv fant ut at jeg skulle starte kampen med å fotografere litt rundt banen mens det fortsatt var litt naturlig lys til å hjelpe flomlysene. Innmarsj ble foretatt til musikken av AC/DCs Hells Bells, og mens dommeren snakket med kapteinene før avspark runget noe galgenhumoristisk (Neset ligger helt sist på tabellen, og ser ganske nedrykksdømte ut) «I will survive» ut over anlegget.

Da kampen startet ble det raskt klart at det var gjestene fra Levanger (Sverre er en av klubbene som sto bak da Levanger FK ble etablert i 1997) som var favoritter. Det gikk faktisk bare 200 sekunder før ballen lå i nettet og det sto 0-1 etter et hjørnespark.

Etter denne pangstarten tok det nesten ti minutter før neste scoring kom og det sto 0-2, men deretter gikk det bare to minutter før dommeren blåste i fløyta og pekte på straffemerket foran hjemmelagets målvakt. En av Neset-forsvarerne hevdet fellingen hadde vært utenfor streken men fikk ikke medhold i det, og straffen ble satt i mål til 0-3, og et hattrick gjennomført med under 11 minutter fra første til siste mål!

Etter dette tok Sverre foten litt av gasspedalen, uten at Neset slapp så veldig inn i kampen av den grunn. Faktisk var noe av det mest nevneverdige som skjedde i resten av første omgang at en enorm flokk gjess plutselig satte kursen sørover, noe som nesten fikk meg til å føle at jeg var i en scene fra Hitchcocks «Fuglene».

Jeg hadde etter at mørket hadde tatt helt over rundt banen (Med unntak av enkelte sterkt opplyste drivhus rundt omkring i nabolaget) tatt plass på tribuna, noe jeg var svært glad for etter at regnet hadde begynt å bøtte ned. Da det ble pause sto det fortsatt 0-3, og jeg hadde sørget for å bevege meg bort til kiosken for å teste de lokale vaflene, som absolutt fikk ståkarakter!

Etter pause virket det som om Sverre hadde bestemt seg for at det de hadde prestert den siste halvtimen ikke hadde vært helt godt nok. Foran oss drøyt åtti frammøtte ble det igjen litt futt og fart ute på kunstgressmatta, og det tok under halvanna minutt fra avspark før laget i svarte og hvite trøyer økte til 0-4 og min sidemann selvsikkert erklærte at denne kampen ikke kom til å ende med hjemmeseier.

0-5 kom i det klokka mi passerte 54 spilte minutter, og jeg kan røpe alt nå at spådommen om hvilket lag som kom til å vinne kampen ikke sto for fall. Hjemmelagets keeper var faktisk sitt lags bestemann, og sørget lenge for at ikke stillingen var verre, før han i det 67. spilleminutt måtte melde pass og det ble 0-6.

Knappe ti minutter senere kom også 0-7, og for første gang i kampen fikk vi så mye protester at det ble delt ut et gult kort, etter at flere av Nesets forsvarsspillere mente det skulle vært dømt offside foran dette målet. Herlig engasjement å gidde å krangle på dette når man uansett ligger så mye under, men jeg tror faktisk dommertrioen dømte riktig her, og at ballen ble spilt bakover da innlegget ble slått.

Med fem minutter igjen av ordinær tid ble kampens andre hattrick fullført og det ble 0-8. Jeg forventet nå at dommeren ikke kom til å legge til noe særlig med tid, men det ble faktisk spilt rundt fire minutters tillegg før oppgjøret ble blåst av, og spillerne kunne takke hverandre for kampen, og også gratulere Neset-keeperen med å ha avverget et solid tosifret nederlag i en kamp hvor han tross at det var to tremålsscorere hos motstanderne utvilsomt var kampens store spiller.

