Strømsgodset - Tromsø 2-3

Etter lørdagens «Västderby» var jeg spent på hvordan søndagen skulle kunne toppe det å slå erkerivalen. Etter å ha pakket for noen ukers ferie satte jeg kursen vestover, og fant fram til baksida av stadion i Drammen. Her konkluderte jeg med at jeg skulle bli sittende i bilen og vente på at det ble tid for å gå inn til eliteseriekampen mellom Strømsgodset og Tromsø.

Mens jeg satt der kjente jeg at naturen kalte, og jeg kan ikke gjøre annet enn å hylle vaktene som slapp meg inn en drøy halvtime før inngangen var åpnet så jeg kunne få gjort mitt. Jeg kom etterhvert ut igjen, og tok plass i køen sammen med Niklas med far og sønn som var de som var først ute utenom meg. Det kom etterhvert sigende litt flere til, og da klokka ble fire slapp vi endelig inn. Det bar da rett i kioskkøen, hvor jeg kjøpte meg en is som viste seg å ha hatt det noen grader varmere enn ønskelig, men likevel var forfriskende.

Inn mot kampstart kom det flere og flere rødhvite, og etter litt fram og tilbake hadde Henning og Håvard sammen med de andre av de mest aktive klart å få organisert et slags felt (Seriøst, Godset, hva er vitsen med et svært reklamebanner midt på bortetribuna?). Vi starta synginga alt under oppvarminga, og noen av oss var nesten litt bekymra for om vi skulle brenne av alt det musikalske kruttet (annet krutt har vi holdt oss unna ei stund nå) alt før kampen var kommet i gang, men med såpass mange som var her i dag burde det likevel gå bra.

Da kampen kom i gang så vi snart at TIL hadde tenkt å fortsette den rekordlange rekka med seiere. Sju på rad hadde det blitt så langt, mens dagens hjemmelag på sin side var i stikk motsatt situasjon med sju tap på rad. En Runar Norheim i storform sørget i det 9. minutt for 0-1, før han fem minutter senere nesten kopierte det han hadde gjort like før og satte inn 0-2. På bortefeltet kløp vi oss i armen og lurte på om det vi så på virkelig skjedde!

Dessverre virket det mot slutten av omgangen som om varmen hadde krevd sitt, samt at den gamle myten om at 2-0 er en farlig ledelse også slo til. «Gutan» slapp Strømsgodset inn i kampen igjen, og rett før pause fikk de mørkeblå kranglet ballen inn i mål etter en dødballsituasjon.

Det sto dermed 1-2 da lagene gikk i garderoben for å kjøle seg ned litt, mens vi på tribuna fikk hvilt stemmene litt. En rimelig solid andel av de mange frammøtte valgte også nå å besøke kiosken, mens jeg fant ut at vannet vi hadde fått på feltet fikk holde til jeg kom meg i bilen igjen etter kampen.

På plass på tribuna igjen var det igjen tid for synging, og vi prøvde etter beste evne å mane våre rødhvite helter framover. Her var det bare å kjøre på!

Dessverre glapp det igjen for laget fra nord. Strømsgodset leverte en klassekontring litt over halvveis uti omgangen, og med 2-2 var vi like langt. Skulle det virkelig bare bli ett poeng og stopp på seiersrekka i dag?

Da vi gikk inn i overtida sto det fortsatt bare 2-2, men både vi på tribuna og de ute på banen var fast bestemte på å gjøre vårt ytterste for at alle tre poengene skulle bli med nordover i utstyrskassene til Martin Ramleth. Strømsgodset på sin side virket mer enn fornøyde med å tilsynelatende å ha ett poeng i lomma, men da hadde de glemt å regne med Finnfjordens store sønn, Runar Norheim! Drøyt fem minutter på overtid herjet han litt med hjemmelagets høyreside, før han leverte en perfekt pasning til vingbackkollega Leo Cornic som var på helt rett sted og satte ballen i mål til 2-3! Vi fikk nå noen helt vanvittige jubelscener, hvor begge de to involverte stormet opp mot tribuna for å feire sammen med familie og andre supportere!

2-3 ble også sluttresultatet, og stadion ble foruten vår tribune svært raskt tømt. Foran der vi sto ble Cornic mannen som fikk megafonen og ledet an i Sa-Sa-Sa, før det var tid for litt hopping og Gutan Olé!

