Vårens store banehoppingsevent nærmer seg, og siden jeg får massevis av spørsmål om dette nå prøver jeg å samle det vi vet om kampen.
Det som skal skje er altså at femtedivisjonslagene Rygge og Tveter møtes til kamp på banen Park Lane på Larkollen. Her har det iflg info på fotball.no ikke vært seniorkamp siden 2016, og de siste årene før dette var det også ganske sporadisk at det ble spilt her. Det var Stig-André som tok initiativ til å få kampen flytta dit, og det kommer til å komme ganske mange «groundhoppere» på kampen. Det har også vært en del medieinteresse, så dette kan bli riktig så kult!
Så til den praktiske infoen:
Rygge som er arrangørklubb vil veldig gjerne at flest mulig av de som kommer krysser av for «Skal» i facebookeventet. Dette hjelper dem å vite hvor mye greier de skal kjøpe inn til griller og kiosker og sånt, så gå inn nå med en gang og gjør det dersom du har tenkt deg dit og har en facebook-konto:
Jeg trodde først at det ville være en smal sak å ta buss fra Moss til Larkollen, men det viste seg at denne bussen slutter å gå ganske tidlig på ettermiddagen. Om du tar tog til Moss eller Rygge kan du ta taxi derfra. Dersom man er tre-fire stykker som reiser sammen burde dette bli en overkommelig pris.
Ellers har André og Mattis i Kald Kaffe satt opp buss fra Lillestrøm og Oslo! Hvordan du melder deg på denne kan du lese om på Kald Kaffes instagram.
For de (sannsynligvis ganske mange) som kommer med bil ser det ut til å være greit med parkeringsplasser ved skolen like ved banen. Jeg ser ikke bort fra at det vil være noen folk i refleksvester som dirigerer parkeringa litt, så om det er det: Gjør som de sier.
Etter to fine dager med kursing av helsebyråkrater sto jeg over onsdagens middag, og tok i stedet forstadstoget ut til Kolovraty helt sørvest i Praha. Her fant jeg meg en deilig middag på den lokale restauranten før jeg tuslet det lille stykket til fotballbanen hvor det skulle spilles lokaloppgjør på nivå 7 mellom andrelagene til Sokolo Kolovraty og SK Čechie Uhříněves!
Siden det var snakk om B-lagene var jeg litt bekymret for om kampen skulle spilles på den kjempesmale kunstgressbanen jeg hadde sett på Google maps og i Futbology at lå like ved, men heldigvis ble det snart klart at det var på gresset man skulle spille kamp i kveld. Langs gressmatta lå et langstrakt garderobebygg, hvor det var en enkelt rad med seter foran, og tak over disse, noe som i det været som var i kveld bare trengtes for å gi skygge.
Jeg hadde undret meg litt over at jeg ikke så dommerne varme opp, men plutselig var de iallfall på plass og hilste på spillerne, og så ble myntkast tatt og kampen satt i gang. Det tok bare halvanna minutt før hjemmelaget hadde scoret, etter at et innlegg fra nesten død vinkel som jeg var helt sikker på at kom til å gå bak mål på mystisk vis både holdt seg på rett side av streken og attpåtil ble styrt i mål til 1-0.
Rødtrøyene fortsatte å føre an, og bare få minutter senere ble en skuddmulighet fra kort hold på nesten åpent mål sendt skyhøyt over tverrliggeren. Gjestene fra Uhrineves, klarte likevel å komme seg tilbake i kampen, og etter at en kjempesjanse ble slått til corner endte denne med utligning til 1-1 rett før det var spilt ti minutter.
Hjemmelaget hadde ikke tenkt å gjøre dette vanskeligere enn nødvendig, så det tok bare knappe tre minutter før de slo tilbake og det sto 2-1. Etter dette kom en lang periode hvor de sjansene som kom ble avverget, før vi fikk et nytt cornermål i det 34. minutt, og det var igjen vertskapet som scoret og dermed gikk opp i 3-1.
