Idd 2 - Torp (1-3)

Denne tirsdagen var det ventet storinnrykk til Østfolds sørende, så jeg plukket etter jobb opp Terje, før vi skjønte at det var noe togkluss som gjorde at ankomsten til Jon Are og Andreas var ganske uviss, så vi kjørte til et nytt pickup-point. Etter å ha forsert litt trafikk fikk vi de to siste stappa inn i baksetet, og så fortsatte ferden sørover langs E6 før vi etterhvert svingte innover mot Halden, passerte Fredriksten festning, forsvant inn i skogen, og til slutt kunne parkere ved en flott gressbane hvor det skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom andrelaget til Idd og Torp.

Grunnen til det forventede storinnrykket var at på Nyborg som idrettsplassen her på Aspedammen heter, så har det de siste årene blitt spilt svært lite fotball. Dette er selvsagt en liten skandale, ettersom det vi ved ankomst fikk se var et helt nydelig anlegg, med et sjarmerende klubbhus litt bak det ene målet, og gode parkeringsmuligheter på en grusbane på andre sida av veien fra gressbanen.

På plass møtte vi flere av «the usual suspects», og det strømmet inn mot kampstart også til flere. Vi landet etterhvert på at det måtte ha vært nær femti tilskuere tilstede totalt, hvorav 13 var sjekket inn i Futbology. Det ble naturlig nok mye banehoppingsprat på den litt slitne tribuna mens vi ventet på avspark, men da kampen hadde kommet i gang la jeg ut på min vanlige runde rundt banen. Jeg fikk etterhvert selskap av noen av de andre, og da fikset Jon Are dette blinkskuddet som fort kunne vært et platecover for et obskurt køntriband.

Ute på gressmatta var det gjestene fra Fredrikstads østkant som hadde tatt litt tak i kampen, men lenge slet de med å få noe uttelling. Idd 2 kom på sin side innimellom på noen angrep de også, men heller ikke de hvitkledde klarte å få ballen i mål. Apropos draktfarger, så var det unektelig litt spesielt at dommeren tillot at hjemmelagets målvakt spilte i en trøye som var til forveksling lik gjestenes utespillertrøyer!

Det hadde begynt å gå mot pause, og jeg hadde begynt å gå mot kiosken, da Torp endelig klarte å få hull på byllen. I det 43. minutt kom 0-1, før vi også fikk 0-2 bare halvanna minutt senere.

0-2 var også stillinga da lagene gikk i garderoben, og etter å ha kjøpt og fortært en is innså jeg at det å stoppe på vei til kampen for å kjøpe en ny boks myggspray hadde vært en genistrek.

Etter hvilen fikk vi en redusering til 1-2 før minuttet var spilt, så nå ble det definitivt et noe høyere spenningsnivå i kampen. Det var nok dette som medførte at utover i andre omgang ble det mer og mer klaging på dommeren, uten at jeg vil påstå at så veldig mye av dette var veldig fortjent. Heldigvis roet klagingen seg noe etterhvert, og da Torp rett før det var spilt 88 minutter satte inn 1-3 hadde plutselig ikke Idd 2 stort annet enn æren å spille for de siste minuttene.

Det ble ikke flere scoringer verken i ordinær tid eller tilleggstiden, og dermed kunne bortelaget glade juble for tre poeng da dommeren blåste av, mens jeg tok med meg passasjeren mine tilbake til bilen og via en svipptur over grensa for å fylle bensin sørget for at vi kom oss tilbake til Oslo etter en finfin tur til Østfold.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Öster - Elfsborg 0-1

Etter å ha forlatt den tidlige kampen jeg hadde sett ventet halvannen times kjøring gjennom Småland i retning Växjö. Her fant jeg fram til bydelen hvor stadion ligger, fant en parkeringsplass, og tuslet via en liten kikk på det gamle stadionet bort mot borteinngangen til åstedet for Allsvenskan-matchen mellom nyopprykkede Öster og mitt kjære Elfsborg.

Før jeg kom meg inn og tok panoramabildet du ser over her måtte jeg forsere en helt forferdelig kø. Öster kjørte et voldsomt kontrollregime i inngangen, og køen gikk saakte framover. Jeg begynte å bli bekymret for om jeg ville være på plass i tide til kampstart, men heldigvis, litt over ti minutter før det skulle brake løs hadde jeg funnet meg en plass i forreste rekke på kortsida.

