Sirius - Elfsborg 4-1

Etter lørdagens utskeielser startet jeg søndagen med å komme meg sørover i den svenske hovedstaden igjen, og innta en førsteklasses brønsj tilberedt av min Elfsborg-vennine Annicas samboer. Etter også å ha fått introdusert hennes ettårige tvillinger for konseptet «nordmann» ble hun så med meg på ferd mot Uppsala, hvor vi spaserte fra togstasjonen til stadion for å se allsvenskankamp mellom Sirius og Elfsborg.

Vel inne på stadion kunne jeg stolt sjekke inn i Futbology-appen, og få badge for å ha fullført Allsvenskan. Dette var nemlig det siste stadionet jeg mangla av de 14 arenaene som brukes i ligaen i år, så nå er det bare å vente spent på hvem som kommer opp til neste år og om det da må kompletteres igjen.

Dagens bortefølge var kanskje litt mindre enn de jeg hadde opplevd med IFE før, noe som kanskje var litt forståelig i en hektisk høst med Europakamper tett i tett. At Uppsala også er den mest langreiste destinasjonen for Elfsborg-supporterne spilte nok også inn, men de som var der leverte absolutt. Før avspark fikk jeg også hilst på Glenn (som tross navnet ikke kommer fra Göteborg), og det var bare god stemning på kortsida på det sjarmerende stadionet.

Den gode stemninga ble etter avspark raskt enda bedre. Etter et par smånervøse startminutter eksploderte vi gulkledde i glede da danske Holten satte inn 0-1 i det sjuende minutt!

Dessverre klarte ikke Elfsborg-spillerne å gjenskape det de hadde prestert mot Roma i Europa League torsdagskvelden før. Forsvaret slapp stadig de blåsvarte til sjanser, men heldigvis fikk hjemmefansen lov å konsentrere seg om å kreve en redningsaksjon for det brannskadde Ungdomens hus i Uppsala.

Noen minutter før pause var det dessverre slutt på moroa for oss som heiet på «di gule». Sirius utlignet, og det sto fortsatt 1-1 da lagene gikk i garderoben til pause.

Jeg prøvde å berolige en bekymret Annica med at trener Hiljemark garantert kom til å ta de rette grepene i pausen, men da spillerne kom ut på kunstgresset igjen var det umiddelbart få tegn til bedring å se. Sirius var helt klart det førende laget, men jeg håpet fortsatt på bedring da Elfsborg etter en times spill gjorde et trippelbytte.

Byttet viste seg dessverre å hjelpe akk så lite. Sirius gikk nesten umiddelbart etter at spillet var satt i gang igjen opp i 2-1, før de ti minutter senere økte ledelsen til 3-1. Gultrøyene fikk litt ny energi da «Frickadona» ble byttet inn med et kvarter igjen, men heller ikke han klarte å utrette noen mirakler, og med ti minutter igjen av ordinær tid kom også 4-1. Ydmykelsen var nær total.

Da dommeren etter fire minutters overtid blåste av kampen kunne over fem og et halvt tusen hjemmefans glade synge at «vi är bättre än Roma», mens jeg skuffet måtte innse at min komplettering av Allsvenskan ikke ble så gledelig som jeg hadde håpet. 

Jeg takket Annica for selskapet, og hastet avgårde mot toget, fant igjen bagasjen min i en oppbevaringsboks, og hoppet på et tog mot Arlanda. Her klarte jeg utrolig nok både å få sendt kofferten og å komme meg gjennom sikkerhetskontrollen, før jeg kom meg på et fly tilbake til Norge.

Alt i alt en fremragende groundhoppinghelg i Stockholm, men altså en litt kjedelig supporteropplevelse på det som skulle vært prikken over i-en. Som før vil jeg uansett anbefale alle å dra og se svensk fotball når de har muligheten!