Det at det var andrelagene som møttes, samtidig som avspark var såpass tidlig som klokka seks, gjorde nok sitt til at det ikke var allverdens liv rundt banen selv om det var et såpass lokalt oppgjør at Google Maps sa det var 12 minutters kjøring mellom lagenes hjemmebaner. Det var likevel 40-50 mennesker som så hele kampen, og i tillegg en svær gjeng unger som litt før pause var ferdig med trening på kunstgressbanen og som faktisk kom med noen spede forsøk på heiarop mens de prøvde å trenere hjemreisen utålmodige foreldre ville ha dem med på.
Selv om Sokol (som betyr falk, fant jeg ut) ledet og hadde sett sterkest ut hadde ikke gjestene fra nabobygda gitt opp. Anstrengelsene deres fikk attpåtil uttelling da de i det 43. spilleminutt kontret inn 3-2.
Som om dette ikke var nok, bare et drøyt minutt senere hadde hjemmelaget et fælt balltap på midtbanen, og Uhrineves-spissen som endte opp med ballen fikk en grei jobb med å runde keeper og sette inn 3-3 i det stoppeklokka mi passerte 44:00.
Det sto fortsatt 3-3 da lagene gikk til pause, og jeg tok en tur inn på klubbhuset for å skaffe meg noe å drikke. I tillegg til en boks Fanta fikk jeg se et bredt spekter av effekter på veggene, blant annet en Manchester United-trøye med påskrift fra CL-finalen i 1999, en Sparta Praha-trøye (Det var ganske tydelig også på flere av publikummerne at dette var den av de to store klubbene i byen som sto sterkest her), en Arsenal-trøye og en kampvert-vest og et 50/50-skjerf fra en kamp mellom Sparta og Liverpool!
Da andre omgang kom i gang tok det igjen ganske kort tid før hjemmelaget tok ledelsen. Fire og et halvt minutt inn i omgangen kom 4-3, og nå så ikke de røde seg tilbake. Med en time spilt av kampen kom 5-3, igjen på en corner.
Vertskapet fikk nok en gang ballen i mål litt over et kvarter senere, men denne gangen var det vinket for offside. For øvrig må jeg berømme begge lags keepere, som sørget for at det ikke ble flere mål enn det faktisk ble, tross flere gode muligheter.
Når man er to mål bak mot slutten av en kamp, så bør man unngå alvorlige feil, men i det 83. minutt var det gjestenes tur til å ha et fælt balltap, og nå var det gjestenes keeper som måtte se seg overmannet og ballen satt i mål. 6-3.
Kampen, som hadde vært preget av unormalt få frispark, tikket mot slutten, og dommeren så med en tremålsledelse liten grunn til å legge til noe særlig med tid. Det endte derfor 6-3, og jeg kunne i høy hastighet sette kursen tilbake mot togstasjonen. (Toget viste seg å være forsinket, så jeg kunne tatt det langt mer med ro).
Dette ble den siste kampen på min sentraleuropeiske langhelg (eller kortuke?), og jeg kan ikke gjøre annet enn å anbefale Tsjekkia som groundhoppingland på det sterkeste!
«Vent litt, var ikke du i Tsjekkia på tur» sier du kanskje når du ser denne bloggposten, og det stemmer for så vidt, men det fine med Sentral-Europa er at det er så sentralt plassert! Jeg startet derfor dagen med å komme meg ut til flyplassen og hente en leiebil, satte «Unngå motorveier» på GPS-en, og tråklet meg nordover gjennom den tsjekkiske landsbygda. Etter å ha forsert et voldsomt svingete fjellpass kom jeg inn i den tyske delstaten Sachsen, og snart kunne jeg parkere utenfor stadionet i Freiberg hvor det skulle spilles kreispokalfinale, altså lokal cupfinale på kretsnivå mellom de to nivå 8-klubbene Lichtenberg og Altmittweida.
Jeg var framme alt for tidlig, men utenom en pose Lidl-potetgull med sennepssmak hadde jeg ikke spist noe så langt på dagen, så da jeg så at det lå en vietnamesisk-tsjekkisk restaurant rett utenfor inngangen var jeg ikke tungbedt, men tok plass der og bestilte en deilig nakkekotelettmiddag. Da denne var fortært gikk jeg i bilen og hentet en powerbank, og så samtidig at det hadde vært smart å være tidlig ute, for nå var parkeringsplassen stengt for innkjøring.