Etter litt mer jubel, litt hyllest av trener Jørgen Vik, og generell glede, så ble det tid for å forlate Drammen. Jeg satte kursen nordover, og kom litt etter klokka to på natta fram til Trondheim, hvor det var tid for en liten pitstop før ferden hjemover skulle fortsette mandag formiddag. Underveis ble jeg for øvrig også gjort oppmerksom på at et bilde av meg etter at gleden ble så stor at trøya røk av hadde havnet på forsida hos Nordlys. So much for å trappe ned som supporter…

Faksimile: Nordlys.no

(Og til slutt: Sorry Guliganere og andre Elfsborg-supportere: Måten seieren i denne kampen kom på gjorde at den overskygget derbyseieren dagen før)

Fredrikstad - Tromsø 0-1

Jeg hadde de siste dagene brygget litt på en forkjølelse, og da jeg våknet søndag morgen var bestemmelsen om at i dag ble det lite action på tribuna fra meg enkel å ta. Mens jeg hentet Marita og gjorde meg klar til å sette kursen sørover ble jeg plutselig offer for en telefonstorm som gjorde at vi måtte ta en liten avstikker til Grünerløkka for å hente en gjenglemt tromme, men det var fortsatt god tid til avspark da vi parkerte i Plankebyen og kunne innta arenaen hvor det skulle spilles eliteseriekamp mellom Fredrikstad og Tromsø.

Rammene rundt dagens kamp var ganske spesielle, ettersom Fredrikstads stående supporterfelt var besluttet stengt som en kollektiv avstraffelse etter at det tidligere i sesongen ble kastet et objekt derfra mot en spiller. Ikke uventet hadde likevel de mest aktive samlet seg et annet sted på stadion, hvor det kom opp noen bannere med klar melding til NFF.

Når kampen kom i gang ble det også dratt i gang noen solidaritets-vekselrop mellom oss bortesupportere og de forviste hjemmesupporterne, før vi gikk over til å fokusere på våre respektive lag.

Innledningsvis satte FFK opp et voldsomt press, men TIL klarte heldigvis å ri av stormen, selv om ballen på ett tidspunkt faktisk endte i nettet. Scoringen ble annullert for angrep på keeper, og danske Haugaard kunne puste lettet ut, akkurat slik vi gjorde på motsatt kortside.

Jeg var som sagt ikke helt i toppform, og hadde plassert meg langt bak på tribuna, mens Jørgen styrte showet fra capotårnet. Innsatsen fra feltet virket stort sett ganske bra, selv om dette kanskje ikke var tid og sted for å prøve å innføre nye sanger ingen kunne fra før. Da vi nærmet oss ti spilte minutter virket det som om den innledende angrepsbølgen fra østfoldingene hadde roet seg litt, og plutselig kom Ieltsin Camões og gjorde det han gjør best, og satte ballen i mål bak Haugaards landsmann i FFK-målet til 0-1.

Drøyt halvveis ut i omgangen fikk vi som befant oss på nordre kortside på stadion hjertet i halsen. Vidunderbarnet Kinteh lå nede og måtte ha behandling, men heldigvis kom han seg på beina igjen etterhvert. Om det var det å ha fått en smell som slo til vet jeg ikke, men herfra og ut kampen var han HELT umulig for FFK-angrepet å håndtere. Som Jesper Mathisen sa i Fotballkveld-sendinga: Hadde han vært involvert i en budrunde hadde han ikke stoppet før på 150 millioner!

Etter fem tilleggsminutter ble det pause, og Marita kunne fra kioskkøen rapportere om at det skandaløst nok ikke fantes is der. Dette er for dårlig, Fredrikstad! Hun skaffet seg en pølse i vaffel, mens jeg lot vær å legge mer penger enn nødvendig igjen der nede.

Andre omgang fortsatte mye slik andre del av første hadde vært. FFK prøvde og prøvde å overliste TIL-forsvaret, men enten stoppet Kinteh dem på et så spektakulært vis at han av et av de andre Forza Tromsø senior-medlemmene fikk tildelt kallenavnet «Cheatcode», eller så sørget noen av de andre for å stoppe dem, eller om de faktisk fikk løsnet skudd så sørget Haugaard for at ballen ikke kom i nærheten av streken. I tillegg var innsatsen fra de som sang (Jeg var som sagt i liten grad en av dem i dag) upåklagelig!