Kursen ble satt tilbake mot Stjørdal, hvor jeg etter en kjapp tur på butikken fikk tatt et av helgas siste tog på Trønderbanen tilbake til Trondheim, hvor jeg kom meg i hus like før midnatt etter å ha besøkt min bane nummer 1091.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Gruben - Mo 2-1

Etter et par dager med hjemmekontor i nord og et par dager på hytta sammen med opphavet hadde jeg torsdag kveld planlagt en bytur med litt fotball. Kamp nummer to for kvelden var dessverre blitt avlyst, men i god tid før avspark hadde jeg inntatt banekanten ved kunstgressbanen hvor det var klart for femtedivisjonskamp mellom Gruben og Mo.

Det var jo ikke så innmari lenge siden sist jeg besøkte denne banen, men i løpet av de tre årene som hadde gått siden da hadde de langs veggen mot flerbrukshallen fått etablert en stor betongtribune. I den lave kveldssola hadde likevel de fleste av de rundt femti fremmøtte plassert seg på den mindre tretribuna motsatt, selv om siktforholdene herfra var mildt sagt utfordrende.

Ute på banen kom kampen etter at et provisorisk myntkast var foretatt med en penn som mynt-substitutt i gang, og det var innledningsvis hjemmelaget som så sterkest ut. De helt store sjansene hadde grønntrøyene riktignok ikke, men det var definitivt de som hadde banespillet, og som også hadde en solid ledelse i corner-statistikken. Da lagene etter 45 minutters spill gikk i garderoben for en liten hvil sto det likevel 0-0, etter at den kanskje største sjansen, et frispark fra langt hold, hadde blitt bokset over mål.

Etter hvilen syntes jeg laget i brunt så ut til å være langt mer med på notene, og jeg begynte å lure på om det kanskje var Grubens store mangel på innbyttere som var i ferd med å vise seg. Det overtaket de grønne hadde sett ut til å ha fordunstet nå, og 7 minutter etter pause kunne bruntrøyene juble da Marcus Haukland (Sist avbildet på bloggen min iført rødt i Stockholm!) stusset et hjørnespark i mål til 0-1.

Gruben slo ganske raskt tilbake, og i det 59. spilleminutt kom utligningen, etter at et flott angrep endte med et skudd i lengste hjørne.

Kampen var nå i en fase hvor den nok kunne vippet begge veier, men det skulle bli hjemmelaget under ledelse av den gamle Tippeliga-dommeren Jonny Ditlefsen (Hei, eventuelle Vålerenga-supportere som leser denne bloggposten) som trakk det lengste strået. For første gang i kampen gikk de opp i ledelse da 2-1 kom rett før det var spilt 74 minutter.

Bare fire minutter senere så det ut til at hjemmelaget satte spikeren i kista, da et hjørnespark ble kriget i mål.

Gleden hos grønntrøyene og deres supportere ble dessverre kortvarig, da dagens dommer etter en kort konferanse med sin rutinerte assistent dømte frispark til fordel for en stakkars Mo-spiller som hadde blitt liggende strak ut etter scoringen. Høyst kontroversielt, og en avgjørelse flere av de frammøtte høylytt ytret sin uenighet rundt.

Tross annullering og en solid sluttspurt fra bruntrøyene, flere scoringer fikk vi ikke, så da kampen ble blåst av var det hjemmelagets menn som med 2-1 i målprotokollen kunne smile bredest. Etter å ha takket hverandre for kampen trakk så aktørene mot garderobene, mens debatten rundt det annullerte scoringa fortsatte.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Gresvik - Rygge 1-2

Østfold er et fylke jeg alt for sjeldent får groundhoppet i etter at jeg i praksis ble ferdig der for et par år siden, men av og til byr det seg en mulighet, og i kveld skulle jeg besøke et anlegg som var blitt splittet i Futbology nylig på nytt for å få tatt den av de to banene jeg manglet. Rundt seks dukket Vegard og André (Øyvåg) opp utafor blokka mi, og etter å ha plukket opp Christian på veien kom vi i god tid før avspark fram til banen hvor det skulle være femtedivisjonskamp mellom Gresvik og Rygge.