Ved innmarsj ble det kjørt en helt vill kaostifo med kasteruller, blussing og masse flagging. Herlig å være en del av dette gulsvarte koket! Et lite minutt på overtid pga rydding av greiene som var kastet mot banen kom så kampen i gang, og det var bare å renske halsen og synge som besatt.

Etter noen minutter ble min sidemann med det store Elfsborgsläktaren-flagget sliten av flagginga og spurte om jeg kunne avløse ham litt. Jeg er jo ikke akkurat fremmed for litt flagging, så denne utfordringa tok jeg på strak arm. Da han nesten en halvtime senere spurte om jeg ikke ble sliten måtte jeg som sant var si at dette var ingenting, jeg hadde definitivt prøvd flagging under verre forhold med mitt lag hjemme i Norge, Tromsø.

Tross god innsats fra tribuneplass, det sto fortsatt 0-0 da lagene gikk i garderoben, men jeg hadde en følelse av at Elfsborg hadde mer inne enn det de hadde fått ut i første omgang.

I andre omgang kasta jeg jakka, og fortsatte å flagge, og i det 52. minutt fikk di gule et hjørnespark. Sebastian Holmén (som jeg besøkte barndomsklubben til i fjor) satte ballen i nettet, og man kan på videoen til svenske Max se meg rive opp flagget litt til høyre for mål og feire 0-1-ledelsen!

View this post on Instagram

A post shared by Sports on Max 🇸🇪 (@sportsonmaxse)

Etter dette fortsatte vi fra tribuneplass å støtte Eleganterna, gjennom en del press fra hjemmelaget, gjennom en del misbrukte sjanser til å øke ledelsen, gjennom fem lange overtidsminutter, og da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 0-1, og vi kunne glade feire tre poeng sammen med spillere og støtteapparat.

I tillegg til at jeg hadde fått fullført allsvenskan igjen (Jeg fikk den jo også komplett mot Sirius i fjor), så var det rørende å høre at i det jeg forlot stadion og gikk mot bilen, så var det fortsatt en gjeng som sto igjen på stadion og sang for lagkaptein Johan Larsson som har vært ute av laget en god stund.

På plass i bilen ventet en seks timers kjøretur tilbake til Oslo, men denne ble gjort lettere ikke bare av Elfsborgs seier, men også av at TIL klarte å putte to mål på overtid på Ekeberg så også Gutan kunne ta med tre poeng hjem.

Jönköping United SC - SK Beduinerna 3-0

Etter først å ha funnet en gratis orkesterkonsert på torget, og deretter spist et bedre måltid sov jeg meg gjennom Trollhättan-natten før jeg søndag morgen sjekket ut av hotellet og satte kursen sørøstover. Etter noen timer kom jeg fram til dagens første destinasjon, fant en parkeringsplass, og spaserte bort til banen hvor det skulle spilles kamp i division 6 (dvs nivå 8, det laveste i Småland) mellom Jönköping United og Beduinerna.

To ting slo meg ved ankomst her på Rocksjövallen som lå idyllisk til ved den østligste og mest idylliske av de to små sjøene rett sør for Vättern: Hjemmelaget så ut til å være noe internasjonalt fotballag, hvor internkommunikasjonen vekslet mellom spansk, engelsk og tysk, samt at jeg nå for første gang skulle bivåne en kamp med to dommere ute på banen i stedet for de vanlige variantene med en hoveddommer med to assistenter langs linja eller én hoveddommer alene.

Gjennom første omgang bølget spillet fram og tilbake, men jeg syntes kanskje hjemmelaget virket et lite knepp kvassere uten at de klarte å få noe uttelling fra dette. Gjestene hadde for øvrig også et par store muligheter som de misbrukte, så det var på ingen måte noen enveiskjørt omgang. Foran noenogtretti tilskuere var lenge det spenningsmessige høydepunktet om robotgressklipperen som plutselig kom ut fra ladestasjonen skulle foreta en banestorming, men den forholdt seg lydig til linjene og forsvant bak motsatt mål for å klippe grøntområdet der.