IK Sture - IF Atletico Camelen 6-0

Etter en fin trikketur fra dagens første match, litt shopping av forsyninger, og en liten tunnelbanetur var jeg kommet meg til øya Södermalm, og tusla mot et stadion jeg faktisk hadde besøkt før. Det forrige besøket var bare litt tidtrøyte uten å se seniorfotball, men nå var jeg klar for å se division 7-kamp (Altså nivå 9) mellom IK Sture og Atletico Camelen.

I tillegg til lysten til å faktisk få krysset ut det flotte stadionet her, så må jeg glatt innrømme at bortelagets navn hadde pirret meg litt. Mens hjemmelaget er en tradisjonsklubb som i en årrekke spilte på nivå to i svensk fotball, så var Atletico Camelen en konstruksjon jeg slet med å finne ut noe særlig om. Det jeg fant ut var at det fins en Athletic Club Camelen stiftet i 1971 som spiller hockey, så jeg antar det er en eller annen forbindelse her.

Vel, tilbake til kampen her. IK Sture så et lite knepp bedre ut enn sine motstandere, og etter ti minutters spill scoret de 1-0 på et nær folketomt stadion.

Vi var 12-13 personer tilstede, og det vi fikk se resten av første omgang var på ingen måte noe høydepunkt i fotballhistorien. Da dommeren sendte lagene ut til sidelinja for å slappe av litt sto det fortsatt 1-0, og jeg kunne inspisere kunstgresset litt nærmere. Det var tydelig at dette ikke akkurat var Stockholms beste underlag, og jeg mistenker at det at banen hver vinter islegges for bruk i Elitserien i bandy ikke akkurat gjør noe godt for banedekket.

Etter pause fortsatte kampen mye i samme spor som i første omgang. Jeg hadde flytta meg over til motsatt side av stadion, og satt nå med den lave kveldssola i øynene. Dette gjorde at jeg slet med å se hva som skjedde, men jeg fikk da med meg at i forbindelse med at gjestene skulle ta et frispark ble det litt knuffing i muren som etterhvert nesten alle ble med på før dommeren fikk roet gemyttene igjen.

Vel tjue minutter inn i omgangen løsnet det så endelig, og ikke uventet var det de lyseblå som nå fikk uttelling for det lille overtaket de hadde. 2-0 kom i det 66. minutt, før ketchupeffekten slo til og ga oss 3-0 ganske nøyaktig 70 sekunder etter forrige mål. Vi måtte vente litt på neste mål, men i det 80. minutt kom så 4-0.

Camelen prøvde så godt de kunne å få seg en redusering, men det ville seg ikke, og helt på tampen av kampen kom først 5-0 med 88:50 på klokka, før ballen 5 sekunder før full tid igjen havnet i mål til 6-0.

Dommeren så etter dette ingen grunn til å legge til noe særlig med tid, så kampen endte med seksmålsseier, og uten at jeg klarte å legge merke til hva som lå bak så det ut til at det igjen oppsto noe dårlig stemning mens spillerne takket for kampen. Jeg forlot uansett stadion og dro igjen ned i undergrunnen for å dra til et avtalt møtested hvor Terje plukket meg opp, og vi så skaffet oss et bedre måltid mens vi utvekslet erfaringer fra dagens kamper og sesongen for øvrig.

Vasalund - Friska Viljor 2-2

Dag to av høstens Stockholms-tur startet med frokost mer eller mindre rett over gata fra der jeg hadde hyret meg inn for å sove, før jeg tok en relativt kort busstur mot sentrum av Solna. Etter å ha forlatt bussen gikk jeg inn på stadionområdet hvor AIKs damelag akkurat avsluttet sin trening, sånn at jeg kunne vente på at det ble nivå tre-kamp mellom Vasalund og Friska Viljor.

Skytteholm, som stadionanlegget heter, har tre fotballbaner på anlegget, og på et tidlig tidspunkt i planleggingen min hadde jeg til vurdering å se kamp på alle tre. Jeg hadde slått fra meg denne muligheten, men så at det ble gjort klar til kamp på en av de mindre banene i tillegg til at lagene som skulle spille på hovedarenaen var i full oppvarming. Da kampstart nærmet seg var vi godt over hundre tilskuere på plass, og et overraskende stort antall av disse hadde gulsvarte effekter på seg som tilsa at det var gjestene fra Örnsköldsvik de var her for å se på.