Da jeg sist besøkte Trondalen i 2021 hadde jeg sett at lagene varmet opp på en gressbane ved siden av kunstgressbanen jeg da så kamp på. Siden den gang hadde det blitt lagt kunstgress også på denne banen, og det var til dette kunstgresset den suverene serielederen hadde tatt turen. På veien sørover fra Oslo hadde det regna ganske heftig, så til vår store glede så vi ved ankomst at det var plassert to store containere ved banekanten som man kunne stå inni dersom himmelens sluser igjen skulle åpne seg.

Da kampen startet som forventet gjestene best, men den største muligheten i åpningsminuttene var det Gresvik som kom til da de så ut til å skulle få ballen i mål, men ble stoppet av at det ble dømt angrep på keeper. Etter dette hadde de blå en så god periode at de faktisk klarte å få litt liv i sine unge supportere som hadde okkupert den ene av de to containerne.

Før avspark hadde speaker erklært at det ville bli muligheter til å se bedre fotball her i kveld enn det man ellers har sett på TV-sendingene fra VM, og vi hadde etterhvert blitt vel 70 frammøtte som lurte på om dette skulle bli innfridd. Vi nærmet oss en halvtime spilt da en av de tilreisende plutselig leverte et helt nydelig skudd som ga 0-1, og absolutt var verdig litt hype!

Rundt ti minutter senere inntraff så kampens største snakkis. Rygges keeper var noe overivrig i et forsøk på å bokse bort ballen, og fikk tildelt et gult kort for et slags overfall på GIF-spissen som kom mot ham, samtidig som det også ble dømt straffespark. Mannen i lilla var veldig uenig i at dette skulle vært straffe, men kunne likevel juble i noen sekunder da han reddet straffen!

Jubelen varte som sagt bare noen sekunder, for det ble raskt klart at assistentdommeren markerte for noe. Etter en rask prat med hoveddommer ble det klart at de to i svart mente at keeper hadde gått fra streken for tidlig. Jeg har prøvd å fingranske videoen min opp og ned og i mente, og jeg sliter virkelig med å se at det han gjør kan ha vært brudd på regel 14s bestemmelse om at «When the ball is kicked, the defending goalkeeper must have at least part of one foot touching, in line with, or behind, the goal line.»!

Uansett ble straffen tatt på nytt, og denne gangen ble målvakten overmannet. Ballen gikk i nettet, og det sto 1-1 med drøye fem minutter igjen av omgangen.

1-1 var også pausestillinga, og jeg må innrømme at jeg brukte store deler av pausen på å finne ut om jeg var enig eller uenig med dommerne i at keeperen hadde gått fra streken for tidlig. Uansett kom kampen ganske presis etter et kvarter i gang igjen, tydelig preget av misstemning hos bortelaget etter det de nok mente var en skandale.

Rygge hadde tydeligvis bestemt seg for at i dag skulle de bare score lekre mål, for seks minutter inn i andre omgang fikk vi en ny vakker scoring. 1-2, og stor jubel fra bortesupporterne. For øvrig må det nevnes at store deler av de unge syngende og trommende hjemmefans hadde forsvunnet i pausen. Tør jeg gjette at det var snakk om leggetid klokka ni?

Tross et solid Gresvik-press i sluttminuttene var det Rygge som kom til den største sjansen i resten av kampen, da de i det 65. spilleminutt satte en avslutning i tverrliggeren. Kampen endte dermed med borteseier 1-2, og selv om gjestene hadde vært voldsomt uenige i dommeravgjørelsene rett før pause, så fikk de iallfall ingen betydning for poengfangsten.

