Etter drøye halvanna times kjøretur fra formiddagskampen parkerte vi i god tid før neste kamp i skyggen av fjernvarmeverket Sannaverket. Siden vi var tidlig ute benyttet vi anledningen til en liten visitt i Kristinehamn Arena (hvor jeg så kamp i 2022) for å benytte fasilitetene der, før vi betalte oss inn (Masse kudos for å ta kort) på stadionet hvor det skulle være kamp i den høyeste kretsserien, division 4, mellom IFK Kristinehamn og Kronoparken United.
Sannavallen, som stadionet heter, var et flott anlegg med en lekker tretribune, og i tillegg til fotballbane også fulle friidrettsfasiliteter. Vi tok innledningsvis plass på tribuna, og fikk sammen med litt over hundre andre se relativt lite skje foran mål i begge ender av banen. Jeg var blitt litt sulten, og siden planen var å skaffe noe skikkelig mat etter kamp, fant jeg så snart grillen var blitt varm ut at jeg skulle skaffe meg en liten hamburger.
I det 40. spilleminutt fikk vi så endelig et mål, og det var hjemmefansen som kunne juble for ledelse 1-0, mens gjestene fra Karlstad fortvilte. De sistnevnte hadde nemlig sett ganske bra ut, men uten å klare å få uttelling for innsatsen.
1-0 holdt seg til pause, og etter en til fjerdedivisjon å være overraskende kort hvil var vi igjen i gang. Fra avspark gikk bortelaget rett i angrep, og på imponerende vis soset Kristinehamn-keeperen det til, og han må nok ta en betydelig del av skylden for at det ble 1-1 med 46:30 på klokka.
Kronoparken United fortsatte å produsere sjanser, men det ville seg ikke. De blåhvite sto solid imot, og jeg begynte egentlig å lure på om kampen skulle ende uavgjort, men så fikk vi kampens klart største drama! I et angrep skjedde et eller annet som gjorde at gjestenes målvakt ble liggende nede. Angrepet fortsatte likevel, og det endte med at ballen trillet i mål til 1-2 seks og et halvt minutt før full tid.
Bortelagets spillere var rasende, og selv om dommer tydelig signaliserte at han skulle ta en prat med sin assistent kjeftet en av dem så mye at han endte opp med et rødt kort. Dommeren endte etter å konferert med mannen med flagget med å avgjøre at scoringen skulle bli stående, noe som ikke akkurat roet gemyttene ute på gressmatta. Når da det også ble klart at han som lå nede måtte ut med skade (og noen reservekeeper hadde de selvsagt ikke) kokte det også over for Kronoparken-treneren så også han måtte foreta en tidlig exit fra banen.
Da avspark endelig ble tatt igjen var det over åtte minutter siden ballen hadde vært i spill, så det var klart at det kom til å bli en betydelig overtid. Med en mann mindre og en utespiller i mål så det blytungt ut for bortelaget å komme tilbake. De leverte likevel noen sjanser, men 11 minutter på overtid kom spikeren i kista da det oppsto en straffesituasjon, og denne ble hamret i mål til 1-3.
Med 102 spilte minutter på klokka ble så kampen blåst av, og det var en svært fornøyd og en svært misfornøyd gjeng som kunne takke hverandre for kampen, mens jeg kjapt hilste på Futbology-bruker og VFF-mann Bosse Bakken som også var på plass før OJ og jeg via litt mat i Karlstad og litt shopping i Töcksfors satte kursen hjemover igjen etter en helt strålende groundhoppingdag.
Etter en rolig fredagskveld hjemme sto jeg fredag morgen grytidlig opp og kjørte ned mot sentrum for å plukke opp Ole Jakob. Et par minutter etter at de hadde åpnet kunne vi svinge inn på parkeringa ved Systembolaget i Säffle, før vi etter en kjapp pitstop der satte kursen på mindre og mindre veier utover Värmlandsnäs, helt til vi rett før kampstart kunne parkere ved banen hvor det var klart for kamp i division 7 mellom Eskilsäter og Gillberga.
