Etter gårdagens besøk hos en av de mest venstreradikale fotballklubbene i Tyskland var det helt andre fortegn som ventet meg i dag. Jeg stakk innom et bakeriutsalg på jernbanestasjonen og kjøpte meg et rundstykke med rå svinekjøttdeig på (Takk til Pyro & Pivo for tipset), og hoppet deretter på et tog sørøstover, met Brandenburgs nest største by, og den største byen i det tospråklige området hvor man foruten tysk også benytter seg av det slaviske språket sorbisk. Vel framme la jeg ut på en tjue minutters gåtur, og kom så fram til stadionet hvor det var klart for 3. liga-kamp mellom FC Energie Cottbus og SpVgg Unterhaching.
Det gikk veldig greit å komme seg inn på stadionområdet, men å komme seg til riktig tribune viste seg å ikke være like enkelt. Engelsktalende vakter var det langt mellom, men til slutt fant jeg en som hadde nok autoritet til å få åpnet den døra jeg måtte gjennom for å komme meg opp til øvre del av hovedtribuna. Jeg merket straks jeg kom opp dit at da jeg trodde jeg hadde bestilt plass med sola i ryggen hadde jeg bomma. Her var det lav ettermiddagssol rett i fleisen, så å se noe av det som skjedde på banen kom til å bli en utfordring.
Jeg nevnte innledningsvis at det var andre politiske fortegn som ventet meg her i Cottbus enn det jeg hadde opplevd i Potsdam dagen før, men tross at Energie er kjent som en av de fotballklubbene i Tyskland som har hatt mest problemer med nazister på tribunene slapp jeg heldigvis unna noen negative opplevelser i dag. På stadionet som hadde fire ganske ulike tribuner bundet sammen av hjørneseksjoner som heller ikke passet sammen med noe av det andre var den kortsida hvor hjemmefansen holdt til i ferd med å bli fylt opp, og jeg hadde da jeg gikk forbi sett at det ble delt ut ballonger, så her skulle det visst bli tifo.
En litt spesiell detalj her var at spillertunnelen var midt på supporter-kortsida, så gjestene fikk en massiv pipekonsert da de gikk i garderoben etter oppvarminga. Da kampen kom i gang ble ballongene brukt slik de skulle for å lage flotte røde og hvite striper på tribuna, og til sang med noen veldig imponerende desibel-topper innimellom ble hjemmelagets menn jaget framover i jakten på fortsatt tabelltopp. Innledningsvis var det likevel ikke veldig tydelig at dette var topp mot bunn, og Unterhaching sto godt imot fram til det endelig lyktes for vertskapet å trenge gjennom forsvaret i det 25. minutt. 1-0, og stor jubel.
Energie tok nå mer og mer over, men det var likevel helt utrolig at ikke de for anledningen sortkledde utlignet fem minutter før pause. Vi fikk likevel ikke flere mål før pause, så lagene gikk i garderoben med 1-0 på storskjermene. Selv tok jeg meg en tur bak tribuna for å se om det var mulig å få tak i noe å drikke, og etter å ha fått meg et beger med rødbrus fant jeg ut at jeg skulle ta et sidebytte i andre omgang for å se om det hjalp med vinkelen på sola, som i takt med at den sank på himmelen hadde blitt mer og mer slitsom.
Det var betydelig mer glissent i denne enden av tribuna enn der jeg hadde oppholdt meg i første omgang, og som en bonus fikk jeg nå også med meg hva de 70-isj bortesupporterne foretok seg. Jeg hadde likevel knapt satt meg før en Unterhaching-forsvarer var uheldig i et forsøk på å klarere ballen, og sendte den i en vakker bue over egen målvakt, og med 48:10 på klokka sto det 2-0.
Etter dette ble kampen aldri spennende. Vertskapet var nærmere å sette sitt tredje enn gjestene var å redusere, og det mest dramatiske var kanskje en situasjon der Cottbus-keeperen ble skadet. Etter litt behandling kom han seg heldigvis i drift igjen mens sola sakte forsvant ned mot horisonten i vest.
