torsdag 4. mars 2021

Fotball og politikk

Daniel H. Strand skrev her om dagen en meget god twittertråd om fotball og politikk, som jeg har fått lov å publisere her som gjesteblogg:

Idretten kan og må selv ta ansvar

Faksimile: til.no

De siste dagers debatt om norsk deltakelse i Qatar-VM gjør meg stolt av å være del av norsk idrett. Med Tromsø Idrettslag i front, og fulgt av forslag fra menige medlemmer som gjennom respektive årsmøter i klubber som Rosenborg, Brann og Vålerenga tar til orde for å ikke delta i skammens VM, viser vi at idrettsdemokratiet faktisk fungerer.

Nettopp at hver klubb har en stemme på fotballtinget gir norsk idrett en glimrende posisjon til å faktisk velge å ikke reise til Qatar. Klubbene våre er eid av medlemmene, og forbundet er i sin tur en sammenslutning av disse klubbene. Det er ikke aksjeselskaper med adresser i Dubai, Emiratene og USA som styrer klubbene våre. Derfor kan vi gå i front, og dermed få med oss andre land til å avstå fra et VM bygd av hittil 6500 døde gjestearbeidere. Fotballpresidenten forstår ikke hvilken sjanse vi har her.

Myten om den upolitiske idretten

Det er lett å forstå at Fotballforbundet er havnet i en vanskelig situasjon. AVi har en gylden årgang, med gode muligheter til å kvalifisere oss, med store summer på spill for forbundet. Mitt personlige offer er «kun» at jeg ikke skal se ett sekund av dette på TV, mens spillernes offer vil være å kanskje ikke få delta på fotballens største scene i løpet av sine korte karrierer. Det jeg ikke forstår, er Fotballforbundets offisielle uttalelse om at idretten er politisk uavhengig. I en kronikk publisert på NFFs sider finner vi følgende utsagn:

«Idretten sin rolle har historisk vært politisk uavhengig, og verden har hatt idretten som felles møteplass. Siste gang idretten boikotten et mesterskap var Moskva OL i 1980.»

AIFs fane.
Kilde: Arb.partiets flickr
CC BY-NC-ND 2.0
Forbundet spør retorisk om «boikott er riktig virkemiddel». Det er faktisk vanskelig å fatte hvor historieløse president Terje Svendsen og styreleder i Norsk Toppfotball Cato Haug er med denne uttalelsen. Norsk idrett hverken er eller har vært politisk uavhengig. Norges Idrettsforbunds forløper, Centralforeningen, hadde som hensikt å bedre forsvarsevnen og ble finansiert av Forsvarsdepartementet. Fra 1924 til 1945 var norsk idrett delt i to, med et eget idrettsforbund for arbeidere i Arbeidernes Idrettsforbund mens Landsforbundet organiserte de borgerlige idrettslagene. 

Det var først da Nasjonal Samling og nazistene ville bruke idretten til propagandaformål at de ulike idrettsforbundene fant sammen. Norsk idretts kanskje største prestasjon gjennom tidene fant faktisk sted i krigsårene, og da i form av en boikott! Ikke bare nektet klubber og utøverne å trene og konkurrere, publikum nektet også å se på. De nektet til og med å tippe! Dette er de eneste årene tippeselskapet har gått med underskudd.

Er det å være upolitisk? Eller var kanskje noen formål viktigere enn konkurransen?

Det er også litt vanskelig å vite om de utelukkende viser til norsk idrett, men når man først omtaler boikotten i OL 1980 blir det rart å hoppe bukk over at østblokklandene med unntak av Romania boikottet OL 1984 i Los Angeles som respons.

Forbundet spør hvor grensen går

Faktisk er det mer relevant å trekke paralleller mellom en boikott av Qatar og en annen ikke helt ukjent idrettsboikott som forbundet ikke trekker fram: boikotten av det sørafrikanske apartheidregimet. Sør-Afrika nektet fargede utøvere å delta under deres flagg og brøt derfor med idrettens grunnideer. Idretten svarte med å utestenge dem, helt til apartheid ble avviklet. De ble til og med kastet ut av IOC.