Jeg inntok først den lave tribuna som sto mellom klubbhuset og gressmatta, og fikk herfra etter vel fem minutters spill se gjestene ta ledelsen 0-1 etter et fint angrep. De blåkledde fra vikingbygda lengst nord i kommunen så ellers sterkest ut, men etter det første målet lot flere målsjanser vente på seg. De få sjansene som kom ble misbrukt, og dermed fikk vi rundt 70 frammøtte ikke flere mål i første omgang.
Mens min reisepartner brukte pausen til å skaffe seg to korv i ett brød, benyttet jeg selv anledningen til å nyte godværet i de øyeblikkene det var vindstille. Når det ikke var vindstille var det forbausende kjølig, iallfall når ikke sola tittet fram bak skyene.
Etter pause var det hjemmefansen som først kunne juble. Grønntrøyene fikk en noe billig (men neppe feildømt) straffe, og med 58:30 på min stoppeklokke ble denne satt i mål til 1-1!
Utover i kampen kom dommeren mer og mer i fokus. Joda, enkelte feilvurderinger gjorde han nok, men samtidig mener jeg de gule kortene han delte ut for protester og kjefting var helt på sin plass. Han gjorde nok utvilsomt så godt han kunne, og når man spiller fotball på nivå 9 kan man ikke forvente at Anders Frisk dukker opp med fløyta!
Jeg hadde inntrykk av at Gillberga var et litt sterkere lag enn dagens vertskap, men det så lenge ut som om hjemmelaget skulle klare å klore til seg ett poeng. Det var helt til et frispark fem minutter før full tid ble håndtert på denne måten.
1-2, og ikke veldig lang tid igjen for Eskilsäter å få noe ut av kampen. Det klarte de ikke å få til, og dermed ble dette også sluttstillinga, og mens bortelaget jublet hastet OJ og jeg til bilen for å fortsette mot dagens andre kamp, på motsatt side av Vänern.
Etter at jeg hadde kommet meg sørover fra to uker nordpå var ikke veien lang over grensa igjen for å se mer fotball. Etter at kampen jeg hadde vurdert å se fredag ble flytta til torsdag slapp jeg å ta stilling til om jeg skulle legge inn en overnatting, og satte derfor kursen sørover lørdag morgen, og etter en kjapp pitstop på Torp kjøpesenter i Uddevalla (hvor taket hadde falt ned!) kom jeg et kvarter før avspark fram til den idylliske gressbanen på øya Torsö i Vänern, hvor de to nivå 3-klubbene Skövde AIK og FBK Karlstad skulle møtes til treningskamp.
Øya, som har fastlandsforbindelse med ei bru hadde opprinnelig vært to øyer, men alt på 1800-tallet vokste disse gjennom utfyllinger og bygging av diker sammen til det som er sjøen Vänerns største øy, og sentrum i Mariestad-skjærgården. Skövde hadde hatt en liten treningsleir her nå før sesongen starter opp igjen etter sommeren, og det var i den anledning de hadde fått besøk fra andre siden av den store sjøen for å få litt kamptrening også.
I første omgang var det gjestene fra Värmland som så klart sterkest ut, og de produserte en rekke store sjanser, og det hele toppet seg da ballen smalt i tverrliggeren bak SAIK-keeperen. I mål ville dog ikke ballen, og det var nok en frustrert gjeng som gikk i garderoben med 0-0 på scoringstavla da dommeren blåste for pause.
I pausen gikk en så stor andel av de litt over hundre frammøtte til kiosken at jeg selv ga opp å prøve å skaffe meg en is. Med det været som var var det strengt tatt heller ikke noe stort tap, men siden de faktisk tok kort i kiosken hadde jeg veldig lyst å handle der bare av prinsipp.
