Etter helgas svenske eventyr var det tirsdag kveld duket for en ny passe lang kveldstur alene. Kursen ble satt vestover ut av Oslo, og etter å ha forsert en unormalt tett trafikk (Spesielt var Granfosstunnelen verre enn jeg noensinne har opplevd den en tirsdag i sekstida) kom jeg et lite kvarter før avspark fram til åstedet for kveldens sjuendedivisjonskamp mellom Hvittingfoss/Svarstad og Sandar 2.
Hvittingfoss hadde jeg jo besøkt alt i 2021, da med en skråstrek til i hjemmelagets navn, men nå skulle altså kampen spilles på Svarstad litt lenger ned i dalen (Og faktisk i samme fylke som den fotballkretsen laget spiller i har navn etter). Det som møtte meg her var en flott tretribune med et overraskende tallrikt publikum, og jeg innså at siden hjemmelaget spilte i svart burde jeg nok lete opp en refleksvest for å vandre rundt banen så ikke kveldens unge dommer skulle forveksle meg med en spiller.
Ut fra tabellsituasjonen i vårsesongen var det liten tvil om at det var gjestene fra Sandefjords sørside som var favoritter, og dette gjenspeilet seg raskt ute på kunstgresset. Det ble raskt etablert et nær konstant press mot hjemmelagets mål, men lenge klarte Hvi/Sva å stå imot, og etter et kvarters tid klarte de også å utfordre litt i motsatt ende av banen, da de vant noen hjørnespark som ble til kurante målsjanser.
Når man er «underdog» er det ofte viktig å ta de sjansene man får, og når man ikke gjør det, så går det ofte slik det gjorde i det tjuende spilleminutt her. Man får et mål imot. Like etter de mulighetene Hvi/Sva ikke hadde klart å utnytte kom Sandar 2 opp i nok et angrep, og denne gangen endte det med mål og 0-1.
Det tok bare to og et halvt minutt fra det første målet til gjestene gikk opp i 0-2, og nå mistenkte jeg at kampen var avgjort. Jeg ruslet derfor opp mot kiosken og skaffet meg en vaffel, så jeg skulle slå køen jeg forventet at ville komme dit i pausen.
Etter at vaffelen var fortært (God, plusspoeng for at den fortsatt var varm, men trekk for at den burde vært stekt litt lenger) gikk jeg ned til banekanten igjen. Herfra fikk jeg og det jeg hadde funnet ut var omlag 100 andre se Sandar 2 fortsette å styre kampen, og til slutt framprovosere et rødt kort og straffespark, da et skudd ble reddet på strek på samme måte som da Luis Suarez gjorde det mot Ghana i VM 2010. Dessverre for vertskapet ble ikke utfallet av straffesparket det samme som i 2010, her ble det scoring og 0-3.
I det vi gikk inn i overtiden før pause kom også 0-4, denne gangen som følge av et frispark som ble slått inn i feltet og til slutt ekspedert i mål.
Etter et lite opphold var det klart for andre omgang, og det var nok ingen som nå trodde vi skulle få noe comeback fra de ti sortkledde på banen. Sandar virket som de heller ikke trodde det, så det ble lenge en ganske slapp affære vi bevitnet i det stadig svakere lyset. De få sjansene de rødhvite kom til ble avverget av noen svært gode inngripener fra Hvi/Sva-keeperen, og i det 78. spilleminutt lyktes det endelig for hjemmelaget å få et trøstemål og 1-4.
Reduseringa vakte kanskje et lite håp om at det skulle bli spennende, men det ble det aldri. Sandar virket å ha full kontroll, og på toppen av det hele klarte en av hjemmelagets forsvarsspillere å totalt finte ut egen keeper rett før full tid, så en av motspillerne fikk en enkel jobb med å sette ballen inn til 1-5.
Det ble ikke spilt noe særlig mer enn dette, så kampen endte 1-5, og mens spillerne takket hverandre og dommeren for kampen hastet jeg mot bilen og satte kursen hjemover igjen, klar for en forhåpentligvis legendarisk torsdagskveld i Brighton!
I jakten på å få komplettert Vestfold fylkes fotballbaner hadde turen denne tirsdagen kommet til en av de mindre spennende banene. Mellom Månejordet (hvor jeg var i 2023) og Lovisenlund stadion (hvor jeg var i 2021) ligger det nok en kunstgressbane, og det var hit jeg hadde tatt med meg ranværingstrønderen Erlend i kveld. Grunnen til at vi var her var at det var klart for sjettedivisjonskamp mellom andrelaget til Larvik Turn og tredjelaget til Flint!