Da sola hadde forsvunnet ble det fort kaldt på tribuna, men det var ikke lenge igjen av kampen, og da dommeren etter noen hektiske sluttminutter blåste av kampen sto det fortsatt 2-0. Jeg forlot raskt stadion, og hørte helt bort til supporterkneipa Die Rote Karte et lite stykke unna stadion lyden av jubel og feiring.
Togtidene var selvsagt lite tilpasset kamptidene, så jeg måtte vente nesten en time, men til alt hell fant jeg en sjappe på stasjonen som solgte vaniljecola! Etter en begivenhetsløs togtur tilbake til Berlin kunne jeg så finne tilbake på hotellet og få av meg noen lag med klær før jeg la ut på jakt etter en ørliten dönerteller til kvelds (og som en bonus viste det seg at den sjappa jeg valgte å handle på også hadde baklava!).
Etter nesten to uker uten fotball hadde jobben sendt meg til Berlin for et torsdag-fredag-oppdrag. Terskelen var da ganske lav for å bli igjen til søndag for egen regning og risiko, så som tenkt, så gjort. Etter å ha takket kursdeltakerne for to fine dager sjekket jeg på ny inn på hotellet på Alexanderplatz, skiftet på meg varme klær, og fant en S-bahn i retning Potsdam. På nest siste stopp gikk jeg av og tuslet så gjennom sentrum av filmbyen Babelsberg opp mot stadionet hvor det skulle spilles regionalligakamp mellom SV Babelsberg 03 og ZFC Meuselwitz.
Jeg var alt for tidlig framme, så jeg tok meg først en spasertur rundt stadionanlegget, før jeg slo meg ned på en benk og hørte noen episoder Lateral mens jeg ventet på at portene inn til stadionet oppkalt etter den revolusjonære Karl Liebknecht skulle åpne. Da vi endelig en time før kampstart slapp inn ble veien til grillen kort, og jeg sikret meg en lekker nakkekotelett klemt ned i et rundstykke. Smakte nydelig med litt sennep på!
Jeg hadde kjøpt meg et sete på hovedtribuna hvor det hang en discokule og snurret oppunder taket, men det ble raskt klart for meg at brorparten av dagens publikum holdt seg på motsatt langside, som var en ren ståtribune. Også på kortsidene var det ståtribuner, men i dag var det kun den i sørøstenden av banen som var i bruk. Bortefans så jeg bare noen få av innimellom på sittetribuna, og på det inngjerda bortefeltet var det ingen fra Thüringen denne fredagskvelden.
Da avspark nærmet seg la jeg merke til at supportergruppene Connection 144 og Bricconi begge kjørte med sine bannere hengt opp ned i kveld av noen grunn. Det var uansett bra trøkk på langsida bak det store Filmstadt Inferno-banneret, og innimellom hørte jeg noen lyder også fra kortsida hvor en gjeng som kalte seg Los Consortos hadde sitt tilholdssted. Det passer kanskje nå å nevne at «nulldrei» er en ikke bare litt venstreorientert klubb. Det er nok ikke tilfeldig at stadionet er oppkalt etter en kommunistisk pionér fra tiden rundt forrige århundreskifte, og om klubben som sådan er solid plassert på venstresida, så er ikke supporterne mindre radikale. Faktisk oppdaget jeg at to politikere fra motsatt side av høyre-venstre-aksen i 2020 hadde levert et nipunkters spørsmål til delstatsregjeringen om hva de ville foreta seg mot den «venstreekstreme fanscenen til SV Babelsberg 03».
Uansett politisk ståsted, det var en imponerende oppvisning vi fikk fra de svartkledde på ståfeltet, mens deres hvitkledde helter ute på banen etter en god start slet litt mer med å henge med. Det kom stadig opp bannere, først noen støtteerklæringer til Ukraina og så til den fengsla antifascisten «Nanuk». Mens jeg fulgte med på bannerne skjønte jeg hvilken vei det så ut til å bære ute på banen, og overraskelsen var ikke veldig stor da bortelaget i det 33. minutt gikk opp i 0-1. Et skår i gleden for de røde var det nok at lagets kaptein samtidig ble liggende igjen i feltet og måtte ha behandling, men han kom seg etterhvert på bena igjen.