Inne på stadionanlegget hadde det vært spilt finale også i damecupen, og da jeg kom pågikk feiringen av vinneren her for fullt. Etter hvert forsvant damelagene vekk fra banen, og herrelagene kunne begynne å gjøre seg klare. Jeg innså snart at her kom det til å bli voldsomt mye folk, men valgte likevel å ikke skaffe meg en sitteplass, da jeg ville ha muligheten til å bevege meg litt rundt underveis.
Etter at kampen ble sparket i gang syntes jeg ingen av lagene utmerket seg på noen måte, det ble mye fram og tilbake, før «hjemmelagets» sekser Nick Huenig i løpet av to magiske minutter rundt kvarteret spilt sørget for at det først sto 1-0 og deretter 2-0.
Lufta gikk nå litt ut av Altmittweida-supporterne, mens i motsatt ende av den overfylte tribuna var det riktig så god stemning. Apropos overfylt tribune, det irriterte meg voldsomt at både svingene og ikke minst den motsatte langsida var off limits for oss tilskuere. I den ene svingen sto det noen folk jeg fikk inntrykk av fikk stå der fordi de var kompiser med vaktene, og det satt også et ensifret antall på den andre langsida, men her kunne man fint skapt bedre forhold for tilskuerne ved å slippe folk rundt. Svakt!
Drøye ti minutter før pause fikk de gulsvarte supporterne endelig noe å juble for. Et frispark nesten fra hjørneflagget ble slått inn i feltet og headet i mål til 2-1. Skulle de klare å slå tilbake?
2-1 sto seg til pause, tross at de grønne hadde en kjempesjanse til utligning på en corner like før dommeren blåste av kampen. Jeg konkluderte raskt med at det å få handlet noe i kioskene var bare å glemme. Køene var alt for lange, så jeg gikk i stedet bare rundt uten mål og mening. Snart var spillerne tilbake på banen, og kampen kunne fortsette.
Det tok under halvannet minutt før vi fikk en ny scoring, og til Lichtenberg-supporternes store glede var det deres spillere som igjen økte ledelsen til 3-1.
Etter dette ble kampen ganske kjedelig. Det kan hende jeg er preget av at den overfylte tribuna gjorde det vanskelig å få sett noe, men jeg opplevde iallfall lite spenning før vi i det 68. minutt fikk en ny redusering fra Altmittweida. Med 3-2 kunne kanskje Lichtenbergs ledelse være truet?
Med litt under et kvarter igjen av kampen kom Huenig igjen på scoringslista, og med et hattrick som ga 4-2 var det liten tvil om hvor pokalen skulle ende opp. Det tok ikke lenge før vi fikk høre «Berlin, Berlin, wir fahren auf Berlin» fra supporterne, og det ble i sluttminuttene også fyrt av litt pyro.
Nesten fem minutter på overtid ble også 5-2 satt inn, og etter dette ble kampen ganske raskt blåst av. Vi fikk en liten banestorming, før det ble feiret kraftig.
Etter en stund roet jubelscenene seg såpass at vi kunne få premieseremonien. Først var det tid for å hedre dagens dommere, noe noen Fortuna Langenau-supportere ikke syntes kunne gå upåtalt forbi, så de dro i gang litt «Fußball-mafia, DFB»-synging. Deretter kom den alltid like kleine utdelinga av sølvmedaljer (Når man har tapt en cupfinale er det vel lite man har mindre lyst til enn å måtte fram og få et bevis på tapet), før det endelig var tid for at Lichtenbergs menn kunne juble med pokalen over hodet!
Jeg forlot etterhvert stadion, og satte kursen tilbake mot den tsjekkiske hovedstaden hvor det nå ventet tre dager med jobbing. Jeg slo av innstillinga om å unngå motorveier, og fikk dermed en smoothere kjøretur enn da jeg kom, selv om store deler av strekninga var preget av veiarbeid. Uansett var dette alt i alt en dag jeg var svært fornøyd med, tross de dårlige forholdene for publikum på stadionet i Freiberg.