Like etter vi hadde kommet dukket også den rogalandske banehopperen Martin opp, og plutselig var også Odd-supporter Alexander der, så da var vi hele fire Futbology-brukere som hadde sjekket inn for å se kampen. I tillegg til oss var det også 20-25 andre, og etter avspark var tatt tok det bare 100 sekunder før ballen lå i mål til 0-1 etter en corner.
Hjemmelagets menn var definitivt ikke utspilte selv om de havnet under tidlig, men omgangen ble nesten halvspilt før de slo tilbake og utlignet til 1-1. I det min stoppeklokke passerte 24:00 kom også 2-1, og igjen var det et hjørnespark som lå bak.
Etter å ha snudd kampen tok de blåhvite fra bøkeskogen mer eller mindre helt over, og i det 29. minutt vartet de opp med en nydelig lobb over keeper som ga 3-1. Da også 4-1 kom et par minutter før pause trodde jeg det hele var avgjort, men jammen klarte ikke Flint 3 å redusere til 4-2 akkurat i det vi gikk inn i overtida.
Det sto dermed fortsatt 4-2 da lagene samlet seg for en kjapp pauseprat, mens dommeren småjogget i retning garderoben. Da han kom tilbake sto alt spillerne klare, så kampen kom raskt i gang. Flint var nå langt mer på hugget enn i siste del av første omgang, og etter 8 minutter vant de et straffespark som ble ekspedert i mål til 4-3.
Utover i kampen virket det på meg som om hjemmelaget hadde en del spillere som var vant med å ha assistentdommere i kampene de spilte, for det ble etter hvert ganske mye klaging på dommerens avgjørelser. Han valgte å la det aller meste prelle av, men det ble delt ut noen gule kort. Tross frustrasjonen fortsatte forsøkene på å få avgjort kampen, og i det 64. spilleminutt kom 5-3. Nå måtte det da være klart at alle tre poengene ble igjen her?
Neida, Flint fortsatte å prøve å få med seg noe, og med to kjappe scoringer etter 76 og 80 minutter sto det plutselig 5-5! Alt var dukket for en helt episk avslutning på kampen.
Det ble faktisk flere store muligheter begge veier, men ballen ville ikke i mål flere ganger, og det var dermed 22 mellomfornøyde spillere som kunne takke hverandre for kampen da dommeren blåste av. Det hele hadde endt 5-5, og dermed ble det bare ett poeng til hvert av lagene.
Erlend og jeg takket de andre to for selskapet, fant tilbake til bilen, og tok fatt på ferden tilbake mot hovedstaden. På veien ble vi selvsagt rammet av noen av de obligatoriske omkjøringene på E18, men vi var da i hus i god tid før midnatt likevel.
Ettersom helga i stor grad var viet øving til konsert søndag var det lite aktuelt med noen lengre utflukter, men jeg hadde heldigvis funnet en mulighet til å få sett litt fotball før oppmøte i Fet kirke lørdag ettermiddag. Jeg satte derfor kursen enda litt lenger østover, og etter å ha blitt overrasket av et voldsomt oppbud med folk i sentrum av Bjørkelangen fikk jeg parkert og tuslet bort til kunstgressbanen hvor det skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom Bjørkelangen (Tidligere kjent som Aurskog-Høland) og Sandefjord 2.
Bjørkelangen (Eller Bjørkelangen-Høland som de omtaler seg selv som i en del sammenhenger) har hatt en fæl sesongstart med tap i alle sine kamper, og da jeg spurte treneren før avspark om det var i dag det skulle snu svarte han kjapt at i så fall fikk jeg møteplikt for resten av sesongen. For øvrig viste det seg at grunnen til folkehavet i nabolaget ikke var at alle skulle på fotballkamp, men derimot at området rundt fotballbanen var tatt i bruk som depot og startområde for Aurskog-Høland rally som gikk av stabelen i dag. I tillegg var det en konfirmasjon eller noe i den duren som ble feiret i et lokale på området, så her fant man alt fra mekanikere med motorolje til albuene til bunadskledde familier rundt banen!
