Ettersom den eneste banen innen rimelig avstand som det var mulig å se kamp på er en jeg har planlagt å besøke om to uker vurderte jeg å ta en rolig hjemmekveld denne tirsdagen. Heldigvis sto jeg imot suget fra sofaen, og kom meg ut, og etter en liten æresrunde fant jeg en parkeringsplass og tuslet opp til kunstgresset på Jordal hvor det var klart for toppkamp i fjerdedivisjon mellom Christiania BK og Lokomotiv Oslos andrelag.
Som sagt var dette toppoppgjør i den ene avdelinga på nivå fem i Oslo-fotballen, men samtidig var det en ganske annen ramme enn da CBK møtte Heming her i fjor høst. Krigen mellom de to lagene som skulle møtes i kveld handlet nemlig kun om heder og ære, ettersom «Loket» neppe kan rykke opp, og faktisk selv om de skulle komme til å ende på topp av tabellen når serien er ferdigspilt faktisk kan ende med å måtte ned i femtedivisjon! Situasjonen er nemlig den at mens andrelaget kjemper i toppen av fjerdedivisjon, så er klubbens førstelag i akutt poengnød i divisjonen over, og det er langt fra noe usannsynlig scenario at det blir nedrykk på dem.
Etter å ha hilst på hjemmelagets «El Presidente» og gjestenes «Manager» (Flotte titler!) kom kampen et par minutter forsinket i gang. Innledningsvis så hjemmelaget sterkest ut, og de sortkledde leverte faktisk et stolpeskudd alt etter 30 sekunder. Dessverre for dem kom første scoring i motsatt ende av banen, da Lokomotiv Oslo etter vel ti minutter av kampen gikk opp i 0-1 litt ut av det blå.
Ikke lenge etter dette kom plutselig en dreskledd ung mann stormende inn på anlegget, løp rett mot Christiania-benken, kledde av seg dressen og gikk rett i oppvarming. Etter å ha fått bevegd seg litt og fått utdelt en keeperdrakt ble han byttet inn og tok plass mellom stengene, mens han som hadde starta kampen som målvakt tusla i garderoben. Jeg tviler på at dette byttet var det utløsende for at det skjedde, men med halvspilt omgang utlignet hjemmelaget høyst fortjent til 1-1.
Mens lysforholdene på banen ble verre og verre fortsatte vertskapet å se sterkest ut, men flere scoringer ble det ikke. Det sto dermed fortsatt 1-1 da dommeren sendte lagene i garderoben, og jeg kunne tusle opp bak tribuna og skaffe meg en svært god vaffel.
Etter hvilen endret kampen seg ganske mye. Christiania hadde noen målsjanser innledningsvis, men så tok Lokomotiv Oslo 2 helt over. Det aller meste skjedde foran CBK-målet, helt til vi rett før halvtimen var spilt av andre omgang fikk 2-1!
Alt lå nå til rette for en forrykende innspurt av kampen under flomlysene som endelig hadde kommet på, men helt av tok det aldri. Christianias forsvar virket å ha rimelig god kontroll, og da vi gikk inn i overtiden fikk hjemmelaget stormet framover og satt inn 3-1 etter et lite minutt.
Kampen endte dermed 3-1, og hjemmelaget kan gå helgas cupkvalifiseringskamp mot Ullern i møte med serieledelse og «pole position» foran høstsesongens opprykksstrid.
Etter en god natts søvn i bartebyen ble lørdag formiddag brukt til å forberede en bedre middag før jeg tok med meg svoger Håvard, plukka opp den emigrerte ranværingen Erlend og satte kursen østover. Etter en stund kom vi til Verdal, svinga opp dalen, og mens regnet bøtta ned rundt ørene på oss parkerte jeg utenfor banen hvor det skulle være fjerdedivisjonskamp mellom Vuku og Steinkjer.
Til min store glede så jeg at det var tak over tribunene her, og etter å ha tatt plass der dukket også min gamle med-TIL-supporter Leif opp og slo seg ned sammen med oss. Etter at innmarsj var foretatt ble oppgjøret blåst i gang, og det ble nesten umiddelbart klart både at det var gjestene som hadde et favorittstempel, og at de hadde tenkt å leve opp til det. Det tok faktisk ikke mer enn rett over tre minutter før en av gultrøyene kom stormende framover, fintet bort forsvarsspilleren sin, stilte inn siktet, og hamret inn 0-1!