Helt på tampen av omgangen fikk så de internasjonale i sine hvite trøyer et hjørnespark som ble kriget i mål. Krigingen innebar dessverre en forseelse, og den ene dommeren var veldig frampå med fløytebruken. Scoringa ble derfor til store protester omgjort til et straffespark.

Jeg ble selvsagt for sen til å få filmet straffen skikkelig, men fikk akkurat med meg at ballen smalt i tverra og inn til 1-0, ca 50 sekunder inn i overtida.

1-0 sto seg til pause, og mens lagene trakk inn i garderoben tuslet jeg ned mot bredden av Rocksjön, bare for å oppdage at akkurat som jeg trodde var her helt ulevelige forhold på grunn av svermer av mygg, men jeg fikk i det minste se to stokkender komme svømmende ut av sivet før jeg igjen gikk opp til banekanten.

Noe av det første som skjedde var noe jeg må si var en massiv feilvurdering av den ene dommeren. En JUSC-spiller hadde blitt felt uten at noen av de to dommerne fikk det med seg, og da det ble et stopp i spillet ville han diskutere dette med han som sto nærmest. Dette var i og for seg ikke noe problem og dommeren gjorde det klart at han ikke hadde sett hva som skjedde og da kunne han ikke dømme noe, men da lagets målvakt, som også var lagkaptein kom til for å bistå sin lagkamerat fikk han umiddelbart gult kort. Hadde han ikke hatt kapteinsbindet på armen hadde jeg støttet dommeren fullt og helt her, men dette er vel akkurat en sånn situasjon som regelen om at lagkapteinen har lov å snakke til dommeren er der for?

Hjemmelaget var naturlig nok ganske frustrerte som følge av dette og en del andre situasjoner, men lot ikke det gå ut over det de presterte på den noe humpete gressmatta. I det 53. minutt kom 2-0, og fem minutter senere kom også 3-0. Nå mistenkte jeg at det hele var avgjort.

Begge lag kom til en del store sjanser, men samtlige ble misbrukt i det lette regnet som hadde senket seg over byen, og da vi etter noen minutters overtid fikk sluttsignalet kunne Jönköping Uniteds spillere glade juble for tre poeng.

Selv inntok jeg igjen bilen, og satte kursen videre sørøstover med mål om igjen å få komplettert Allsvenskan.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Skoftebyns IF - Sjuntorps IF 2-5

Etter å ha forlatt Torsbovallen inntok jeg bilen, satte AC-en på full måking, og satte kursen til andre sida av elva. Etter å ha passert gjennom sentrum kjørte jeg forbi SAAB-museet og en sluse, før jeg plutselig var framme ved åstedet for dagens neste kamp, et oppgjør i division 5 (dvs nivå 7) mellom Skoftebyn og Sjuntorp.

Det første som slo meg ved ankomst var at etter å ha vært inne i en ganske langvarig rekke med naturgressbaner var det litt kjedelig å nå måtte ta plass ved en kunstgressmatte. Underlaget stoppet likevel ikke publikum fra å dukke opp, og det var spesielt imponerende hvor mange som hadde tatt (den riktignok ikke veldig lange) turen fra Sjuntorp og hit til Trollhättans sørside. (Jada, teknisk sett er Granngården der jeg var for et par uker siden lenger sør, but still).

Da klokka ble fire startet kampen, og innledningsvis var det gjestene med sine blå drakter som så sterkest ut. Typisk nok scoret da Skoftebyn på sitt første angrep, og med 3:30 på klokka sto det 1-0.

Gjestene ble selvsagt ganske frustrerte, men de jobbet på, og etter sju og et halvt minutt av kampen ble et hjørnespark satt direkte i mål på et vis som ville imponert selv Morten Gamst Pedersen. 1-1 og en svært fornøyd målscorer.

Jeg syntes fortsatt gjestene virket et lite knepp sterkere enn vertskapet, men det var likevel de hvitkledde som fikk neste mål, rett før omgangen var halvspilt suste en av dem gjennom og spilte ballen til en lagkamerat som Sjuntorp-forsvarerne mente var offside. Assistentdommeren var ikke enig, og dermed sto det 2-1.

Fem minutter før pause var det så bortelagets tur igjen, og 2-2 ble dermed stillinga inn til pausen. Jeg gikk opp på balkongen foran det moderne klubbhuset og satte meg ned litt på en av stolene der for å slappe av litt. Med litt nye krefter kunne jeg dermed snike meg ned derfra igjen litt etter at andre omgang var blåst i gang.

I andre omgang fortsatte spillet å bølge fram og tilbake, men lenge uten de helt enorme målsjansene. Det vi derimot fikk se var en av bortelagets innbyttere som sparket bort en ball som skulle brukes til et raskt innkast, og dermed pådro seg et velfortjent gult kort.

Ikke lenge etter dette fikk så en av blåtrøyene en smell i hodet som var såpass hard at dommeren ga klarsignal til de andre på banen at de kunne gå og drikke litt vann mens han ble sjekket. Det virket heldigvis som om han ikke fikk verken noen varige eller kortsiktige men av dette.

I det 69. minutt kom en scoring som holdt på å ta knekken på en på Sjuntorps lag. Ikke fordi han ble truffet av ballen, men fordi når hele laget stormet sammen for å juble for å ha tatt ledelsen 2-3, så lå han igjen og vred seg i smerter når klynga gikk i oppløsning. Dette var nok medvirkende til at da ledelsen ble økt til 2-4 8 minutter senere var feiringen av en langt mer sivilisert art.

Rett før full tid ble også 2-5 satt inn mens jeg sto og snakket med den semi-lokale groundhopperen Christer som også var på plass med kamera, og dermed ble de tre overtidsminuttene aldri spesielt spennende. Kampen ebbet ut med en komfortabel borteseier, og jeg dro inn til sentrum for å finne hotellet mitt og samle krefter før en lang søndag ventet.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Trollhättans BoIS - Wargöns IK 1-2

Etter en god natts søvn i Halden ble grensa krysset, og etter litt panting og påfyll i bagasjerommet fortsatte ferden sørover, før jeg i Uddevalla svingte østover. Etterhvert kom jeg fram til nordvestsida av elva mellom Vänern og Göteborg, og fant her fram til stadionanlegget hvor det skulle spilles kamp i division 4 mellom Trollhättans BoIS og Wargöns IK.

Etter å ha betalt meg inn (Null problem å bruke kontanter her) tok jeg først plass på den lekre tribuna, og fikk herfra se hjemmelaget sette inn en liten spurt i starten av kampen, før gjestene tok mer over. Det var likevel ikke stort å fortelle om fra denne førsteomgangen, bortsett fra at publikumsoppmøtet var på over 200, og at hjemmelaget hadde en herlig liten supportergruppe i det ene hjørnet.

Som sagt, ikke veldig mye å skrive hjem om etter første omgang, der de to høydepunktene kanskje var for det første da en av hjemmelagets menn prøvde seg på en frekk variant ved å sette raskt i gang på et frispark hvor han så at Wargön-spillerne fulgte dårlig med. Dette kunne kanskje blitt en suksess om det ikke hadde vært at de eneste som fulgte mindre med enn motspillerne hans var medspillerne! Den andre situasjonen skjedde like før dommeren blåste til pause, og det var mye krangling om et innkast. Dommeren ga kastet til bortelaget, hvor han som skulle ta kastet utnyttet denne muligheten til å kaste ballen i bakhodet på en medspiller så den spratt rett ut til kast til motstanderne…

Da det ble pause sto det dermed fortsatt 0-0, og som jeg hørte noen si ved sidelinja: Hjemmelaget fikk ikke til å spille på gresset, og bortelaget kunne bare spille på kunstgress.

Da andre omgang kom i gang ble det andre boller! Etter 52 minutter av kampen fikk vertskapet et frispark, og dette ble slått inn i feltet, hvor det etter litt kaos og en tur ut mot kanten endte med at ballen smalt i nettet til 1-0!

Hjemmesupporterne vartet nå opp med en banderoll med et budskap om opprykk, men dessverre for dem, Wargön bet seg nå fast på banehalvdelen foran BoIS-keeperen, og til slutt endte ballen også her i mål, så det sto 1-1.