Første omgang ble en svært sjansefattig affære, og mens jeg soset litt rundt på anlegget konkluderte jeg med at hjemmelaget kanskje var en liten anelse kvassere enn sine gjester fra Höga Kusten. Det kom derfor litt overraskende da bortelaget i det 38. minutt ut av det blå satte inn 0-1.

0-1 ble også pausestillinga, og etter et lite kvarters hvile kunne Friska Viljor fortsette jakten på tre livsviktige poeng mot et Vasalund-lag som strengt tatt ikke hadde spesielt mye å spille for. Det ble etter hvilen raskt klart at de rødsvarte hadde tenkt å forsvare denne æren, og etter 11 minutters spill endte et angrep med at ballen ble satt i mål til 1-1.

Vertene satte nå et visst press på bortelaget, men lenge ble det ikke noe ut av det. Det var først i det 70. minutt det ble scoring, og igjen bak Friska Viljor-målvakten. Han gjorde først en ganske bra redning, men måtte gi retur, og denne ble satt i mål til 2-1.

Det så nå blytungt ut for bortelaget, men med litt under et kvarter igjen av kampen tentes et nytt håp. Et hjørnespark ble ekspedert i mål, og dermed sto det 2-2.

Tross flere sjanser til begge lag i sluttminuttene, flere scoringer ble det ikke, og det var en skuffet gjeng fra Ångermanland som måtte innse at de bare fikk med seg ett poeng i bunnstriden i dag.

Jeg forlot raskt stadion, stakk innom en bensinstasjon for å kjøpe litt snop, og entret deretter trikken i retning dagens neste kamp.

IFK Haninge - Sleipner 3-1

I fjor tilbragte jeg den første helga i oktober i Stockholm for å groundhoppe litt og i tillegg få med meg en Elfsborg-kamp, og jammen hadde jeg ikke gjort det samme nå i år! Jeg hoppet på et fly til Arlanda, tok bussen til samme leilighetskompleks som i fjor, og tok deretter et lokaltog sørover gjennom den svenske hovedstaden til jeg kom til forstadskommunen Haninge. Her fant jeg meg en liten buffetmiddag før jeg dro ut til Torvalla IP hvor det skulle spilles kamp i division 2 (altså nivå 4) mellom IFK Haninge og IK Sleipner.

Da jeg kom fram ventet jeg på parkeringsplassen til Terje dukket opp med sin leiebil, så jeg kunne deponere snacksen og brusen jeg hadde kjøpt der under kampen. Sammen entret vi så arenaen, og oppdaget at kampen ikke skulle spilles på den banen vi hadde trodd på forhånd, som var en kunstgressbane med løpebaner rundt. Det viste seg nemlig at det på det som på Google maps så ut som en megasliten gressbane var det nå en ganske ny kunstgressmatte med en liten tribune ved siden av, og det var her kampen skulle spilles.

Vi tok plass på tribuna, og så at i det ene hjørnet av banen hadde en liten gjeng unger plassert seg med en improvisert tromme samt noen flagg og bannere, og anført av en pjokk med megafon kom det en jevn strøm av lyd herfra. Det viste seg raskt at det ikke bare var her det kom lyder denne fredagskvelden. Helt foran på tribuna satt det to karer med hver sin ølboks, og fra den ene av disse kom det med ujevne mellomrom noen voldsomt engasjerte Haningesupporter-sanger, tidvis avbrutt av en voldsom uling fra et lufthorn han blåste i.

Selve kampen var ikke ventet å bli spesielt spennende. Hjemmelaget hadde alt vunnet serien og var klare for opprykk, mens gjestene var trygt plassert midt på tabellen. Etter avspark ble det raskt klart at det var vertskapet som var favoritter, og da de etter et lite kvarter tok ledelsen 1-0 var det på ingen måte ufortjent.