Lei av det stadig heftigere regnet returnerte jeg fra min fotovennlige posisjon bak mål for igjen å få tak over hodet, og etter å ha plukket opp en god men nokså overpriset vaffel (35 kroner for tre hjerter! Tuller dere med meg?) klemte jeg meg ned mellom det som ikke kan ha vært langt unna 100 frammøtte på tribunen.
Etter en liten halvtime hvor serieleder Steinkjer hadde dominert ute på kunstgressmatta kom Vuku til en helt enorm sjanse. Et skudd smalt i stolperota og trillet forbi mål før det ble klarert. Typisk nok responderte gjestene på dette med å gå rett i angrep og sette inn 0-2 i det 32. spilleminutt.
Steinkjer fortsatte å produsere målsjanser, og da dommeren etter noen minutters tillegg i tida sendte lagene i garderoben var det nesten utrolig at vi ikke hadde fått flere mål, og at det fortsatt sto 0-2!
Steinkjer startet andre halvdel av kampen mye i samme spor som første omgang hadde vært, men utover i andre omgang arbeidet Vuku seg mer og mer inn i det, og de blåkledte kom etterhvert også til en rekke sjanser. Der det var Steinkjer som i første omgang ble redda av stolpen var det nå vertskapets tur til å treffe akkurat den samme stolpen, og der det lenge hadde vært utrolig at ikke gjestenes ledelse var større ble det etterhvert minst like utrolig at ikke Vuku hadde fått en redusering.
Tross det våte og ganske kjølige været ble det mot slutten av kampen ganske hett ute på banen. Heldigvis utartet det aldri, og vi kom ut av oppgjøret med fortsatt 22 spillere på banen. De gulsvarte fra den tidligere nordtrønderske fylkeshovedstaden var tross sjansesløsinga fornøyd med å ha tatt nok en trepoenger, og kunne gå inn i pinsen med fortsatt tabelltopp og full poengpott.
Selv kom jeg meg raskt i bilen etter at det var over, og kom meg tilbake til Trondheim hvor den tidligere nevnte middagen var klar for å bli fortært!
Etter å ha forlatt kampen i Telemark gikk turen østover svært smertefritt. Jeg passerte Notodden, Kongsberg og Hokksund, og rett over elva fra Mjøndalen satte jeg kursen opp mot skogkanten på randen av Finnemarka. Jeg var litt sent ute, men etter å ha parkert rakk jeg akkurat å se lagene hilse på hverandre foran fjerdedivisjonskampen mellom Birkebeineren og Åskollen.
Innledningsvis tok jeg plass oppe på den massive tribuna (Masse kudos til IBK som ikke har falt for fristelsen til å legge slike fasiliteter ved kunstgressbanen (hvor jeg altså så kamp i 2022) men heller bygge ut rundt gressbanen!), og fikk se Åskollen komme til en rekke store sjanser, men uten å klare å utnytte noen av disse. Etter at jeg fikk selskap av medbanehopper Tomas jevnet det hele seg noe ut. Åskollen måtte forresten et drøyt kvarter inn i omgangen vente litt med å slå et hjørnespark, fordi robotgressklipperen på anlegget fant ut at den skulle foreta en banestorming. Dette var en av de svære klipperne som på ingen måte bare er å løfte unna, så her var det bare å vente til man fikk kjørt den ut av banen og til garasjen igjen.
Jeg la etter hvert ut på en liten runde, og skaffet meg underveis også en eksepsjonelt god vaffel! Denne oppskrifta må dere ta vare på, birkebeinere! Ute på gresset hadde som sagt de blå kommet godt tilbake etter gjestenes gode start, men målene lot vente på seg. Det som ikke lot vente på seg var gule kort, og det toppet seg da dommeren etter et fælt sammenstøt hvor en IBK-spiller (IBK står for Idrettsforeningen Birkebeineren Krokstadelva) ble liggende og vri seg i smerter valgte å dele ut gult kort for en forseelse hjemmelagets trener var overbevist om at kvalifiserte til en annen farge.
Gemyttene roet seg etter hvert litt, og det sto fortsatt 0-0 da dommeren sendte lagene i garderoben. Jeg brukte pausen til en hyggelig groundhopping-prat med mora til en av hjemmelagets spillere, og før vi visste ordet av det var kveldens hovedpersoner igjen ute på gressmatta.
Jeg tok igjen plass på den store betongtribuna, og fikk se spillet bølge fram og tilbake, men nå hadde vi en følelse av at det var hjemmelaget som så farligst ut. En drøy halvtime etter pause kom det litt ut av det blå (fra de blå) en avslutning som endte i mål. 1-0, og stor jubel fra både hjemmelagets spillere og supportere.
Vi nærmet oss full tid, og det så ut til å gå mot hjemmeseier da vi fikk kampens store kontrovers. En av de gulsvarte gikk i bakken i feltet, og dommeren blåste kontant straffe. IBKs spillere og ikke minst supportere var ikke overraskende ikke spesielt enige, men det hadde ingen betyding: Straffesparket skulle tas. Med halvanna minutt igjen av ordinær tid ble ballen lagt til rette før den ble skutt rett i fanget på Birkebeinerens keeper.
De som mente det ikke skulle vært straffespark mumlet noe om karma, og øynet på ny håp om tre poeng, men så, rett før det var spilt tre minutter overtid dukket et hode opp over alle de andre hodene på et hjørnespark og stanget ballen i mål til 1-1.
Det ble ikke spilt mange sekunder fotball etter dette, og dermed ble det både ett mål og ett poeng til hvert av lagene da dommeren blåste av.
Jeg kunne endelig sette kursen hjemover, og fikk på veien fanget opp en hamburger etter en dag hvor kostholdet stort sett hadde vært vafler og Snickers (Ikke sammen, men hver for seg) før jeg kunne innta sofaen for litt snooker på TV før senga overtok.
Da jeg i fjor var i Sandefjord og fullførte fjerdedivisjon Vestfold viste det seg jo at kampen gikk på C-banen på Haukerød, men i løpet av vinteren var anlegget blitt splittet i Futbology, så dermed var det bare å å planlegge en ny tur. Nøyaktig 366 dager etter forrige besøk kom jeg meg sørvestover, og parkerte etterhvert i et småuggent vær utenfor banen hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Runar og Store Bergan.
Jeg var tidlig ute, så for ikke å fryse ihjel i den sure nordavinden gikk jeg først inn i hallen til klubbens gamle storlag i håndball, før jeg innså at jeg måtte i bilen for å finne ei lue. Jeg fant heldigvis også ei superundertøytrøye som lå igjen etter at jeg ikke fikk bruk for den i Degerfors forrige fredag, så etter litt omkledning følte jeg at jeg var klar for det meste. (Spoiler alert: Det var jeg ikke)
Tribuna ved banen så ved første øyekast litt merkelig ut, og en kikk på historiske flyfoto bekreftet min mistanke: Da betongen ble støpt her lå gressbanen sentrert i forhold til tribuna, men da man la om til kunstgress for 15-16 år siden ble banen flyttet i lengderetninga, og dermed var nå tribuna usentrert. Etter at det hadde regnet og haglet litt før kamp fristet uansett ikke setene på tribuna så veldig, men de mest rutinerte hadde med seg sitteunderlag, og det strømmet tross været til bra med folk. Kanskje det var løftene om mulighet til å kjøpe nygrillete hamburgere som fristet?
Runar kom sterkt ut fra startblokkene, men fikk seg en solid kalddusj da keeper og forsvar hadde en liten kollektiv kollaps som ga gjestene ledelse 0-1 alt i det femte spilleminutt.
Hvittrøyene ga likevel ikke opp, og de overtok raskt spillet etter å ha havnet under. Det opplevdes derfor for meg høyst fortjent da de rett før det var spilt 11 minutter vartet opp med et kremangrep som endte med at ballen ble satt i mål til 1-1.
Da vi nærmet oss tjue minutter var det Store Bergans tur til å vise de godt over 100 frammøtte et flott mål. Selve angrepet var kanskje ikke like fint som det vi så på utligningen, men det var et nydelig langskudd som nå førte gjestene opp i 1-2.
Det skulle vise seg at tiden for vakre mål på ingen måte var over. I det 35. minutt fikk hjemmelaget et frispark som på mesterlig vis ble hamret i mål oppunder tverrliggeren. 2-2, og vi var like langt.
2-2 sto seg til pause, og jeg var raskt borte ved kioskteltet og skaffet meg en nydelig hamburger. Jeg kan ikke få sagt tydelig nok hvor stor tilhenger jeg er av konseptet hvor man får utdelt brød og kjøttpuck, og så kan forsyne seg med dressing og salat selv!
Da andre omgang startet så jeg i nord at en forferdelig byge var på vei. Jeg innså at det ikke kom til å være nok med bare hettegenser for å komme seg gjennom dette, og satte derfor kursen mot parkeringa i høy hastighet. Da jeg returnerte med regnjakke og paraply under armen hørte jeg plutselig jubel, og fant ut at jeg hadde gått glipp av at hjemmelaget vant et straffespark, men at dette ble utført på ganske begredelig vis så det ikke ble noen scoring av det.
Da regnbygen jeg hadde sett kom var det faktisk enda verre enn jeg først hadde trodd. Først pøste regnet ned mens vinden blåste voldsomt, men så gikk det over i hagl, og snart kommanderte dommeren spillerne ut til sidelinja. Ikke alle var like fornøyde med dette ekstra stoppet i spillet, men heldigvis ga uværet seg etter 5-6 minutter, så kampen kunne gjenopptas.
Selv om det var gjestene som hadde vært mest misfornøyde da dommeren stoppet kampen var det de som først kunne juble etter at kampen igjen var startet. Stadionuret hadde ti minutter inn i omgangen gitt opp, men på min stoppeklokke (som altså inkluderte stoppet i spillet) sto det 63:30 da rødtrøyene kunne juble for 2-3.
Fire minutter senere ble det ny rød jubel, denne gangen etter at et straffespark ble satt inn til 2-4. Med tomålsledelse måtte det da vel være avgjort?
Neida, i det 83. minutt av kampen ble det på ny straffespark, og denne gangen klarte Runars straffeskytter å overliste bortelagets markante målvakt. 3-4 og ny spenning!
Da vi passerte 90 minutter på min stoppeklokke var jeg veldig spent på hvor lenge det egentlig var igjen av kampen. Utenom det lange uværsstoppet i spillet hadde det vært flere bytter, skader og mål som hadde tatt lang tid, så jeg var ikke så veldig overrasket over at det fortsatt ikke var blåst av da vi passerte 100 minutter.
Runar presset selvsagt voldsomt på for å få en utligning, men dette skapte også muligheter for gjestene fra Virik til å drepe kampen, og med 103:15 på klokka var det akkurat dette som skjedde. Store Bergan scoret, og med 3-5 så langt inn i overtida var det nok få som trodde på noe annet enn borteseier.
Det ble faktisk spilt et par minutter til etter scoringa, men da dagens dommer endelig blåste av sto det fortsatt 3-5. Mens spillerne takket hverandre og dommerne for kampen hastet jeg mot bilen og satte kursen tilbake mot hovedstaden, med en ny «komplett liga»-badge i lomma.
Lørdag morgen, og kursen ble satt sørvestover. Etter et stopp underveis for innkjøp av potet ankom jeg etter noen timer det som en gang i tida hadde vært Øyestad kommune. Her navigerte jeg meg fram til en fotballbane hvor noen unggutter drev og trente avslutninger, men jeg fant raskt ut at dette var riktig sted for fjerdedivisjonskampen mellom Øyestad og Flekkefjord.
Jeg hadde ganske god tid til avspark, og etter å ha fått lånt doet i dommergarderoben for et nødvendig ærend kunne jeg se meg rundt på det sjarmerende anlegget, hvor en kunstgressbane lå klemt inn mellom knauser og boliger. «Fjellklatreren» André Wauthier hadde nok kost seg glugg ihjel her, men utenom å være utfordringer for bestigning medførte knausene at den sure vinden som føk over Sørlandet i dag ikke tok så hardt for seg som den kunne gjort.
Da kampstart nærmet seg forsvant spillerne i garderoben, og snart ble det foretatt innmarsj. Myntkast ble tatt, lagene samlet seg for en siste peptalk, og så var det klart for nitti minutter med fotball. Gjestene fra Uenes (Som jeg besøkte i fjor) har uttrykt klare opprykksambisjoner, og hadde i så måte et visst favorittstempel foran denne kampen mot laget som i fjor endte 12 poeng bak dem på tabellen. Innledningsvis så man lite til denne forskjellen, men snart hadde FFK opparbeidet seg et visst overtak.
Jeg og de omlag 120 andre som var på plass fikk likevel lenge ikke se noen scoringer. Øyestad forsvarte seg godt, og kom innimellom selv på noen besøk på motsatt banehalvdel som gjorde at Flekkefjords forsvar ikke kunne slappe av. Tross en del sjanser og ikke minst en knallsterk redning på strek bak hos hjemmelaget sto det fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og jeg kunne endelig skaffe meg en pølse. (Forsøket på dette før kampstart hadde havarert fordi bortelagets andrelag hadde kjøpt alt for å ha noe å spise mens de ventet på at de skulle dra til sin kamp som startet to timer senere).
En av kampens største kontroverser fikk vi ti minutter inn i andre omgang, da flekkefjæringene mente seg snytt for straffespark. Tross mye roping og gestikulering, dommeren var uenig, og spillet fortsatte.
Dette ga likevel de for anledningen sortkledde blod på tann, og like før timen var spilt kunne det endelig jubles for ledelse 0-1.
Knappe ti minutter senere kom også 0-2, og jeg mistenkte nå at det hele var avgjort. Denne følelsen ble ikke mindre da jeg observerte Øyestad-trenerbenkens reaksjoner på en ganske håpløs kort corner fra sine spillere. Med 7-8 minutter igjen av ordinær tid vartet så den gode Flekkefjord-kapteinen opp med nok en god prestasjon som ga 0-3.
Siden jeg skulle videre på nok en kamp (Med Flekkefjords andrelag, som hadde vært og sett første omgang av kampen her før de dro videre) hadde jeg det litt travelt, og etter hvert som tilleggsminuttene tikket unna ble jeg mer og mer stressa, så da dommeren endelig blåste av kampen og det fortsatt sto 0-3 hoppet jeg rett i bilen og satte kursen innover i landet, hvor jeg et par minutter etter avspark ankom neste kamp.
Ettersom bilen min sitter fast i Uddevalla etter søndagens utflukt klarte jeg tirsdag å overtale Sören til å komme og plukke meg opp for en så kortreist kamp at det strengt tatt hadde vært uproblematisk å løse den også uten bil. Etter en kort kjøretur fant vi parkering, og ruslet de få meterne bort til banen hvor det skulle spilles kretsmesterskapskamp mellom de to avdelingsvinnerne i Oslos fjerdedivisjon, Union Carl Berner og Heming.
(Glemte å ta panoramabilde ved ankomst, så dette er tatt i andre omgang!)
Noe av det første jeg merket meg ved ankomst var at siden sist besøk her på Kalbakken hadde det dukket opp et garderobebygg med kiosk, så jeg kunne straks begynne å glede meg til pause. Det strømmet til med andre kampsugne breddefotballtilskuere, og da kampen ble blåst i gang var det litt over femti tilskuere til stede.
De fire-fem syngende Union-supporterne fikk se laget sitt starte kampen klart best, og i det niende spilleminutt kunne de sammen med spillerne de heiet på juble for en velfortjent 1-0-ledelse.
Overtaket UCB hadde hatt i starten av kampen dabbet etter hvert litt av, og etter 32 minutter fikk Heming et frispark litt utenfor hjørnet av sekstenmeteren. Dette ble slått flott inn og ballen ble stanget inn til 1-1 med 32:40 på min stoppeklokke.
Med totalt 22 Futbology-brukere sjekket inn gikk praten om banehopping og fotball på alle nivåer livlig på sidelinja, og tross litt sviktende konsentrasjon hos tilskuerne innimellom gikk vi ikke glipp av flere scoringer før pausen, så det var fortsatt ett mål til hvert av lagene da de kunne gå i garderoben for å planlegge andre omgang. Selv benyttet jeg anledningen til å inspisere kiosken, og fikk meg en deilig nystekt vaffel fra SF Grei som driftet kiosken.
Etter hvilen var det laget fra bunnen av Holmenkollåsen som kom best i gang, og alt etter halvanna minutt vartet lillebror Lehne Olsen opp med et nydelig skudd som gikk forbi alt og alle og i nettet til 1-2.
Fem minutter senere fikk Union igjen juble litt, men denne gangen ble det en kortvarig glede, da det hadde vært en offside før ballen gikk i nettet.
Bare et par minutter senere kom det så en offsidescoring i motsatt ende av banen, men med pokalen og medaljene klare på sidelinja fortsatte Heming å se sterkest ut, og i det 73. minutt kom 1-3.
Laget fra Carl Berners plass prøvde nå å gire opp et hakk, men Heming virket relativt kontrollerte, selv om hvittrøyene kom meget nær en scoring en halvtime ut i omgangen. Dette ga dem tydeligvis ferten av blod, og bare et par minutter senere lyktes de med å overliste de mørkeblås forsvar etter et frispark som til slutt endte med 2-3 og ny spenning i kampen.
Like etterpå kom det så en ny dødball foran Hemings mål, og denne gangen ville bortelaget ha hands og straffe, men uten å få medhold hos dommeren. Videoen min viser ganske klart at ballen ble headet ned i hånda til en spiller, men jeg har latt meg fortelle at dette ikke var en straffbar hands.
Etter drøyt fire minutters overtid blåste så dommer Løvheim i fløyta for siste gang denne kvelden. Heming hadde vunnet 2-3, og det skulle deles ut medaljer til alle involverte, før man fikk en klassisk «bøtteløfting» akkompagnert av We are the champions spilt av fra undertegnedes mobiltelefon.
En finfin fotballkveld med bare litt regn var over, og vi som hadde vært der takket hverandre for selskapet, før vi alle satte kursen hjemover. Sören ekspederte meg hjem, og jeg kunne sette meg og skrive blogg akkompagnert av fine fotballoppdateringer fra Nordland.
Etter en times råkjøring fra kampen på Finsland på tvers av dalføre etter dalføre svingte jeg med god margin til kampstart inn foran Uenes stadion i Flekkefjord. Heldigvis var ikke parkeringa helt full ennå, og jeg kunne gå forbi den fine gressbanen og ta plass bak tribuna for å se fjerdedivisjonskamp på kunstgressbanen mellom Flekkefjord og andrelaget til Start.
Kampen hadde liten tabellmessig betydning, da ingen av lagene var involvert verken i topp- eller bunnstrid i divisjonen, men siden de var tabellnaboer var det nok likevel en hel del prestisje involvert her. Foran et publikum som ikke var langt unna 200 ble det snart klart at hjemmelaget var et knepp mer gira, og det aller meste skjedde foran det unge Start-lagets målvakt.
Hjemmelaget vartet etterhvert opp med et tverrliggertreff, men det så egentlig ut som om det gikk mot en målløs førsteomgang da de rødkledte drøyt fem minutter før hvilen fikk et frispark ute ved kanten som ble lempet inn og ekspedert i mål til 1-0. (For øvrig av samme mann som fikk et straffespark reddet sist jeg så Flekkefjord)
1-0 sto seg til pause, og etter en tur inn i kjelleren på klubbhuset for et nødvendig ærend konkluderte jeg med at kioskkøen var for lang til at jeg gadd å forsere den nå. Dette fikk derfor vente til etter at kampen igjen var satt i gang, men da var det en vaffel som absolutt var verdt å vente på jeg fikk servert! I løpet av pausen hadde jeg også snakket litt om groundhopping med speakeren og de som sto rundt ham, og fikk da overrakt en Flekkefjord-buff som raskt erstattet den jeg hadde på meg.
Utover i andre omgang skjedde det ikke all verden. Start 2 var langt mer med på notene enn de hadde vært i første omgang, men flekkefjæringene forsvarte seg heroisk. De gule fra Kristiansand fortsatte å prøve, men hadde innimellom også nok med å forhindre at stillinga skulle forverre seg for dem, samtidig som rødtrøyene leverte en god dose kynisme i det de drev med.
Da vi gikk inn i overtiden sto det fortsatt 1-0, og dommeren hadde akkurat signalisert at han la til fire minutter da gjestenes målvakt fikk motstandernes kaptein i høy hastighet inn i knærne. Mannen i rosa måtte forlate banen, og fra liggende stilling kom han med stadige instrukser og motiverende tilrop til sin erstatter resten av overtiden.
Klokka hadde faktisk passert 97 minutter da dagens dommer endelig avsluttet kampen, og mens den skadde keeperen ble båret vekk kunne hjemmelagets spillere og fans juble for en hardt tilkjempet seier.
Selv satte jeg kursen tilbake østover mot Setesdal, men la inn en middags-pitstop i Kvinesdal, før jeg krysset noen nye småveier fra dal til dal inntil jeg var tilbake på overnattinga i Evje, hvor jeg nå hadde fått selskap av fire fransktalende gjester.