Med en såpass mager ledelse som 0-1 var jeg likevel aldri helt trygg, og samtidig syntes jeg de gjenværende minuttene passerte saktere og saktere og saktere. Da fjerdedommer markerte fire tilleggsminutter syntes jeg tida gikk enda saktere, og som om ikke det var nok ble ikke kampen blåst av før det var spilt godt over ett minutt mer enn den varslete tilleggstiden.

Det hadde gått bra! TIL hadde for første gang i historien vunnet seks kamper på rad på øverste nivå, og som om ikke dette var nok fikk feiringen litt ekstra krydder da det ble kjent at et annet Østfold-lag hadde scoret på overtid i sin kamp!

Til hjemturen valgte jeg å sette kursen via Sarpsborg, da jeg syntes næringslivet der fortjente at noen av mine surt opptjente kroner ble lagt igjen i en isdisk, ettersom FFK ikke ville bruke varmen til å selge is. Gleder meg til Drammen om to uker, da skal forhåpentligvis sangstemmen få utfordres mer enn den ble i dag!

HamKam - Tromsø 1-3

Etter en ganske begivenhetsløs kjøretur nordover fra kampen i Sandvika var vi en spent gjeng som parkerte på Hamar og ruslet mot bortefeltet på Briskeby. Etter en sjekk i inngangen tok vi plass på stadionet hvor det var klart for eliteseriekamp mellom Hamarkameratene og Tromsø.

Inn mot kampstart kom det ganske mange på plass på vårt felt, mens på resten av stadion var det skuffende glissent. Vi rundt 200 som var på plass i rødt og hvitt sang av full hals, og ute på kunstgresset så TIL ganske friske ut etter at HamKam hadde kommet til en svært tidlig sjanse som heldigvis ble avverget.

Akkompagnert av sang og tromming fortsatte TIL å presse helt til den noe kontroversielle lånespilleren August Mikkelsen etter et drøyt kvarter landet uheldig og måtte ut med en skade i hælen. Fem minutter etter dette kom svenske David Edvardsson til hjørneflagget for å slå en corner, og resultatet ble ren kunst! Ballen traff panna til Vegard Erlien akkurat slik den skulle, og vips sto det 0-1 i det 21. minutt!

TIL fortsatte nå å ha god kontroll ute på banen, og i det 26. minutt var det Edvardssons tur å komme på scoringslista selv. Et skudd ble fyrt av og som de sa på TV2s sending på kvelden: Her ble det satt press ikke bare på spillerne fra Hamar, men også han som har ansvaret for målnettene når 0-2 virkelig tøyde nettmaskene.

Det sto fortsatt 0-2 til pause, men da kampen kom i gang igjen sto en betydelig andel av de besøkende på bortefeltet fortsatt i kioskkø da TIL igjen scoret på hjørnespark. Denne gangen var det kaptein Yttergård Jenssen som slo ballen inn, og Ieltsin Jeronimo Camões som stanget inn 0-3 i det stoppeklokka passerte 46 minutter.

HamKam fikk TIL-spillerne litt ned på jorda igjen etter tre minutters eufori, da 1-3 kom, men Ulf Johnny og jeg, som var dagens frammøtte fra Forza Tromsø senior tok likevel livet med ro. Med to måls ledelse følte jeg meg ganske trygg, og det virket også som om TIL-spillerne ikke ble feige eller fikk panikk, men fortsatte å jage etter flere mål samtidig som de tettet godt igjen bakover.

Det eneste øyeblikket da jeg ikke følte meg særlig trygg var da gullgutten Kinteh ble liggende nede og fysioterapeuten ble tilkalt. Heldigvis ble det raskt signalisert tommel opp, og mannen TIL alt har takket nei til bud i 60-millionersklassen på kunne fortsette å spille resten av kampen.

Tross 6 minutter tilleggstid, det ble ikke flere mål, og da dommeren blåste av kunne jeg overrekke det rødhvite flagget til Jens Hjertø-Dahl, før jeg i den kollektive feiringa som fulgte klarte å knekke flaggstanga. Vel verdt det!

