Helle - Borg 2 (3-8)

Jeg hadde lenge planlagt en tur til Porsgrunn denne onsdagen for å få tatt en bane jeg manglet der, men skuffelsen var stor da kampen ble avlyst og ryktene begynte å gå om at laget hadde trukket seg. Onsdag morgen fant jeg så til min store glede ut at ting hadde skjedd, og at det var en mulighet litt lenger sør i Telemark. Etter å ha gjort ferdig dagens jobbing ble derfor kursen satt sørvestover, og etter en svipptur inn i sentrum av Kragerø for å fange litt mat fant jeg fram til banen hvor det skulle være sjuendedivisjonskamp mellom Helle (som egentlig skulle vært bortelag i den avlyste kampen) og andrelaget til Borg.

Jeg hadde startet tidlig fra Oslo for å slå rushtrafikken, så da jeg kom fram var det fortsatt lenge til kamp, men etter å ha sittet i bilen en stund og ventet begynte det å dukke opp både rød- og brunkledde spillere. Etter hvert ble det gjennomført hilseseremoni og tatt myntkast, og så var det klart for avspark på kunstgressbanen som lå inneklemt mellom et idyllisk tjern og noen sjarmerende klipper.

Etter en frisk start fra vertskapet tok det nystarta andrelaget fra Borg i Skien mer over, og i det 14. minutt kunne de for første gang denne kvelden juble for scoring, etter at returen fra tverrliggeren etter et hjørnespark ble headet i mål til 0-1.

Det meste fortsatte nå å skje foran vertskapets mål, og Borg 2 kom til flere store sjanser hvor bare den lille finpussen på avslutninga manglet for at det skulle bli flere mål. Til slutt fikk de brune likevel uttelling, og etter at vi etter 25 minutters spill fikk 0-2 kom også 0-3 i det stoppeklokka mi passerte 33 spilte minutter.

Jeg hadde nesten begynt å tro at vi ville gå til pause med 0-3 da en av Helles spillere stormet framover og alene med keeper klarte å klemme ballen forbi ham og i mål til 1-3 etter 43 minutter av kampen. Gleden over reduseringen ble dog kortvarig, da gjestene nesten umiddelbart slo tilbake og satte inn 1-4 etter at det ble gitt retur etter en forsåvidt god redning.

1-4 ble også pausestillinga, og jeg tuslet bort til kiosken (som hadde et nokså originalt skilt), bare for å returnere med uforrettet sak. Det at kampen hadde blitt avtalt på så kort varsel hadde gjort at det ikke var vafler å få kjøpt i kveld! For øvrig lå banen som nevnt ved et tjern, og jeg benyttet også stoppet i spillet til å snike meg innom bagasjerommet på bilen for å hente ut litt myggmiddel, da det var en del blodsugere i lufta.

Etter pause gikk det ikke mange minutter før ballen igjen lå i mål, men til Borg-spillernes store skuffelse ble scoringen annullert for offside. Etter å ha sett på resultatet på NFFs nettsider lurer jeg på om dette er grunnen til at det fins et avvik mellom det resultatet jeg har notert meg og det som ligger der. Hvis grunnen er at jeg har gått glipp av et mål beklager jeg og legger meg flat!

I det 57. minutt ble det uansett scoring til Borg 2 igjen, og med 1-5 i mine notater begynte det nå å spre seg litt misnøye i Helle-forsvaret, og det ble ikke spesielt mye bedre av at også 1-6 kom fem minutter senere. Fem minutter etter dette igjen, altså i det 67. minutt kom så 1-7 etter at rødtrøyene aldri fikk kontroll på ballen etter et innkast.

Helle hadde likevel ikke gitt opp. Jeg overhørte treneren si at han syntes de hadde vært mye bedre i andre omgang enn i første, og med 69 minutter på klokka kom en ny redusering, nå til 2-7. 2-8 (forutsatt at mine notater er fasit) kom så med 13 minutter igjen av kampen, før Helle igjen kunne juble når et frispark ble satt i mål til 3-8 med 81:05 på klokka.