Jeg fikk samlet sammen passasjerene mine, vi takket André (Wauthier) som også hadde vært tilstede for selskapet, og satte ferden nordover igjen kun avbrutt av en liten pissepause for Øyvåg som hadde trøkt i seg ikke bare FIRE sandwich-is men også en hel 1,5l-flaske vann underveis i kampen! På veien begynte det å regne voldsomt igjen, og vi innså at vi hadde vært utrolig heldige som hadde unngått nedbør hele kampen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Eiker Kvikk - Solberg 2-0

Da Ole Jakob og jeg snakka litt om mulighetene for å se kamp sammen denne mandagskvelden landa vi til slutt på å ta turen til Hokksunds beste vestkant. I Futbology-sammenheng ble det ingen ny bane for meg, men ikke bare var det på kunstgresset jeg hadde sett kamp sist jeg var der mens det nå skulle spilles på gressbanen, kampen covid-høsten 2020 var også en G19-kamp. Jeg plukket derfor i rask rekkefølge opp Christian, OJ og Martin, og sammen kom vi oss til Drammen og litt nordover, til vi kunne parkere på anlegget hvor det var klart for femtedivisjonskamp mellom Eiker Kvikk og Solberg.

På plass i Øvre Eiker virket det som om flere av de frammøtte var minst like interesserte i kampen om å bli neste motstander i VM for Norge (eller for Elfenbenskysten) som de var i det som skulle skje ute på gressmatta. Rett før avspark tok attpåtil Japan ledelsen, men allikevel kom vi ca presis klokka halv åtte i gang med kampen.

I en stadig lavere kveldssol var det hjemmelaget som så skumlest ut, uten at det på noen måte var snakk om noen overkjøring av gjestene fra andre sida av (og litt lenger ned i) Drammenselva. Hvittrøyene fikk attpåtil ganske raskt ballen i mål, men dommeren mente det hadde skjedd noe ureglementert i forkant av dette, og Solbergs keeper fikk starte spillet på nytt med et frispark rett foran mål.

Tross vertskapets overtak, det ville seg lenge ikke foran mål for noen av lagene, men i det 38. spilleminutt lyktes det endelig! Eiker Kvikk kom seg gjennom, og ballen ble satt i mål til 1-0.

Jeg forventet egentlig at 1-0 også kom til å være pausestillinga, men litt inn i overtiden kom jammen også 2-0 på et skudd der det må være lov å være litt kritisk til Solberg-keeperens prestasjon.

Lagene gikk dermed i garderoben med tomålsledelse til hjemmelaget, mens jeg kunne gå i kiosken og sikre meg en vaffel. Da denne var fortært ble kampen gjenopptatt, og jeg forventet 45 minutter med mer spenning.

Dessverre hadde visst begge lag gått mer eller mindre i feriemodus etter den første omgangen. Jeg har ikke notert ned noe som helst fra andre halvdel av kampen, og dermed sto det fortsatt 2-0 da kampen var over og alle involverte kunne takke hverandre for kampen.

Returen til hovedstaden ble like hendelsesløs som turen til kamp hadde vært, og litt inn i kveldens andre VM-kamp var vi alle hjemme igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Fram Larvik 2 - Nøtterøy (2-0)

Ny kveld, ny tur. Denne gangen gikk ferden etter at jeg hadde laget en helt fremragende Pasta Carbonara mot Vestfold, et fylke hvor det blir stadig færre baner igjen å ta. Jeg parkerte, spankulerte over den nye hovedtribuna som ikke var bygd ennå sist jeg var her, og fant fram til kunstgressbanen hvor det i kveld skulle spilles femtedivisjonskamp mellom andrelaget til Fram Larvik og Nøtterøy.

Litt etter at lagene dukket opp for å varme opp kom også Mads, som hadde beveget seg ut av hjemfylket Telemark, og sammen ble vi sittende og vente på avspark. Etter at myntkast var foretatt ventet jeg at dette ville skje raskt, men av noen grunn jeg ikke skjønte lot det vente på seg. Plutselig så jeg hvorfor: En av vannsprederne som skulle sørge for optimale spilleforhold nektet å la seg slå av, og selv om man prøvde å vri den vekk fra banen lot det seg ikke gjennomføre noe kamp så lenge den var på.