Absolutt en fin tur til Hamar, og som Martin sa før vi forlot stadion: Dette med å vinne fotballkamper burde alle prøve så ofte som mulig!

Sarpsborg 08 - Tromsø (0-1)

Etter en svært begivenhetsløs retur fra kampen jeg hadde startet søndagen med i Dalsland parkerte jeg i en dump ved stadion i Sarpsborg. Jeg foretok derfra en rask marsj rundt stadion mot inngangen til bortefeltet, og kom meg inn akkurat i tide til å se lagene marsjere inn foran eliteseriekampen mellom Sarpsborg 08 og Tromsø.

Dette var jo faktisk min første eliteseriekamp i år, etter at jeg etter fjorårssesongen hadde varslet at i år ville jeg trappe ned litt på supporter-engasjementet mitt. Jeg hadde derfor ikke lenger ansvar for frakt av tromme, flagg og andre effekter, og kunne med god samvittighet ta plass på feltet nå like før kamp og hilse på gamle kjente fra nær og fjern som hadde forvillet seg hit for å heie på «Gutan».

Apropos kjente, så var en jeg ikke så Arne, men etter et par minutter ble han sammen med Leif observert i køen i pølsebua (Køen besto på dette tidspunktet strengt tatt bare av de to). Når han er i Østfold gjør Arne som folk fra Østfold, så det ble en pølse i vaffel for å sikre energi til nitti minutter med fotballsupport.

Første omgang ble bortsett fra innsatsen fra supporterhold ikke noen höjdare i fotballhistorien. Noen sjanser ble det, men det sto fortsatt 0-0 da lagene fikk ta seg en tur i garderoben. Jeg hadde likevel en relativt god følelse. TIL hadde slett ikke sett så verst ut, så dette kunne bli en morsom andreomgang.

Den skal tidlig krøkes…

I pausen ble det kjent at ingen ringere enn TILs gamle vingback Niklas Vesterlund var på plass på bortefeltet, så da kampen igjen tok til måtte vi selvsagt dra et par runder med sangen hans!

Vi på tribuna var stort sett så heldige at vi befant oss under tak, noe som var svært greit ettersom det etterhvert regnet ikke bare kattunger, men på grensen til fullvoksne sibirske tigere i det Trond ynder å kalle «solbyen». De ute på banen var ikke like heldige, så selv om det aldri er morsomt å bli byttet ut tipper jeg de trener Jørgen Vik lot få avløsning etter 64 minutter følte at det kanskje var like greit akkurat i dag.

Ti minutter etter dette ga byttene uttelling. Den tidligere superettan-toppscoreren Ieltsin Camões fikk på et innlegg stå ganske ubevoktet på femmeteren, steg til værs og stanget inn 0-1. Jeg lot nedtrapping være nedtrapping, rev til meg et flagg, og flagget som en gal mens vi feiret ledelsen!

Det siste kvarteret av kampen ble ren lidelse. Sarpingene prøvde som besatte å utligne, og kom ved flere anledninger ganske nær, men da dommeren etter litt over fem uendelig lange tilleggsminutter til slutt blåste av hadde TIL rett og slett vunnet 0-1!

Etter å ha sunget litt mer for nevnte Vesterlund var det tid for feiring, og nevnte Camões fikk nå anledning til å briljere med sine norskferdigheter i megafonen foran et bortefelt hvor det de siste minuttene hadde blitt «clothing optional».

Etter dette var det bare å finne veien tilbake til bilen, forsere et helt grusomt regnvær hjemover mot hovedstaden, og deretter avslutte kvelden med et par fremragende nakkekoteletter samtidig som det tikket inn flere bilder fra TV2s fotball-sending på snapchat.

Sarpsborg 08 - Tromsø 3-3

Midten av februar har ofte betydd at Tromsø tar seg en tur til Østlandet for å spille en treningskamp, og 2025 var intet unntak i så måte. Jeg klappet derfor sammen macen litt tidligere enn vanlig, og satte etter å ha plukket opp min medsupporter Arne kursen østover mot Romerikes hovedstad, hvor det var klart for kamp mellom de to eliteseriekollegene Sarpsborg 08 og Tromsø.

Ved ankomst sto Simen med sin relativt ferske arving og venta på oss, og da jeg kom inn i hallen så jeg at Jakub og Tom også var på plass. Like etterpå dukket også André opp, før dagens fjerde TIL-supporter, Martin, var den siste av de jeg skal nevne her som inntok arenaen.

