En svært hektisk banehoppingsuke startet tirsdag med en relativt lang tur sørvestover fra hovedstaden. Jeg tok den indre ruta mot Grenland, og etter et pitstop på Gulset for litt mat tok jeg fatt på siste etappe ned mot åstedet for sjuendedivisjonskampen mellom Stridsklev og andrelaget til Bamble.
Stridsklev, en bydel i Porsgrunn som ligger oppå høyden mellom industrien på Herøya og fjordarmen mot Eidanger, har en av de få fotballbanene i Telemark jeg fortsatt ikke hadde sett kamp på, og omtrent samtidig med at jeg kom dukket også de to lagenes spillere opp. Mens hjemmelaget hittil i år bare hadde tatt ett poeng troner Bamble 2 suverent nederst på tabellen med 0 poeng, så det var et veritabelt bunnoppgjør som ventet her.
Inn mot avspark dukket noen lokale Futbology-brukere jeg ikke kjente opp, men også Zakaria hadde tatt turen (I den grad det å gå fra omlag ti minutter unna kan karakteriseres som en tur) for å la seg underholde av det som skjedde ute på en nokså shabby kunstgressmatte. I første omgang ble riktig nok underholdningsverdien ikke all verden. Stridsklev så lenge klart farligst ut, men anført av en god keeper og noen rutinerte forsvarsspillere virket det å gjøre mål på dette Bamble-laget langtfra som noen enkel oppgave.
Utover i omgangen kom også gjestene til noen muligheter, men selv ikke da en spiller kom alene mot Stridsklevs keeper ble det mål, og dermed sto det fortsatt 0-0 da lagene samlet seg ved hver sin benk (Garderobene var alt for langt unna til at det var aktuelt å gå dit) for en liten pauseprat.
Etter hvilen så plutselig Bamble 2 mye bedre ut, så treneren deres måtte ha sagt de rette tingene. De lyktes likevel ikke med å overmanne de rødkledte, og da de begikk et fælt balltap 7-8 minutter inn i omgangen ble de knallhardt straffet. 1-0, og veien til poeng så veldig lang ut.
Stridsklevs glede over å ha tatt ledelsen ble dog ikke veldig langvarig. Det tok ganske nøyaktig 115 sekunder fra forrige mål til ballen lå i nettet i motsatt ende av banen, og dermed sto det 1-1. Der det første angrepet nok kom som følge av et litt rufsete forsvarsspill, så var det strålende angrepsspill denne gangen, der en av bamblingene opptrådte som en varm kniv i et Stridsklev-forsvar av smør!
I det vi nærmet oss timen spilt gikk så en av hjemmelagets menn overende i feltet foran mål. Dommeren pekte på straffe, og det hjalp lite at flere av Bambles spillere mente dette hadde vært en rimelig billig tildeling. Det som derimot hjalp var skuddkvaliteten da Stridsklevs kaptein tok straffesparket. Skuddet gikk utenfor, og vi var like langt.
Stridsklev hadde uansett fått blod på tann nå, og ti minutter etter straffefadesen foretok den ellers så solide målvakten til bortelaget et høyst risikabelt forsøk på en inngripen på rundt tjue meter. Da han tapte denne duellene fikk angrepsspilleren en enkel jobb med å dytte ballen videre, og den fløy rolig i mål til 2-1.
Resten av kampen bølget spillet fram og tilbake, men flere scoringer ble det ikke, så da dommeren noen minutter på overtid blåste av kunne glade Stridsklev-spillere juble for sesongens første trepoenger!
Jeg fant veien tilbake til bilen, og tok fatt på ferden tilbake mot hovedstaden, en ferd som gikk nesten helt problemfritt!
Helt siden jeg i 2019 litt spontant dro til Nordagutu på kamp har det irritert meg at jeg ikke har fått sett kamp på gressbanen der. Etter å ha gjort meg ferdig med frokostarrangement og togfotografering på arbeidernes internasjonale kampdag hoppet jeg derfor i bilen og satte kursen vestover. Etter et par timer på veien svingte jeg inn og parkerte rett ved banen hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Sauherad og Vinje.
I forhåndsomtalen var det lovet at speakerne skulle kjøre i gang alt en time før kamp, og da jeg ankom skjønte jeg fort at speakertjenesten her var noe for seg selv. Flere mystiske (og høyst humoristiske) klubblåter ble avløst av kommentarer som «Dagens dommer er fra Skarphedin, så det er lov å bue på ham». (Skarphedin er altså klubben fra kommunesenteret Bø(som før 2020 var i nabokommunen))
Det var et helt eksepsjonelt fint vær denne første maidagen, og jeg må innrømme at den elektronisk styrte «juksepyroen» så litt malplassert ut i solskinnet. Da kampen kom i gang ble det raskt klart at hjemmelaget var sterkest, men tross alskens oppmuntringer fra speakertjenesten tok det sin tid før de fikk noen uttelling. Vi nesten 200 som hadde møtt opp for å se kampen måtte vente helt til det 33. spilleminutt før vi fikk se en scoring, og som forventet var det Sauherad som tok ledelsen 1-0.
Vel ti minutter senere ropte de svartkledde høyt etter straffespark, men dommeren bare vinket spillet videre. Det skulle vise seg at det ikke hadde noe å si, for selv om de ikke fikk straffe satte hjemmelaget ballen i mål, og det sto 2-0.
2-0 var også stillinga til pause, og etter å ha fått smakt de lokale vaflene (Helt nystekt, definitivt et bonuspoeng) slo jeg mot slutten av pausen av en prat med speaker og fikk fortalt lokalbefolkningen litt om groundhopping, og at jeg syntes det var riktig så fint her på idrettsplassen til Kjapp, en av klubbene som i 2019 gikk sammen og dannet samarbeidsklubben Sauherad.
Etter hvilen fortsatte spillet mye i samme spor som i første omgang. Sauheringene holdt et solid grep rundt det som skjedde ute på gresset, men fortsatt slet de med å overliste gjestenes målvakt. Vi måtte vente helt til omgangen nærmet seg å være halvspilt før vi igjen fikk scoring, men med 3-0 mistenkte jeg at det hele var avgjort.
Hadde det ikke vært klart før at det ble hjemmeseier i dag, så ble det iallfall det da hjemmelaget med et drøyt kvarter igjen av kampen fikk straffe. Denne ble satt i mål så Per Arne Rugaas som alt hadde scoret to spillemål fikk seg et hattrick, og det sto 4-0.
Bare to minutter senere kom også 5-0 da et skudd snek seg inn ved stolperota, og dermed ble slutten av kampen en ren transportetappe. Sauherad satte innpå reservekeeperen de siste ti minuttene, og han kunne etter en rolig økt fastslå at han hadde holdt nullen, og dermed endte kampen med femmålsseier.
Mens spillerne takket hverandre for kampen hoppet jeg i bilen og satte kursen i høy hastighet østover igjen, jeg hadde nemlig funnet enda en mulighet for å få besøkt gressbanen på et anlegg jeg tidligere hadde sett kunstgress-kamp på.
Jeg hadde endelig sett meg ut en kveld for et besøk til en av de få banene i Grenlandsområdet jeg fortsatt manglet, og plukket etter jobb opp Jon Are og satte kursen sørvestover. Litt etter Drammen havnet vi i en forferdelig trafikkork, og innså at vi neppe kom til å rekke kampstart. I Horten ble André plukket opp, og tross at resten av ferden gikk smooth var femtedivisjonskampen mellom Herkules og andrelaget til Storm alt i gang da vi parkerte ved banen.
Da vi gikk ut av bilen så det ut til at det ene laget akkurat scoret, men forbauselsen var stor da jeg fant ut at tross at det bare var spilt 12 minutter sto det allerede 2-1 til det gulgrønne hjemmelaget! Apropos gulgrønt, rett etter jeg hadde tatt plass bakerst på tribuna fikk jeg fra min fagforeningskamerat Magnus som bor like ved banen overrakt en caps med hjemmelagets logo og farger! En fin markering av at jeg nå hadde fullført 5. divisjon i Telemark.
Jeg sto og tenkte at det hadde vært litt typisk om kampen endte uten flere mål etter at jeg hadde ankommet, men det skulle vise seg at denne frykten hadde vært bortkastet. Etter ca 19 minutters spill kom 3-1, før vertskapet fortsatte sin dominans og økte til 4-1 etter rundt 25 minutter av kampen.
Tross at det meste handlet om Herkules (Som lokalt ikke uttales slik man vanligvis sier navnet på den greske sagnhelten, med trykket foran, men mer som Herkules med tyngden midt i, eller ofte bare forkortet til 'kules) kom gjestene fra andre sida av elva stadig med noen besøk i motsatt ende av banen, og under ett av disse dømte dommeren straffespark til blåtrøyene. Straffen ble hamret i tverra og inn, og dermed sto det 4-2 etter ca 32 minutter av kampen.
Etter at sola var gått ned fikk vi ikke flere scoringer i første omgang, og det sto dermed fortsatt 4-2 da vi litt over 50 frammøtte fikk se lagene gå til pause. Etter hvilen var det ikke engang spilt 10 minutter da de gulgrønne igjen fikk ballen i nettet, men dette ble korrekt annullert for offside.
Storm-laget, som i store deler av første omgang hadde sett ganske ferdige ut hevet seg etter dette en hel del, og det var på ingen måte ufortjent da de med 57:45 på min stoppeklokke på ny reduserte. Med 4-3 var det definitivt ny spenning i kampen, og det så lenge ut som om også en utligning skulle kunne komme når som helst.
Herkules klarte å ri av stormen (wøh høh høh), og etter en corner rett før det var spilt en halvtime av andre omgang kunne de juble for å ha økt ledelsen til 5-3. Ti minutter senere kom også spikeren i kista da 6-3 ble satt inn på spektakulært vis etter et frispark!
Etter flere overtidsminutter ble kampen blåst av, og jeg kunne ta med mine passasjerer nordover igjen i en kamp mot klokka for å få levert André på ferja til Østfold i tide (Det gikk med halvanna minutts margin), før ferden fortsatte til hovedstaden via litt billig bensin i Drammen.
Mens «alle» andre hadde sett seg ut muligheten til å se om Start klarte å rykke opp fra OBOS-ligaen etter flere år på nivå to, hadde jeg valgt noe helt annet. Etter en liten tur med t-banen var jeg på plass på Vålerengas faste hjemmebane, hvor det i dag var klart for kamp i det vi purister liker å kalle 1. divisjon, mellom Skeid og Odd.
Skeid hadde alt for noen uker siden rykka ned, mens Odd etter en helt forferdelig sesong i det minste kunne gå denne siste serierunden trygt i møte uten noen risiko for nedrykk. Etter å ha slått av en prat med Jonny og havnet i vloggen hans gjorde jeg meg klar for fotografering nede ved banen, og fikk etter en liten markering for Fredrik Flo som skulle legge opp se hjemmelaget ta avspark ikke bare en, men to ganger, fordi det første forsøket var litt for tidlig. (Ettersom dette var siste serierunde skulle alle kampene starte samtidig).
De seks-sju syngende Skeid-oksene som hadde plassert seg omtrent midt på den ene banehalvdelen fikk innledningsvis litt konkurranse fra Odd Linus, Alexander, Roy Martin og andre mer eller mindre obskure Odd-supportere som hadde tatt turen til hovedstaden, men i tråd med lagets manglende uttelling på banen dabbet bortefeltet noe av. Etter 6-7 minutter skjedde det endelig noe interessant ute på kunstgresset da assistentdommerens flagg plutselig gikk i oppløsning, og det ble et stopp i spillet for å få fikset dette så kampen kunne fortsette.
Vi hadde på min stoppeklokke, som ble startet da kampen først ble forsøkt startet, og altså var litt feil akkurat spilt ti minutter da de røde og blå fra Torshov som ikke akkurat hadde jublet så innmari mye i 2025 endelig fikk noe å juble for. Ballen ble satt i mål og det sto 1-0! Noen Odd-supportere jeg snakket med i pausen mente spillet burde vært stoppet for hodeskade, men det ble det altså ikke, så målet ble tellende.