Da kampen kom i gang var det vestfoldingene som så klart sterkest ut, og hjemmelaget hadde mer enn nok med å holde følge innledningsvis. Den første som fikk tilsnakk var likevel en av de tilreisende, noe som fikk en svært engasjert hjemmesupporter til å gi full støtte til dommeren, og erklære at det var dette han hadde gitt ham beskjed om å gjøre før kampstart.
Starten på kampen hadde som sagt vært ganske enveiskjørt fordel Sandefjord 2, men i det 14. spilleminutt mistet dette overtaket all betydning. Bjørkelangen leverte et flott angrep, og vips sto det 1-0! Skulle det faktisk snu for karene fra Romerike denne tidlige junilørdagen?
Etter scoringen skiftet kampen virkelig karakter. Mens jeg sto og snakket litt med en av rally-gutta fikk vi se Bjørkelangen produsere angrep etter angrep, med en helt annen selvtillit enn det de hadde vist innledningsvis. Dessverre for hjemmesupporterne ble det ikke mål av dette, og mot slutten av omgangen så ungguttene fra Sandefjord ut til å være i ferd med å få tilbake kontrollen, men det sto fortsatt ikke mer enn 1-0 da lagene gikk til pause.
Jeg var raskt ute og slo køen i kiosken, og sikret meg en god (dog noe høyt priset) vaffel. Da denne var fortært tok jeg igjen plass ved banekanten. Noe av det første som skjedde i andre omgang var at gjestenes målvakt holdt på å forære hjemmelaget et mål. En klarering nede ved linja gikk rett på hodet til en motspiller, men til den uheldige keeperens store lettelse gikk headingen like utenfor. Desto mer irriterende var det nok for hjemmelaget at Sandefjord bare noen få minutter etterpå utlignet til 1-1!
Det neste av betydning som skjedde var kampens klart største kontrovers. Bjørkelangen hadde slått flere farlige cornere i kampen, og etter rundt ti minutter av andre omgang gikk endelig en av disse i mål. Jubelen fikk en brå slutt da dommeren oppdaget at assistenten ute på sidelinja viftet febrilsk med flagget, og ble avløst av et voldsomt sinne både hos spillere, trenere og ikke minst de mest engasjerte tilskuerne. Etter en liten samtale mellom dommer og assistent ble målet annullert! For å si det sånn: Han som hadde erklært full støtte til dommeren tidlig i kampen var IKKE like fornøyd nå! Om det skulle vært mål eller om annulleringen var riktig får du avgjøre selv ut fra videoen her.
Med en knapp halvtime igjen å spille byttet Sandefjord, som nå virkelig var i siget igjen, inn barnebarnet til ingen ringere enn IFK Göteborg-legenden Glenn Hysén. De gjorde også en rekke andre bytter så jeg skal på ingen måte gi noen enkeltspiller æren for det som så skjedde, men i det 72. spilleminutt gikk gjestene uansett opp i 1-2-ledelse!
Jeg mistenkte at det nå kom til å bli voldsomt tungt for rødtrøyene å komme tilbake, og med såvidt over ti minutter igjen av ordinær tid gikk det fra vondt til verre. Sandefjord satte inn 1-3, og nå skjønte jeg at resten av kampen bare kom til å bli et pliktløp.
Bjørkelangen skal ha all ære for at selv ikke langt inn i overtida virket de å ha gitt opp, men det ville seg ikke for dem heller i dag, og da dommeren litt over fem minutter på overtid blåste av kampen sto det fortsatt 1-3. Heller ikke i dag hadde det blitt poeng.
Mens skuffete og gladde spillere takket hverandre for kampen hastet jeg avgårde i retning kirka hvor konserten skulle være, og kom meg etter en svært god generalprøve sammen med orkester, pianist og organist endelig hjem for en matbit!
Midtveis i fjorårets sesong dukket det opp et nytt lag i Vestfold-fotballen, da Hof gikk ut av samarbeidet Hvi/Sva/Hof og startet opp som seg selv. Da jeg hadde klart å finne en ledig torsdagskveld var det derfor et enkelt valg å sette kursen vestover sammen med Jon Are og Ludvig for å få sett kamp i bygda jeg ellers bare irriterer meg når jeg må innom pga omkjøring fra E18. Denne gangen gikk ferden smertefritt, og en knapp halvtime før avspark parkerte jeg utenfor anlegget hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Hof og andrelaget til Barkåker.