Da kampen kom i gang var det umiddelbart ikke akkurat noen høykvalitetsfotball vi fikk servert. Begge lag skapte noen sjanser, først og fremst ved litt famlende forsvarsspill. Famlende var også en bra beskrivelse av det som skjedde da dagens TIL-kaptein Jakob Haugaard lot et skudd passere gjennom fingrene sine og i nettet til 1-0 for østfoldingene i det 21. minutt.

Det tok etter dette knapt fem minutter før vi igjen fikk se et mål, og denne gangen var det Tromsø-spillerne som kunne juble, etter at det var Sarpsborg 08-forsvarets tur å rote litt, så 1-1 satt i nettet.

Utover i omgangen syntes jeg så TIL så ganske skarpe ut, og det var absolutt ikke ufortjent da en corner like før pause endte med at Jens Hjertø-Dahl fikk sette inn en retur til 1-2.

Da lagene tok pause sto det fortsatt 1-2. Martin la nå ut på søk etter en brusautomat (Det er en i gangen i Skedsmohallen like utenfor LSK-hallen hvor denne kampen gikk), mens vi andre slo av en prat med Ray som selvsagt også hadde dukket opp. Til hans store forskrekkelse hadde Arne lite å melde om cupfinalen 1986 (Som jo fant sted bare ett år før han ble født!). TIL hadde forøvrig alle mann i oppvarming nå i pausen, ettersom det at de hadde reist ganske langt hadde gjort at man hadde valgt å ikke bare spille de vanlige 2x45, men føye til 30 ekstra minutter på slutten av kampen, og dermed ville omtrent alle byttes etter 60 minutters spill og gjøre plass til 60 minutters spill for de som ikke hadde vært involvert så langt.

I den andre omgangen kom S08 godt i gang, og etter ti minutter var vi igjen like langt da ballen gikk i mål til 2-2. Etter en times spill kom så de varsla byttene (Jeg kjenner jo ikke S08-spillerne godt nok til å se om de bytta like mange, men også der var det betydelige utskiftninger). Det så umiddelbart ut som om det var «hjemmelaget» som takla byttet av mannskap best, og med 70:25 på min stoppeklokke satt 3-2 i mål.

Med TIL-øyne var deretter resten av kampen egentlig ganske positivt å se. Iført sine blåsvarte reservedrakter kjempet laget seg inn i kampen igjen, og knapt fire minutter før de to ordinære omgangene var over endte et hjørnespark igjen med mål og 3-3.

Etter 90 minutter fikk vi en kort pust i bakken før aktørene på banen tok fatt på de siste 30 minuttene. Det skjedde i denne «tredjeomgangen» lite nevneverdig, utenom at TIL ved en anledning fikk ballen i mål, men denne gangen sikret assistentdommerens flagg at det ikke ble noe tellende mål. Da kampen etter 120 minutters spill til slutt ble blåst av sto det dermed fortsatt 3-3, og begge lag hadde nok fått noen svar og noen nye spørsmål foran resten av sesongoppkjøringa.

Arne og jeg stilte oss ved utgangen og vekslet noen ord med spillerne før vi forlot hallen og igjen kom oss tilbake innenfor hovedstadens kommunegrenser.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sarpsborg 08 - Tromsø 2-1

Etter å ha stått grytidlig opp for å komme meg hjem fra Berlin ventet en bil med flatt batteri på meg i garasjen. Jeg fikk heldigvis ladet batteriet nok mens jeg spiste en deilig eggogbacon-brønsj til at jeg fikk start på bilen og kunne sette kursen sørover mot Østfold. Etter en drøy times kjøring fant jeg en parkeringsplass, og fikk utkommandert noen tilfeldig forbipasserende TIL-supportere til å hjelpe meg å bære utstyret jeg hadde med i bilen bort til stadion hvor det skulle spilles eliteseriekamp mellom Sarpsborg 08 og Tromsø.

Ikke bare var det eliteseriekamp, det var faktisk også siste runde i Eliteserien 2024, og selv om TIL i praksis hadde sikret plassen helga før naget iallfall en liten uro bakerst i bakhodet hos meg. Et stortap her kombinert med en storseier til Haugesund kunne snu ting på hodet. Jeg var derfor veldig glad det hadde kommet et solid innrykk nordfra, og totalt var det to busser som hadde kommet fra Oslo med supportere ombord, og i tillegg hadde jo flere gjort som meg og funnet veien til stadion på egenhånd.

Etter noen markeringer før avspark ble det blusset litt, faktisk så mye at tross den ganske friske vinden måtte dommeren stoppe spillet et par minutter i vente av at røyken skulle letne litt. Kombinert med et relativt kraftig regn var det mildt sagt utfordrende å flagge, og jeg kjente raskt at armene ble tappet for krefter.

Mer tappet enn at jeg etter et drøyt kvarter klarte å knekke flaggstanga og måtte sette i gang en større operasjon for å fikse den var jeg dog ikke, og jeg hadde akkurat rukket å bli ferdig med dette da Jørgen kom bort og klaget sin nød over at det ikke hadde vært noen sjanser i kampen. Som på bestilling var da det neste som skjedde at det ble scoring. Til Sarpsborg 08. 1-0, 25 minutter spilt.

Resten av omgangen skjedde det lite nevneverdig, bortsett fra at selv om vinden fortsatte å herje med flaggene våre, så roa i det minste regnet seg noe ned. Hjemmelaget leda fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause, og jeg benytta anledningen til å skaffe meg det som sannsynligvis blir årets siste fotballvaffel. 53 vafler ble fortært gjennom året, og alle kan dere se i denne Instagram-story-høydepunkt-samlingen.

Apropos statistikk, jeg satte i år ny personlig rekord i antall TIL-kamper, med totalt 18 kamper. 2 seriekamper på Alfheim, 14 bortekamper i serien (Strømsgodset var den eneste jeg gikk glipp av), og ikke minst 2 bortekamper i Europa var beholdningen jeg kunne ta med meg. Når jeg vet hvor mye styr det hadde vært å få med seg dette kan jeg ikke annet enn å bøye meg i støvet for Martin som klarte den høythengende 30/30 i serien (og i tillegg også var på alle europakampene, og også en tidlig cupkamp). Mektig imponerende, og høyst fortjent at han fikk oppmerksomhet både fra klubb og supportere etter kampen.

Men tilbake til kampen som pågikk nå. Etter en liten time ble Lasse Nordås bytta inn, og bare drøyt fem minutter etter dette gjorde han kort prosess med sarpeforsvaret. 1-1, og stor jubel på bortefeltet.

Mot slutten av kampen oppdaget jeg en eldre herremann med skjerf og lue med en fremmed logo på, men det gikk raskt opp for meg at dette måtte være effekter fra Grebbestads IF noen mil sørover. Etter en kjapp prat fikk jeg bekreftet at joda, dette var farfaren til David Edvardsson som hadde tatt turen over grensa, og da selvsagt hadde skaffa seg billett på rett sted på stadion. Alltid trivelig med spiller-foreldre og -besteforeldre på bortefeltet!

Med 1-1 lå alt til rette for en trivelig slutt på en sesong som hadde gitt oss mange skuffelser. Dessverre hadde 2024 ennå en snubletråd på lager for oss. Det var riktignok ikke noen tråd men Runar Norheims fot som sørget for at en særping snublet inne i TILs 16-meter like etter at det var meldt tre minutter tillegg, og dermed fikk de blå en sjanse til å ta alle tre poengene. Straffen ble skutt i mål, og med 2-1 var TIL tilbake på 13.-plassen på tabellen.

Slik endte også kampen, og det var med en liten bismak av skuffelse vi etterpå kunne takke spillere og støtteapparat for i år. Det var likevel sterkt å se hvor rørt Lasse Nilsen ble da vi taktfast sang navnet hans, sannsynligvis for siste gang i TIL-drakt. Flere av spillerne fikk klar beskjed om at de bare skulle drite i å bli solgt nå til vinters, så ville nok 2025 by på langt bedre poengfangst enn det vi hadde sett dette året.

Etter å ha fått pakket sammen flagg og bannere kunne vi så sette kursen tilbake mot Oslo, og etter å ha kommet trygt i hus snekret jeg sammen en framifrå fried rice før jeg kunne ta kveld etter en steinhard fotballhelg.