Odd prøvde desperat å slå tilbake, og hadde en svært god periode der de blant annet vartet opp med et stolpetreff. Flere scoringer fikk derimot vi ca 175 som var til stede ikke se før litt etter at halvtimen var spilt, og igjen var det Skeid som scoret! 2-0, og alt lå til rette for en vakker avskjed med OBOS-ligaen.
Etter overraskende lite tilleggstid sto det fortsatt 2-0 da lagene gikk i garderobene, og jeg inntok tribuna for å snakke litt med kjentfolk fra begge leire. Ettersom ingenting sto på spill i denne kampen fant jeg ut at det strenge regimet hvor alle andreomgangene i serierunden skulle starte samtidig ikke gjaldt her, så etter et kvarters tid var vi igjen i gang.
Det var en del spenning blant Skeid-supporterne på hvordan Odd kom til å svare på den fæle førsteomgangen, men det viste seg at det var ingen grunn til bekymring. Det var spilt såvidt over seks minutter etter hvilen da hjemmelaget vartet opp med et nydelig angrep som ga 3-0, og bare halvanna minutt senere lå ballen igjen i nettet. 4-0, og tid for krisemøte blant de hvitsvarte.
Rett før det var spilt 70-minutter ble den tidligere Odd-spilleren Filip Delaveris byttet inn, og umiddelbart scoret han. 5-0, og hjemmelagets fans trodde knapt det de så!
Telemarkingene innså heldigvis at slik som dette kunne de ikke behandle sine reisende supportere, så de strammet seg opp litt, vant en corner, og endelig var det bortefansens tur til å juble da denne ble stanget inn i det vi gikk inn i det 79. spilleminutt.
Fire minutter før ordinær tid var over fikk Odd pynta enda litt mer på resultatet, og vi gikk inn i overtiden med 5-2 på scoringstavla. Dette ble også sluttresultatet, og mens Skeid kunne feire sesongfinalen med en liten opptur var det for Odd liten grunn til å feire annet enn de supporterne som hadde vært på alle 30 kampene i år!
Jeg forlot raskt stadion, kom meg ned til sentrum hvor jeg møtte fire av mine TIL-medsupportere, og vi sammen inntok vanvittige mengder mat på Brasilia for å samle krefter til søndagens oppgjør i Vestfold.
Etter to dager på konferanse på Sundvolden satte jeg etter at valgene var gjennomført kursen sørover langs Tyrifjordens bredder. Etter litt sightseeing i Lier og Asker fant jeg fram til en togstasjon hvor André dukket opp, og sammen satte vi kursen mot Skien for et bedre måltid sammen med Mads på den smått legendariske Gulsetgrillen. Etter å ha slått i hjel litt tid her kjørte jeg og André ned til stadionet hvor det skulle være sjuendedivisjonskamp mellom Hei 3 og Stridsklev.
Grunnen til at vi hadde dratt til banen alt for tidlig var at vi ikke hadde klart å finne noe tidspunkt for å spille inn en Kald Kaffe-episode hvor jeg snakket om turen til Trondheim, Östersund og Mo i Rana, men vi skulle nå gjøre et forsøk på å spille inn dette innslaget separat, og så få klippet det inn i neste episode av podcasten. Opptaket gikk iallfall finfint, så får vi se om det funker å klippe inn. Etter en liten halvtimes prat tuslet vi iallfall fra tribuna på Mortens plass som er hovedbanen på idrettsanlegget her på Heistad i utkanten av Porsgrunn (Denne banen hadde jeg for øvrig besøkt på akkurat samme dato for seks år siden), og bort til banekanten ved Jan & Geirs plass, som er den andre elleverbanen, og som vi hadde blitt tipset om at kanskje ble verre å få tatt neste år.
Mads var selvsagt også på plass, sammen med et par andre lokale storheter, og snart dukket også Sören, André (Wauthier) og Christopher opp. I tillegg til oss var også hjemmelagets målvakt Zakaria sjekket inn i Futbology, og sistnevnte mente at vi var omtrent like mange innsjekka her nå som det vanligvis var publikum på lagets kamper. At det kom lite folk på kampene til Hei 3 kan kanskje ha noe med lagets resultater å gjøre. Laget hadde i grunnspillet gått på 10 tap av 10 mulige, med 14-102 i målforskjell, og til nå i sluttspillet hadde de tapt de fire kampene de hadde spilt, og opparbeidet seg en målforskjell på 0-20. Definitivt en noe annen profil på denne sesongen enn det klubbens a-lag opplever tre divisjoner høyere, hvor det jaktes på opprykk til tredjedivisjon.
Lite tydet på at denne kampen kom til å bli noe vendepunkt i sesongen, da gjestene alt etter seks minutters spill kunne feire sin første scoring foran totalt litt over tretti tilskuere. Fire minutter senere kom også 0-2, da som resultat av et innkast som aldri ble klarert.
Etter de to tidlige målene dabbet kampen noe av. Stridsklev framsto for meg klart best, men dette var på ingen måte noen stor fotballkamp, og hadde jeg ikke hatt så godt selskap hadde jeg nok vært tilbøyelig til å kjede meg litt. 0-2 sto seg til pause, og etter en kort hvil var det klart for mer fotball.
Stridsklev kom igjen best i gang, og nå var det bare spilt omlag 70 sekunder før ballen igjen lå i nettet bak Zakaria, og med 0-3 mistenkte jeg at det lille som måtte ha vært av spenning i kampen nå virkelig hadde forsvunnet ut vinduet. Det lot likevel til at det å havne tre mål under var det sparket bak Hei-laget trengte for å komme i gang, og før det var spilt tre minutter av andre omgang hadde grønntrøyene fått redusert til 1-3 etter et hjørnespark.
Videre utover i omgangen var faktisk spillet noe jevnere enn det hadde vært i første omgang, og Hei 3 kom blant annet i stadig dårligere lysforhold til en stor sjanse da et skudd fra distanse så ut til å ville smette inn nede ved stolperota, men Stridsklevs keeper fikk avverget dette med en svært god redning. Ikke lenge etter var det gjestenes tur å nesten score, men denne gangen var det tverrliggeren som sørget for at det ikke ble noe mål.
I det 78. minutt kom så et innlegg fra bortelagets høyre kant og en av de rødkledte kastet seg i været i et forsøk på et akrobatisk brassespark. Han bommet dessverre (eller heldigvis, skulle det vise seg) på ballen, og den forsvant videre mot en forsvarsspiller fra hjemmelaget. Spilleren klasket til med et forsøk på en klarering, som gikk rett i ansiktet på en motspiller og derfra føk rett i mål til 1-4! En utrolig komisk situasjon som medførte et mål som nok var litt trøst for stakkaren som fikk ballen i ansiktet og ble liggende strak ut noen sekunder før han kom seg på beina igjen.
Flere scoringer ble det ikke denne høstkvelden, så da dommeren (som stort sett hadde vært riktig så bra) blåste av sto det fortsatt 1-4. Hei må fortsatt vente på sitt første poeng. Etter å ha takket de andre for selskapet ble kursen satt tilbake mot tigerstaden, og etter et par dobesøk på veien fikk jeg dumpet passasjeren min på en togstasjon, og kommet meg hjem til mitt eget porselensmøbel fra byen jeg nettopp hadde forlatt.
Jeg hadde lenge planlagt en tur til Porsgrunn denne onsdagen for å få tatt en bane jeg manglet der, men skuffelsen var stor da kampen ble avlyst og ryktene begynte å gå om at laget hadde trukket seg. Onsdag morgen fant jeg så til min store glede ut at ting hadde skjedd, og at det var en mulighet litt lenger sør i Telemark. Etter å ha gjort ferdig dagens jobbing ble derfor kursen satt sørvestover, og etter en svipptur inn i sentrum av Kragerø for å fange litt mat fant jeg fram til banen hvor det skulle være sjuendedivisjonskamp mellom Helle (som egentlig skulle vært bortelag i den avlyste kampen) og andrelaget til Borg.
Jeg hadde startet tidlig fra Oslo for å slå rushtrafikken, så da jeg kom fram var det fortsatt lenge til kamp, men etter å ha sittet i bilen en stund og ventet begynte det å dukke opp både rød- og brunkledde spillere. Etter hvert ble det gjennomført hilseseremoni og tatt myntkast, og så var det klart for avspark på kunstgressbanen som lå inneklemt mellom et idyllisk tjern og noen sjarmerende klipper.
Etter en frisk start fra vertskapet tok det nystarta andrelaget fra Borg i Skien mer over, og i det 14. minutt kunne de for første gang denne kvelden juble for scoring, etter at returen fra tverrliggeren etter et hjørnespark ble headet i mål til 0-1.
Det meste fortsatte nå å skje foran vertskapets mål, og Borg 2 kom til flere store sjanser hvor bare den lille finpussen på avslutninga manglet for at det skulle bli flere mål. Til slutt fikk de brune likevel uttelling, og etter at vi etter 25 minutters spill fikk 0-2 kom også 0-3 i det stoppeklokka mi passerte 33 spilte minutter.
Jeg hadde nesten begynt å tro at vi ville gå til pause med 0-3 da en av Helles spillere stormet framover og alene med keeper klarte å klemme ballen forbi ham og i mål til 1-3 etter 43 minutter av kampen. Gleden over reduseringen ble dog kortvarig, da gjestene nesten umiddelbart slo tilbake og satte inn 1-4 etter at det ble gitt retur etter en forsåvidt god redning.
1-4 ble også pausestillinga, og jeg tuslet bort til kiosken (som hadde et nokså originalt skilt), bare for å returnere med uforrettet sak. Det at kampen hadde blitt avtalt på så kort varsel hadde gjort at det ikke var vafler å få kjøpt i kveld! For øvrig lå banen som nevnt ved et tjern, og jeg benyttet også stoppet i spillet til å snike meg innom bagasjerommet på bilen for å hente ut litt myggmiddel, da det var en del blodsugere i lufta.
Etter pause gikk det ikke mange minutter før ballen igjen lå i mål, men til Borg-spillernes store skuffelse ble scoringen annullert for offside. Etter å ha sett på resultatet på NFFs nettsider lurer jeg på om dette er grunnen til at det fins et avvik mellom det resultatet jeg har notert meg og det som ligger der. Hvis grunnen er at jeg har gått glipp av et mål beklager jeg og legger meg flat!
I det 57. minutt ble det uansett scoring til Borg 2 igjen, og med 1-5 i mine notater begynte det nå å spre seg litt misnøye i Helle-forsvaret, og det ble ikke spesielt mye bedre av at også 1-6 kom fem minutter senere. Fem minutter etter dette igjen, altså i det 67. minutt kom så 1-7 etter at rødtrøyene aldri fikk kontroll på ballen etter et innkast.
Helle hadde likevel ikke gitt opp. Jeg overhørte treneren si at han syntes de hadde vært mye bedre i andre omgang enn i første, og med 69 minutter på klokka kom en ny redusering, nå til 2-7. 2-8 (forutsatt at mine notater er fasit) kom så med 13 minutter igjen av kampen, før Helle igjen kunne juble når et frispark ble satt i mål til 3-8 med 81:05 på klokka.
Dette ble også kampens siste mål, og det endte altså enten 3-8 hvis jeg har fått med meg alle målene, eller 3-9 hvis det som står hos NFF stemmer. Uansett var nok gjestene betraktelig mer fornøyd enn vertskapet!
Jeg hoppet i bilen, og satte kursen tilbake mot hovedstaden, en kjøretur som viste seg å bli mindre problematisk enn jeg hadde fryktet, og som gjorde at jeg var hjemme alt rundt kvart over tolv.
Etter å ha snust litt på en tur til Sverige hadde jeg egentlig slått fra meg tanken på noen tur denne tirsdagen, da det plutselig tikket inn en melding fra Mads om at en kamp i Skien var flyttet til en lite brukt bane. Etter å ha fått bekreftet at det faktisk skulle spilles her ble det derfor kjøpt bussbillett sørover langs E18, før jeg tok lokalbussen innover i landet, hoppet av, og etter en kort spasertur var på plass ved banen hvor det skulle være fjerdedivisjonskamp mellom Gulset og Brevik.