Nettopp her finner man i mine øyne grensen for hva idretten skal mene noe om. Fotballpresidenten har rett i at idretten ønsker å være politisk uavhengig, men det må forstås som at man ikke skal la seg instruere av politiske myndigheter og bli f.eks. et utenrikspolitisk verktøy for dem. Vi boikotter ikke OL i Kina selv om Kina skulle slutte å kjøpe laks av oss, eller om de fengsler sine journalister. Det er rett og slett ikke idrettens oppgave, og da må man heller bruke idretten til å fremme dialog. Men når det er selve idretten som misbrukes, og i Qatars tilfelle hvor infrastrukturen bygges av slaver, da må faktisk idretten selv stå opp og si at dette VM vil vi ikke ha.

Hvis ikke grensa skal gå med 6500 døde gjestearbeidere, hvor skal den da gå?

Det er ikke for sent å snu, Terje Svendsen. 

Kanskje er det greit å gjøre det før fotballtinget tvinger det fram?

Jeg jobber som daglig leder i Skeid, men dette er mine private meninger. Skeids medlemmer skal få bestemme hva Skeid mener om VM i Qatar, og vil bli invitert til å melde sine synspunkter til klubben.

onsdag 3. mars 2021

Tregenerasjonsfotballklaner

I mangel av fotballkamper å gå på lot jeg meg rote inn i en diskusjon på twitter om fotballfamilier, men jeg tok det et skritt lengre, og begynte å lete etter info om familier hvor både barn og barnebarn av en fotballspiller selv har blitt fotballspillere.

Oversikten min inneholder noen tvilstilfeller med svigersønner som midterste generasjon, men ingen onkel/nevø-forhold (I familier hvor rett linje er opprettholdt hender det her og der at jeg også nevner den midterste generasjonen.). Kilden er i all hovedsak denne wikipedia-lista med de nasjonale listene den lenker til for enkelte land.

Vi kan jo gjerne starte her hjemme, og da tror kanskje mange at Flo-klanen er et selvsagt bidrag, men jeg finner faktisk ingen indikasjoner på at dette er tilfelle før eventuelt Ulrik får barn som blir fotballspillere.

Den som derimot kommer med på lista er Erling Braut Håland. Karrieren til faren Alf-Inge tør være velkjent, men også farfar Astor Håland var fotballspiller, og i mange år en viktig brikke på Brynes junior- og a-lag. Ut fra hvor mye han omtales i avisreferater tar jeg for gitt at han hadde hatt proffkontrakt dersom dette hadde vært mulig i den tida han var aktiv.

Et mer kjent familiedynasti her hjemme er selvsagt Bodø-familien Berg. Hotelldirektør «Dutte» var jo som alle vet en av 60/70-tallets aller beste norske fotballspillere, og også hans tre sønner Ørjan, Runar og Arild er kjente navn i norsk fotball. Også Ørjans sønn Patrick er blitt fotballspiller, og vi har dermed tre generasjoner, og potensielt også etterhvert tre generasjoner på landslaget.

Også på det glade sørland har man en familie med flere generasjoner fotballspillere. Den gamle Start-keeperen og -treneren Erik Ruthford Pedersen har to fotballspillende sønner, Steinar og Kjetil. Steinar har jo selv vært Start-trener, og er far til Emil Grønn Pedersen som har en rekke kamper for ulike klubber i 2. til 4. divisjon.

Vi beveger oss nå ut i verden, og starter i Sør-Amerika.

Argentineren Oscar Garré hadde en lang karriere i hjemlandet, og spilte blant annet på mesterlaget fra 1986-VM. Også hans tvillingsønner Emiliano og Ezequiel har spilt fotball, og også barnebarnet Benjamin er et stort talent med flere U17- og U20-landskamper.

En annen argentiner, Jorge Solari, er også ledd i en fotballklan som strekker seg over tre generasjoner. Om det er rette linjer er jeg derimot usikker på, men jeg har latt tvilen komme dem til gode og tar her inn et slags slektstre.