Noen minutter senere kom gjestene til noen helt enorme sjanser til å doble ledelsen, men det kom ikke flere mål før pause, så da lagene gikk i garderoben sto det fortsatt 0-1. Jeg benyttet anledningen til å få tilbake litt blodomløp i bena ved å gå noen turer fram og tilbake på tribuna før jeg avla toalettet en visitt som holdt på å bli riktig så dramatisk da dørhåndtaket falt av døra da jeg var på vei ut igjen!
Da kampen tok til igjen hadde vertskapet gjort et par bytter, uten at det lot til å hjelpe noe særlig. Det aller meste handlet om gjestene, men litt før kvarteret var spilt av andre omgang fikk Babelsberg en håndsrekning fra dommeren. Etter en hendelse jeg ikke helt fikk med meg ble det delt ut rødt kort til en Meuselwitz-spiller, og med 11 mot 10 jevnet ting seg litt mer ut.
Alt fem minutter etter utvisningen ble det levert et imponerende langskudd som smalt i stolpen bak bortelagets keeper, og herfra og inn var det stort sett bare spørsmål om det skulle bli 0-1 til slutt, eller om utligningen skulle komme. Ved et par situasjoner ble det ropt etter straffe, men den sortkledde hørte ikke på det øret, så da det ble varslet fire minutters nachspielzeit var det fortsatt bare en ettmålsledelse som måtte hentes inn.
Overtiden ble innledet med en skade (Hvor genialt er det ikke å bruke dette til å reklamere på storskjermen for et apotek?), og da denne var håndtert var godt over halve den varslete overtiden over. Det overrasket derfor ingen da spillet fortsatte etter at de fire minuttene var passert, men da hjemmelaget fikk et frispark etter drøyt 96 minutters spill mistenkte jeg at dette nok kom til å bli noe av det siste som skjedde i kveld. Fra 18 meters hold ble det fyrt løs, og med 96:45 på min stoppeklokke smalt ballen i mål til 1-1!
Det ble store jubelscener, og etterhvert fikk jeg høre scoringsmusikken. Dette hørtes da voldsomt kjent ut? Joda, det var rett og slett Bent Fabricius-Bjerres legendariske tema til Olsenbanden-filmene som ble spilt når hjemmelaget hadde scoret!
Da musikken roet seg hadde dommeren blåst av kampen, og glade karer fra Brandenburgs hovedstad kunne juble sammen med supporterne for å ha berget ett poeng, mens svært skuffete bortelagsspillere måtte innse at de hadde mistet to poeng i siste sekund av kampen.
Jeg satte kursen tilbake mot S-bahn-stasjonen, hvor et tog trillet inn akkurat i det jeg inntok perrongen, og etter å ha returnert til Øst-Berlin kjøpte jeg meg en Boulette til kvelds, før jeg i skyggen av det ikoniske fjernsynstårnet (Det var mørkt, så teknisk sett kasta det ingen skygge) gikk bort til hotellet mitt og tok kveld.
Etter to dager med landslagsfotball i Danmark og Tyskland sto jeg søndag morgen tidlig opp og ruslet til jernbanestasjonen i Freiburg for å komme meg østover til München. Toget mitt var litt forsinka, men da jeg kom til Karlsruhe så jeg at neste tog var enda mer forsinka, så min opprinnelige plan om å få sett to kamper spøkte det virkelig for. Da jeg endelig kom fram til Bayerns hovedstad hadde jeg derfor relativt god tid til å komme meg til den ene kampen jeg hadde sett meg ut. Etter en kort trikketur og en enda kortere gåtur var jeg så på plass på anlegget hvor Kreisliga-kampen (dvs. i Bayern nivå 7 i det tyske ligasystemet) mellom FT Gern og ESV München skulle spilles.
Ved ankomst smatt jeg inn på klubbhuset ved gressbanen for et nødvendig ærend, før jeg tuslet bortover mot kunstgressbanen hvor høsten hadde gjort at denne kampen skulle spilles. Med den flotte St. Theresa-kirken i bakgrunnen var begge lag i full oppvarming, og jeg slo meg ned på en benk på solsida av banen, noe som da innmarsj og myntkast ble foretatt viste seg å være en feilvurdering, ettersom dommer og spillere sto med ansiktet motsatt vei.