Dette ble også kampens siste mål, og det endte altså enten 3-8 hvis jeg har fått med meg alle målene, eller 3-9 hvis det som står hos NFF stemmer. Uansett var nok gjestene betraktelig mer fornøyd enn vertskapet!

Jeg hoppet i bilen, og satte kursen tilbake mot hovedstaden, en kjøretur som viste seg å bli mindre problematisk enn jeg hadde fryktet, og som gjorde at jeg var hjemme alt rundt kvart over tolv.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Gulset - Brevik 1-4

Etter å ha snust litt på en tur til Sverige hadde jeg egentlig slått fra meg tanken på noen tur denne tirsdagen, da det plutselig tikket inn en melding fra Mads om at en kamp i Skien var flyttet til en lite brukt bane. Etter å ha fått bekreftet at det faktisk skulle spilles her ble det derfor kjøpt bussbillett sørover langs E18, før jeg tok lokalbussen innover i landet, hoppet av, og etter en kort spasertur var på plass ved banen hvor det skulle være fjerdedivisjonskamp mellom Gulset og Brevik.

Jeg besøkte jo Gulset alt for noen år siden, men den banen det da ble spilt på, og som fortsatt er den som vanligvis brukes var nå åsted for noe asfaltarbeid rett bak det ene målet, og derfor var kampen flyttet til den sørlige banen på anlegget, som heldigvis var skilt ut som egen bane i Futbology. Da jeg kom fram var noe av det første jeg så Mads som alt var på plass, og etter hvert dukket også Adrian og Ilari opp.

I et for så vidt strålende vær marsjerte lagene inn på banen, det ble tatt myntkast, og av noen grunn valgte de som vant dette å bytte side. Hjemmelaget skulle derfor starte med å angripe mot parkeringsplassen, mens gjestene i sine for anledningen hvite drakter skulle prøve å score på målet som sto under en bratt skrent i motsatt ende av banen.

Etter å ha sett starten på kampen bega jeg meg ut på min vanlige runde rundt banen, og fant ut at langsida med innbytterbenkene ikke var noe blivende sted. Det var vanvittige mengder svermende maur her, så jeg gikk fort videre, og hadde akkurat kommet meg bak Brevik-keeperen da laget hans rett før det var spilt 12 minutter gikk opp i 0-1.

Resten av omgangen fortsatte gjestene å dominere spillet, men hjemmelaget kom også til noen muligheter, blant annet en situasjon hvor en meget god inngripen fra Breviks målvakt sørget for at det ble corner i stedet for utligning.

0-1 sto seg til pause, og jeg gikk til kiosken for å innkassere en gratis vaffel jeg hadde blitt lovet som takk for engasjementet for breddefotballen. Denne viste seg å ikke bare være gratis, den var også svært god, så det var absolutt en hyggelig hilsen.

Da kampen kom i gang igjen virket det som om Brevik-spillerne hadde bestemt seg for umiddelbart å drepe spenningen i kampen, men det så først ut som om Gulset skulle klare å ri av denne stormen. Etter seks minutter ble det likevel for mye for dem, og det sto 0-2.

Det hadde nå begynt å regne litt, men dette stoppet ikke spillerne fra å fortsette å trøkke på, og i det vi gikk inn i det 62. spilleminutt kom også 0-3. Om det skyldtes at Brevik nå slappet litt av eller noe annet vet jeg ikke, men Gulset kom nå litt mer med på notene, og fikk rett før det var spilt 70 minutter redusert til 1-3. Skulle vi få en opphenting?