Resten av første omgang fikk vi ikke flere mål, selv om begge lag produserte noen sjanser. IFK Haninge viste hvorfor de var seriemestere og så klart sterkest ut, men ballen ville altså ikke i mål for dem. Gjestene fra Norrköping kom til noen muligheter, men klarte ikke å utnytte dem, og det sto dermed fortsatt 1-0 da det ble pause.

Da andre omgang startet tok det under to minutter før en kort corner endte med scoring, og det var hjemmelaget og deres fans som kunne juble for å ha økt ledelsen til 2-0.

Knappe ti minutter inn i omgangen ble så det lille av spenning som gjensto fjernet, da et skudd snek seg gjennom hendene til bortelagets målvakt, så det sto 3-0. I det 59. minutt reduserte riktignok gjestene til 3-1 på et frispark, men det var nok ingen av de omlag 70 frammøtte som trodde dette skulle påvirke sluttstillingen.

Til konstant lyd fra de unge supporterne fortsatte hjemmelaget å føre an, men flere mål fikk vi ikke.

Det sto dermed fortsatt 3-1 da kampen ble blåst av, og mens spillerne hastet mot garderoben i den kjølige høstlufta fikk jeg Terje til å kjøre meg til en togstasjon nært hotellet hans, så jeg kom meg i hus for å samle krefter til lørdagens kamper.

Melhus - Rana 1-4

Etter en god natts søvn, en kvalitetsfrokost og litt plukking av urter i hagen hos lillesøster var det igjen tid for fotball. Jeg takket for meg, og tok den korte turen ut av Trondheim til nabokommunen i sør, hvor det skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom Melhus og Rana.

Dette var en kamp jeg hadde gledet meg lenge til, av den enkle grunn at «Gruva» som Melhus' stadionanlegg kalles var den eneste banen i 3. divisjon avdeling 4 jeg fortsatt ikke hadde besøkt. Det ble derfor badge i Futbology da jeg sjekket inn!

Ved ankomst hilste jeg på «Rataskankan»s frontmann Nicholas med frue, og etterhvert dukket også Erlend og et par bortesupportere til opp. Da spillerne entret kunstgresset var det dermed nok folk på plass til å gjennomføre en anstendig røyklegging av banen!

Etter et ganske fuktig vær inn mot kampen tittet sola fram når spillet var satt i gang, og innledningsvis så hjemmelaget slett ikke så verst ut. Skulle Nardo få hjelpen de trengte i sitt forsøk på å ta igjen trepoengsforspranget Rana hadde skaffet seg? Neida, etter 10 minutter vartet Rana opp med et kremangrep som ble avsluttet med at Shan Beyene (Som for bare halvanna år siden spilte i Melhus' naboklubb Trønder-Lyn) satte ballen i mål til 0-1. Synging og jubel fra bortefeltet!

Totalt var vi rundt 100 personer som hadde trosset det ustadige været og tatt turen på kamp, og vi fikk se hjemmelaget i sine stripete trøyer kjempe på for å prøve å utligne, men det ville seg ikke. Ganske nøyaktig etter en halvtimes spill toppet det seg da et skudd smalt i stolpen, før returen etter litt om og men ble ekspedert skyhøyt over mål. Typisk nok var det neste av betydning som skjedde deretter at Rana gikk opp til 0-2, med 32 spilte minutter på stadionuret. Mer sang!

Jeg innså at det nok var en ny regnbyge på vei, så jeg trasket rundt banen for å kunne gjemme meg enten under balkongen på klubbhuset eller partyteltet som også var satt opp. Jeg skaffet meg også en vaffel før køen ble for lang, og hadde akkurat rukket å spise denne da en Rana-spiller på vei ut av banen ved siden av målet ble felt. Ikke spesielt smart gjort av Melhus-forsvareren, som dermed sørget for at RFK fikk straffespark rett før pause. Straffen ble sikkert satt i mål, og dermed sto det 0-3 da lagene gikk i garderoben for en liten peptalk.