Krysser vi grensa over til Brasil, så finner vi en far-sønn-barnebarn-konstellasjon som kanskje inneholder den mest kjente spilleren vi kommer innom her. Eldstemann var født i 1917 og ble kalt Dondinho, og yngstemann Edinho var født i 1970. Ingen av dem er vel spesielt kjente, så da lurer du kanskje på hvem han i midten som var født i 1940 er? Joda, selveste Pelé var både sønn av og far til en fotballspiller.

Surinam er kanskje ikke det søramerikanske landet man hører mest fra, men også her finner vi noen tregenerasjons rekker. Ikke så veldig kjente her til lands er kanskje Frank, Delano og Gregory Rigters, som alle var fotballspillere i hjemlandet. Yngstemann Gregory døde tragisk etter en trafikkulykke, kun 22 år gammel.

En annen surinamsk familie er kanskje mest kjent for sine nederlandske medlemmer. Kenneth Kluivert scoret 366 mål på 345 kamper for SV Robinhood, men han må nok likevel tilbringe tiden i skyggen av sin sønn Patrick og sønnesønn Justin.

Et siste søramerikansk innslag på lista er et av de første navnene man tenker på når man sier Uruguay og fotball. Diego Forlán kommer med på lista, da både hans far Pablo F. og hans morfar Juan Carlos Corazzo var fotballspillere.

Vi beveger oss så nordover i den nye verden, og kommer til Mexico, hvor en annen meget kjent fotballfamilie dukker opp. I likhet med forrige navn på lista var både faren og morfaren til Javier «Chicharito» Hernandez fotballspillere.

Vi drar så noe overraskende sørvestover til vi kommer til øystaten New Zealand. Landet har en sterk tradisjon for kvinnefotball, noe vi ser i siste generasjon hos familien Armstrong. Farfar Ken spilte landslagsfotball både for England og NZ, hans to sønner Ron og Brian spilte på den newzealandske landslaget, og siste skudd på stammen er Rons datter Bridgette som også har gjort seg fortjent til landskamper.

Historien til familien Ormond er ikke veldig ulik. Brødrene Bert, Willie og Gibby var alle profesjonelle fotballspillere, noe også Berts sønner Iain og Duncan ble. I siste generasjon er det Duncans datter Vicki som fører flagget videre.

Siger vi videre vestover kommer vi til bystaten Singapore. Også her spilles det fotball. Fotballspilleren Ahmad Wartam var far til Fandi Ahmad som gjorde samme karrierevalg. Ahmad har igjen tre fotballsønner, Irfan, Ikhsan og Ilhan. De som er spesielt godt oppdaterte på OBOS-ligaen vil kanskje kjenne igjen et navn her, Ikhsan bin Fandi Ahmad har som mange vet spilt både for Raufoss og Jerv.

Sovjetiske Viktor Sjustikov hadde både seriemesterskap og landskamper for Sovjetsamveldet. Hans sønn Sergej spilte to landskamper for Samveldet av uavhengige stater(!), mens barnebarnet Sergej jr har en OK klubbkarriere i Russland, men kun 1 U21-landskamp.

Også i den russiske Kusjajev-familien er både bestefar Kabir, sønn Adjam og barnebarna Ruslan og Daler fotballspillere.

Fra Tyrkia kommer Mustafa Altıntaş, hans sønner Yaşar og Yusuf, og Yusufs sønn Batuhan. Alle fire er fotballspillere.

Vi passerer gjennom Slovenia, og finner Branko Elsner, mest kjent som trener, men han var også spiller på femtitallet. En sønn, Marko, spilte bl.a. for Røde stjerne og Nice på 80-tallet, og hans sønner Luka og Rok (Brankos barnebarn) er begge fotballspillere med landskamper. (Kun U-landskamper på Rok)

I Ungarn og senere Tyskland finner vi Pál Dárdai (Pecsi-legende), sønn Pál Dárdai jr. (Hertha BSC-legende) og sønnesønner Pálko og Márton (Begge spiller/har spilt i Hertha).

