Da Andreas skulle komme en tur til byen, og Ole Jakob også var gira på en tur ble vi enige om å prøve å komme oss tidlig nok avgårde til å rekke en visitt på Systembolaget i Torsby. Dette gikk over all forventning, og etter et besøk på ICA fant vi en ultraidyllisk rasteplass hvor litt mat ble inntatt før vi tok fatt på de siste kilometrene opp til arenaen hvor det skulle være toppoppgjør i Division 6 Värmland Norra mellom samarbeidslaget IFK Velen/Rännbergs IK og Rottneros IK.
Hjemmelaget har jeg jo faktisk sett på hjemmebane før, men da var det på Velens bane litt lenger ned i dalen. Nå var det Rännbergs anlegg ganske nær «sentrum» av Östmark som var åsted, og det som møtte oss her var en helt nydelig gressmatte med et sjarmerende klubbhus hvor en hel del av de frammøtte hadde samla seg oppe på balkongen. Mine to medsammensvorne så seg raskt ut en stein oppe i bakken ved siden av klubbhuset hvor de kunne sitte med fremragende utsikt og nyte livet.
Det var svært godt oppmøte her denne tirsdagskvelden, jeg kom fram til at det måtte være nærmere 150 frammøtte, og mye av grunnen var nok at dette som sagt var et toppoppgjør. Rottneros hadde så langt full pott i årets poengfangst, mens vertskapet hadde ett tap med seg i bagasjen. Om gjestene skulle ta med seg tre poeng også herfra kan de allerede nå i sommer legge champagnen på kjøl til feiringa etter at opprykket blir klart, mens en hjemmeseier ville gjøre at spenningen lever inn i høstsesongen.
Tabellsituasjonen gjorde nok sitt til at første omgang virket litt nervøs. Det var ganske jevnspilt ute på matta, men utover i omgangen syntes jeg egentlig de grønnhvite (som jeg må innrømme at jeg innledningsvis trodde var bortelaget) så best ut, og helt på tampen av første omgang toppet de dette med et par store muligheter hvor den ene rett og slett var en sånn situasjon hvor han som avsluttet over mål neppe hadde klart å få ballen over tverrliggeren hvis det var det han hadde prøvd på.
Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og etter litt kluss med å få tak i garderobenøklene forsvant aktørene innendørs noen minutter, mens jeg benyttet anledningen til å impregnere meg med et sårt tiltrengt nytt lag myggspray.
Etter pause var det igjen hjemmelaget som kom til den første enorme muligheten, da en noe utspilt keeper måtte se ballen lobbes over seg mot mål. Alle trodde nok den skulle gå inn, men lærkula smalt i tverrliggeren og forsvant i trygg retning. De blåhvite hadde sluppet med skrekken!
Etter dette tok gjestene mer eller mindre helt over, og til frustrasjon for flesteparten av de frammøtte gikk de i det 63. spilleminutt opp i 0-1. Skulle serien bli avgjort nå i kveld?
Drøye ti minutter senere gikk ballen på ny i nettet bak hjemmelagets målvakt, men denne gangen ble de reddet av at dommeren mente det hadde vært en hands involvert.
Mot slutten av kampen presset så naturlig nok Velen/Rännberg voldsomt på, og med 88:55 på klokka smalt ballen i mål! Enorm jubel, og det kunne stått 1-1 på det mekaniske stadionuret om det ikke var for at stillinga ikke ble oppdatert!
Tross at begge lag gjerne skulle vunnet i kveld, det ble ikke flere mål på de tre minuttene dommeren (han fortjener for øvrig skryt for myndig og god kampledelse) la til. Det hele endte dermed 1-1, noe det virket som om hjemmelaget var mest fornøyde med, tross at det gjorde at luka opp til tabelltoppen fortsatt var uforandra.
På veien hjem møtte vi en elg, en grevling, og etter at jeg hadde sluppet av de to andre en hel svanefamilie, men ellers skjedde det lite som fortjener spalteplass i bloggen her.
Etter å ha forlatt Örebro kom jeg etterhvert fram til Värmlands hovedstad, og sørget for å gjøre Martin sjalu ved å skaffe meg et bedre måltid på KFC. Siden jeg ikke ante om det var behov for inngangspenger på neste kamp svingte jeg så innom en minibank før jeg kjørte til åstedet for ettermiddagens division 5-kamp mellom andrelaget til FBK Karlstad og Rottneros.
FBK Karlstad, som er en slags fotball-spinoff fra den ikke ukjente hockeyklubben Färjestad BK (Derav FBK, selv om det offisielt står for FotBollsKlubben) har jeg jo besøkt tidligere, men denne gangen skulle kampen spilles på kunstgressbanen, som i Futbology er blitt skilt ut i løpet av vinteren. Dette passet meg finfint, og tidsramma gjorde også at jeg fikk skrevet bloggpost fra dagens første kamp mens jeg satt på parkeringa og ventet på at tiden var inne for å gå inn på anlegget.
Da jeg entret banekanten oppdaget jeg kjapt at turen innom minibanken hadde vært bortkastet, her var det fri entré. Inn mot avspark var vi en hel del folk som benyttet oss av dette, og jeg talte etterhvert at det må ha vært rundt 75 personer til stede.
Kampen hadde knapt kommet i gang før en av de blåhvite fra Fryksdalen ble liggende og vri seg i smerter mens han holdt seg til kneet. Jeg så ikke helt hva som skjedde, men det ble raskt klart at dette var alvorlig, og vi fikk et lengre stopp i spillet mens han ble bandasjert og båret av banen.
Da spillet fortsatte ble det raskt klart at dette med høy sannsynlighet ville bli en tung kveld for bortelaget. Det aller meste handlet om rødtrøyene, og det var smått utrolig at vi måtte vente helt til det 21. minutt før 1-0 kom.
FBK fortsatte å dominere, men ikke snakk om at ballen ville i mål. Siden keeperen deres i stor grad var arbeidsledig valgte han å heller kanalisere energien sin til å klage på diverse avgjørelser, og det slutter altså aldri å forundre meg at når noe skjer innenfor sekstenmeteren i en ende av banen, så er det tilsynelatende han som står lengst unna som ser best at dette skulle vært straffespark. Dommeren var også litt forundret over dette, og benyttet et stopp i spillet til å ta seg en prat med målvakten om akkurat dette, og ting bedret seg faktisk noe etter dette.
Da vi hadde gått inn i overtiden dukket en ambulanse opp for å hente han med kneskaden, så etter innspill fra en rutinert assistentdommer blåste dommeren til pause litt tidligere enn han egentlig hadde tenkt, i stedet for å ha et langt stopp i spillet mens sykebilen krysset banen, og så måtte spille de resterende minuttene av overtiden etterpå. Lagene gikk derfor i garderoben med 1-0 på blokka, mens ganske mange av oss som så på kampen rømte inn på klubbhuset for å slippe unna den bitende sure vinden som kom fra Vänern og varme oss litt.
Da ambulansen hadde fått lastet inn pasienten og forlatt kunstgresset kom kampen igjen i gang, og nå så det faktisk ut som om vi skulle få litt kamp. Rottneros virket mye mer påslått enn de hadde vært i første omgang, men virkelig skummelt ble det aldri for hjemmelaget. Skummelt var det derimot til stadighet i motsatt ende av banen, og at det fortsatt sto 1-0 da vi passerte timen spilt var smått mirakuløst.
Den knappe ledelsen kunne virkelig ikke vare, og i det 70. minutt skjedde det som måtte skje. Et hjørnespark traff riktig mann og endte i nettet til 2-0, og nå mistenkte jeg at dette virkelig var avgjort.
Rottneros ga aldri opp, men da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 2-0, og tross at de var skuffet over tapet skal de nok si seg fornøyde med at ikke målforskjellen ble verre etter første serierunde.
Jeg satte kursen videre mot grensa, stoppet i Töcksfors for å kjøpe kjøttdeig, og kom til slutt hjem etter en helt fantastisk påsketur med 11 fotballkamper på seks dager, alle på svenske baner jeg aldri hadde sett kamp på før!
Da jeg og André var i Ämtervik på kamp i juni innså jeg hva som kom til å være sommerens store happening i Fryksdalen, så da det ble klart at det ble mer enn én dato med mulighet til å se kamp på Veum ble ny planer raskt lagt. Jeg la opprinnelig en plan som innebar mulighet for en revisit på en annen bane tidligere på dagen hvis jeg fikk med noen passasjer(er) som manglet banen, men da det ble klart at jeg ble alene tok jeg en litt roligere lørdagsmorgen før jeg satte kursen østover, og etter litt shopping og mat på veien til slutt kom fram for åstedet for dagens derby i division 5 mellom Rottneros og Ämtervik.
Lagene, som har hjemmebane bare 9 minutters kjøring fra hverandre, har i år havnet i hver sin ende av tabellen. Mens Rottneros lever en litt utrygg tilværelse som det hittil beste av de fem nederste lagene kjemper Ämtervik om andreplassen bak tilsynelatende utilnærmelige Värmlandsbro. I anledning dagens derby hadde hjemmelaget mobilisert voldsomt, og kampen ble arrangert som en såkalt «kronekamp», hvor det var gratis inngang og for hver frammøtt sjel hadde en rekke sponsorer lovet å gå inn med mindre beløp.
Alt lå med andre ord til rette for en skikkelig folkefest, og inn mot kampstart strømmet det på med kamp. En hel del av de frammøtte hadde bortelagets røde trøyer på seg, og de fleste av disse samlet seg på en særdeles falleferdig tribune på motsatt langside fra der klubbhuset lå. Etter hvert marsjerte lagene inn på banen, myntkast ble tatt, og kampen kunne starte.
Innledningsvis skjedde det ikke allverden ute på banen, men jeg fikk kanskje et lite inntrykk av at tabellsituasjonen gjenspeilet styrkeforholdet mellom lagene ganske bra. Etter en stund la jeg merke til at i tillegg til alle de rødkledte på tribuna, så var det også en liten gjeng ved kortsida som hadde et banner som tilsa at det var det gjestende laget de holdt med. «Röda Slaktarna» hadde kanskje et av de kuleste supporterklubb-bannerne jeg har sett på dette nivået, selv om de utenom dette foreløpig ikke gjorde allverden av seg.
Mens kampen forløp gjorde jeg et forsøk på å telle antall publikummere, og kom fram til at det nok var godt over 300 til stede. Da det staselige analoge matchuret hadde passert 36 spilte minutter ble et frispark slått inn foran mål, og etter litt kaos kriget inn til 0-1 hørte man også tydelig at det var en god del bortefans også utenom feltet på tribuna.
0-1 sto seg til pause, og etter å ha bivånet helt ville tilstander blant de yngste besøkende i forbindelse med godisregn på klubbhustrappa konkluderte jeg at jeg ikke var sulten nok til å orke å stille meg i den lange kioskkøen for å få kjøpt en hamburger. Jeg ventet heller til andre omgang var i gang, og skaffet meg så en boks brus for å døyve tørsten. De tidligere nevnte ÄFF-ultraene hadde for øvrig sluppet løs litt røyk i hjørnet sitt da lagene entret banen for andre halvpart av kampen, så det eneste som manglet var egentlig at de turte å slippe løs sine indre sangere også.
Etter pause virket hjemmelaget mye mer med på notene enn de hadde gjort i første omgang, og etter elleve minutter fikk de endelig uttelling. Ikke direkte i form av mål, men de fikk tildelt et straffespark, og da dette ble skutt knallhardt forbi keeper sto det 1-1 til stor glede for hjemmefansen!
Utover i omgangen ble det etterhvert virkelig derbystemning, med masse knallharde taklinger, gule kort i alle retninger, og ikke minst masse munnhuggeri mellom de to lagenes trenere. Scoringer fikk vi derimot ikke flere av, men det var nå vertskapet som kom til de største mulighetene.
Litt inn i overtiden skjedde så det jeg hadde ventet på i snart en halvtime, en spiller fikk sitt andre gule kort og måtte gå i garderoben. Det var en Ämtervik-spiller som var den utvalgte, og dette medførte også at Rottneros fikk en siste mulighet til scoring med et frispark fra ganske farlig posisjon helt på tampen av kampen. Dessverre for de blå ble det ikke noe mål av dette heller, og dermed sto det fortsatt 1-1 da dommeren blåste av oppgjøret.
Jeg forlot raskt stadion, priset meg lykkelig at jeg hadde kommet så tidlig at jeg sto strategisk parkert for å komme meg effektivt ut av parkeringsplassen, og satte kursen mot norskegrensa igjen for litt mer shopping før jeg fullførte kjøreturen hjemover.
Nok en gang satte jeg kursen mot Sverige, denne gangen litt lenger sør i Värmland enn i går, men også nå la jeg inn en svipptur på Systembolaget før jeg foretok en solid harryhandling. Etter å ha fylt bagasjerommet satte jeg kursen vestover igjen, men svingte raskt av fra E18 og kom til Hagavallen, hvor det var klart for kamp mellom Töcksfors IF og Rottneros IK.