Selve banen var kanskje en ganske generisk kunstgressmatte, men ellers var anlegget riktig så pent. En gammel hoppbakke lå i bakgrunnen, ved parkeringa lå en nokså sliten grusbane, og ved kunstgressbanen var det både to små tribuner og en ganske stor gressbakke med god plass til publikum. Vi slo oss innledningsvis ned på den ene tribuna, og fikk se det strømme til med andre publikummere, blant annet Ilari som hadde tatt turen opp fra Skien.
Da avspark ble tatt kom gjestene fra sør best i gang, og vant raskt en corner, men da det ikke ble noen mål ut av dette kjempet Hof seg etterhvert inn i kampen, og rett før det var spilt ti minutter lyktes de endelig! Ballen ble kjempet framover og satt i nettet til 1-0.
Vi noe over 100 som hadde tatt turen i godværet fikk nå se hjemmelaget ta mer over, og litt før halvtimen var passert kunne flesteparten av de frømmøtte juble for økt ledelse og 2-0.
Jeg ser ikke bort fra at det som nå skjedde var den klassiske «2-0 er en farlig ledelse», for det gikk bare fem minutter før Barkåker 2 slo tilbake og reduserte til 2-1.
Jeg snek meg etter dette opp til kiosken hvor jeg skaffet meg en svært god vaffel, og fikk herfra se at det nå var de grønnhvite som tok over, og jeg hørte flere Hof-sympatisører mene at det virket som om noen hadde slått av en bryter etter de gikk opp i tomålsledelse. Denne bryteren forble avslått, og ett minutt før full tid kunne bortelagets få reisende fans juble for utligning til 2-2!
2-2 ble også pausestillinga, og etter et drøyt kvarter (Litt forsinka avspark fordi dommeren hadde glemt fløyta si i garderoben) ble kampen blåst i gang igjen.
Det tok rundt tjue minutter før vi fikk flere mål, og i det 65. spilleminutt kunne rødtrøyene juble for ny scoring og ledelse 3-2.
Spillet bølget fram og tilbake, men det var også noen bølger innvendig hos meg, så jeg rømte en tur inn i sokkeletasjen på klubbhuset for å teste fasilitetene. Mens jeg satt her hørte jeg fra banen et voldsomt oppstyr, men det hørtes ikke ut som om det hadde blitt noen scoring, så jeg var veldig nysgjerrig da jeg kom ut igjen på hva som hadde skjedd. Det som møtte meg var en Hof-spiller med blodig ansikt på vei til garderoben, og jeg fikk høre at en av Barkåkers spillere hadde prøvd seg på et brassespark, og dermed blanta fotballskoen solid i ansiktet på en motspiller. Dette hadde medført et gult kort, og dermed en del harme over at straffen ikke ble hardere.
Jeg følte etter dette at kampen absolutt kunne inneholde flere scoringer, men tross stolpetreff, og et solid press fra bortelaget i sluttminuttene fikk vi ikke se flere mål i kveld, og dermed endte oppgjøret med hjemmeseier 3-2. Jeg tok med meg passasjerene mine igjen, og via et pitstop med så billig bensin at turen nesten lønte seg kom vi oss tilbake til hovedstaden uten store problemer.
Ny kveld, ny tur. Denne gangen gikk ferden etter at jeg hadde laget en helt fremragende Pasta Carbonara mot Vestfold, et fylke hvor det blir stadig færre baner igjen å ta. Jeg parkerte, spankulerte over den nye hovedtribuna som ikke var bygd ennå sist jeg var her, og fant fram til kunstgressbanen hvor det i kveld skulle spilles femtedivisjonskamp mellom andrelaget til Fram Larvik og Nøtterøy.
Litt etter at lagene dukket opp for å varme opp kom også Mads, som hadde beveget seg ut av hjemfylket Telemark, og sammen ble vi sittende og vente på avspark. Etter at myntkast var foretatt ventet jeg at dette ville skje raskt, men av noen grunn jeg ikke skjønte lot det vente på seg. Plutselig så jeg hvorfor: En av vannsprederne som skulle sørge for optimale spilleforhold nektet å la seg slå av, og selv om man prøvde å vri den vekk fra banen lot det seg ikke gjennomføre noe kamp så lenge den var på.
En tekniker dukket etter hvert opp og vippet opp et par kumlokk og forsvant nedi, men uansett hvilken kran han skrudde på ville ikke vannet stoppe. Det ble snakket om å flytte kampen over til gressbanen like ved, og jeg vurderte om jeg i så fall overhode skulle orke å se kamp eller bare dra hjem med uforrettet sak. Heldigvis fikk noen da en genial idé. En søppeldunk ble hentet, snudd opp ned og plassert over vannstrålen! Når det i tillegg ble lagt en betongblokk oppå dunken sørget dette for at vannet i stedet for å sprute over alt nå bare sildret utover, og kampen kunne endelig komme i gang, ca 20 minutter forsinket.
Ute på kunstgressmatta bar kampen innledningsvis litt preg av at det hadde vært en litt spesiell oppkjøring til kampen, men etter hvert produserte begge lag noen halvsjanser. Mål fikk derimot ikke vi omlag 50 frammøtte se før en av hjemmelagets menn etter 11 minutter ladet kanonen og fyrte av et flott skudd som ga 1-0.
Kampen fortsatte å være ganske sjansefattig (Men definitivt fartsfylt og underholdende likevel), og vi fikk ikke flere scoringer i første omgang. Det sto altså 1-0 da lagene gikk i garderoben, mens jeg gikk til kiosken for å teste de lokale vaflene. Absolutt godkjent av klubben jeg tidligere har kåret til å være helt i norgestoppen hva angår hamburgere på A-lagets kamper.
Etter pause fortsatte kampen mye i samme spor som før hvilen. Ingen av lagene klarte helt å feste noe grep, men man så at Fram-rekruttene var fornøyde med å lede med det ene målet de hadde, mens gjestene fra Færder ble mer og mer desperate i sine forsøk på å finne fram til mål.
Etter som sola havnet lavere og lavere på himmelen påvirket den spillet litt med at ikke bare skinte den den ene veien, fra vinduene i motsatt ende av banen kom det også noen reflekser som helt sikkert irriterte noen av spillerne innimellom. Men en knapp halvtime før kampslutt var det slutt på problemene, da sola forsvant og man heller kunne klage over at det ble litt småhustrig.
Mot slutten av kampen presset Nøtterøy veldig på, og vant noen dødballer. Et frispark var svært nær å ende i mål, men hjemmelagets målvakt kunne takke en kombinasjon av flaks og dyktighet for at han til slutt lå og holdt rundt ballen!
På overtid var det så Nøtterøys keeper sin tur til å være i begivenhetenes sentrum. Mannen i gult hadde blitt med opp for å prøve å få kjempet inn en utligning på et frispark nesten ute ved cornerflagget. Dette skjedde ikke, derimot ble ballen klarert, og en kontring satt i gang som endte med at ballen ble trillet inn i det tomme målet til 2-0!
Etter dette fikk gjestene litt tid til å prøve å få et trøstemål, men dette lyktes ikke, og hjemmelaget kunne dermed feire en 2-0-seier da dommeren blåste av. Selv hastet jeg mot bilen, skysset Mads til togstasjonen, og satte kursen hjemover etter det som til slutt ble en riktig så fin kveldstur.
Da prøveplanen for mandagens orkesterprøve kom øynet jeg et lite håp om å få en ny bane etter å ha spilt, og da klokka nærmet seg sju takket dirigenten trombonene for oppmøtet, så jeg kunne løpe ned i bilen og sette kursen vestover med håp om nok en åpningskamp på en helt ny fotballbane! Jeg ankom vel ti minutter før avspark, samtidig med at det begynte å regne og generelt være et ufyselig vær, men var uansett klar for å se sjettedivisjonskampen mellom Sande/Nordre Sande og Kjappen.
Sande hadde jeg jo i 2022 sett på deres gamle bane ved Sandehallen, men nå hadde de altså anlagt en flunke ny kunstgressbane på anlegget i Dyegata. Det luktet umiskjennelig av regn på fersk asfalt, så det var tydelig at selv om det hadde blitt spilt noe aldersbestemt fotball her allerede i fjor høst var det ganske nylig anlegget var helt ferdig. Jeg noterte meg at Ray, Terje og Ludvig også var på plass, så det var ikke bare i Bærum åpningskamper klarte å lokke til seg banehoppere.