Jeg besøkte jo Gulset alt for noen år siden, men den banen det da ble spilt på, og som fortsatt er den som vanligvis brukes var nå åsted for noe asfaltarbeid rett bak det ene målet, og derfor var kampen flyttet til den sørlige banen på anlegget, som heldigvis var skilt ut som egen bane i Futbology. Da jeg kom fram var noe av det første jeg så Mads som alt var på plass, og etter hvert dukket også Adrian og Ilari opp.
I et for så vidt strålende vær marsjerte lagene inn på banen, det ble tatt myntkast, og av noen grunn valgte de som vant dette å bytte side. Hjemmelaget skulle derfor starte med å angripe mot parkeringsplassen, mens gjestene i sine for anledningen hvite drakter skulle prøve å score på målet som sto under en bratt skrent i motsatt ende av banen.
Etter å ha sett starten på kampen bega jeg meg ut på min vanlige runde rundt banen, og fant ut at langsida med innbytterbenkene ikke var noe blivende sted. Det var vanvittige mengder svermende maur her, så jeg gikk fort videre, og hadde akkurat kommet meg bak Brevik-keeperen da laget hans rett før det var spilt 12 minutter gikk opp i 0-1.
Resten av omgangen fortsatte gjestene å dominere spillet, men hjemmelaget kom også til noen muligheter, blant annet en situasjon hvor en meget god inngripen fra Breviks målvakt sørget for at det ble corner i stedet for utligning.
0-1 sto seg til pause, og jeg gikk til kiosken for å innkassere en gratis vaffel jeg hadde blitt lovet som takk for engasjementet for breddefotballen. Denne viste seg å ikke bare være gratis, den var også svært god, så det var absolutt en hyggelig hilsen.
Da kampen kom i gang igjen virket det som om Brevik-spillerne hadde bestemt seg for umiddelbart å drepe spenningen i kampen, men det så først ut som om Gulset skulle klare å ri av denne stormen. Etter seks minutter ble det likevel for mye for dem, og det sto 0-2.
Det hadde nå begynt å regne litt, men dette stoppet ikke spillerne fra å fortsette å trøkke på, og i det vi gikk inn i det 62. spilleminutt kom også 0-3. Om det skyldtes at Brevik nå slappet litt av eller noe annet vet jeg ikke, men Gulset kom nå litt mer med på notene, og fikk rett før det var spilt 70 minutter redusert til 1-3. Skulle vi få en opphenting?
De siste 20 minuttene av kampen ble preget av høyt tenningsnivå, og flere store målsjanser, blant annet en situasjon hvor Gulset var rasende fordi det ikke ble dømt mål. Etter å ha gransket min video av situasjonen tror jeg dommerne vurderte dette rett, så lenge fikk ikke vi ca 80 tilstedeværende se noen godkjente scoringer. Det var først drøye fem minutter på overtid at vi fikk nok et mål, og nå var det Brevik som sørget for å sette spikeren i kista. 1-4, og dommeren blåste nesten umiddelbart av kampen etterpå.
Jeg hoppet i bilen til Mads, som fikk ekspedert meg til togstasjonen akkurat i tide til å rekke toget hjemover, en togtur som ville bli avbrutt av buss omtrent halvveis til min store irritasjon.
Etter å ha tatt en liten powernap etter jobb fordi Bane NOR (Som nå har lansert Banepodden, en podkast som skandaløst nok ikke handler om banehopping!) eller noen av deres medsammensvorne hadde holdt meg våken store deler av natt til tirsdag satte jeg i femtida kursen vestover. Etter å ha plukket opp Jon Are og Terje fortsatte ferden via en bensinstasjon i Drammen i retning Skien. Her tok vi «the scenic route» siste del av ferden og passerte noen voldsomt smale veier over et sluse- og demningsanlegg før vi kom fram til åstedet for «El Fossico», lokaloppgjøret mellom de to klubbene Åfoss og Skotfoss.