Da jeg kom tilbake til Praha etter dagens første kamp var jeg bare såvidt innom der jeg skulle bo de neste nettene før jeg snudde og la ut på jakt etter en trikk østover. Etter en lang trikketur hoppet jeg over på en buss, og gikk til slutt av ved åstedet for Slaget om Praha i 1757. Her lå det et idrettsanlegg med en hall, tennisbaner, en gressbane og en kunstgressbane, og det var på sistnevnte det nå skulle spilles kamp på nivå 8 mellom PerfectLanD FC (Ja, navnet har en sånn skrivemåte) og SK Hostivař.
Gjestenes hjemsted lå ikke veldig langt unna, mens hjemmelaget egentlig ikke hadde den helt sterke tilhørigheten her. Jeg så på nett at de omtaler seg selv som en internasjonal klubb, men navnelista avslørte at her var det en kraftig overvekt av ukrainere som utgjorde laget som jakter sitt andre strake opprykk.
Mens det på de andre kampene jeg hadde sett på turen hadde vært kiosk, inngangspenger og et opplegg rundt kampen var det lite som minnet om sånt her. Stadionanlegget tilhører egentlig klubben Viktoria Štěrboholy, og selv om det var en liten restaurantgreie ved gressbanen var det svært få av de knapt 50 frammøtte som benyttet seg av dette.
Da kampen var blåst i gang av kveldens svært unge hoveddommer var det en fra hjemmelaget som innså at det kanskje var en god idé å sette opp cornerflaggene nå. Mens han tok runden ble det raskt klart at det var hjemmelaget som var sterkest her, og jeg skjønte at det sannsynligvis bare var et spørsmål om tid før de gulsvarte tok ledelsen.
Før vi fikk noen scoringer måtte vi gjennom veldig mye kjefting. Først fikk vi en situasjon hvor dommeren valgte å holde det gule kortet i lomma etter en takling som ga Hostivar et frispark. De svarthvitstripete spillerne ble så misfornøyde med dette at til slutt var det en av dem som fikk se det gule kortet. Ekstremt smart. Ikke lenge etter skjedde det et eller annet et sted hvor ballen ikke var, og etter å ha konferert litt med sin assistent valgte dommeren å dele ut et gult kort til synderen, noe som igjen fikk sinnene i kok hos gjestene som mente kortet burde hatt en annen farge.
Etter at hodene hadde kjølnet litt fikk faktisk Hostivar en ganske god periode, men da de ikke klarte å utnytte denne anledningen til å score endte det som det så ofte gjør: Hjemmelaget scoret. Det var nå spilt knapt 39 minutter, og sto 1-0. I det 44. minutt fikk så gjestene et frispark som endte med en slags kontring, og 2-0.
2-0 var også stillinga da det ble pause. Jeg så at det var en betongkant langs gressbanen, så jeg gikk ned dit og satte meg nedpå litt, og klatret så opp den lille trappa mellom banene igjen da jeg så bortelaget og dommerne komme tilbake til fotballbanen etter en visitt i garderobene.
Etter hvilen fortsatte PerfectLanD å ha styringen, og da de med 63:40 på stoppeklokka ikke bare økte ledelsen til 3-0, men også fikk ses gjestenes målvakt som gjennom første omgang hadde levert en rekke gode redninger måtte forlate banen med en skade i armen innså jeg at sjansene for at dette skulle bli noe annet enn hjemmeseier var heller små.
Hostivař skal ha for at de aldri ga opp, men det ville seg ikke for dem denne søndagskvelden. Underveis i forsøkene fikk jeg nok en gang bekreftet min teori om at i breddefotball har det svært sjelden noe for seg å ta raske frispark, fordi medspillerne dine som oftest er minst like uoppmerksomme som det motspillerne er.
Etter å ha fått en vakker solnedgang over de bøhmiske slettene gikk det etterhvert mot slutten av kampen. Jeg hadde bevegd meg mot det hjørnet av banen som var nærmest der jeg tenkte å gå ut, og fikk herfra se en av gultrøyene løpe inn 4-0 ett minutt før full tid.
Dette var omtrent det siste som skjedde i kampen. Dommeren så ingen grunn til å legge til noe, og jeg kunne snart stikke, mens spillerne takket hverandre for kampen. Jeg la turen innom en Lidl hvor det var fullt politioppbud fordi noen hadde prøvd å stjele uante mengder sjokolade, før det ble buss og trikk tilbake dit jeg skulle sove.