Som ventet kom så regnet, men siden jeg oppdaget at banehopperen Martin som jeg også møtte på Verdal tidligere i høst var på plass ble pausen tilbragt under telttaket med snakk om bomturer og andre ulumskheter man møter i banehoppingsbransjen.

Som bestilt ga regnet seg før andre omgang, og vi fikk en nydelig regnbue over slettelandskapet vi hadde utsikt over fra publikumsplassene. Da spillet ble gjenopptatt fortsatte Rana å føre an, og litt før det var spilt et kvarter av omgangen hadde tidligere nevnte Beyene sørget for å bli tomålsscorer og føre gjestene opp i 0-4.

Til bortesupporternes store irritasjon slapp så RFK inn et mål knappe ti minutter senere. Det sto fortsatt 1-4 da dommeren med drøye ti minutter igjen av kampen blåste straffe foran samme mål som i første omgang, og «Rataskankan» ble enda mer fortvilet. Var det virkelig nødvendig å invitere Melhus inn i kampen på denne måten? Fortvilelsen ble dog snudd til glede da supermålvakt Adam Håkonsen gjorde alt riktig og sørget for at ballen verken gikk i mål eller til noen retur som kunne bli farlig.

Etter noen ikke veldig spennende slutt- og overtidsminutter sto det dermed fortsatt 1-4 da dagens dommer blåste av, og supporterne først kunne synge litt om «Rana på topp», før de fikk feire seieren sammen med spillerne.

Selv satte jeg kursen sørover igjen etter en finfin helg (tross en liten nedtur mellom 14 og 1445 lørdag), og oppdaget på veien at det eneste som er kjedeligere enn å kjøre Østerdalen er å kjøre Østerdalen i mørket.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Molde - Tromsø 5-3

Etter gårdagens lille jubileum fikk jeg meg en god natts søvn før lørdagen startet med frokost sammen med Ronny og Adrian. Martin glimret med sitt fravær, men et par minutter etter utsjekktid dukket han også opp, før det også kom sigende en gjeng fra Álfheimar som hadde kjørt fra Trondheim i pissregn uten vindusvisker på førersida på bilen. Noen kvinnelige supportere fra Sunnmøre dukket også opp, før ingen ringere enn Pernille stakk innom for å si hei. En drøy halvtime før avspark ble det så såpass opphold at vi mota oss opp til å gå de få meterne bort til stadion, klare for å se eliteseriekampen mellom Molde og Tromsø.

På plass på bortefeltet hengte vi opp banner og klargjorde flagg, før vi bestemte oss for at med det været som var meldt i dag var det nok best å klumpe seg sammen bakerst på tribuna i stedet for å stille oss forrest. Innledningsvis så det likevel ikke så aller verst ut. TIL så derimot tidvis aller verst ut, og det toppet seg da romsdalingene etter seks minutter fikk satt ballen i mål til 1-0.

Fra tribuna prøvde vi knapt femti frammøtte likevel å gjøre vårt for å mane «Gutan» til kamp, men om jeg skal være ærlig: Den førsteomgangen TIL leverte var en skandale! Omtrent halvveis i omgangen økte blåtrøyene til 2-0, og tidvis virket det som vi hadde mer flaks enn vi fortjente siden stillinga ikke var enda verre. Mye skyldtes utvilsomt uflaks hos Molde, men helt på tampen av omgangen vartet Vetle Skjærvik opp med ei superviktig redning på strek som gjorde at det ikke var verre enn to måls underläge til pause.

Da andre omgang tok til hadde TILs trenerteam tatt noen grep, og det så umiddelbart bedre ut. De rødhvite slet fortsatt med å trenge gjennom MFKs forsvar, men nå ble det skapt noen sjanser, og etter først å ha brent en god mulighet klarte i det 56. minutt vingback Leo Cornic å smelle ballen i nettet til 2-1.