De grønne fra øverenden av elva hadde nå en periode hvor de i stor grad kjørte kampen, men det ville seg ikke foran mål for dem. Samtidig kom også rødtrøyene på jevnlige besøk i motsatt ende av banen, men heller ikke her ble det virkelig farlig. Det begynte å se ut som om det gikk mot poengdeling da Wargön i det 84. minutt tok et frispark fra ganske langt hold. Ballen flakket litt fra side til side gjennom lufta, og vips hadde den overlista keeperen så det sto 1-2!

Tross en voldsom sluttspurt fra Trollhattans BoIS lyktes det ikke for dem å få ballen i mål flere ganger, så da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 1-2 og gjestenes spillere og supportere kunne juble for 1-2, eller iallfall de av spillerne som ikke ble innblandet i knuffinga som oppsto like etter kampslutt. 

Selv hastet jeg bortover en støvete parkeringsplass, fant bilen, og satte kursen mot nok en kamp, nå på sørøstsida av elva.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Selbak - Ekholt 2-5

Nok en kveld der en bane som har blitt splitta i Futbology var reisemålet, så jeg satte etter jobb kursen sørover fra hovedstaden i retning Østfold. Siden jeg hadde god tid tok jeg vei nummer 120 sørover, og etter en pitstop for litt pytt i panne kom jeg til slutt fram til gressbanen hvor det skulle være fjerdedivisjonskamp mellom Selbak og Ekholt.

Mitt forrige besøk her på Sellebakk i den østlige delen av Fredrikstad var altså på kunstgressbanen, mens det nå var langt grønnere jaktmarker som ventet, og attpåtil gjorde at jeg hadde fullført fjerdedivisjon i Østfold. Mens jeg satt på tribuna og ventet på avspark fikk jeg selskap av Tom som også var på tur, og jeg så også at Anders var på plass, noe som ikke var spesielt overraskende ettersom han bor rett rundt hjørnet.

Da kampen kom i gang var det hjemmelaget som innledningsvis så sterkest ut, og det var nok ikke mange av de rundt 80 frammøtte som ble overrasket da de grønne i det 14. spilleminutt tok ledelsen 1-0.

Det som kanskje var mer overraskende var at etter at de grønnhvite hadde tatt ledelsen, så lot de gjestene fra Moss overta initiativet i kampen helt. De mørkeblå fikk blant annet en corner hvor det bare var en svært god redning som forhindret utligning.

Det var denne fredagskvelden en ganske kraftig, og rimelig kald vind som blåste over banen, så da speaker kunngjorde at i anledning fotballtrøyefredag var det gratis is i kiosken medførte ikke dette akkurat noe rush i retning den lille bua mellom de to banene. Et lite rush var det derimot i retning hjemmelagets mål, og knappe 7 minutter før pause ble ballen satt i mål til 1-1.

Det var fortsatt balanse i målprotokollen da lagene gikk i garderoben, mens jeg gikk til kiosken for å skaffe meg en rykende varm vaffel (Langt mer fristende enn is under disse forholdene). Jeg ble herfra og ut kampen stående og utveksle groundhopping- og andre røverhistorier med Tom og Anders, og snart var spillet i gang igjen.

Etter pause fortsatte spillet mye som i siste del av første omgang, og etter 11 minutter fikk gjestenes kaptein et stjernetreff som sendte ballen rett i nettet så det sto 1-2. Litt etter at omgangen var halvspilt slo så Selbak tilbake og det sto igjen 2-2. Tom, som hadde sett flere seksmålskamper i det siste ble nå ganske oppspilt da han innså at det kanskje kunne skje igjen.

Begge lag hadde noen sjanser, men jeg syntes fortsatt det var gjestene som så skumlest ut nå, og i det min stoppeklokke passerte 84 spilte minutter gikk de opp i 2-3, igjen med nok en scoring av lagkaptein Måleng. For virkelig å toppe det hele fullførte samme mann sitt hattrick rett etter at overtiden hadde startet, og med 2-4 og tomålsledelse så nå lite ut som om hjemmelaget skulle få noe ut av denne kampen.

I etterkant av denne scoringen pådro Selbaks trener seg gult kort, og siden dette tok litt tid å administrere ble det en del tilleggstid. Dette utnyttet Ekholt til å øke sin ledelse ytterligere, så da dommeren blåste av hadde det blitt 2-5, og en solid seier for bortelaget. Tom måtte på sin side litt mellomfornøyd se at rekka hans med seksmålskamper nå hadde blitt en rekke med kamper med minst seks mål.

