Eds FF - IFK Uddevalla 2-2

Jeg hadde lenge sett meg ut starten av denne helga for en liten overnattingstur til Sverige, men fredagen startet dårlig da jeg så at kampen jeg hadde tenkt å starte med var avlyst. Plan B hadde også forsvunnet fra terminlista, så da måtte jeg ty til tredjevalget mitt, som selvsagt passet svært dårlig inn med den bestilte overnattinga. Jeg satte likevel turen sørøstover, og kom etter noen timer fram til Ed i Dalsland hvor det var klart for kamp på nivå 6 (dvs Division 4) mellom Eds FF og IFK Uddevalla.

Da jeg kryssa grensa forsvant mobildatadekninga pga en feil hos Telenor, men heldigvis gikk det likevel greit å finne fram, og etter å ha rota rundt litt i sentrum av Ed på jakt etter noe spiselig dro jeg ut til Bergslätt og spiste på parkeringa der før jeg betalte meg inn, og kjøpte to matchlotter. Til min store glede oppdaget jeg også at det var gjeste-wifi på stadion, så jeg likevel kunne få livetwitret fra kampen, noe jeg egentlig hadde slått fra meg muligheten for.

På stadion kunne man velge slik de fleste gjorde, å sitte på ei fin lita tretribune med den lave kveldssola i øynene, eller slik noen få hadde gjort, å gå på motsatt side og sette seg i en gressbakke med sola i ryggen. Ulempen med det siste var selvsagt at du ble sittende i skyggen, og med skog rett bak deg kom også insektene og gikk til angrep.

Da kampen kom i gang så hjemmelaget, som jeg jo også var og så i vår, men da på kunstgressbanen på andre sida av sentrum, friskest ut. (Herregud for ei grusom setningsoppbygging med nøstede leddsetninger her) Det tok likevel ikke lang tid før gjestene fra Uddevalla tok mer over, Like etter at omgangen var halvspilt fikk vi kveldens første mål, og det var de tilreisende fra kysten som kunne juble for å ha tatt ledelsen 0-1.

Det hadde både i forbindelse med scoringen og ellers vært mye klaging på dømmingen fra hjemmelagets menn, som tildelse berettiget følte at alle avgjørelser gikk motstanders vei. Det var derimot ikke stort å klage på da gjestene etter et strålende angrep satte inn 0-2 i det min stoppeklokke viste 31 minutter spilt.

Mot slutten av omgangen fikk Ed en liten energiboost, og kom til flere store muligheter. En helt vill serie med megasjanser ble på uforklarlig vis avverget fra å gå i mål av IFK-ernes målvakt og forsvarsspillere, og da de blå endelig fikk ballen i mål langt på overtid hadde AD hevet flagget for offside.

Det sto dermed fortsatt 0-2 da lagene tok pause, og jeg ruslet bort og kikket inn på klubbhuset, hvor det foruten en ganske imponerende trofévegg også sto en dritkul arkitektmodell av stadionanlegget.

Etter pause tok det bare halvanna minutt før ballen igjen lå i mål, og nå var det hjemmelagets supportere som kunne juble. 1-2, og ny spenning i kampen, hvor det når sant skulle sies hadde vært ganske så fortjent med tomålsledelse til pause for IFK Uddevalla.

Utover i omgangen var det jevnere enn det hadde vært før hvilen, men fortsatt syntes jeg det virket som om de for anledningen helsorte virket et knepp kvassere. Dette skulle dog komme til å forandre seg drastisk, da en av dem gjorde et eller annet som medførte at en motspiller lå igjen på gresset og gned seg i bakhodet, og dommeren fisket det røde kortet opp av lomma.

Som om det ikke var ille nok å måtte spille resten av kampen med ti mann, like etter ble et svært farlig skudd reddet med hånda. Hadde det vært keeperen (som forøvrig spilte med trøyenummer 10, mens en utespiller var nummer 1) som gjorde dette hadde alt vært bra, men ettersom det var en av utespillerne måtte dommeren igjen trekke fram det røde kortet, samt at han pekte på straffemerket. Straffesparket ble først reddet, men da returen satt i mål sto det 2-2, og med 16 minutter igjen å spille med 11 mot 9 lå alt til rette for at hjemmelaget skulle klare å snu kampen.

Kamraterna fra Uddevalla innså selvsagt at de hadde havnet i en svært ubehagelig situasjon nå, og at her måtte alle knep tas i bruk dersom man skulle klare å i det minste få det ene poenget med seg hjem. Jeg så derfor flere tilfeller av spillere som etter den minste berøring hylende gikk overende, men da dommeren ikke blåste spratt de like raskt opp og løp videre. Kynisk? Ja, absolutt, men i den situasjonen laget var i høyst forståelig.

Ed presset naturlig nok voldsomt for å prøve å få det viktige vinnermålet, men det ville seg virkelig ikke for vertskapet. Da dommeren etter ganske mange minutter overtid (hvor også en i støtteapparatet til bortelaget hadde pådratt seg et rødt kort) blåste av sto det fortsatt 2-2, og skuffete Ed-spillere måtte takke dommere og motstandere for kampen mens de sistnevnte ut fra hvordan avslutningen på kampen hadde blitt hadde all grunn til å være storfornøyde.

Jeg forlot så stadion og satte kursen nordover mot Sillerud, hvor jeg hadde booket meg inn for overnatting i togvogna jeg også overnattet i i 2019.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.