Gleden over reduseringen ble dessverre kortvarig. Med et drøyt kvarter igjen av kampen fikk Molde først en straffe som ble satt i mål til 3-1, før de igjen scoret bare noen minutter senere. Med 4-1 så det nå ganske umulig ut, men vi trøstet oss samtidig med at det nå faktisk var uavgjort om vi så fjorårets kamp og denne under ett.

Etter at TIL hadde gjort en haug med bytter fikk Cornic nok en scoring, og med 4-2 var vi nå foran i sammendraget! Dette ville dessverre ikke Kristian Eriksen ha noe av, så litt inn i overtiden satte han inn 5-2, men så fikk TIL et frispark fra farlig posisjon lenge etter at overtiden kunne vært avsluttet. Svenske David Edvardsson (som jeg første gang så i hans barndomsklubb Grebbestad i 2018) ladet kanonen og fyrte av rett i nettet! 5-3, og 7-6 sammenlagt!

Dommeren blåste av, og etter å ha minnet spillerne på hva som forventes i neste kamp kunne vi prøve å få tørket flagg og bannere mest mulig før kursen ble satt mot Trøndelags hovedstad for oppladning til nye eventyr.

Vestnes Varfjell - Elnesvågen 2-1

Denne helga hadde jeg egentlig ikke tenkt meg på noen virkelig langtur, men etter at kampen Molde-Tromsø ble lagt til lørdag måtte alle planer kastes overbord. Jeg forlot derfor jobb litt tidlig, plukket opp Martin, og satte kursen nordover. Etter mange timer i bil deponerte jeg ham på ferjekaia på Vestnes, før jeg returnerte mot kommunesenteret for å se fjerdedivisjonskampen mellom Vestnes Varfjell og Elnesvågen.

Dette var for meg ikke en hvilken som helst kamp, det var nemlig mitt stadionbesøk nummer 800, og dette hadde også de lokale fanga opp. Før avspark fikk jeg derfor overrakt en spillertrøye fra klubben med nummer 800 på ryggen. Stor stas!

Det ble også tid til en liten prematch-vaffel, samt en lang og grundig prat med regionavisas utskremte medarbeider. Det ble så foretatt myntkast, og kampen ble satt i gang. Det ble raskt klart at det var gjestene som lå best an på tabellen, og at dette neppe var noen tilfeldighet. De klarte likevel ikke å bruke overtaket til å overliste de mørkeblås forsvar og keeper, og da hjemmelaget etter 11 minutter fikk et hjørnespark ble dette jaggu satt i mål til 1-0!

Elnesvågen fortsatte etter denne kalddusjen (Det var for øvrig et vær denne sene septemberkvelden som tilsa at kalddusjing burde være overflødig) å være det dominerende laget, men hjemmelagets målvakt leverte noen svært gode redninger som sørget for at da det ble pause sto det fortsatt 1-0.

Jeg ble i pausen etter å ha snakket litt også med lokalavisa invitert inn i VVILs sjarmerende garderobe. Der fikk jeg gjennom et tykt lag av dugg på brillene se og høre trenerens planer for å beholde ledelsen gjennom nye 45 minutter. Etterhvert kom dommeren og sa at pausen var over, så da var det bare å traske ut i regnet, som i mellomtiden var blitt enda heftigere, igjen.

Elnesvågen hadde tydeligvis også brukt pausen til å legge planer, og etter drøye åtte minutter kunne rødtrøyene juble for utligning til 1-1.

Etter dette begynte jeg å lure på om begge lag prøvde å drøye inn ett poeng, og tidvis var det mest interessante å se på hvor mye regn det faktisk ble. Det var heldigvis satt opp et lite telt foran klubbhuset hvor noen av oss kunne få litt tak over hodet, men en imponerende stor andel av de godt over 50 frammøtte holdt også stand på hovedtribuna.