Da jeg våknet i Plzen søndag morgen slo jeg fra meg planen om en tidlig formiddagskamp i Praha. Jeg tok derfor heller en rolig rusletur langs elva, før jeg fant meg noe å bite i og et tog i retning hovedstaden. Da jeg kom fram fant jeg raskt et lokaltog som tok meg litt sørover, og da jeg hoppet av skaffet jeg meg en episk kotelettlunsj. Da denne var fortært var det på tide å ta beina fatt over brua over Berounka-elva til fotballbanen hvor det skulle være et aldri så lite derby mellom Černošice og andrelaget til Kazín fra sørenden av den lille byen.
Mens jeg gikk mot banen hadde det begynt å regne, og snart bøttet det ned like ille som det hadde gjort på kampen jeg så lørdag kveld. Heldigvis var det et lite tak over platten foran kiosken, så jeg kunne stå der innledningsvis. Noen minutter senere enn opprinnelig annonsert ble kampen sparket i gang, og jammen kom ikke sola fram også, uten at det betød at regnet roet seg så veldig.
En gjeng unge supportere med tromme, megafon og et hjemmemalt banner hadde tatt plass omtrent motsatt fra der jeg sto, og disse lot seg ikke affisere noe særlig av regnet, og etter hvert som regnet faktisk roet seg ble det stadig nye forsøk på synging derfra.
Jeg hadde i Futbology-appen sett at det var et par mer eller mindre lokale brukere sjekket inn, og jeg hadde lagt merke til en kar jeg hadde høyt på lista over mistenkte for å være en av dem. Da jeg startet å bevege meg litt rundt banen kom jeg bort dit han sto, og joda: Jeg ble spurt om jeg var Marius, og ønsket velkommen til Tsjekkia. Alltid hyggelig å møte banehoppere rundt omkring!
Jeg hadde bevegd meg litt videre da klokka hadde passert 35 spilte minutter, og de rundt 100 frammøtte fikk se gjestenes målvakt synke ned på kne i fortvilelse. Han hadde sett ut til å ha full kontroll på et langskudd, men ballen spratt ut av hendene på ham og trillet inn i mål til 1-0!
Stillingen sto uforandret til pause, og spillere og dommere forsvant inn i garderoben mens køen til kiosken ble så langt at jeg slo fra meg tanken på å prøve å få tak i et glass av den røde brusen jeg så var veldig populær. Etter hvert la jeg merke til at en av hjemmelagets spillere kom ut fra garderoben noe tidligere enn de andre, men det ble raskt klart hvorfor da han fyrte opp en røyk.
Han som kom tidlig var ikke den eneste av spillerne som benyttet pausen til å røyke litt, men alle var klare ute på banen da kampen igjen ble blåst i gang. Etter hvert kom også en fyr ruslende rundt med en kasse hvor folk ble bedt om å betale inngangsbillett, noe det egentlig hadde forundret meg litt at ikke var organisert ved inngangen.
Ute på gressmatta var det lite som tydet på at det skulle skje så mye mer i dag. Vertskapet hadde ganske effektivt drept kampen etter at de tok ledelsen, og ledsaget av heiarop fra supportergjengen (med en liten pause da gjerdeplanken brorparten av dem satt på plutselig løsnet fra festene!) virket de å ha ganske god kontroll.
Noen minutter før full tid holdt vi faktisk på å få en reprise av keepertabben fra første omgang, men denne gangen klarte han å fange ballen igjen etter at den forlot hendene. Da dommeren ganske nøyaktig i det klokka passerte 90:00 blåste av sto det fortsatt 1-0, og glade hjemmefans kunne juble for derbyseier!
Selv forlot jeg i høy hastighet stadion for å prøve å slippe å måtte vente 30 minutter på neste tog, noe som gikk svært smertefritt, så jeg var snart på vei tilbake til storbyen for å få sjekket inn der jeg skulle bo. I tillegg hadde jeg et håp som etterhvert ville bli innfridd om å få med meg en kamp til før jeg tok kveld.