Begge lag gjorde en rekke bytter i pausen, og for vertskapet ga dette nesten umiddelbar uttelling. Jeg hadde som vanlig filmet stort sett alle dødballene i kampen, men da Skövde et lite minutt etter hvilen slo ballen inn i feltet og den endte med å bli nikket i mål hadde jeg selvsagt ikke oppe mobilen. Uansett sto det nå 1-0 med 46:05 på klokka.
Ti minutter senere scoret rødtrøyene (Begge lagene er egentlig rødtrøyer, men FBK stilte i sine hvite bortedrakter) på ny, og med 2-0 følte noen av de frammøtte fra «SAIKOS» at det var på sin plass med litt synging.
I det 71. minutt var det igjen tid for scoring, og nok en gang var det Skövde AIK og deres supportere som kunne juble. Ballen hadde etter et langt innkast hoppet litt fram og tilbake i feltet før den fant en spiller drøyt femogtjue meter unna mål som fyrte løs. Skuddet passerte alt og alle, og dermed sto det 3-0!
FBK-spillerne var nok litt frustrerte nå, spesielt når de tenkte tilbake på alle sjansene de hadde misbrukt i første omgang. Mot slutten av kampen fikk de også noen muligheter til å pynte på resultatet, men håpet om mål sank i takt med at mengden regn tiltok, så da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 3-0, og jeg hastet mot bilen og satte kursen hjemover igjen.
Etter en kort kjøretur fra den tidlige kampen jeg hadde sett fant jeg meg en matbit i sentrum av Molkom, skrev blogg, og dro ut på leting etter dagens andre kamp. Jeg hadde på flyfoto av byen sett at det lå en fotballbane i sentrum og tok for gitt at det var hit jeg skulle, men der var det en kunstgressmatte med ganske nøyaktig ingen personer til stede. En kjapp sjekk viste meg at gressbanen jeg skulle til lå 3 minutters kjøring unna, så jeg fant fram dit, og tok plass ved sidelinja i god tid før avspark til division 7-kampen mellom Nyedshov 2 og Nykroppa.
I likhet med den forrige kampen jeg så var det også her to lag jeg hadde sett i aksjon forrige helg som skulle møtes. Vertskapet hadde jeg sett borte i regnet søndag ettermiddag, mens gjestene så jeg på deres hjemmebane fredag. Banen her lå svært idyllisk til, omgitt av skog og åkre, og jeg lot meg fortelle at en tidligere besøkende hadde sammenlignet omgivelsene her med et Carl Larsson-maleri.
Ute på gressmatta var det litt slitsomt å følge med på spillerne som var i aksjon, ettersom begge lag spilte i gult og svart. Mens hjemmelaget hadde gule trøyer og sorte shorts, stilte gjestene i gulsvartstripete trøyer og gule shorts. Når da i tillegg dommeren stilte i helsort var det ikke alltid like enkelt å følge med på hvem som var hvem. Den første jeg møtte etter jeg kom inn på anlegget var for øvrig en som hadde kjøpt seg et gulsvart skjerf fordi han kunne bruke det også når han skulle på Elfsborg-kamp. Meget bra vurdert, spør du meg!
Det var hjemmelaget som kom best i gang, og i det tolvte spilleminutt kunne de og flesteparten av de godt over hundre fremmøtte juble for å ha gått opp i 1-0, og fem minutter senere kom også 2-0 etter en herlig frekk lobb.
Halvveis inn i omgangen ble det også her gjennomført en drikkepause, selv om sola ikke var riktig like stekende som den hadde vært tidligere på dagen. Etter at spillet så kom i gang igjen fortsatte Nyedshov-spillerne å presse på, men nå fikk vi en brå slutt på et angrep da et overivrig forsøk på en akrobatisk avslutning endte med et spark i panna på en motspiller. Dommeren var resolutt oppe med det røde kortet, og det kom ingen protester. Han som ble sparka ned kom seg heldigvis raskt på beina, men ble likevel bytta ut.