De siste 20 minuttene av kampen ble preget av høyt tenningsnivå, og flere store målsjanser, blant annet en situasjon hvor Gulset var rasende fordi det ikke ble dømt mål. Etter å ha gransket min video av situasjonen tror jeg dommerne vurderte dette rett, så lenge fikk ikke vi ca 80 tilstedeværende se noen godkjente scoringer. Det var først drøye fem minutter på overtid at vi fikk nok et mål, og nå var det Brevik som sørget for å sette spikeren i kista. 1-4, og dommeren blåste nesten umiddelbart av kampen etterpå.

Jeg hoppet i bilen til Mads, som fikk ekspedert meg til togstasjonen akkurat i tide til å rekke toget hjemover, en togtur som ville bli avbrutt av buss omtrent halvveis til min store irritasjon.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Åfoss - Skotfoss 3-0

Etter å ha tatt en liten powernap etter jobb fordi Bane NOR (Som nå har lansert Banepodden, en podkast som skandaløst nok ikke handler om banehopping!) eller noen av deres medsammensvorne hadde holdt meg våken store deler av natt til tirsdag satte jeg i femtida kursen vestover. Etter å ha plukket opp Jon Are og Terje fortsatte ferden via en bensinstasjon i Drammen i retning Skien. Her tok vi «the scenic route» siste del av ferden og passerte noen voldsomt smale veier over et sluse- og demningsanlegg før vi kom fram til åstedet for «El Fossico», lokaloppgjøret mellom de to klubbene Åfoss og Skotfoss.

Anlegget viste seg å være en liten perle, tross en litt snodig variant hvor alle publikumsfasilitetene var klemt inn på kortsida. Dette var nok et resultat av nødvendighet, og ikke drømmesituasjonen, fordi langs den ene langsida gikk det bratt oppover, mens på andre sida av ballnettet fra den andre gikk det enda brattere nedover. Mens de andre tok plass sammen med både lokale og mer langveisfarende fotballinteresserte (Oddvar hadde tatt turen opp fra Sørlandet) tok jeg plass for å sikre meg bilder ved banekanten mens dagslyset enda var godt.

Vi hadde på forhånd ventet at det kanskje skulle være litt derbystemning her langs Farelva, men med unntak av en voldsomt høytsmellende fyrverkerieffekt som forsvant til værs like før dommeren blåste var det overraskende rolig blant de 30-40 frammøtte. Dessverre viste det seg raskt at det var ganske rolig ute på kunstgresset også, og med unntak av noen svært solide blokkeringer fra Åfoss-forsvaret skjedde det lite å skrive hjem om i denne førsteomgangen.

Da det ble pause sto det fortsatt 0-0, og jeg tok meg en tur i kiosken, hvor jeg fikk servert en forhåndsstekt vaffel som lå i stekeovnen og ble holdt varm. Ikke optimalt, men jeg tror faktisk at dette gjorde den bedre enn den ville ha vært om den var stekt like tidlig og ble servert kald. Det gjorde seg uansett med litt påfyll nå.

Ute på publikumsbalkongen gikk praten livlig, og det gode selskapet fra nær og fjern var nok det som gjorde at turen ikke føltes helt bortkasta, for det var skjønn enighet om at det vi hadde fått servert ute på banen ikke var noen spesielt minneverdig opplevelse. Tempoet var lavt, presisjonen var fraværende, og generelt føltes det som om spillerne alt var i feriemodus

Dette gjorde sitt til at da vi passerte 60 spilte minutter ytret jeg en reell bekymring for at min snart ett år lange rekke med kamper med scoring i skulle ta slutt i kveld, men så fikk hjemmelaget et hjørnespark i det 63. minutt. Ballen ble slått inn, headet ned, og et forsøk på redning på strek endte i stedet med at ballen ble hamret i nettaket til 1-0 med 63:05 på stoppeklokka!