Da kampen kom i gang ble den lave ettermiddagssola enda mer plagsom, så etter at han som krevde inn billettpenger hadde passert og jeg hadde gitt fra meg noen av de euroene jeg hadde vært forutseende nok til å ta ut før jeg dro hit bestemte jeg meg for å flytte meg. Jeg hadde nettopp tatt plass ved det hjørneflagget hvor jeg fikk sola i ryggen da hjemmelaget i det 29. minutt fikk et hjørnespark som endte med scoring og 1-0.
Gråtrøyene var naturlig nok veldig glade, da en seier i denne kampen ville gi dem en mye hyggeligere tabellsituasjon i inngangen til vinterpausen enn det de i dag hadde på sisteplassen på tabellen. Dette forhindret ikke at en av stopperne på laget holdt på å gi treneren hjertetrøbbel da han dro fram noen voldsomt frekke finter fra repertoaret. Det gikk bra, og med fem minutter igjen av omgangen var vertskapet også veldig nær å doble ledelsen.
Da dommeren blåste for pause hadde jeg igjen måttet trekke meg tilbake, og til min store frustrasjon manglet det vrider på dørlåsen til herretoalettet. Jeg klarte likevel å gjøre det som måtte gjøres, og kom ut til at det var pause med fortsatt 1-0 i boka.
I andre omgang var det gjestene fra Nymphenburg som så farligst ut, og etter hvert begynte jeg å mistenke at hjemmelaget prøvde å ri 1-0-ledelsen sin inn, og det så lenge ut som om det faktisk skulle gå, og da heller ikke dette frisparket ti minutter før full tid gikk inn tenkte jeg mitt.
Bortelaget fortsatte likevel å prøve, og med 83:20 på min stoppeklokke raknet det i de grås forsvar. Ballen endte i mål, og med 1-1 så nok tabellsituasjonen noe dårligere ut enn den gjorde med 1-0.
I det vi gikk inn i overtiden måtte jeg på ny trekke meg tilbake, men nå var det så spennende at jeg ikke fryktet at noen skulle komme inn gjennom den ulåste døra. Jeg rakk ut igjen til å få med meg de siste sparkene på ballen før dommeren blåste av med 1-1 og ett poeng til hvert av lagene.
Det var nå ikke annet å gjøre for meg enn å trekke meg tilbake samme vei som jeg hadde kommet, og etterhvert var jeg på plass på Franz Josef Strauß-flyplassen og kunne slappe av fram til flyavgang hjemover igjen etter en strålende helg med mange timer i tog på kontinentet.
Etter fredagens kamp hoppet jeg på et helt sykt overfylt tog, kom meg etterhvert til Jylland hvor jeg måtte bytte tog, vente en drøy time, bli frakta over grensa, og så på ny bytte tog. Etter å ha ankommet Hamburg fikk jeg på ny en del venting, men denne gangen kunne jeg bruke tida på å finne meg mat til den lange togetappen som venta når toget mot Basel skulle ta meg med helt til Freiburg. Togturen forløp uten nevneverdige begivenheter, og etter å ha sjekka inn på nattens overnattingssted kunne jeg sette kursen mot stadion hvor det skulle spilles Nations League-kamp mellom Tyskland og Bosnia-Hercegovina.
Som sist jeg så «Die Mannschaft» spille var altså en landskamp flyttet til et mindre stadion enn den faste hjemmebanen i Berlin. Dette hadde selvsagt gjort at det var voldsom rift om billettene, og etter at jeg pga litt kluss med utsjekket etter at jeg først trodde jeg hadde fått tak i en billett i det ordinære salget mistet denne innså jeg at skulle jeg komme meg på denne kampen jeg alt hadde booket reisa til måtte jeg rett og slett ty til en tredjeparts videresalgsnettside. Man hører jo nå og da historier om folk som blir svindlet ved slike kjøp, så etter at jeg hadde vært på en liten avstikker for å få tak i en currywurst var det med skrekkblandet fryd jeg etter å ha blitt visitert scannet billetten og så at det lyste grønt. Det gikk bra denne gangen også!