Anlegget viste seg å være en liten perle, tross en litt snodig variant hvor alle publikumsfasilitetene var klemt inn på kortsida. Dette var nok et resultat av nødvendighet, og ikke drømmesituasjonen, fordi langs den ene langsida gikk det bratt oppover, mens på andre sida av ballnettet fra den andre gikk det enda brattere nedover. Mens de andre tok plass sammen med både lokale og mer langveisfarende fotballinteresserte (Oddvar hadde tatt turen opp fra Sørlandet) tok jeg plass for å sikre meg bilder ved banekanten mens dagslyset enda var godt.
Vi hadde på forhånd ventet at det kanskje skulle være litt derbystemning her langs Farelva, men med unntak av en voldsomt høytsmellende fyrverkerieffekt som forsvant til værs like før dommeren blåste var det overraskende rolig blant de 30-40 frammøtte. Dessverre viste det seg raskt at det var ganske rolig ute på kunstgresset også, og med unntak av noen svært solide blokkeringer fra Åfoss-forsvaret skjedde det lite å skrive hjem om i denne førsteomgangen.
Da det ble pause sto det fortsatt 0-0, og jeg tok meg en tur i kiosken, hvor jeg fikk servert en forhåndsstekt vaffel som lå i stekeovnen og ble holdt varm. Ikke optimalt, men jeg tror faktisk at dette gjorde den bedre enn den ville ha vært om den var stekt like tidlig og ble servert kald. Det gjorde seg uansett med litt påfyll nå.
Ute på publikumsbalkongen gikk praten livlig, og det gode selskapet fra nær og fjern var nok det som gjorde at turen ikke føltes helt bortkasta, for det var skjønn enighet om at det vi hadde fått servert ute på banen ikke var noen spesielt minneverdig opplevelse. Tempoet var lavt, presisjonen var fraværende, og generelt føltes det som om spillerne alt var i feriemodus
Dette gjorde sitt til at da vi passerte 60 spilte minutter ytret jeg en reell bekymring for at min snart ett år lange rekke med kamper med scoring i skulle ta slutt i kveld, men så fikk hjemmelaget et hjørnespark i det 63. minutt. Ballen ble slått inn, headet ned, og et forsøk på redning på strek endte i stedet med at ballen ble hamret i nettaket til 1-0 med 63:05 på stoppeklokka!
Skotfoss, som for anledningen var henvist til å spille med gule vester, måtte nå begynne å kjempe for æren her. Laget var alt klare for opprykkssluttspillet i 7. divisjon, så det var ingenting sportslig som sto på spill her. Dette medførte nok både at kampen så langt hadde vært ganske traurig, men også at selv om de nå hadde havnet under medførte dette ikke allverdens mobilisering.
Da vi nærmet oss slutten av kampen åpnet det seg litt bak hos bortelaget, og plutselig i det 89. minutt smatt en av de blåhvitstripete gjennom og satte ballen i mål til 2-0! Jeg følte meg ganske sikker på at oppgjøret nå var avgjort, men det hadde både vært vannpause og noen fler stopp i spillet, så om Skotfoss klarte å slå tilbake med en gang kunne det bli litt nerve inn i overtidsminuttene.
Spoiler alert, som de sier: det lyktes ikke å slå raskt tilbake. Tvert imot hadde overtida såvidt startet da en Åfoss-spiller ble felt ute ved kanten av sekstenmeterfeltet, og dommeren pekte på straffemerket. Straffen ble trygt plassert i mål i det klokka passerte 91 minutter, og med 3-0 var all spenning borte.
Kampen endte 3-0, og en stort sett ganske seig affære hadde endt på et litt livlig vis, noe som gjorde at stemninga da vi forlot anlegget og ruslet bort mot bilene igjen var noe bedre. Etter å ha fotografert noen nyfrelste Åfoss-supportere ble det et lite stopp på en burgersjappe før vi tok samme vei tilbake som vi hadde kommet (Foruten den nær obligatoriske, men akk så irriterende, kveldstidsomkjøringa fra Sundbyfoss til Hanekleiva), og snart var jeg trygt hjemme i min egen seng.