Med sju-åtte minutter igjen av ordinær tid tok så kampen helt fyr! Vestnes Varfjell var i ferd med å sette opp en farlig kontring da de plutselig noe overraskende ble avblåst. Det viste seg at en av deres forsvarsspillere hadde blitt utsatt for noe ulovlig, og etter en rask prat med assistentdommeren fikk en av gjestenes spillere tildelt et rødt kort! Var dette det som skulle til for at hjemmelaget skulle få med seg alle tre poengene?

Dette ga iallfall ny energi til vertskapet og deres fans, men samtidig skapte også fræningene fortsatt ett og annet, så dette oppgjøret var på ingen måte avgjort. Jeg kikket nervøst på klokka, og innså at om jeg skulle være til kampen var over ville jeg måtte vente tre kvarter på neste ferge, noe som ikke fristet så veldig. Jeg snek meg derfor avgårde mot bilen, kjørte et par minutter på overtid mot utgangen av parkeringa, og til slutt turte jeg ikke å vente mer og suste avgårde mot fergekaia. Jeg ble siste bil som ble sluppet ombord, og etter å ha dratt til parkeringsbremsen sjekket jeg fotball.no.

Jammen hadde ikke vestnesingene klart det! Godt inn i overtiden hadde det kommet et vinnermål, og jeg hadde gått glipp av sannsynligvis ville gledesscener. Jeg følte likevel at det å komme seg til hotellet 45 minutter tidligere etter en svært fuktig breddekamp var verdt de minuttene jeg mista av kampen. 2-1 var iallfall sluttresultatet på en stort sett ganske underholdende kamp, selv om det var litt dødt deler av andre omgang.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Borgen - Skårer 5-2

Etter å ha fått en leveranse dopapir på døra fra Oslofjord Brass lot jeg Europa League være Europa League, og satte kursen mot Romerike for å avlegge et nytt besøk på en bane jeg bare hadde vært på en gang før. Etter en liten halvtime parkerte jeg, og begynte å vente på at det ble tid for sjettedivisjonskamp mellom Borgen og Skårer.

Jeg hadde ikke ventet lenge før Christian, Ole Jakob og Andreas også dukket opp, og sammen stilte vi oss på den lille tribuna for å se kamp. Basert på tabellsituasjonen var nok hjemmelaget klare favoritter, men innledningsvis var dette ikke lett å se, og da gjestene like etter at jeg hadde fortært en vaffel fikk satt ballen i mål til 0-1 var det absolutt ikke ufortjent. 18 minutter spilt, og mulighet for sesongens andre trepoenger for Skårer?

Hjemmelaget kom til et par store muligheter utover i omgangen, og fikk også ballen i mål, men dessverre for dem ble det annullert for offside, noe som virket som en helt riktig avgjørelse.

Like før pause ble også et hjørnespark ekspedert i tverrliggeren, men nok en gang måtte de blå skuffet se at det ikke ble scoring.

Det sto derfor fortsatt 0-1 da det ble pause, men vi ca tjue frammøtte hadde knapt fått begynt å se på kampen igjen etter hvilen før vertskapet lyktes med å krangle inn ballen etter et hjørnespark, og med 47:50 på min stoppeklokke sto det 1-1.

Skårer hadde fortsatt ikke gitt opp, og litt før vi passerte en time spilt i den småkjølige høstkvelden vartet de opp med et flott angrep som ga dem 1-2, og nytt håp. Ledelsen ble denne gangen ganske kortvarig, da det bare tok fire minutter før Borgen igjen hadde utlignet, og det sto 2-2.

Ganske nøyaktig et kvarter etter utligningen fikk vi så på ny en scoring etter et hjørnespark, og for første gang i kveld hadde hjemmelaget tatt ledelsen, med 3-2.

Gjestene fra Lørenskog kjempet videre i jakten på poeng, men to minutter før utløpet av den ordinære tiden kom det jeg mistenkte ville være spikeren i kista, da forsvar og målvakt ble overlistet så ledelsen ble økt til 4-2.. Nesten tre minutter på overtid kom så også 5-2, og da spillet ble gjenopptatt etter dette blåste dommeren nesten umiddelbart av kampen, så dette ble sluttresultatet.