Tsjekkoslovakia og Slovakia varter opp med kanskje den sterkeste navnerekka:
f. 1939 - Vladimir Weiss (OL-sølv 1964)
f. 1964 - Vladimir Weiss II (Sparta Praha + flere slovakiske klubber)
f. 1989 - Vladimir Weiss III (Slovakias landslag. Eid av Man City flere år, men stort sett på utlån)

Fra Slovakia kommer også Jozef, L'ubor og Noel Jajcaj.

Tyskerne har Herbert, Dieter og Fabian Burdenski. (Sistnevntes karriere dog noe lavere nivå enn far og bestefar).

Den samme nedgangen for siste generasjon ser vi hos deres landsmenn Josef, Peer og Patrick Posipal.

Siger vi nordover nå kommer vi til Danmark, hvor Finn Laudrup, far til Brian og Michael var fotballspiller, og også der er det en tredje generasjon (Nicolai, Mads, Andreas) i gang.

Over Øresund til Sverige, hvor Amanda Nildén er datter og barnebarn av to AIK-spillere med samme etternavn, David og Jim.

Ute i Atlanterhavet finner vi sagaøya Island, og her har vi faktisk listas første firegenereasjons fotballimperium.
Albert Guðmundsson, far til Ingi Björn Albertsson, far til Kristbjörg Ingadóttir gift med Guðmundur Benediktsson, foreldre til Albert Guðmundsson.

Nok en islandsk familie er Evald Mikson, Johannes og Atli Evaldsson, og Sif Atlidottir. (Veldig lettvint med de familiene hvor jeg slipper å spesifisere hvem som er barn av hvem).

En annen sterk fotballfamilie er Guðjohnsen-klanen. Arnor startet det hele, hans to sønner Arnor jr. og Eiður ble også fotballspillere, og jammen er ikke også Eiðurs tre sønner Sveinn Aron, Andri Lucas og Daniel Tristan alle enten profesjonelle eller i storklubbers akademier.

Den siste islandske fotballfamilien vi skal se på har en norsk tilknytning, men her er det så mange sterke navn at jeg igjen har laget et lite slektstre, denne gang for Isak Johannesson og hans mange onkler og tanter:

Tilbake til kontinentet og Nederland, hvor vi finner en familie hvor jeg faktisk har sett yngstemann spille. Wim, Mitchell og Jordan van der Gaag er alle fotballspillere, og sistnevnte spilte for NAC Breda da jeg så dem borte mot Telstar i desember 2019.

Et annet nederlandsk innslag er Hennie Ardesch. Hans datter giftet seg med fotballspilleren Sander Westerveld, og deres spanskfødte sønn (altså Hennies barnebarn) Sem er også fotballspiller. Alle tre er for øvrig keepere.

Nok en nederlandsk-spansk familie dukker opp, og her har vi nok et av de virkelig store navnene her. Johann Cruyff. At hans sønn Jordi hadde en mer enn OK karriere tør være velkjent, men at Johanns svigersønn Jesus Angoy og dennes sønn (altså Johanns barnebarn) Jesjua Angoy-Cruyff også er det er kanskje ikke like kjent. (Jesus Angoy hadde for øvrig i tillegg til fotballkarrieren en sidekarriere som kicker for flere lag i den europeiske ligaen i amerikansk fotball, og han var også på prøvespill hos Denver Broncos!)

Siden vi har flyttet oss til Spania kan vi gjøre oss ferdige der, og vi går hardt ut med en meget kjent fotballfamilie, som alle hadde tilknytning til Real Madrid. Marcos Alonso Imaz, Marcos Alonso Peña og Marcos Alonso Mendoza er etter spansk navneskikk alle kjent som Marcos Alonso, og her er det nok siste generasjon som er mest kjent, i alle fall her til lands, etter sine over 120 kamper for Chelsea.

Lenger ut på den iberiske halvøy har vi Portugisiske Antonio Sousa. Han er er far til Ricardo, som er far til Afonso. Alle er fotballspillere. Her har vi også en liten funfact med at også Antonios nevø José Sousa er fotballspiller, og han har en sønn som bør være velkjent for det norske publikum: Bruno Leite.