Vel inne på stadion fant jeg plassen min, og mens jeg ventet på avspark så jeg at det var tydelig at bortelaget har en betydelig diaspora i Tyskland. Foruten et lite bortefelt i motsatt hjørne fra meg som så ut til å være helt fylt med svartkledde ultras, så var det bosniske (Håper eventuelle hercegovinere som leser dette tilgir meg at jeg omtaler flagget som bosnisk) flagg, skjerf og både her og der rundt hele stadion, og faktisk så jeg også et flagg merket «Kupres Oslo», så det virket som om jeg ikke var den eneste bosatt i Norge som var på plass på stadion.
Mens vi ventet på avspark kom jeg i snakk med min sidemann, som viste seg å også være Futbology-bruker. Mens dette var mitt 818. stadion brukte han appen hovedsakelig til å registrere sine kamper med landslaget og 1. FC Köln, men han hadde stor respekt for konseptet groundhopping. Likevel var han mektig imponert over at jeg gidda å reise fra Norge for denne kampen. Mens glass etter glass med glühwein gikk ned hos ham snakket vi også om mine andre besøk og planer i Tyskland, og han virket nokså skeptisk til at jeg tenkte å besøke Cottbus om to uker. Dette var ikke et sted han hadde mye godt å si om.
Selve kampen er det ikke allverden å fortelle om. Før avspark ble det gjennomført en mosaikk på feltet der jeg sto, så det haglet stadig brukte mosaikkark som papirfly eller kuler nedover tribuna, og jubelen sto i taket da hjemmelaget stanget inn 1-0 alt i det 2. minutt.
Tyskland fortsatte å totalt dominere det som skjedde ute på en litt høstlig gressmatte, og mens veldig mange på tribuna sto vendt bakover for å følge med på hva som skjedde som fordret massivt oppbud av vakter kom også 2-0 etter halvspilt omgang. Da jubelen roet seg viste det seg at det hadde vært noe slåssing, og først ble en voldsomt aggressiv fyr høyst motvillig geleidet ned trappene, før Røde kors kom på plass like etterpå, og så fulgte en helt rolig fyr med masse blod i ansiktet samme vei. Jeg mistenker at bare en av de to fikk lov å returnere til plassen sin.
Det var ikke bare fotballen som var enveiskjørt, også på tribunen var det slik. Ikke når det gjaldt support, for som sagt hadde bortelaget en solid ultrasgruppe på plass, men når det gjaldt bølgen. Etter noen famlende forsøk tidlig i kampen fikk den utskjelte aktiviteten virkelig momentum når halvtimen var passert, og den gikk runde etter runde etter runde på det fullsatte stadionet.
Ti minutter før pause kom så tyskernes tredje mål for dagen, og når da en av Bosnia-Hercegovinas spillere klarte å misbruke en gigasjanse alene med keeper i tilleggsminuttet sto det fortsatt 3-0 til pause.
Da pausen gikk mot slutten hadde min sidemann vært i kiosken og skaffet enda mer glühwein, og han ble mildt sagt sjokkert da han fikk høre at jeg tross min store fotballinteresse ikke drakk alkohol. Det virket som om han fikk solgt plastkruset med innhold til noen på raden bak, men ellers mistenker jeg at han ikke ville hatt store problemer med å få konsumert innholdet selv.
Ute på banen var lite forandret fra første omgang, bortsett fra at tyskerne nå presset mot målet i motsatt ende av banen. I det 50. minutt fikk de et frispark som ble satt direkte i mål, og det sto 4-0.
Før lagkaptein Kimmich måtte ut med skade etter 72 minutter hadde hjemmelaget både satt inn 5-0 og 6-0, og da vi i det 79. minutt fikk 7-0 så jeg at mange av tilskuerne begynte å forlate stadion for å prøve å komme litt foran i køen til kollektivtransporten. Ikke uventet var det spesielt mange av de som hadde blå og gule flagg over skuldrene som gikk tidlig, men jeg så også enkelte med de tyske fargene som valgte denne varianten.