Med en mann mer på banen kunne man kanskje håpe at gjestene skulle klare å skape litt spenning i kampen, men det aller meste handlet fortsatt om hjemmelagets menn. For gjestene ble situasjonen enda litt verre da de litt før pause måtte sende målvakten sin ut for å få ankelen teipet og bandasjert etter alle kunstens regler, og en av de andre på laget måtte overta trøya og hanskene. Det ble som følge av drikkepausen og skadene lagt til ganske mye tid, og knapt fem minutter inn i overtiden gikk Nyedshov 2 opp i 3-0.
Dette var også stillinga da lagene gikk til pause, og etter en kort hvil i skyggen var det igjen klart for fotball ute på gressmatta. Før avspark hørte jeg dommeren spørre om spillerne ville ha drikkepause i denne omgangen også, og foruten et samstemt ja kom det også et muntert forslag om å ha pause omtrent hvert femte minutt for å få igjen pusten.
Etter at spillet var satt i gang igjen tok det under fire minutter før ballen igjen lå i mål, og gultrøyene hadde gått opp i 4-0. Dette var virkelig ikke Nykroppas dag.
Med firemålsledelse begrenset det seg nok litt hvor mye innsats Nyedshovs andrelag ville levere, så det ble en ganske lang hendelsesfattig periode utover i omgangen. Litt før drikkepausen rotet jeg meg ut i åkeren bak mål på leting etter en forsvunnet ball (Hva det enn var som vokste i åkeren der var det akkurat blitt så høyt at ballene som ble skutt over ballnettet var litt vanskelige å finne). En ung lokal pjokk fant den heldigvis til slutt, så man slapp å risikere ballrester i slåmaskinen.
Med et kvarter igjen av ordinær tid kom så 5-0 på et skudd etter et innkast, og etter dette koblet Nyedshov mer eller mindre helt ut. Dette gjorde at Nykroppa fikk flere sjanser, og i det stoppeklokka mi passerte 86 spilte minutter kunne endelig bortefansen juble litt etter at et hjørnespark gikk inn til 5-1.
Etter dette var nok den største sjansen vi fikk se en kontring Nyedshov kom til som på mirakuløst vis ikke ble til mål.
Det sto dermed fortsatt 5-1 da dommeren blåste av etter noen minutters tillegg i tiden. Jeg hadde blitt fortalt at hjemmelaget skulle ta lagfoto etterpå, men jeg valgte å haste til bilen, skru AC-en på fullt, og sette kursen hjemover etter en strålende fotballdag.
Da jeg oppdaget at det var mulighet for å få sett to kamper i Värmland denne søndagen var det et lett valg å stå tidlig opp og sette kursen østover. Etter å ha byttet ut noen tomme brusbokser med fulle av samme slag i Charlottenberg fortsatte ferden, og til slutt svingte jeg av mot Östra Deje like utenfor Forshaga. Her var det klart for kamp på Tallmovallen (som jeg egentlig skulle besøke i fjor, men da ble kampen flyttet) i division 7 mellom Östra Deje og Granbergsdal.
Morsomt nok hadde jeg jo sett begge disse lagene i aksjon forrige helg, dagens hjemmelag på bortebane fredag, mens dagens bortelag besøkte jeg hjemme i et forferdelig regnvær søndag. Værforholdene i dag var derimot noe helt annet. Solen skinte fra en skyfri himmel, og på parkeringa ved fotballbanen hadde det alt begynt å komme bobiler som skulle på bilbingo senere på dagen.
Litt forsinket (Noen oppdaget plutselig at verken hjørneflagg eller matchballer var på plass) ble kampen blåst i gang, og innledningsvis syntes jeg det var gjestene fra Karlskoga-traktene som så sterkest ut. Veldig mye av kampen foregikk foran hjemmelagets mål, men ballen ville ikke inn, og da skjedde selvsagt etter 12 minutter av kampen det som ofte skjer: Ballen gikk inn i motsatt ende av banen, og det sto 1-0.
Da omgangen var halvspilt sendte dommeren spillerne ut til sidelinja for å få i seg litt vann, noe som absolutt var påkrevd. Som sagt stekte sola godt, og jeg syntes jeg merka at en del av spillerne lot varmen påvirke både fysisk og mental prestasjon.
I det 26. spilleminutt på stadionuret (som hadde blitt stoppa under drikkepausen) kom så 1-1 litt etter en slags slow motion-kontring, der jeg til min store irritasjon slutta å filme bare sekunder før ballen endte i mål.
1-1 sto seg til pause, tross at hjemmelaget hadde noen helt vanvittige sjanser mot slutten av omgangen. Mens hjemmelaget tok fatt på den ganske lange veien bort til garderoben valgte jeg å forsvinne inn i skogen bak det østre målet for å få litt skygge, samtidig som jeg også kunne utføre et nødvendig ærend.
Da alle så ut til å være klare for å starte igjen skjedde noe jeg ikke tror jeg har opplevd før. Det viste seg at hjemmelaget manglet en mann på banen, og etter litt forvirring ble man til slutt enige om hvem som skulle fylle opp elleveren så kampen kunne fortsette.
Andre omgang ble ganske jevnspilt, men jeg satt med en liten følelse av at det var bortelaget som var nærmest å komme til en avgjørelse, men denne lot vente på seg. For øvrig var det enkelte av gjestene som lot seg frustrere voldsomt av dommeren, noe jeg tror også påvirket prestasjonene deres på gressmatta. Det kan nok være at ikke alle avgjørelsene fra mannen med fløyta var riktige, men spiller man i division 7, så får man leve med at det ikke er Collina-nivå på de som dømmer!
Sammen med et publikum som hadde bikket litt over tjue begynte jeg egentlig å forberede meg på at det kom til å bli ett poeng til hvert lag i dag, da de grønnhvite med bare et par minutter igjen av ordinær tid satte inn 2-1 til stor fortvilelse for gjestenes målvakt. Kunne dette holde inn?
Etter noen minutters overtid blåste dommeren av uten at det hadde kommet flere mål. Med 2-1 ble det tre poeng inn mot siste kamp før sommeren neste helg for ÖDIK. Mens hjemmelagets spillere jublet fant jeg tilbake til bilen som jeg hadde vært forutseende nok til å parkere i skyggen, og satte kursen videre mot Molkom, hvor jeg skulle se neste kamp for dagen.
Da Andreas skulle komme en tur til byen, og Ole Jakob også var gira på en tur ble vi enige om å prøve å komme oss tidlig nok avgårde til å rekke en visitt på Systembolaget i Torsby. Dette gikk over all forventning, og etter et besøk på ICA fant vi en ultraidyllisk rasteplass hvor litt mat ble inntatt før vi tok fatt på de siste kilometrene opp til arenaen hvor det skulle være toppoppgjør i Division 6 Värmland Norra mellom samarbeidslaget IFK Velen/Rännbergs IK og Rottneros IK.
Hjemmelaget har jeg jo faktisk sett på hjemmebane før, men da var det på Velens bane litt lenger ned i dalen. Nå var det Rännbergs anlegg ganske nær «sentrum» av Östmark som var åsted, og det som møtte oss her var en helt nydelig gressmatte med et sjarmerende klubbhus hvor en hel del av de frammøtte hadde samla seg oppe på balkongen. Mine to medsammensvorne så seg raskt ut en stein oppe i bakken ved siden av klubbhuset hvor de kunne sitte med fremragende utsikt og nyte livet.
Det var svært godt oppmøte her denne tirsdagskvelden, jeg kom fram til at det måtte være nærmere 150 frammøtte, og mye av grunnen var nok at dette som sagt var et toppoppgjør. Rottneros hadde så langt full pott i årets poengfangst, mens vertskapet hadde ett tap med seg i bagasjen. Om gjestene skulle ta med seg tre poeng også herfra kan de allerede nå i sommer legge champagnen på kjøl til feiringa etter at opprykket blir klart, mens en hjemmeseier ville gjøre at spenningen lever inn i høstsesongen.
Tabellsituasjonen gjorde nok sitt til at første omgang virket litt nervøs. Det var ganske jevnspilt ute på matta, men utover i omgangen syntes jeg egentlig de grønnhvite (som jeg må innrømme at jeg innledningsvis trodde var bortelaget) så best ut, og helt på tampen av første omgang toppet de dette med et par store muligheter hvor den ene rett og slett var en sånn situasjon hvor han som avsluttet over mål neppe hadde klart å få ballen over tverrliggeren hvis det var det han hadde prøvd på.
Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og etter litt kluss med å få tak i garderobenøklene forsvant aktørene innendørs noen minutter, mens jeg benyttet anledningen til å impregnere meg med et sårt tiltrengt nytt lag myggspray.
Etter pause var det igjen hjemmelaget som kom til den første enorme muligheten, da en noe utspilt keeper måtte se ballen lobbes over seg mot mål. Alle trodde nok den skulle gå inn, men lærkula smalt i tverrliggeren og forsvant i trygg retning. De blåhvite hadde sluppet med skrekken!
Etter dette tok gjestene mer eller mindre helt over, og til frustrasjon for flesteparten av de frammøtte gikk de i det 63. spilleminutt opp i 0-1. Skulle serien bli avgjort nå i kveld?
Drøye ti minutter senere gikk ballen på ny i nettet bak hjemmelagets målvakt, men denne gangen ble de reddet av at dommeren mente det hadde vært en hands involvert.
Mot slutten av kampen presset så naturlig nok Velen/Rännberg voldsomt på, og med 88:55 på klokka smalt ballen i mål! Enorm jubel, og det kunne stått 1-1 på det mekaniske stadionuret om det ikke var for at stillinga ikke ble oppdatert!
Tross at begge lag gjerne skulle vunnet i kveld, det ble ikke flere mål på de tre minuttene dommeren (han fortjener for øvrig skryt for myndig og god kampledelse) la til. Det hele endte dermed 1-1, noe det virket som om hjemmelaget var mest fornøyde med, tross at det gjorde at luka opp til tabelltoppen fortsatt var uforandra.
På veien hjem møtte vi en elg, en grevling, og etter at jeg hadde sluppet av de to andre en hel svanefamilie, men ellers skjedde det lite som fortjener spalteplass i bloggen her.
Etter en relativt kort kjøretur fra dagens kamp nr 2 svingte jeg inn på en litt mindre vei, og så en litt mindre vei igjen. Jeg kunne så parkere bak garderobebygget og skrive teksten til bloggpostene fra begge de to kampene jeg hadde sett tidligere på dagen, før jeg like før kampstart gikk inn på anlegget hvor det skulle spilles nok en kamp i division 7, denne gang mellom Alkvetterns IK og IF Nyedshov 2.
Både mens jeg kjørte mot banen, og mens jeg satt på parkeringa og ventet hadde regnet bøttet ned, og heller ikke nå når kampen var i ferd med å starte var det noen bedring å spore her. Jeg begynte rett og slett å lure på om det var på tide å bygge en ark som var 300 alen lang! Heldigvis var baneforholdene tross regnet overraskende gode, så regnet hadde nok ikke noen annen innvirkning på spillerne enn det rent mentale.
For meg som Tromsø-supporter var det litt vakkert å se hjemmelaget stille i røde og hvite striper, mens Elfsborg-delen av hjertet mitt ble litt slitt av at bortelaget stilte i gult og svart. Jeg fant uansett ut at siden gjestene var et andrelag var det nok hos vertskapet mine fremste sympatier kom til å ligge i dag. Det var også de rødhvite som kom best i gang, og da de rett før omgangen var halvspilt fikk satt inn 1-0 var det absolutt en fortjent ledelse.