Før vi midlertidig forlater det europeiske kontinent er det tre punkter igjen. Først ut er den franske Djorkaeff-familien. Mest kjent er kanskje Youri som ble verdensmester med det franske landslaget i 1998, men også hans far Jean, hans bror Micha og hans sønn Oan er fotballspillere.

I Italia dukker igjen en meget meget kjent fotballfamilie opp. Cesare Maldini er et navn som får de fleste til å sperre opp øynene, og hans sønn Paolo er vel ikke mindre kjent. Paolo har også to sønner, Christian og Daniel, som begge er fotballspillere, og det kan vel fort tenkes at sistnevnte blir like stor som sine forfedre.

Siste europeiske innslag her er fra Malta. Salvinu, Eric og André Schembri har alle spilt på landslaget til den lille øystaten midt i Middelhavet.

Vi drar så videre sørover til det afrikanske kontinent, og da passer det vel fint å starte oppe i hjørnet, i Egypt. Zamalek er kanskje ikke den mest kjente klubben herfra, men både Yehia, Hamad og Hazem Emam har sin bakgrunn der.

I Ekvatorial-Guinea finner vi nok en familie jeg syntes trengte et slektstre for å klargjøre forholdene:
USA er et land vi ikke har vært innom på denne reisen, og for å komme oss dit måtte vi til Ghana. Nana Guay emigrerte fra Ghana til USA for å bli fotballspiller, en karrierevei hans sønn Philip og dennes sønn Joe også har fulgt. Nana flyttet for øvrig tilbake til hjemlandet etter karrieren og inntok en tradisjonell herskerstilling i byen Berekum vest i landet.

Er vi da ferdige? Neida, vi har ennå ikke beveget oss til fotballsportens hjemtrakter, og vi varmer opp med en tur til Irland, hvor Paddy Henderson har tre sønner (Dave, Stephen og Wayne), samt en sønnesønn, Stephen jr., som alle er fotballspillere.

Også Con Martin var ire, og hans sønn Mick ble i likhet med sin far fotballspiller. Det ble ikke datteren Mary, men hun giftet seg med fotballspilleren Gerry Garvan, og deres sønn Owen Garvan er foreløpig siste skudd på denne slektsgrena.

Krysser vi så nordøstover til Skottland finner vi først Celtic-spillerne David, Stevie og Paul Chalmers. Far, sønn, barnebarn.

For Jimmy, Pat og John Delaney ble det bare Celtic for første- og sistemann, men også Pat har en solid karriere i skotsk fotball.

Også blant skottene finner vi en familie, Gallacher-ene, som må tas via et slektstre: (Boksene med ? var ikke fotballspillere, så vidt jeg vet)
Nok en tradisjonsrik skotsk fotballfamilie er etterkommerne av James Kelly. Hans sønner Frank og Bob var begge involvert i fotballen, og det var også svigersønnen Willie Hughes. Barnebarnet Michael Kelly har vært styremedlem i Celtic FC på vegne av familien, som har vært involvert i klubbdrifta helt siden stiftelsen.

Vi er da klare for å krysse Hadrians mur og innta England, hvor vi kan starte med Summerbee-familien. Far og sønn Mike og Nicky er kanskje godt kjente som Manchester City-spillere, men også Mikes Far George Summerbee var fotballspiller.

En annen engelsk familie er Hateley/Hill, hvor både Tony Hateley, hans sønn Mark, Marks sønn Tom og Marks niese (og Tonys datterdatter) Danielle Hill levde av fotballen. Danielle tilbragte for øvrig noen år i som keeper for Avaldsnes.

Terry Cooper, Mark Cooper og Charlie Cooper er en annen far-sønn-barnebarn-konstellasjon i England.

Vi er da kommet til siste innslag på denne lista. Beklager om jeg har glemt noen. Meld fra på twitter, så skal jeg se om jeg får tatt dem inn. Siste familie ut får også et slektstre:
Helt til slutt: Et forsøk på å visualisere reiseruta i denne bloggposten: