Enkelte baner er verre å få et kampbesøk på enn andre, og kveldens destinasjon var definitivt en slik en. Terje og Christian hadde alt hatt en bomtur til Drammen tidligere fordi kampen i siste liten ble flyttet til en annen bane i byen, men nå hadde det kommet sterke signaler på at det faktisk skulle bli kamp på Berskaug gress. Jeg plukket derfor opp de to nevnte karene, sammen med Jon Are, og så satte vi kursen vestover på E18 fram til vi hadde parkert og fikk se to lag i oppvarming foran sjuendedivisjonskampen mellom andrelagene til Elvebyen og Skiold.
Ved ankomst hilste jeg raskt på dommeren, som sa jeg måtte late som om jeg kom fra TV2, for det hadde han nemlig fortalt spillerne. Jeg sjekket så inn i Futbology, og fikk en «badge» for å ha fullført 7. divisjon Buskerud avd. 3 (Og i tillegg hadde jeg faktisk fullført alle andre avdelinger i kretsen fra før, så nå er fylket komplett med unntak av noen få baner som ikke er fast hjemmebane for noe lag!), før det ble et minutts stillhet for å minnes Kong Haralds minne.
Det var nå klart for kamp, og det var vertskapet som kom best i gang, da de alt etter 6:40 satte inn 1-0 til stor jubel fra seg selv. Det var riktig nok omlag 20 tilskuere på plass, men dette var en ganske sedat gjeng, så utenfor banen var det ikke veldig mye jubel å hente.
Halvveis inn i omgangen ble det gjennomført en drikkepause, selv om det strengt tatt ikke var så innmari varmt lenger. Begge lag hadde hatt en del sjanser, og Skiold hadde nok vært nærmest etter at Elvebyen tok ledelsen. Det var derfor på ingen måte ufortjent da 1-1 kom i det 34. spilleminutt.
Denne stillinga sto seg til pause, og etter et noe forkortet kvarter var spillet igjen i gang. Kampen fortsatte å være tett og jevn, med sjanser i begge ender, men det skulle bli Elvebyens karer som trakk det lengste strået, da de rett før det var spilt tjue minutter etter pause satte inn 2-1.
Tross godt med overtid, og et gult kort til hjemmelagets målvakt for drøying av tida, Skiold 2 klarte ikke å slå tilbake, og dermed endte kampen med hjemmeseier 2-1, og mens Mads og André satte kursen videre mot nok en kamp for kvelden krysset jeg og mine passasjerer på ny over Liertoppen og tilbake mot hovedstaden etter en finfin fotballkveld.
Da det kom melding om kamp på en bane som sist ble brukt til seniorfotball i 2002 innså jeg at mandag fikk være mandag, og jeg ga dirigenten beskjed om at jeg måtte dra tidlig fra orkesterprøven. Plukket opp Mads som fikk sin første tur med meg etter gamlebilen havarerte, og sammen satte vi kursen opp Hurdal og forbi sauer og kyr på Totenåsen, og med grei margin før avspark parkerte vi utenfor idrettsplassen i Lensbygda, der det var klart for sjettedivisjonskamp mellom andrelagene til Toten og Skreia.
Nøyaktig hvorfor denne kampen var blitt lagt hit var det ingen av oss som visste sikkert, men likevel var vi rundt 15 innsjekka banehoppere i Futbology, og da jeg kom hadde de første alt vært og inspisert kiosken og slått seg ned på tribuna med en vaffel. Jeg skuet ut over banen og innså at gressmatta kanskje ikke var helt biljardbord, men naturgress er uansett bedre enn plast!
Basert på tabellsituasjonen var det nok hjemmelaget som hadde et visst favorittstempel i dette lille Østre Toten-derbyet, men i den lave kveldssola ble det raskt klart at Skreia-laget ikke hadde tenkt å la dette stoppe dem fra å levere en strålende kamp. Det tok bare seks og et halvt minutt før gjestene hadde tatt ledelsen ved å resolutt stange inn et hjørnespark til 0-1.
Ti minutter senere gikk de hvitsvarte opp i 0-2, før vi i det 24. spilleminutt fikk se et hjørnespark til Toten 2 ende med kontring og 0-3 under en dramatisk kveldshimmel!
Etter dette slo vertskapet raskt tilbake, og neste corner gikk etter planen og ga 1-3 med 25:10 på min stoppeklokke.
Vi rundt 60 tilskuerne som var på plass fikk se det fortsette å komme flere sjanser, men nå lot det vente på seg med flere mål. Vi var faktisk helt inne i siste ordinære spilleminutt før det kom en ny tellende scoring, og igjen var det hjemmefansen som kunne juble for redusering, og 2-3.
Gleden over å ha fått kontakt med laget som ledet ble dessverre for rødtrøyene kortvarig, for godt inn i overtida kom det nok en scoring, og det sto dermed 2-4 da lagene tok pause. Noen detaljer rundt denne scoringen får dere dessverre ikke fra meg, da jeg var fordypet i å skaffe meg en vaffel mens dette pågikk.
Etter en tur i garderoben kom spillerne ut igjen, og kampen kunne fortsette. Å fotografere noe særlig nå var ganske bortkastet, da flomlysene her tross at de var helt nye ikke akkurat ga mye hjelp til mitt rimelige fotoutstyr. Vi fikk mens praten gikk livlig om andre baner på Toten det kunne blitt satt opp enkeltkamper på se hjemmelaget prøve fortvilet å komme tilbake i kampen igjen, men dette var virkelig ikke deres dag. Ballen ville alle andre steder enn i nettet, og i stedet gikk gjestene opp i 2-5 rett før det var spilt ti minutter av andre omgang.
Ni minutter før full tid kom også 2-6, men det var virkelig utrolig at ikke Toten 2 hadde klart å skape flere mål enn de to de hadde fått i protokollen. Stolpetreff, strålende redninger og skudd fra kloss hold som på uforklarlig vis ble satt over hadde forhindret dette, og dermed endte oppgjøret med borteseier 2-6 etter noen minutters overtid.
For å unngå noen ubilde møter med kyrne på Totenåsen i mørket ble kursen tilbake til Oslo satt en noe annen rute enn i motsatt retning, og i god tid før midnatt var jeg igjen trygt hjemme.
Søndag morgen sto jeg opp, sjekka ut, kom akkurat for sent til toget og måtte vente 45 minutter på neste, spiste frokost på Gatwick sammen med Ulf-Johnny, og fløy hjemover. På plass på Gardermoen gikk ferden videre med tog til Oslo S og så et nytt tog ut av byen igjen før jeg endelig var hjemme. Her ble jeg i ca 8 minutter før jeg igjen sto i heisen i blokka, nå på vei ned til parkeringsgarasjen. Bilen ble startet, og kursen satt nordover, og en drøy halvtime før avspark sto jeg klar ved banen hvor det skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Fron SK og Otta ILs andrelag.
Fron SK, som er videreføringen av Fron Fotball (Sammen med Fron Håndball), var da de i 2010 oppsto som Fron Fotball en paraply for en rekke fotballag i området, men minst to av de opprinnelige aktørene, Kvam og Vestsida har nå egne lag igjen, så den helt store suksessen kan dette nok ikke sies å ha vært. Laget leder uansett sin avdeling i 6. divisjon Indre Østland nå, og seier i dagens kamp ville være et viktig skritt videre på veien mot opprykk.
Det var en relativt grå og tildels fuktig ettermiddag her i Gudbrandsdalen, så jeg hadde dratt på meg regnjakka, og tok innledningsvis plass på den ganske så imponerende tretribuna de hadde bygd utenfor gjerdet langs løpebanene rundt kunstgressmatta her. Herfra fikk jeg se en fin markering av at kongen gikk bort før helga, og så kom kampen i gang.
Det ble raskt klart at hjemmelaget var favoritter, men tross et solid overtak slet de hvitsvarte med å produsere veldig mye. Riktignok holdt gjestenes målvakt på å fomle ballen i eget mål nesten før kampen var startet, men etter dette skjedde det ganske lite foran målet. Vi var nok rundt trekvart hundre som var til stede, og jeg tipper flesteparten heiet på hjemmelaget.
Vi nærmet oss en halvtime spilt før vi endelig fikk et mål, og da var det noe mot spillets gang gjestene som satte inn 0-1 og dermed kom i føringen. Dommeren var klink ærlig på at det kunne ha vært offside, men det var ikke mulig for ham å si sikkert nok til å annullere målet, og at han ønsket seg assistentdommere til neste sesong.
Målet endret uansett lite av kampbildet. Fron fortsatte å være det dominerende laget, og i det vi gikk inn i overtiden før pause fikk de uttelling ved at det ble dømt straffespark etter et hjørnespark.
Straffen ble satt sikkert i mål til 1-1, og dette var dermed også pauseresultatet.
Jeg oppsøkte i pausen kiosken, først og fremst for å skaffe meg en serviett for å få tørket litt regn av brillene, men når jeg først var der ble det selvsagt også et kakestykke. Jeg gikk deretter ut, og fikk fortalt en gjeng ungjenter litt om groundhopping.
Etter hvilen virket det som om Frons trener måtte ha sagt de rette tingene i garderoben. Det tok bare såvidt over ett minutt før kampen var snudd og det sto 2-1, og seks minutter senere førte også en flott prestasjon til at 3-1 kom.
Otta 2 ga på ingen måte opp, men hjemmelaget ble rett og slett for sterke for dem. Rødtrøyene klarte faktisk å få ballen i målet en gang til, men det var avblåst før ballen gikk i mål, og ingen protesterte, så det var sannsynligvis riktig dømt. Jeg må likevel innrømme at jeg sliter litt med å skjønne hva det var det ble dømt for.
I det 73. spilleminutt satte så Fron inn 4-1 med en kanonkule av et skudd, og hjemmelaget fortsatte også å produsere sjanser som gjorde at vi var langt nærmere en større seier enn noen reduseringer. Flere mål ble det derimot ikke, så da kampen ble blåst av etter noen tilleggsminutter sto det fortsatt 4-1, og hjemmelaget kunne glade juble for tre nye poeng.
Selv satte jeg kursen sørover igjen, og etter å ha forsert et regnvær mellom Lillehammer og Biri som fikk meg til å undres på om Mjøsa hadde forlatt sin vante posisjon og i stedet hadde inntatt luftrommet over E6 gikk resten av turen tilbake smertefritt.
Lørdag forlot jeg etter en vill frokost hotellet, og hoppet på et tog sørover igjen. Denne gangen ventet kun en kort tur, og etter å ha utforsket sentrum av byen alt for lenge tok jeg bussen ut til stadionområdet. Her slo jeg først i hjel litt tid i fanzonen, før en grusom regnbyge tvang meg gjennom inngangen og opp på tribuna på stadionet hvor det skulle spilles kamp på nivå fire, League two, mellom Crawley Town og Bristol Rovers.
Som sagt regnet det ganske mye denne siste augustlørdagen, og tross at det bare var et presenningstak over oss på østtribuna her, så var det veldig godt å ha tak over hodet. Stadionet, som er snart 30 år gammelt hadde en flott utforming, med to ståtribuner i hver ende som hang mer eller mindre sammen med hovedtribuna, og altså i tillegg en noe enklere utformet sittetribune (som var et nyere tillegg til anlegget) på motsatt langside hvor jeg hadde tatt plass i dag.
Totalt var vi over 4000 til stede på kampen, og av disse var det hele 850 bortesupportere, og det var også disse som ga mest lyd fra seg. Hjemmefansen var absolutt til stede, og jeg tror til og med at på tribuna jeg satt på befant det seg ei tromme, men det ble aldri det helt vanvittige trøkket fra denne gjengen.
Mens det bøttet ned var det gjestene som kom best i gang også ute på gressmatta, og den første virkelig store sjansen de kom til var et knallhardt skudd jeg er overbevist om at hadde gått inn hadde det ikke truffet rett i hodet på en annen Rovers-spiller som lå skadet i feltet. Det så faktisk ut som om Crawley skulle klare å ri av stormen, men i det omgangen var halvspilt fikk blåtrøyene et frispark som ble satt rett i mål til 0-1!
7-8 minutter før pause var det så Crawleys tur til å få sin store sjanse. En av rødtrøyene var på tur gjennom, men ble revet ned i feltet. Dette måtte da være straffespark? Nei, sa dommeren, og pådro seg dermed nesten 3500 menneskers vrede. Vi var mange som ikke skjønte hvordan dette ikke var et klart straffespark!
Typisk nok når et lag føler seg snytt for noe fra dommeren, så tar det ikke lang tid før ting blir enda verre. Vi hadde såvidt begynt på et par minutter overtid da «The Gas» som gjestene ofte både kalles av andre og av seg selv igjen fant nettet, og økte til 0-2, som også sto seg til pause.
På grunn av regnet fristet det lite å gjøre annet enn å holde seg på tribuna gjennom pausen, og faktisk regnet det så mye at klubben så seg nødt til å avlyse sin planlagte «Half-Time challenge».
Etter pause var det mest nevneverdige som skjedde at dommeren fikk noe trøbbel med headsettet, uten at dette forsinket kampen veldig. Om det var gjestene som hadde senket guarden litt eller om vertskapet hadde hevet seg litt vet jeg ikke, men de røde djevlene fra Crawley var definitivt mer med på notene enn i første omgang. Også i denne omgangen hadde de noen krav om straffe som ikke ble hørt av dommeren, og det var nok mange som følte seg litt bortdømt i dag, selv om jeg nok tror Bristol Rovers hadde vært det beste laget uansett. (Dette bildet viser kanskje hvor nær de var å gå opp i 0-3.
Etter tre minutters tillegg sto det fortsatt 0-2, og bristolianerne kunne glade feire tre poeng mens dommertrioen fikk alt annet enn applaus fra hjemmefansen mens de tuslet av banen.
Jeg fant tilbake til bussen, som umiddelbart rotet seg inn i en helt forferdelig trafikk, før togturen tilbake til hotellet gikk helt smertefritt, og kvelden og egentlig også hele englandsturen kunne avsluttes med en bedre middag før hjemreisen morgenen etter.
Etter en bedre frokost sammen med den gjenværende delen av Forza Tromsø Senior forlot jeg Brighton, fortsatt litt småskuffet etter gårdagens hendelser. Jeg kom etter et togbytte fram til den lille byen Redhill hvor jeg først slo ihjel litt tid på en benk i parken, og deretter skaffet meg en solid lunsj før jeg fikk sjekket inn på hotellet jeg skulle tilbringe to netter på. Etter litt avslapping her ble så ferden igjen satt sørover med tog, og litt nord for Brighton gikk jeg så av, og spaserte en knapp halvtime gjennom søvnige boligstrøk til jeg kom fram til banen hvor det skulle være kamp i Isthmian League Premier Division (Dvs nivå 7 i den engelske fotballpyramiden) mellom Burgess Hill Town og Dartford.
Stadionet har fra gammelt av navnet Leylands Park, men ikke bare var gresset lagt om til kunstgress, man hadde også fått inn et sponsornavn av den verste sorten: The Medical Travel Compared stadium var navnet arenaen gikk under nå! Bortsett fra navnet var det riktig så idyllisk her, med ei knøttlita ståtribune på en kortside, ei lita sittetribune motsatt, og ei ganske lang tre-fire-raderssittetribune langs den ene langsida. I tillegg var her overraskende mange serveringstilbud, og for de danseglade kunne forfriskningene kombineres med en svingom til tonene av kjente coverlåter framført av en lokal sanger med musikk på boks.
Jeg rasket med meg en brusboks og en pose snop fra ett av utsalgsstedene, og fant meg en plass på hovedtribuna. Herfra fikk jeg se innmarsjen som var litt snodig fordi lagene kom inn på kortsida, og så stoppet opp nesten med det samme og kjørte hilseseremoni foran kortsidetribuna, før dommerne og kapteinene gikk til midtbanen og tok myntkastet.
Da kampen kom i gang var det bortelaget som så klart sterkest ut, og de grønnsvarte fra Burgess Hill hadde sin fulle hyre med å holde tritt med dem. De klarte likevel å ri av stormen, og etter en drøy halvtime vartet en av hjemmelagets store spillere opp med et kjempeskudd som smalt inn til 1-0!
Det så egentlig ut til å gå mot pause med ettmålsledelse til vertskapet, men to minutter inn i overtiden kom så utligningen til 1-1, igjen etter en finfin prestasjon, denne gang altså fra en av Dartford-spillerne.
Det var dermed scoret ett mål til hvert lag da spillerne gikk i garderoben. Køen til der de så ut til å ha best mat var så lang at jeg droppa å spise noe, og heller tok meg en runde rundt banen, så jeg da andre omgang skulle starte sto sammen med hjemmefansen, som hadde byttet side i pausen for å stå bak motstanders mål også da. Dette er en variant man ofte ser i lavere divisjoner i England, og noe jeg egentlig synes er ganske kult.
Herfra fikk jeg sammen med en gjeng med de nevnte grønnsvarte slipsene, og noen unger som stadig gjorde forsøk på å synge litt se hjemmelaget være mye mer med på notene enn hva de hadde vært i store deler av første omgang. Jeg har laget en liten kompilasjon av noen av supporternes sanger her.
Knappe ti minutter før full tid ble det så full fyr i kampen igjen, etter at en av de nå neonkledde fra Dartford (Gjestene hadde startet kampen i mørkeblått, men i stadig svakere lys ble det for likt hjemmelagets drakter) hadde pådratt seg sitt andre gule kort og måtte marsjere i garderoben. Plutselig handlet alt bortelaget drev med om å drøye tida, mens vertskapet presset på og presset på for å prøve å få vinnermålet.
Så, vel to minutter før klokka passerte 90 spilte minutter kunne de grønnsvarte eksplodere i glede. Ben Pope ble tomålsscorer da han satte inn 2-1, og sikret seg dermed også tittelen som man of the match, kåret av dagens kampsponsor.
Etter fem lange tilleggsminutter endte kampen uten flere scoringer, og hjemmelagets fans og spillere kunne glade feire tre viktige poeng.
På vei ut av stadion overhørte jeg en Chelsea-supporter som var litt bekymret foran helgas kamp mot Brighton, og jeg kunne ikke dy meg fra å vise ham TIL-logoen på t-skjorta mi og si at vi fikk iallfall trøbbel mot dem. Dette medførte en svært hyggelig groundhopping-prat før jeg tok drosje tilbake til togstasjonen og kom meg tilbake til overnattingsstedet mitt.
Onsdag etter jobb tok jeg toget til Gardermoen, og kom meg etterhvert på et fly vestover. Etter ankomst Gatwick gikk turen sørover mot kysten, og jeg kunne etter en kjapp visitt på samlingspuben først ta kveld i en lekker liten AirBnB-leilighet. Torsdag sto jeg så opp, inntok byen sammen med hundrevis av andre med rødt og hvitt i hjertet, og etter en nesten-corteo til togstasjonen, og et sonderzug derfra kom vi til slutt fram til stadionet hvor den siste Conference League-playoffkampen mellom Brighton og Tromsø skulle spilles.
Vi hadde fått tildelt et felt med greit med plass i forhold til hvor mange billetter som var solgt, og vi var nok oppimot 500 på plass som skulle prøve vårt beste for å støtte «Gutan» i forsøket på å motbevise alle de som mente de var sjanseløse. Før avspark ble det holdt en minnemarkering for en tidligere Albion-manager som hadde gått bort, og så starta kjøret.
Fra kampen startet ble Tromsø spilt kjempelave, og vi på tribuna kunne ikke gjøre annet enn å håpe at våre menn i rødt og hvitt skulle klare å ri av stormen. Etter åtte minutter gikk det dessverre galt for Vetle Skjærvik. Forsvarskjempen ble liggende nede, og etter litt behandling måtte han bæres ut på båre.
Da spillet igjen kom i gang tok det ikke veldig lang tid før TIL-forsvaret åpnet seg, og vips sto det 1-0. Så det ikke mørkt nok ut nå, så kom det en forferdelig glipp i et forsøk på å spille seg ut bakfra, og dermed kom også 2-0.
Knapt ti minutter før pause fikk britene også satt inn sitt tredje mål for dagen, og det sto dermed 3-0 da lagene gikk i garderoben.
Det var en blanding av dyster og galgenhumoristisk stemning på tribuna da andre omgang tok til, med et litt glisnere bortefelt enn det hadde vært i første omgang. Neida, folk hadde ikke dratt hjem, men det var nok mange som sto bak veggen og måtte drikke opp et beger med forfriskninger før de igjen fikk innta tribuna. Det ble etterhvert fylt opp, og vi fikk sunget av full hals igjen.
Det så lenge ut som om vi i det minste skulle klare å holde buret rent i andre omgang, men mot slutten av omgangen fikk «måkene» fra den engelske sørkysten ballen igjen i mål. Første gang dette skjedde ble TIL reddet av offsideflagget, men i det 86. minutt kom et mål som ble stående.
Det hele endte dermed 4-0, og i tillegg til tapet måtte vi svelge nyheten om at Leo Cornic var i ferd med å bli solgt til Brann! Fryktelig trist.
På vei ut fra stadion fikk vi hilst på haugevis av hyggelige Brightonianere (Kanskje noen av dem kom fra Hove også, klubben heter tross alt Brighton & Hove Albion), som omtrent uten unntak hyllet supporterinnsatsen på bortefeltet. Det var da i det minste noe mer enn et måkehode å ta med seg hjem (Men måkene ER større i Tromsø) fra denne turen som satte et punktum for TILs Europa-sommer 2026.
Etter helgas svenske eventyr var det tirsdag kveld duket for en ny passe lang kveldstur alene. Kursen ble satt vestover ut av Oslo, og etter å ha forsert en unormalt tett trafikk (Spesielt var Granfosstunnelen verre enn jeg noensinne har opplevd den en tirsdag i sekstida) kom jeg et lite kvarter før avspark fram til åstedet for kveldens sjuendedivisjonskamp mellom Hvittingfoss/Svarstad og Sandar 2.
Hvittingfoss hadde jeg jo besøkt alt i 2021, da med en skråstrek til i hjemmelagets navn, men nå skulle altså kampen spilles på Svarstad litt lenger ned i dalen (Og faktisk i samme fylke som den fotballkretsen laget spiller i har navn etter). Det som møtte meg her var en flott tretribune med et overraskende tallrikt publikum, og jeg innså at siden hjemmelaget spilte i svart burde jeg nok lete opp en refleksvest for å vandre rundt banen så ikke kveldens unge dommer skulle forveksle meg med en spiller.
Ut fra tabellsituasjonen i vårsesongen var det liten tvil om at det var gjestene fra Sandefjords sørside som var favoritter, og dette gjenspeilet seg raskt ute på kunstgresset. Det ble raskt etablert et nær konstant press mot hjemmelagets mål, men lenge klarte Hvi/Sva å stå imot, og etter et kvarters tid klarte de også å utfordre litt i motsatt ende av banen, da de vant noen hjørnespark som ble til kurante målsjanser.
Når man er «underdog» er det ofte viktig å ta de sjansene man får, og når man ikke gjør det, så går det ofte slik det gjorde i det tjuende spilleminutt her. Man får et mål imot. Like etter de mulighetene Hvi/Sva ikke hadde klart å utnytte kom Sandar 2 opp i nok et angrep, og denne gangen endte det med mål og 0-1.
Det tok bare to og et halvt minutt fra det første målet til gjestene gikk opp i 0-2, og nå mistenkte jeg at kampen var avgjort. Jeg ruslet derfor opp mot kiosken og skaffet meg en vaffel, så jeg skulle slå køen jeg forventet at ville komme dit i pausen.
Etter at vaffelen var fortært (God, plusspoeng for at den fortsatt var varm, men trekk for at den burde vært stekt litt lenger) gikk jeg ned til banekanten igjen. Herfra fikk jeg og det jeg hadde funnet ut var omlag 100 andre se Sandar 2 fortsette å styre kampen, og til slutt framprovosere et rødt kort og straffespark, da et skudd ble reddet på strek på samme måte som da Luis Suarez gjorde det mot Ghana i VM 2010. Dessverre for vertskapet ble ikke utfallet av straffesparket det samme som i 2010, her ble det scoring og 0-3.
I det vi gikk inn i overtiden før pause kom også 0-4, denne gangen som følge av et frispark som ble slått inn i feltet og til slutt ekspedert i mål.
Etter et lite opphold var det klart for andre omgang, og det var nok ingen som nå trodde vi skulle få noe comeback fra de ti sortkledde på banen. Sandar virket som de heller ikke trodde det, så det ble lenge en ganske slapp affære vi bevitnet i det stadig svakere lyset. De få sjansene de rødhvite kom til ble avverget av noen svært gode inngripener fra Hvi/Sva-keeperen, og i det 78. spilleminutt lyktes det endelig for hjemmelaget å få et trøstemål og 1-4.
Reduseringa vakte kanskje et lite håp om at det skulle bli spennende, men det ble det aldri. Sandar virket å ha full kontroll, og på toppen av det hele klarte en av hjemmelagets forsvarsspillere å totalt finte ut egen keeper rett før full tid, så en av motspillerne fikk en enkel jobb med å sette ballen inn til 1-5.
Det ble ikke spilt noe særlig mer enn dette, så kampen endte 1-5, og mens spillerne takket hverandre og dommeren for kampen hastet jeg mot bilen og satte kursen hjemover igjen, klar for en forhåpentligvis legendarisk torsdagskveld i Brighton!