Etter å ha slappet av noen timer etter gåturen fra dagens første kamp labbet jeg på ny ut i Plzens gater, denne gangen med kurs mot togstasjonen hvor jeg håpet å få meg en matbit før jeg bestemte meg for om det skulle bli taxi eller tog videre. Jeg konkluderte med at togtidene passet fint, gikk innom KFC, og hoppet på et tog vestover. Etter knappe ti minutter hoppet jeg av igjen, og begynte å gå det siste stykket. Jeg måtte snart fiske fram paraplyen fordi det begynte å regne, og snart regnet det van(n)vittig mye! Jeg hadde heldigvis vært smart da jeg valgte kamp for ettermiddagen, og snart satt jeg trygt plassert under taket på stadionet hvor det var klart for kamp på nivå 4 mellom nedrykksklare Slavia Vejprnice og SK Horovice.
Jeg hadde da jeg kom sett at det ble grillet også her, så den eneste bekymringa jeg hadde var om regnet kom til å roe seg såpass at jeg ville klare å gå tilbake bortover for å få handlet litt. Kampen kom snart i gang i pissregnet, og innledningsvis virket det ganske jevnt ute på gressmatta. Det var derfor på ingen måte ufortjent da de rødhvite fra Slavia tok ledelsen 1-0 i det tiende minutt.
Selv om regnet etter hvert ga seg, så var spillet lenge preget av det våte været. Ikke bare fikk vi en rekke mer eller mindre frivillige sklitaklinger, vi fikk også se en av hjemmelagets menn demonstrere i praksis hvorfor Fredrikstads Daniel Eid er så opptatt av håndklær når han skal ta de lange innkastene sine. Jeg fikk tross de vanskelige spilleforholdene etterhvert litt inntrykk av at forskjellen i tabellplassering hos de to lagene ikke var tilfeldig. Laget fra byen omtrent halvveis mellom Plzen og Praha så noe sterkere ut, og det forbauset meg absolutt ikke da de ti minutter etter det første målet utlignet til 1-1.
Jeg hadde akkurat begynt å glede meg til å gå og kjøpe pølse i pausen da det så smått begynte å regne igjen. Dette var absolutt en strek i regninga, og det samme tenkte nok hjemmelaget da Horovice med 42:25 på min stoppeklokke gikk opp i 1-2 på et hjørnespark.
Lagene gikk til pause med ett måls ledelse til bortelaget, og jeg bet tennene sammen, slo opp paraplyen og gikk og hentet meg en pølse fra grillen som var så lang at hun som serverte meg den skar den i to for enklere transport.
Før andre omgang av kampen kunne blåses i gang måtte det gjennomføres en liten nødreparasjon på det ene målnettet, men så startet spillet igjen. Utover ble det stadig nokså ampre situasjoner, og spesielt etter en situasjon ca halvveis i omgangen ble jeg overrasket over at dommeren endte opp med å bare dele ut ett gult kort.
Foran drøyt 70 frammøtte kjempet hjemmelaget desperat for å få tatt avskjed med divisjonen på en ærefull måte, og det hadde nok ikke vært ufortjent om de hadde karret til seg ett poeng i dag. I stedet skjedde det som ofte skjer, litt over ett minutt på overtid kom det et mål i motsatt ende av banen. 1-3, og god natt.
Det ble spilt litt til etter scoringen, men til slutt sa dommeren at nok er nok, blåste av, og skuffet måtte vertskapet takke gjestene og dommerne for i år.
Da jeg forlot stadion begynte det selvsagt igjen å regne, men jeg kom iallfall nogenlunde tørr fram til togstasjonen, og etter hvert kom toget og tok meg tilbake til Plzen hvor jeg igjen kunne gå den knappe halvtimen til der jeg holdt hus.
Etter å ha blogget ferdig om gårdagens kamp var jeg trøtt som en strømpe, og sovnet raskt. Lørdag morgen våknet jeg så og la ut på jakt etter en enkel frokost, samtidig som jeg hadde en liten lyd- og bildetest med NRK i forbindelse med at jeg var tenkt som et innslag på Helgemorgen. Mens jeg tuslet videre fikk jeg så melding at på grunn av den alvorlige brannen i Lærdal måtte innslaget med meg utgå, noe jeg hadde full forståelse for. Da jeg nærmet meg stadion fant jeg et svært loppemarked jeg måtte innom, men så kunne jeg innta arenaen hvor det skulle spilles kamp på nivå tre mellom Petrin Plzen (Jeg tar den forenklete utgaven av navnet her, uten alle de diakritiske tegnene) og B-laget til Viktoria Plzen.