Skotfoss, som for anledningen var henvist til å spille med gule vester, måtte nå begynne å kjempe for æren her. Laget var alt klare for opprykkssluttspillet i 7. divisjon, så det var ingenting sportslig som sto på spill her. Dette medførte nok både at kampen så langt hadde vært ganske traurig, men også at selv om de nå hadde havnet under medførte dette ikke allverdens mobilisering.

Da vi nærmet oss slutten av kampen åpnet det seg litt bak hos bortelaget, og plutselig i det 89. minutt smatt en av de blåhvitstripete gjennom og satte ballen i mål til 2-0! Jeg følte meg ganske sikker på at oppgjøret nå var avgjort, men det hadde både vært vannpause og noen fler stopp i spillet, så om Skotfoss klarte å slå tilbake med en gang kunne det bli litt nerve inn i overtidsminuttene.

Spoiler alert, som de sier: det lyktes ikke å slå raskt tilbake. Tvert imot hadde overtida såvidt startet da en Åfoss-spiller ble felt ute ved kanten av sekstenmeterfeltet, og dommeren pekte på straffemerket. Straffen ble trygt plassert i mål i det klokka passerte 91 minutter, og med 3-0 var all spenning borte.

Kampen endte 3-0, og en stort sett ganske seig affære hadde endt på et litt livlig vis, noe som gjorde at stemninga da vi forlot anlegget og ruslet bort mot bilene igjen var noe bedre. Etter å ha fotografert noen nyfrelste Åfoss-supportere ble det et lite stopp på en burgersjappe før vi tok samme vei tilbake som vi hadde kommet (Foruten den nær obligatoriske, men akk så irriterende, kveldstidsomkjøringa fra Sundbyfoss til Hanekleiva), og snart var jeg trygt hjemme i min egen seng.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Storm 2 - Urædd 2 (2-0)

Tirsdag gjorde Bane Nor og Vy at jeg ikke kom meg til Porsgrunn på kamp slik jeg hadde tenkt, så dermed måtte onsdagskvelden tas i bruk i stedet. Denne gangen ble turen planlagt med bil, og etter en svært begivenhetsløs tur sørvestover parkerte jeg på anlegget i Skien hvor det på en av banene skulle være kamp i femtedivisjon mellom andrelagene til Storm og Urædd.

Like etter ankomst dukket også Hei-ildsjel Zakaria opp, så da ble det litt snakk om diverse fotballgreier underveis. Jeg hilste også på assistentdommer Tore som spøkefullt lurte på om jeg fulgte etter ham, noe jeg nesten kunne bekrefte ettersom dette var min tredje kamp med ham i aksjon på relativt kort tid.

Da myntkastet var tatt og den flerfargete dommertrioen hadde satt kampen i gang var vi over tretti personer på plass, og øverst på den lille tribuna hvor de fleste befant seg satt en ikke helt ukjent fotballpappa. Ingen ringere enn Olivier Occean satt og fulgte interessert med på hvordan Urædd 2 presterte ute på kunstgresset! Det tok ikke fullt seks minutter før Occean og de andre tilreisende fra Porsgrunn fikk noe å tenke på, da en liten glipp i de bakre rekker hos gjestene ble nådeløst utnyttet. Ballen endte opp i mål, og det sto 1-0.

Kampen var ellers ganske jevn, og også ganske sjansefattig. Urædd hadde et krav om straffe som dommerne kontant avslo, og i motsatt ende av banen ble det litt knuffing mellom en Storm-spiller og gjestenes målvakt som jeg vil si at sistnevnte hadde 97% av skylda for. Mål hadde det uansett ikke blitt flere av, men fem minutter før pause lyktes Storm 2 igjen med å overmanne de svartkleddes sisteskanse. Det ble først gitt et par returer, men til slutt måtte de gi tapt, og ballen gikk i mål til 2-0.

2-0 sto seg til pause, og jeg fikk skaffet meg en vaffel. Etter at denne var konsumert tok jeg igjen plass ved banekanten, men etter en kikk på skyene som nærmet seg faretruende raskt sørfra innså jeg at her måtte jeg en tur i bilen og hente regnjakka.