En tekniker dukket etter hvert opp og vippet opp et par kumlokk og forsvant nedi, men uansett hvilken kran han skrudde på ville ikke vannet stoppe. Det ble snakket om å flytte kampen over til gressbanen like ved, og jeg vurderte om jeg i så fall overhode skulle orke å se kamp eller bare dra hjem med uforrettet sak. Heldigvis fikk noen da en genial idé. En søppeldunk ble hentet, snudd opp ned og plassert over vannstrålen! Når det i tillegg ble lagt en betongblokk oppå dunken sørget dette for at vannet i stedet for å sprute over alt nå bare sildret utover, og kampen kunne endelig komme i gang, ca 20 minutter forsinket.

Ute på kunstgressmatta bar kampen innledningsvis litt preg av at det hadde vært en litt spesiell oppkjøring til kampen, men etter hvert produserte begge lag noen halvsjanser. Mål fikk derimot ikke vi omlag 50 frammøtte se før en av hjemmelagets menn etter 11 minutter ladet kanonen og fyrte av et flott skudd som ga 1-0.

Kampen fortsatte å være ganske sjansefattig (Men definitivt fartsfylt og underholdende likevel), og vi fikk ikke flere scoringer i første omgang. Det sto altså 1-0 da lagene gikk i garderoben, mens jeg gikk til kiosken for å teste de lokale vaflene. Absolutt godkjent av klubben jeg tidligere har kåret til å være helt i norgestoppen hva angår hamburgere på A-lagets kamper.

Etter pause fortsatte kampen mye i samme spor som før hvilen. Ingen av lagene klarte helt å feste noe grep, men man så at Fram-rekruttene var fornøyde med å lede med det ene målet de hadde, mens gjestene fra Færder ble mer og mer desperate i sine forsøk på å finne fram til mål.

Etter som sola havnet lavere og lavere på himmelen påvirket den spillet litt med at ikke bare skinte den den ene veien, fra vinduene i motsatt ende av banen kom det også noen reflekser som helt sikkert irriterte noen av spillerne innimellom. Men en knapp halvtime før kampslutt var det slutt på problemene, da sola forsvant og man heller kunne klage over at det ble litt småhustrig.

Mot slutten av kampen presset Nøtterøy veldig på, og vant noen dødballer. Et frispark var svært nær å ende i mål, men hjemmelagets målvakt kunne takke en kombinasjon av flaks og dyktighet for at han til slutt lå og holdt rundt ballen!

På overtid var det så Nøtterøys keeper sin tur til å være i begivenhetenes sentrum. Mannen i gult hadde blitt med opp for å prøve å få kjempet inn en utligning på et frispark nesten ute ved cornerflagget. Dette skjedde ikke, derimot ble ballen klarert, og en kontring satt i gang som endte med at ballen ble trillet inn i det tomme målet til 2-0!

Etter dette fikk gjestene litt tid til å prøve å få et trøstemål, men dette lyktes ikke, og hjemmelaget kunne dermed feire en 2-0-seier da dommeren blåste av. Selv hastet jeg mot bilen, skysset Mads til togstasjonen, og satte kursen hjemover etter det som til slutt ble en riktig så fin kveldstur.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Meldal - Sverresborg 2 (6-3)

Siste dag av pinsens trøndelagstur hadde kommet, og etter en bedre frokost satte jeg kursen vestover ut av byen. Jeg tok «the scenic route» for å slå i hjel litt ekstra tid, men allikevel kom jeg over en time før kampstart fram til det som en gang hadde vært festivalsletta for Storåsfestivalen. Nå var det bygd en idrettshall her, og den gamle gressbanen var borte og erstattet av en nokså generisk kunstgressmatte, hvor det altså skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Meldal og andrelaget til Sverresborg.