Stadionet var helt nydelig, med et kombinert servicebygg og tribune med tak over foran en flott gressbane. Det som var overraskende her var at rundt banen slynget det seg en støpt velodrom, og det var solid dosering ikke bare i svingene, men også mellom innbytterbenkene og banekanten.
Jeg hadde da lagene entret banen til en skog av mobilkameraer (Antar det var foreldrene til ungene som fulgte spillerne ut som ville dokumentere begivenheter) tatt plass bakerst på tribuna, noe jeg var svært glad for da det truet med å bli et ganske solid regnvær. Ute på banen ble myntkast tatt, og etter en ganske jevn innledning tok gjestene fra byens storklubb mer over.
Foran et publikum som var for tallrikt til at jeg gadd å prøve å finne ut hvor mange som var på plass fikk vi etter ca en halv omgang endelig nettkjenning, og ikke uventet var det gjestene som hadde fått ballen i mål. Det viste seg dog at sistemann på ballen hadde vært offside, og dermed sto det fortsatt 0-0.
Den målløse stillinga holdt seg helt til pause, og de siste minuttene før dommeren sendte lagene i garderoben hadde en liflig duft av pølser spredt seg over tribuna, så jeg var rask bort dit lukta kom fra. Her fant jeg en kullgrill hvor det ble solgt himmelske pølser med episk tilbehør, og da denne var fortært tok jeg meg en visitt i velodromsvingen for å se starten på andre omgang herfra.
Mens jeg trasket mot svingen la jeg merke til at det var rester av gamle ståtribuner både her og på motsatt langside, så jeg antar maksimumskapasiteten på anlegget i sine velmaktsdager må ha vært riktig så stor. Jeg hadde akkurat kommet tilbake på tribuna da hjemmelaget i det 50. minutt stormet framover og endte med å sette ballen i mål. Viktoria-spillerne var i harnisk over at det ikke ble blåst frispark, men 1-0 ble stående.
De trommende og syngende guttene som hadde tatt plass øverst i svingen var høyt oppe nå, men gleden ble raskt slukket. Ledelsen varte bare 8 minutter, og 1-1-scoringen fikk så mye applaus at man skjønte at det var solid oppmøte også fra de som heier på Viktoria.
Det skjedde nå ganske mye, og i det 61. minutt ble et hjørnespark konvertert til scoring, og igjen hadde de rødkledte gått opp i føringen med 2-1.
Det begynte nå å bli ganske ampert både ute på gresset og langs sidelinja. Flere tøffe taklinger førte til behov for litt behandling, og hjemmelagets trener hisset seg så mye opp at dommeren måtte vise ham det gule kortet. Kort skulle det for øvrig bli flere av, for da det gjensto et kvarter av kampen klarte Viktorias B-lag igjen å utligne, og samtidig pådro målvakten seg direkte rødt kort! Det tok litt tid å få andrekeeperen klar, men da spillet igjen startet sto det altså 2-2.
Slutten av den ordinære spilletida ble selvsagt preget av at hjemmelaget var en mann mindre, men de mørkeblå slet med å utnytte overtallet veldig. I det vi var i ferd med å gå inn i overtiden ble det så en voldsom dramatikk, da en av Viktoria-spillerne fikk sitt andre gule og måtte gå av. En av motspillerne prøvde (slik man jo ikke kan etter utdeling av kort) å sette raskt i gang, og en av Viktorias to nigerianere fikk panikk og klipte ned han som stormet framover med ballen (uten at spillet formelt sett var i gang) på en måte som gjorde at også han fikk direkte rødt kort! Overtiden ville altså måtte fullføres med ti mot ni ute på gresset!
Det virket tross at de nå var i overtall som om Petrin var fornøyd med å få med seg ett poeng i dag, så det skjedde lite nevneverdig i løpet av de syv overtidsminuttene som ble spilt. Etter at dommeren hadde blåst av med 2-2 på scoringstavla var det tid for storstilt feiring for å ha berget plassen på nivå tre!
Jeg forlot i småregn stadion, og satte kursen tilbake mot overnattingsstedet for å samle krefter til nok en kamp denne pinselørdagen.