Ute på banen skjedde det nå i andre omgang svært lite å skrive hjem om. Det ble et par skader, og Urædd måtte blant annet bytte målvakt, og så kom regnet. Som jeg hadde fryktet var det en solid byge som sveipet innover Grenland, og ikke bare styrtregnet det, det var også ispedd godt med haglkorn. Tribuna ble raskt tømt, og snart var jeg omtrent den eneste som ikke befant seg enten i bilen eller under taket foran kiosken på klubbhuset.

Heldigvis var regnbygen ikke bare kraftig, men også kortvarig, så snart kom noen av tilskuerne tilbake mot banen, og fikk se nok en skadesituasjon, hvor det virket som om den uheldige Storm-spilleren måtte kjøres på legevakta. Det ble spekulert fra langt og ukvalifisert hold om det kunne være kragebeinet som hadde røket på ham, men uansett førte nok et skadeavbrekk til at det ble lagt til godt med tid.

Urædd 2 satte naturlig nok opp en solid sluttspurt i et forsøk på å få utlignet, men Storm 2 forsvarte seg godt, og da dommeren blåste av etter litt over 96 minutter med fotball sto det fortsatt 2-0. Jeg takket Zakaria for selskapet, inntok bilen, og satte kursen hjemover via svingete veier som brakte meg utenom iallfall noen av de varslete omkjøringene på E18.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Tørn - Drangedal 2 (1-1)

Etter en drøy times kjøretur fra den forrige kampen kom Martin og jeg fram til Bø i Tørdal, øverst i Drangedal. Her satt vi en stund i bilen og hørte på eliteseriekamp, før vi tuslet bort mot banen hvor det skulle spilles sjuendedivisjonsderby mellom Tørn og andrelaget til Drangedal.

Mitt forrige forsøk på å se kamp her hadde blitt mislykket fordi kampen ble flyttet, men nå lå alt til rette for en flott kamp. Det eneste som ikke var helt på arrangørens side var været, som etter en flott dag så langt nå leverte skyer og trusler om regn. Dette hadde likevel ikke stoppet godt over 100 mennesker fra å møte opp, og på tribuna møtte vi i tillegg til en rekke telemarkinger også sørlendingen Vidar som hadde tatt turen oppover.

Etter at speaker hadde lest opp lagoppstillingene på en høytaler med alt for lavt volum (og fått litt vennligsinnet kritikk fra AD2 for at han bare presenterte hoveddommeren og ikke de to som skulle løpe langs linja) kom kampen i gang, og det så lenge ut til at dette skulle bli kvelden da min lange rekke med kamper som ikke hadde endt målløst skulle ta slutt. De få mulighetene som ble skapt ute på den noe humpete gressmatta endte enten utenfor eller i armene til keeperne,, bortsett fra en scoring til hjemmelaget som ble annullert for offside. Da også det varslede regnet etterhvert slo til med full styrke ble det ganske miserabelt å være her på en ellers ganske spektakulær bane.

Det sto altså fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og jeg var glad jeg hadde sneket meg bortom bilen for å hente regnjakka.

Etter pause var det vertskapet som kom best i gang, og med 51:30 på min stoppeklokke ble en corner resolutt headet i mål til 1-0!

Absolutt en opptur for et hardt presset Tørn-lag som ikke hadde tatt et eneste poeng så langt i år. Skulle det endelig lykkes med en trepoenger på eget gress, og attpåtil mot naboene fra kommunesenteret? Drangedal 2 prøvde selvsagt veldig hardt å komme ajour igjen, men lenge så det stygt ut for rødtrøyene, og for virkelig å oppsummere det hele ble et frispark fra farlig posisjon gjennomført på denne måten.

De AC Milan-stripete Tørn-spillerne fortsatte å kjempe for å beholde ledelsen, men han som hadde gått på ræv i frisparket en liten halvtime tidligere fikk i det 87. spilleminutt sin revansje. Igjen hadde Drangedal fått et frispark fra god posisjon, og denne gangen holdt lagkapteinen seg på føttene. Det så umiddelbart ut som om Tørns målvakt hadde kontroll på ballen, men så ble han lurt av regnværet. Ballen smatt mellom hendene på ham og i mål til 1-1!

Da dommeren noen minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 1-1, og kampen sett under ett var det nok kanskje et rettferdig resultat, selv om det måtte et uhell til for at gjestene skulle klare å utligne.

Jeg takket de andre for selskapet, og satte sammen med Martin og Vetle kursen tilbake mot hovedstaden, en tur som gikk svært smertefritt for en gangs skyld på denne veien på kvelds-/nattestid. (Vetle ble for øvrig sluppet av i Bamble, og slapp å være med til Oslo).

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Seljord - Heddal 1-5

Etter en kjøretur fra dagens første kamp som inneholdt litt is på veien kom min følgesvenn og jeg uten å ha sett annet enn en skulptur av sjøormen fram til enden av Seljordsvatnet. Her fikk vi parkert ved en flott gressbane, og kunne så gå bort for å se sjettedivisjonskamp på en kunstgressbane omkranset av løpedekke mellom Seljord og Heddal.

Den første vi møtte etter ankomst var Alexander, som også hadde tatt seg en tur hit til det området de nederlandske kartografene på 1600-tallet ikke våget å besøke. Folket som holdt til her nå var heldigvis riktig så vennlige, så vi følte ingen frykt ved å stå ved gjerdet og se dette relativt lokale oppgjøret som kanskje kan omdøpes til «Slaget om Mælefjelltunnelen»?

Gjestene så fra start av sterkest ut, og alt i det niende minutt gikk de opp i 0-1. Det var heller på ingen måte ufortjent da et hjørnespark etter et lite kvarter ble ekspedert i mål til 0-2.

Foran omlag nitti frammøtte med litt overvekt av hjemmefans arbeidet Seljord seg likevel mer inn i kampen etter å ha havnet under, og den gode perioden til vertskapet endte da også med scoring … til bortelaget. 0-3 til Heddal, og jeg syntes jeg ante litt frustrasjon hos rødtrøyene.

Rett før pause smatt jeg bortom kiosken og skaffet meg en svært god vaffel jeg ble fortalt var stekt på røre levert fra et lokalt bakeri. Det eneste jeg hadde å trekke for var at det kunne vært bittelitt mer røre i jernet! Mens jeg spiste vaffelen ble omgangen blåst av, fortsatt med 0-3 på måltavla.

Etter pause fortsatte Heddal-dominansen ute på kunstgresset, og 0-4 kom før det var spilt tre minutter av andre omgang, og tre minutter etter at timen var spilt kom også 0-5 for gjestene.

Tross solid ledelse, og lite feiring på de siste scoringene, så var iallfall forsvarsrekka til Heddal fortsatt tent. Seljord slapp til betydelig mer enn de hadde gjort tidligere i kampen nå, men lenge ble alt stoppet, men litt etter halvspilt omgang lyktes det endelig for hjemmelaget. 1-5 ble mer eller mindre snublet inn i mål, og spesielt den ene stopperen til Heddal var fryktelig irritert over ikke å ha klart å holde nullen.

Det ble likevel med dette ene trøstemålet for Seljord, og kampen endte til slutt 1-5. Jeg og Martin satte kursen mot den lokale veikroa hvor et lite måltid ble konsumert før vi satte kursen videre mot kveldens siste kamp, litt lenger sør i fylket.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Gransherad/Heddal 2 - Drangedal 2 (3-1)

Etter å ha brukt den inneklemte fredagen til rydding og vasking hjemme tok jeg en liten powernap før jeg igjen satte kursen vestover på E18. Denne gangen svingte jeg nordover i Drammen, før jeg forlot E134 på Kongsberg og dro videre nordvestover gjennom Jondalen. Etter å ha kryssa fylkesgrensa til Telemark svingte jeg av og etter ei drøy mil var jeg i bygda Gransherad hvor det var klart for kamp mellom samarbeidslaget Gransherad/Heddal 2 og Drangedal 2.

Mens jeg ventet på kampstart dukket plutselig Odd-supporter Aleksander også opp, og sammen fikk vi se dommeren komme fra sin garderobe (som rett og slett var hans egen bil) og samle lagene for hilseseremoni og myntkast. Kampen kom deretter i gang, og tross at det var ganske jevnt innledningsvis syntes jeg kanskje gjestene hadde et lite overtak, og det var derfor ikke ufortjent da de alt i det femte spilleminutt tok ledelsen 0-1, selv om det som måtte til for å score var en voldsomt feilplassert målvakt.

De rødkledte tok nå enda mer grep om kampen, men uten å produsere allverden av store sjanser. Hjemmelaget kom på en og annen visitt i motsatt ende av banen, og etter vel tjue minutter førte en hendelse under et slikt besøk til at det ble dømt straffespark. Etter litt diskusjoner om hvor ballen skulle ligge ble straffen satt i mål til 1-1 av Notodden-veteran Håvard Kleven. (Over 80 kamper på nivå 2)

Etter utligningen var det Gransherad/Heddal 2 (Et navn hjemmesupporterne hadde litt trøbbel med å få til å rulle av tunga i sin helhet, så det ble mye «Heia Gransherad!» fra sidelinja) som hadde en god periode, men heller ikke de lyktes med å få ballen i mål flere ganger. Når sant skal sies var kampen, tross et bra trøkk fra begge lag ganske sjansefattig, utenom at begge hadde hvert sitt treff i tverrliggeren.

Da det ble pause sto det fortsatt 1-1, og mens dommeren gikk en tur mot bilen sin inntok jeg vaffelkøen hvor jeg klarte å få kjøpt et flak som kom rett ut av jernet. Kjempegodt! 

Da kampen kom i gang igjen dalte kvaliteten på det vi fikk se ute på den fine gressmatta noe. Det skjedde relativt lite, og etter et kvarters tid mannet Aleksander seg opp til å høre om det var mulig å få kjøpt noen av klubbenes skjerf, men det viste seg at de to hun som var ei av de ivrigste hjemmesupporterne hadde var hjemmestrikka!

Jeg glemte å telle publikum, men det var ikke så aller verst, og jeg anslår at det må ha vært rundt 50 frammøtte denne fredagskvelden. Så for øvrig et tribunedesign jeg ikke kan huske å ha sett noen andre steder, og som jeg hadde stor sans for.

Utover i omgangen begynte endelig sjansene å komme, men begge lag klarte å misbruke noen ville sjanser, og jeg må si at hjemmelagets keeper mer enn gjorde godt for den lille missen han hadde hatt på det første målet. Mål ble det iallfall ikke, før hjemmelaget i det 86. minutt fikk et frispark som ble slått langt inn i feltet, stusset videre over en utrusende Drangedal-keeper, og stanget inn i mål sammen med målscoreren. 2-1 og stor jubel!

Etter dette mistenkte jeg at bortelaget kom til å sette inn en sluttspurt, så jeg flytta meg til den enden av banen, noe som medførte at jeg sto langt unna da blåtrøyene to og et halvt minutt på overtid fikk satt spikeren i kista med 3-1. Flere mål ble det ikke, og glade gransheradinger og heddøler kunne juble for tre poeng da kampen ble blåst av.

Jeg takket Aleksander for selskapet, og satte kursen hjemover, denne gangen via Notodden, som selv om det var litt lengre var verdt omveien for avvekslingas skyld.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.