Det var et nokså utrygt værlag over Midt-Norge også i dag, så jeg var svært glad for å se at de hadde en flott tribune med tak her, og etter å ha hilst på noen av hjemmelagets folk tok jeg plass der for å ha skjul til det varslete oppholdsværet skulle komme.

Da kampen kom i gang fikk gjestene fra Trondheims vestkant en god start, men noen scoringer ble det ikke på de for ankledningen gråsvarte. Hjemmelaget kriget seg etter hvert inn i kampen, og rett før halvtimen var spilt kunne flesteparten av de litt under hundre fremmøtte tilskuerne juble for scoring og 1-0 etter et riktig så fint angrep.

Ledelsen varte dessverre for vertskapet ikke spesielt lenge. På min stoppeklokke var det litt under tre minutter før ballen igjen lå i nettet, denne gang i motsatt ende av banen, og dermed sto det 1-1.

Jeg hadde nettopp lagt ut på en runde rundt banen (og hilst på gjestenes trener, som jeg også møtte da jeg besøkte Sverresborg i 2019), da Meldal fikk hjørnespark. Dette ble utført perfekt, og dermed sto det 2-1 etter 39 minutter av kampen.

Med 44 minutter på klokka kom også 3-1, og jeg mistenkte at kampen nå var avgjort etter at hjemmelaget hadde slått knallhardt tilbake etter den relativt gode starten bortelaget hadde hatt. 3-1 sto seg til pause, og jeg inntok kiosken for å skaffe meg noe å bite i og en sjanse til å vinne noe! Da lagene kom tilbake vekslet jeg også noen ord med Sverresborgs målvakt, som jeg hadde oppdaget at snakket omtrent samme dialekt som meg, og joda, her hadde vi med en annen vaskeekte ranværing å gjøre.

Det tok dessverre for ham bare tre minutter etter pause før Meldal igjen økte ledelsen, og med 4-1 virket det hele enda mer avgjort enn jeg hadde tenkt før pause at det var. Heldigvis for spenningen i kampen slo de tilreisende også denne gangen tilbake nesten umiddelbart, og ca 75 sekunder etter forrige mål fikk vi 4-2 etter litt kaos i feltet.

Omtrent tjue minutter inn i omgangen kom så en av dagens store snakkiser. Uten at noen av de jeg snakket med etterpå helt hadde fått med seg hva som foranlediget det trakk dommeren opp det røde kortet fra lomma og sendte en Sverresborg-spiller i garderoben. Det kom få protester så det var nok en riktig avgjørelse, men som sagt ikke spesielt klart for oss som så på hvorfor utvisningen kom.

Det var nå klart at det kom til å bli en svært bratt oppoverbakke dersom gjestene skulle få med seg noe hjem til fylkeshovedstaden, og dette var kanskje en medvirkende årsak til at treneren deres gikk totalt i lufta da målvakten hans var 30 meter unna mål, to spillere kolliderte og ble liggende strake ut på kunstgresset, og ballen ble sendt i en bue inn i det tomme målet til 5-2. Han mente utvilsomt spillet burde vært stoppet, og spurtet lenger ut fra teknisk sone enn jeg har sett selv Kjetil Knutsen bevege seg for å komme bort til begivenhetenes sentrum for å fortelle dommeren nøyaktig hva han mente om at dette ikke skjedde. Dommeren var ikke spesielt interessert i dette, og trakk på ny opp det røde kortet, så de siste drøye tjue minuttene av kampen måtte spilles også uten trener for bortelaget.

Etter at jeg hadde fått vite at jeg ikke vant i lotteriet var det på ny tid for et cornermål tre minutter før full tid. Denne gangen så det umiddelbart ut som om sjansen var avverget, men så oppdaget han som ikke hadde scoret at han lå rett foran mål med ballen mellom bena, så da var det bare å dytte den over streken til 6-2.