Siden sist jeg så Sande hadde de også innledet et tett samarbeid med naboene fra Klevjerhagen (Hvor jeg var i 2023) litt lenger nord, og det snakkes også om at det kan bli aktuelt med full sammenslåing etterhvert, men iallfall inntil videre deltar a-laget i seriespillet som Sande/Nordre Sande. Tross det nokså ufyselige været var vi rundt 70 som klumpet oss sammen rundt banen da kampen startet.
Innledningsvis så hjemmelaget sterkest ut, men etter vel ti minutter fikk gjestene fra Bragernes et frispark jeg må innrømme at så noe billig ut. Dette stoppet ikke han som skulle ta det fra å lirke ballen i mål til 0-1 i det klokka mi passerte 11 spilte minutter.
Vertskapet fortsatte likevel å male på, og fem minutter senere var det ikke noen tvil rundt dommerens avgjørelse da han pekte på straffemerket foran Kjappens målvakt. Dessverre for rødtrøyene hjalp ikke dette, straffen ble reddet med en sterk benparade og stillingen var uforandret.
Været hadde bedret seg noe, men selv om en lav kveldssol nå skinte over banen kom det fortsatt noen regndråper innimellom, så jeg var glad jeg hadde valgt å ta på meg regnjakka. Det hadde kommet noen fler tilskuere etter jeg talte, så vi var nok totalt ca 80 som sto og småhutret litt, da vi i det 29. spilleminutt fikk se hjemmelaget utligne med et selvmål som var en blåkopi av gavepakken fra KFUM til Vålerenga dagen før. 1-1, og kamputviklingen var altså så langt helt lik hva den hadde vært på Nye Nadderud lørdag!
Det siste som skjedde før pause var at Sande/Nordre Sande kom til en stor mulighet hvor Kjappens keeper virkelig måtte grave dypt i repertoaret for å avverge scoring. Det ble altså ikke mål, og det sto fortsatt 1-1 da lagene fikk en liten pust i bakken.
Etter pause fikk vi virkelig en pangstart da det bare tok 20 sekunder før Dyegata kunstgress fikk oppleve sitt første hjemmelagsmål. Ballen ble satt inn til 2-1, og vi fikk stor jubel rundt banen. Ti minutter senere kom også 3-1, og jeg mistenkte at veien tilbake inn i kampen kom til å være lang for Kjappen.
Halvveis inn i andreomgangen kom likevel en redusering som ga 3-2 og ny spenning i oppgjøret. Da det var såvidt over ti minutter igjen trodde vi likevel at spenningen var forbi, da alle vi som sto i enden av banen så at ballen var i mål. Dessverre for Sande/Nordre Sande var dommeren omtrent på midtbanen, og han mente ballen ikke hadde passert streken.
I sluttminuttene og gjennom de 5-6 i vårkulda svært lange overtidsminuttene presset gjestene voldsomt på for å utligne, og jeg mistenkte at med den underkjente scoringa som bakteppe ville det blitt veldig dårlig stemning om målet kom. Dette fikk vi dog aldri vite, da det fortsatt sto 3-2 i det kampen ble blåst av, og dermed ble det altså uansett riktig lag som vant denne kampen.
Vi som var til stede hastet mot bilene for å få i oss varmen igjen, og jeg kunne fornøyd med en uventet mandagskamp sette kursen hjemover.
Da jeg i fjor var i Sandefjord og fullførte fjerdedivisjon Vestfold viste det seg jo at kampen gikk på C-banen på Haukerød, men i løpet av vinteren var anlegget blitt splittet i Futbology, så dermed var det bare å å planlegge en ny tur. Nøyaktig 366 dager etter forrige besøk kom jeg meg sørvestover, og parkerte etterhvert i et småuggent vær utenfor banen hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Runar og Store Bergan.
Jeg var tidlig ute, så for ikke å fryse ihjel i den sure nordavinden gikk jeg først inn i hallen til klubbens gamle storlag i håndball, før jeg innså at jeg måtte i bilen for å finne ei lue. Jeg fant heldigvis også ei superundertøytrøye som lå igjen etter at jeg ikke fikk bruk for den i Degerfors forrige fredag, så etter litt omkledning følte jeg at jeg var klar for det meste. (Spoiler alert: Det var jeg ikke)
Tribuna ved banen så ved første øyekast litt merkelig ut, og en kikk på historiske flyfoto bekreftet min mistanke: Da betongen ble støpt her lå gressbanen sentrert i forhold til tribuna, men da man la om til kunstgress for 15-16 år siden ble banen flyttet i lengderetninga, og dermed var nå tribuna usentrert. Etter at det hadde regnet og haglet litt før kamp fristet uansett ikke setene på tribuna så veldig, men de mest rutinerte hadde med seg sitteunderlag, og det strømmet tross været til bra med folk. Kanskje det var løftene om mulighet til å kjøpe nygrillete hamburgere som fristet?