Jeg hadde tilbragt sluttminuttene av kampen med å vase litt rundt på stadion, men da dommeren etter tre minutters tillegg blåste av kom jeg meg raskt avgårde, og med maksimal flyt på ventinga på trikken var jeg raskt tilbake i sentrum og fikk kjøpt litt snop jeg ikke rakk å spise før jeg sloknet på hotellrommet etter en rimelig utmattende dag.
Etter å ha brukt arbeidsdagen fredag til et par demonstrasjoner satte jeg etter jobb kursen ut til Gardermoen, hvor jeg fulgte oppfordringen om å sjekke inn håndbagasjen min, boardet et fullt fly, og fløy sørover til København. Her kom jeg meg på metroen, fikk dumpet bagasjen i et skap på jernbanestasjonen, og tok på nytt metroen til jeg kom til stadion hvor det skulle spilles Nations League-kamp mellom Danmark og Spania.
Før jeg stilte meg i kø for å komme inn på arenaen skaffet jeg meg en pølse i brød og en boks Faxe Kondi, og dermed hadde jeg krefter til å forsere de mange trappene opp til plassen min da dørene åpnet. Jeg hadde kjøpt billetter på aller bakerste rad, så jeg innså at jeg ikke kom til å orke å ta trappene flere ganger. Jeg tok derfor en visitt i kiosken og skaffet meg nok en pølse, samt en pose potetgull og nok en brus, denne gang Carlsbergs variant av druesukker-brusen. Tilbudet om 50 shots for 1000 kroner valgte jeg å stå over.
Jeg kjempet meg opp de siste trappene, og skuet ut over stadion. Bortsett fra strukturene i hjørnene som gjorde at man fra min plassering ikke så kortsida med de syngende supporterne så godt som jeg skulle ønske, så må jeg si jeg likte stadionet ganske godt. Kveldens kamp var utsolgt, og da vi nærmet oss avspark var nok de fleste på plass til å få med seg lys- og musikkshowet som runget ut i den københavnske kvelden.
Etter nasjonalsangene ble det holdt et minutts stillhet for flomofrene i Valencia, og så ble kampen blåst i gang. Spanjolene var selvsagt favoritter, men innledningsvis så det danske laget slettes ikke så verst ut. Jeg har likevel sett mange nok fotballkamper til at jeg visste at når en «underdog» starter bra men ikke klarer å utnytte det til å score, så blir det gjerne mål andre veien, og i det femtende minutt raknet det for hjemmelagets forsvar. 0-1, og stor jubel hos bortesupporterne.
Der jeg satt var det en sur trekk, og jeg var glad jeg hadde på meg den varme fleece-buffen jeg hadde fått hos Varhaug forrige helg, men jeg var enda mer glad at jeg hadde tak over hodet. Forbi lyskastere og ymse bygningsstrukturer så jeg nemlig at det var et ganske så ufyselig vær utenfor stadion. Været stoppet ikke danskene på tribunen fra å synge for sine helter på banen, og disse leverte stadig høyst anstendige sjanser på cornere og andre dødballer, uten at de klarte å sørge for at stillinga til pause var noe anna enn 0-1.
Utover i andre omgang ble det mer og mer misnøye med den slovenske dommeren, og klagingen ble heller ikke mindre etter at Spania etter 57 minutters spill leverte et angrep som gikk som en varm kniv i smør og endte med 0-2.
Det var som sagt utsolgt denne kvelden i Parken, og ikke lenge etter at speaker hadde annonsert at det var seksogtrædve tusend femhundre og nioghalvfems tilskuere til stede gikk det et stort gisp gjennom flesteparten av dem. Et skudd traff innsida av stolpen, men ikke langt nok på innsida. Ballen spratt ut og ble klarert!
Med ti minutter igjen av kampen begynte de første å sige ut av stadion, men det skulle de absolutt ikke ha gjort. Nøyaktig i det min klokke (Jeg satt så høyt at jeg nesten ikke så stadionuret på storskjermen) viste 83 spilte minutter fikk Gustav Isaksen en mulighet han ikke misbrukte, og visp sto det 1-2. Alt var dukket for en ekstremt spennende sluttspurt.