Jeg trodde egentlig dette kom til å bli sluttresultatet, men et drøyt minutt inn i overtida ble et frispark lempet inn foran Meldals mål, hvor det fant en Sverresborg-spiller (Som spilte for Ålen da jeg så dem for to år siden). Første forsøk ble reddet, men returen ble satt i mål, og dermed sto det 6-3.

Dommeren blåste av ikke lenge etter dette, og dermed endte kampen 6-3. Mens jeg gikk mot bilen for å sette kursen sørover til Oslo igjen så jeg bak meg at dommertrioen var omsvervet av flere debattanter, men det så ut til å være en ganske sivilisert tone selv om engasjementet var høyt.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Herkules - Storm 2 (6-3)

Jeg hadde endelig sett meg ut en kveld for et besøk til en av de få banene i Grenlandsområdet jeg fortsatt manglet, og plukket etter jobb opp Jon Are og satte kursen sørvestover. Litt etter Drammen havnet vi i en forferdelig trafikkork, og innså at vi neppe kom til å rekke kampstart. I Horten ble André plukket opp, og tross at resten av ferden gikk smooth var femtedivisjonskampen mellom Herkules og andrelaget til Storm alt i gang da vi parkerte ved banen.

Da vi gikk ut av bilen så det ut til at det ene laget akkurat scoret, men forbauselsen var stor da jeg fant ut at tross at det bare var spilt 12 minutter sto det allerede 2-1 til det gulgrønne hjemmelaget! Apropos gulgrønt, rett etter jeg hadde tatt plass bakerst på tribuna fikk jeg fra min fagforeningskamerat Magnus som bor like ved banen overrakt en caps med hjemmelagets logo og farger! En fin markering av at jeg nå hadde fullført 5. divisjon i Telemark.

Jeg sto og tenkte at det hadde vært litt typisk om kampen endte uten flere mål etter at jeg hadde ankommet, men det skulle vise seg at denne frykten hadde vært bortkastet. Etter ca 19 minutters spill kom 3-1, før vertskapet fortsatte sin dominans og økte til 4-1 etter rundt 25 minutter av kampen.

Tross at det meste handlet om Herkules (Som lokalt ikke uttales slik man vanligvis sier navnet på den greske sagnhelten, med trykket foran, men mer som Herkules med tyngden midt i, eller ofte bare forkortet til 'kules) kom gjestene fra andre sida av elva stadig med noen besøk i motsatt ende av banen, og under ett av disse dømte dommeren straffespark til blåtrøyene. Straffen ble hamret i tverra og inn, og dermed sto det 4-2 etter ca 32 minutter av kampen.

Etter at sola var gått ned fikk vi ikke flere scoringer i første omgang, og det sto dermed fortsatt 4-2 da vi litt over 50 frammøtte fikk se lagene gå til pause. Etter hvilen var det ikke engang spilt 10 minutter da de gulgrønne igjen fikk ballen i nettet, men dette ble korrekt annullert for offside.

Storm-laget, som i store deler av første omgang hadde sett ganske ferdige ut hevet seg etter dette en hel del, og det var på ingen måte ufortjent da de med 57:45 på min stoppeklokke på ny reduserte. Med 4-3 var det definitivt ny spenning i kampen, og det så lenge ut som om også en utligning skulle kunne komme når som helst.

Herkules klarte å ri av stormen (wøh høh høh), og etter en corner rett før det var spilt en halvtime av andre omgang kunne de juble for å ha økt ledelsen til 5-3. Ti minutter senere kom også spikeren i kista da 6-3 ble satt inn på spektakulært vis etter et frispark!

Etter flere overtidsminutter ble kampen blåst av, og jeg kunne ta med mine passasjerer nordover igjen i en kamp mot klokka for å få levert André på ferja til Østfold i tide (Det gikk med halvanna minutts margin), før ferden fortsatte til hovedstaden via litt billig bensin i Drammen.

Flere bilder fra kampen kan ses på Google photos.