Etter å ha kjøpt inngangsbillett og et par 50/50-lodd så jeg meg rundt på det flotte anlegget, hvor det foruten kunstgressbanen hvor det skulle spilles nå også var tre gressbaner i ulike størrelser. Ved kunstgresset var det en lav tretribune, og det strømmet stadig på med tilskuere, så det var tydelig at folk hadde sett fram til seriestart.
Etter gårdagens kameratrøbbel fant jeg ut at jeg måtte teste ut det gamle ordtaket om at om du ikke kan fikse det med racingtape har du ikke brukt nok. Joda, objektivet ble hengende nok sammen til at jeg fikk fotografert litt med det i dag også. (Men jeg måtte klare meg uten zoom. Det ble fiksert på 300mm.)
Da lagene entret banen viste det seg at de tre-fire ungguttene som sto rett ved siden av meg var tilreisende fra Fryksdalen, og hadde tatt turen for å heie på blant andre en kompis som spilte for Rottneros. Kompisen visste ikke at de var der, og da de ropte til ham i det han entret banen utbrøt han «Va fan gör ni här!?"
Kampen startet, og ganske raskt følte jeg at hjemmelaget tok et visst grep rundt kampen, men det så en stund ut som om de kom til å slite med å trenge gjennom gjestenes forsvar. Like før kvartertert var spilt klarte de likevel å overrumple dem. Et hjørnespark ble tatt raskt og kort, og etter 15-20 sekunders spill lå ballen i mål. 1-0.
Jeg var litt bekymret for om de rødkledde skulle prøve å ri inn denne ledelsen gjennom de fem gjenstående kvarterene med fotball, men heldigvis fortsatte de å prøve å presse på for scoring. De lyktes dog ikke, tross noen helt enorme sjanser de siste minuttene før pause, og da frustrasjonen begynte å bre om seg ble det raskt tydelig at laget hadde en solid polsk kontingent, da det kjente k-ordet begynte å dukke opp.
Flere scoringer kom ikke før pause, og jeg fosset oppover mot kiosken for å få meg en sårt tiltrengt korv i brød. Lotteriet ble trukket, vinneren var nummer 68, så jeg vurderte om jeg kunne prøve å kreve gevinsten siden jeg hadde nummer 80 og nummer 12, som jo om du trekker det andre fra det første blir nettopp 68.
Etter pause fortsatte lenge hjemmelagets dominans, men sakte men sikkert virket det som om de begynte å tenke at «Vi leder jo, så om vi bare klarer å holde nullen vinner vi dette». Det gikk da som det ofte gjør, det andre laget kommer mer og mer inn i kampen.
Det gikk likevel lang tid uten at noe mer skjedde, annet enn at det ble en svært sur vind, og at en EPA-traktor med La Cucaracha-horn kjørte forbi stadion. Samtidig fortsatte de blåhvite fra Mellan-Frykens vestbredd å kjøre på, og de kom etterhvert til en hel del hjørnespark. På ett av disse ble det litt knuffing i feltet, og vi fikk et ganske langt stopp i spillet mens dommeren fikk ryddet opp. Om det var dette som ga Rottneros-spillerne roen som trengtes vet jeg ikke, men da dommeren blåste og hjørnesparket ble slått inn i feltet traff det perfekt på hodet til en medspiller som styrte ballen i mål til 1-1 med såvidt over fem minutter igjen av ordinær tid.
Töcksfors-spillerne var naturlig nok voldsomt irriterte over at de hadde klart å rote bort ledelsen, men gikk på med krum nakke i et forsøk på igjen å få kontroll på de to poengene de hadde mistet. De kom til flere sjanser, blant annet en som var så stor at han som ikke scoret så totalt forvirret ut over at det ikke ble mål. Langt inne i overtiden fikk de så et siste hjørnespark. I et forsøk på å bokse vekk ballen ble Rottneros' keeper klemt mellom en medspiller og en motspiller, og ble liggende og vri seg i smerter. Hjelp ble tilkalt, og dommeren fant ut at nå kunne han like godt bare blåse av kampen, og hvert av lagene fikk dermed ett poeng.
Jeg hoppet i bilen, ble stoppet av tollerne på grensa og spurt hvor jeg hadde vært (Tror svaret «Sett fotballkamp i Töcksfors» ikke var det han hadde forventa) og kjørte hjemover igjen samme vei som jeg hadde kommet, mens hyggelige resultater fra europeisk fotball tikket inn.