Runar kom sterkt ut fra startblokkene, men fikk seg en solid kalddusj da keeper og forsvar hadde en liten kollektiv kollaps som ga gjestene ledelse 0-1 alt i det femte spilleminutt.
Hvittrøyene ga likevel ikke opp, og de overtok raskt spillet etter å ha havnet under. Det opplevdes derfor for meg høyst fortjent da de rett før det var spilt 11 minutter vartet opp med et kremangrep som endte med at ballen ble satt i mål til 1-1.
Da vi nærmet oss tjue minutter var det Store Bergans tur til å vise de godt over 100 frammøtte et flott mål. Selve angrepet var kanskje ikke like fint som det vi så på utligningen, men det var et nydelig langskudd som nå førte gjestene opp i 1-2.
Det skulle vise seg at tiden for vakre mål på ingen måte var over. I det 35. minutt fikk hjemmelaget et frispark som på mesterlig vis ble hamret i mål oppunder tverrliggeren. 2-2, og vi var like langt.
2-2 sto seg til pause, og jeg var raskt borte ved kioskteltet og skaffet meg en nydelig hamburger. Jeg kan ikke få sagt tydelig nok hvor stor tilhenger jeg er av konseptet hvor man får utdelt brød og kjøttpuck, og så kan forsyne seg med dressing og salat selv!
Da andre omgang startet så jeg i nord at en forferdelig byge var på vei. Jeg innså at det ikke kom til å være nok med bare hettegenser for å komme seg gjennom dette, og satte derfor kursen mot parkeringa i høy hastighet. Da jeg returnerte med regnjakke og paraply under armen hørte jeg plutselig jubel, og fant ut at jeg hadde gått glipp av at hjemmelaget vant et straffespark, men at dette ble utført på ganske begredelig vis så det ikke ble noen scoring av det.
Da regnbygen jeg hadde sett kom var det faktisk enda verre enn jeg først hadde trodd. Først pøste regnet ned mens vinden blåste voldsomt, men så gikk det over i hagl, og snart kommanderte dommeren spillerne ut til sidelinja. Ikke alle var like fornøyde med dette ekstra stoppet i spillet, men heldigvis ga uværet seg etter 5-6 minutter, så kampen kunne gjenopptas.
Selv om det var gjestene som hadde vært mest misfornøyde da dommeren stoppet kampen var det de som først kunne juble etter at kampen igjen var startet. Stadionuret hadde ti minutter inn i omgangen gitt opp, men på min stoppeklokke (som altså inkluderte stoppet i spillet) sto det 63:30 da rødtrøyene kunne juble for 2-3.
Fire minutter senere ble det ny rød jubel, denne gangen etter at et straffespark ble satt inn til 2-4. Med tomålsledelse måtte det da vel være avgjort?
Neida, i det 83. minutt av kampen ble det på ny straffespark, og denne gangen klarte Runars straffeskytter å overliste bortelagets markante målvakt. 3-4 og ny spenning!
Da vi passerte 90 minutter på min stoppeklokke var jeg veldig spent på hvor lenge det egentlig var igjen av kampen. Utenom det lange uværsstoppet i spillet hadde det vært flere bytter, skader og mål som hadde tatt lang tid, så jeg var ikke så veldig overrasket over at det fortsatt ikke var blåst av da vi passerte 100 minutter.
Runar presset selvsagt voldsomt på for å få en utligning, men dette skapte også muligheter for gjestene fra Virik til å drepe kampen, og med 103:15 på klokka var det akkurat dette som skjedde. Store Bergan scoret, og med 3-5 så langt inn i overtida var det nok få som trodde på noe annet enn borteseier.
Det ble faktisk spilt et par minutter til etter scoringa, men da dagens dommer endelig blåste av sto det fortsatt 3-5. Mens spillerne takket hverandre og dommerne for kampen hastet jeg mot bilen og satte kursen tilbake mot hovedstaden, med en ny «komplett liga»-badge i lomma.