Mindre spennende ble det ikke da fjerdedommeren holdt opp tavla som viste fem minutters tilleggstid, men da denne gikk mot slutten og de nesten brunrøde (Hva skjedde med de klassiske røde danske trøyene?) ikke hadde klart å skape noe på de mange dødballene de hadde fått, og hvor keeper Schmeichel slo noen av dem inn i feltet, og selv var med oppe i feltet på en av dem, så begynte jeg å sige ned trappene med perfekt timing så jeg akkurat var ved utgangen fra tribuna da dommeren blåste av med 1-2 som sluttresultat.
Jeg hastet ned trappene, forbi gjerdet hvor det sto ufattelig mange og tisset, og kom meg tilbake på metroen. Det var ufattelig fullt her, men jeg klaget ikke. Jeg hadde kommet meg på første bane, og jeg tror dette er det raskeste jeg har kommet meg vekk fra et 25000 pluss-stadion noensinne.
Tilbake på jernbanestasjonen kunne jeg så kjøpe litt brus og snacks til nattens lange togreise, som neppe ville inneholde spesielt mye søvn ettersom den besto av tre separate togreiser med to skift på veien mot Hamburg.
Etter to fine dager på Jæren starta jeg søndagen med å forlate AirBnB-en jeg hadde bodd i, og deretter gikk det meste på tverke. Først fikk jeg strekk i leggen på vei til bussen, men jeg kom meg da nordover til Haugalandet, og etter å ha møtt andre supportere på Sportspuben haltet jeg meg oppover til stadion, hvor det skulle være eliteseriekamp mellom FK Haugesund og Tromsø IL.
Jeg fikk deponert bagasjen min innafor gjerdet, og rigga opp et flagg for bruk under kampen, og så starta elendigheta. Foran et bortefelt som i stor grad besto av slekt og venner av Tobias Guddal presterte TIL fryktelig dårlig, men likevel gjorde vi som var på bortetribuna vårt beste for å støtte «Gutan».
Litt uti omgangen fikk jeg høre hjemmesupporterne synge «Vi vet hvor du bor, vi vet hvor du bor, Tobias Guddal, vi vet hvor du bor» i retning TILs midtstopper, uten at det påvirket ham så veldig. Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at vi skulle gå målløse til pause, da vi dessverre måtte bytte ut Leo Cornic fem minutter før pause. Definitivt ikke bra.
Var ikke dette en stor nok strek i regninga, fire minutter på overtid før pause tråklet plutselig tromsøgutten Sebastian Tounekti seg gjennom TIL-forsvaret og hamret ballen i mål til 1-0. Blytungt å ta med seg inn i garderoben til pause.
Etter hvilen var det få tegn til bedring å se hos bortelaget. Etter ei stund gikk jeg på dass for å pisse, og mens jeg sto der fikk jeg høre jubel som definitivt var for kraftig til å komme fra bortefeltet. Jeg kom altså opp igjen til 2-0.
Resten av kampen ble en lidelse. Jeg nøler ikke et sekund med å utrope dagens ad hoc capo-team, Ine og en sørlending jeg ikke fikk fanga opp navnet på som Tromsøs MVP. Mens vi leverte overraskende bra tatt i betraktning at vi ikke var veldig mange langveisfarende (Han som skulle kommet fra Trondheim klarte for øvrig å forsove seg så han ikke rakk flyet. Forventer at vi får høre mer om dette i neste Lidenskapens Pod.) hadde hjemmelagets stående supportere på motsatt kortside en tøff jobb med å prøve å få med seg langsidene, som virket mer opptatt av å sabotere sine egne ved å dra i gang «Haugesund, klappklappklapp» hver gang det ble litt trøkk fra kortsida.
Etter at tilleggstiden var over kom spillerne bort og takket for støtten, og så var det bare å pakke sammen før Arne og jeg hoppet i en taxi ut til flyplassen og kom oss østover igjen. Dette gidder man altså å kaste bort penger på helg etter helg etter helg, men jeg kan iallfall trøste meg med at det i praksis er umulig å havne på direkte nedrykksplass lenger.
Etter gårdagens kamp ble det en god natts søvn før jeg startet lørdagen med en rolig spasertur i nabolaget. Da klokka var passert ett kom Håvard og Ingunn og plukket meg opp, og sammen satte vi kursen vestover, til vi hadde parkert utenfor stadionet i Tananger, hvor femtedivisjonskampen mellom Havørn og Våganes skulle spilles.
Det første som skjedde da vi hadde parkert var at Stian som også hadde fulgt Pet Shop Boys' oppfordring om å reise vestover kom ut av sin bil, og sammen gikk vi bort mot banen. Etter å ha passert gjennom en sjarmerende portal under tribuna kom vi ut på forsida, og fikk se at mesteparten av tribuna var avstengt med store gjerder. Skuffende, men for kaffedrikkerne kom det en fattig trøst da det ble satt ut kaffekanner og pappkopper til fri benyttelse.
Før avspark ble det en liten hyllest med blomsteroverrekkelse til hjemmelagets kaptein som sto foran sin siste hjemmekamp for Havørn før han skal legge opp. Blåtrøyene kunne så starte sin jakt på opprykk, men selv om de fikk servert 1-0 på sølvfat av gjestenes målvakt etter to minutters spill var de avhengige også av at Staal Jørpeland 2 avga poeng i sin kamp, og det tikket snart inn rapporter fra Jørpeland om at lite tydet på at det skulle skje.
Foran godt over hundre frammøtte fortsatte jakten på scoringer, men neste nettkjenning ble annullert for en offside, så vi måtte faktisk vente til det var spilt 25 minutter før vi igjen fikk scoring, og 2-0. Fem minutter før pause kom så 3-0 etter en praktheading, en stilling som sto seg til pause.
I pausen foretok Håvard en liten undersøkelse, og fikk høre at grunnen til at tribuna var stengt var at kommunen plutselig hadde kommet på befaring, og deretter besluttet at pga alder måtte den stenges. Vedkommende som hadde kommet med opplysningene virket ikke veldig imponert over de vurderingene kommunen hadde gjort, men sperregjerdet sto iallfall der uten at noen virket helt å vite hvor veien videre gikk for tribuna.
Etter pause virket det som om Våganes hadde bestemt seg for å gi jernet, og noe av det første som skjedde var at en av rødtrøyenes angrepsspillere faktisk løp av seg en sko. Da han hadde fått den på igjen var det neste av betydning som skjedde at en lagkamerat av ham pådro seg sitt andre gule kort og måtte gå i dusjen litt før timen var spilt. Nå virket veien til poeng veldig lang for gjestene som alt var nedrykksklare, og kortere ble den ikke da det påfølgende frisparket endte i mål til 4-0.
Nedrykksklare var også motstanderne til Staal 2, Havdur, og fortsatt var det lite som tydet på annet enn Havørn nok måtte vente til siste serierunde før de fikk avklart opprykket. Havørns trener manet likevel spillerne sine til fortsatt innsats, fordi i verste fall kunne det hele bli avgjort på målforskjell. Mot ti mann responderte spillerne hans godt, og etter at 5-0 kom etter 62 minutter kom i det 74. og 76. minutt også 6 og 7-0, før 8-0 kom med 78:10 på min stoppeklokke.
Med en speaker som ble mer og mer agitert bak mikrofonen kom så 9-0 i det 82. minutt, før vi fikk en tosifret ledelse med 10-0 i det det var seks minutter igjen av ordinær tid.
I det 88. minutt fikk vi så 11-0, før det på overtid kom nok en nettkjenning som ble annullert til de blå.
Kampen endte dermed 11-0, og når da kampen på Jørpeland viste seg å ha 12-1 som sluttresultat var det lite som hadde endret seg i toppen. Havørn må fortsatt ta poeng i sin siste kamp for å være sikre på opprykk.
Håvard, Ingunn og jeg takket Stian for laget, og de to Viking-supporterne leverte meg deretter tilbake til mitt tilholdssted, hvor jeg kunne slå ihjel noen timer med å følge innspurten i Superettan og OBOS-ligaen før jeg bestilte meg en matbit levert på døra.