Jeg takket de andre for selskapet, og hastet hjemover for å få varmet opp igjen mine kalde legger. Shorts-sesongen går nok mot slutten nå!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Helgerød - Nesjar 1-3

Jeg hadde igjen bestemt meg for å ta turen til Vestfold, og hadde egentlig satt meg en kamp klokka åtte som mål. På veien sørvestover stoppet jeg innom på Barkåker og hilste på de som hadde tatt turen til en tidligkamp der, før jeg inntok en Elkjøp i Sandefjord like ved en pågående brannslukking for å skaffe meg et nytt minnekort til det ene kameraet (Ikke spør hvorfor!). Da jeg kom ut av butikken innså jeg at ved å dra til en 1930-kamp her i byen i stedet for den planlagte 20-kampen noe lenger sør ville jeg være betydelig tidligere hjemme, så da ble det sånn. Jeg kjørte rundt bykjernen, og parkerte ved åstedet for sjettedivisjonsoppgjøret mellom Helgerød og Nesjar.

Før avspark hilste jeg på dommeren, og vekslet også noen ord med dommerveilederen som hadde tatt plass på det som må være en av fotballnorges minste tribuner. (En enkel kasse-benk med skilt fra firmaet som hadde sponset materialene.)

Kampen kom i gang, og det ble for meg raskt klart at dette var et oppgjør i toppen av divisjonen, der Nesjar jager på for å ta igjen tredjelaget til Flint på plassen over seg. Til å være sjettedivisjon var nivået ikke så verst, og jeg fikk etterhvert inntrykk av at blåtrøyene fra Helgeroa var et lite knepp farligere enn vertskapet.

I et stadig svinnende dagslys og med flomlys som var mer til pynt enn de hadde noen faktisk funksjon kom Helgerød (Forvirrende med så like stedsnavn) innimellom til noen halvfarligheter, men det var på ingen måte ufortjent da gjestene tok ledelsen etter halvspilt omgang. 0-1 kom etter et flott angrep, og Nesjar øynet nå igjen kontakt med laget foran seg på tabellen.

Like etter dukket også Anders opp, så da hadde jeg selskap resten av kampen. Hjemmelaget slet nå med å skape noe særlig, og like før pause fikk blåtrøyene nok et fortjent mål, denne gangen etter at et hjørnespark aldri ble klarert og endte opp som 0-2.

Etter en effektiv pause kom kampen igjen i gang, og nå hadde rollene snudd ute på kunstgresset. Helgerød virket nå mye friskere enn før hvilen, og etter et kvarters spill var det de gulgrønnes tur å score på corner, og dermed redusere til 1-2.

Ikke lenge etter scoringen fikk hjemmelaget en enorm mulighet til å utligne etter at keeper rotet litt ute ved sekstenmeteren, men ballen trillet utenfor og gjestene hadde sluppet med skrekken. Foran knapt tjue tilskuere jobbet de tilreisende seg nå etterhvert mer inn i kampen igjen, men det virket fortsatt helt vidåpent hvordan dette skulle ende.

Dessverre for de lokale (Anders hadde for øvrig kjøpt et gulgrønt skjerf til meg, så nå måtte kanskje jeg også holde med hjemmelaget) ble det ikke flere mål bak Nesjar-keeperen. I det 87. minutt kom derimot spikeren i kista da Nesjar fikk satt inn 1-3, som også ble sluttresultatet.

Jeg takket Anders for laget, og satte kursen tilbake mot hovedstaden. Turen ble litt lengre enn håpet, for ingen kveldstur langs E18 i Vestfold er vel komplett uten en lengre omkjøring pga veivedlikehold, men jeg kunne trøste meg med at Fokserød-Jarlsberg er betydelig kortere enn Grelland-Jarlsberg som den sørgående trafikken måtte forholde seg til.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.