Jeg takket de andre for selskapet, inntok bilen, og satte kursen videre sørover for en kjapp overnatting i utkanten av Halden, før helga skulle fortsette med nye eventyr i Sverige.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Løten - Ridabu 1-2

Nok en mulighet for å ta en bane som er utskilt fra et anlegg som tidligere lå som én enhet i Futbology ventet denne torsdagskvelden, så siden jeg hadde fått bekrefta at kampen kom til å gå på gressbanen satte jeg kursen nordover gjennom en relativt fæl trafikk på E6. Det verste roa seg heldigvis etter Kløfta, så etter et lite pitstop i Romedal kunne jeg parkere ved banen hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Løten og Ridabu.

Sist jeg var på Løten på kamp var det så tett tåke at man nesten ikke så kunstgressbanen, men i kveld var det tross noen truende skyer i horisonten relativt greit vær. Til avspark dukket flere kjente opp, men jeg forlot dem etter å ha hilst for å gå ned og fotografere litt ved kanten av banen som gjorde at jeg fullførte fjerdedivisjon Indre Østland. Herfra fikk jeg se kampen bølge fram og tilbake, akkompagnert av tromming og sang fra den purunge lille supportergruppa til bortelaget som også var på plass.

De to involverte lagene har en lang historikk med rivalisering, og da det tidlig i kampen kom et sammenstøt hvor gjestenes keeper ble liggende nede så man at det var et ganske høyt tenningsnivå som lå latent her. Heldigvis roet ting seg ned, og målvakten kom seg etterhvert på beina igjen så kampen kunne fortsette ute på den flotte gressmatta.

Som nevnt var det noen skumle skyer i horisonten, og etter hvert begynte de å slippe ned noen svært uønskede regndråper. En god del av det som på det meste må ha vært oppimot 150 tilskuere klemte seg sammen under taket foran garderobebygget, noen befant seg i bilene sine, mens noen nok også forsvant hjem, selv om det når sant skal sies ikke var mer regn enn at det var til å leve med.

Vi nærmet oss halvspilt førsteomgang da det endelig smalt for de for anledningen offwhite fra Hjellum ved Svartelvas utløp. Ballen satt i mål til 0-1, og naturlig nok ble det stor jubel fra bortesupporterne.

0-1 sto seg til pause, og som vanlig måtte de lokale vaflene inspiseres. Etter å ha konsumert denne kom andre omgang av kampen, og nå begynte jeg å lure på om det faktisk skulle bli så mye regn at jeg måtte hente regnjakka i bilen.

Jeg sto imot presset om å snike meg til bagasjerommet, og fikk i stedet se bortelaget feste et visst grep om kampen. Målene lot likevel vente på seg, men med et kvarter igjen av ordinær tid i kampen kom 0-2, og nå mistenkte jeg at det ikke fantes noen vei tilbake for vertskapet.

En morsom liten kamp i kampen var forresten de to tidligere eliteserieprofilene Marcus Pedersen og Aleksander Melgalvis, som nå spilte på hvert sitt av de to lagene som var i aksjon. Melgalvis var stort sett tryggheten selv i Ridabu-forsvaret, og han bidro også til å roe ned både lagkamerater og støtteapparat i situasjoner hvor det kokte i hodene til både den ene og den andre. Pedersen på sin side vant veldig mange dueller, men slet med at ingen var på plass for å plukke opp nedfallsfruktene fra disse duellene.

Jeg hadde som sagt en følelse av at kampen var avgjort, men i det vi gikk inn i overtiden klarte løtensokningene å få satt inn en redusering til 1-2. Skulle vi få en litt sensasjonell opphenting?

Blåtrøyene lyktes ikke med å skape mer, så da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 1-2, og vi fikk se nydelige jubelscener mellom Ridabu-spillerne og deres tilreisende supportere.

Jeg slo på vei mot bilen av en liten prat med nevnte Melgalvis, og lovet å ta turen til Black River Park når gressbanen der er klar for kamp. Deretter var det bare å sette seg i bilen og ta turen tilbake til Oslo med radiosporten på bilstereoen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.