Knappe ti minutter senere kom også 2-0, samtidig som det hadde regnet så mye at kameraet mitt var i ferd med å gi opp ånden. Flere mål fikk vi ikke i første omgang, så da lagene småjogget bort til garderobebygget for å tørke seg litt sto det fortsatt 2-0.
Etter hvilen startet kampen ganske likt slik kampbildet hadde vært i første omgang, men nå fikk vi faktisk et lite pusterom i regnet. Om det var dette som gjorde at gjestene fra Molkom kom mer med i kampen vet jeg ikke, men i det 58. spilleminutt reduserte de til 2-1. Under ett minutt senere lå ballen på ny i mål bak Alkvettern-keeperen. 2-2, og de rødhvite var virkelig rystet nå!
Sakte men sikkert gjenvant hjemmelaget fatningen, og rett før andre omgang var halvspilt gjorde de som de hadde gjort halvveis ut i første omgang: Tok ledelsen, og nå sto det altså 3-2.
Med et kvarter igjen av kampen presset de gulsvarte litt på, men dette ga noen åpninger bakover. En av disse ble utnyttet til en finfin kontring som endte med scoring og 4-2.
Fem minutter kom også 5-2, da et smart frispark satte gjestene ut av spill.
Flere scoringer fikk vi ikke, og etter ti laaaange minutter i et stadig tiltagende regnvær blåste dommeren endelig av, og jeg kunne starte på ferden tilbake til Oslo etter en veldig spesiell groundhoppinghelg. Da jeg startet hjemmefra fredag hadde jeg planlagt 5 kamper jeg skulle se, mens når jeg nå satt med fasit i hånd hadde jeg sett 6, hvorav nøyaktig 0 av dem var noen av de 5 jeg opprinnelig hadde sett meg ut! Ingen skal beskylde meg for ikke å være fleksibel, iallfall!
Etter å ha kommet meg ut av Örebro etter kampen der gikk ferden vestover på E18 høyst begivenhetsløst. I Karlskoga svingte jeg nordover, og i et forferdelig regnvær kunne jeg til slutt parkere ved banen hvor det skulle være Division 7-match mellom Granbergsdals IF og Filipstads FF/Nordmarks IF.
Banen så riktig så fin ut der den lå med en liten bilvei mellom seg og kiosken og garderobene. På motsatt side av banen var det også en sekretariatsbu og start- og mål-seil som jeg mistenker at var tilknyttet langrenn. En ikke ubetydelig del av de frammøtte hadde valgt å holde seg i bilene, men jeg stilte meg ved banekanten og så at dagens dommer var samme mann som jeg hadde snakket med før han figurerte som AD1 da jeg var og så Nordvärmland for noen uker siden.
Innledningsvis var dette ganske jevnspilt, men det var hjemmelaget som først fikk ballen i mål etter rundt ti minutter. Dommeren kom derimot opp med armen for å signalisere at han mente det hadde vært offside, noe som frustrerte de svarthvite voldsomt! I det 15. spilleminutt fikk de dog trøst da de etter et frispark på ny fikk ballen i mål, og nå ble det altså protokollført 1-0.
Den påstått feilaktige offsideavgjørelsen var tydeligvis vanskelig å komme over for enkelte, og dommeren måtte flere ganger påpeke at han ikke ville høre mer klaging fra hjemmelagets menn. Jeg er litt usikker på om det var dette som lå bak da han plutselig etter 27 minutter av kampen trakk opp det røde kortet fra lomma og sendte en av Granbergsdal-spillerne i garderoben. Uansett et tøft slag for laget som bare ledet med ett mål å måtte spille nesten halvannen omgang med en mann i manko.
Utvisningen gjorde naturlig nok at Filipstad/Nordmark kom mer med på notene, og i det 36. minutt kunne de blåsvarte juble for å ha satt inn utligningen til 1-1 på et hjørnespark.
Tre minutter før pause kom også 1-2, denne gangen litt etter et innkast hvor situasjonen endte opp med en herlig lang ball med dupp!
1-2 sto seg til pause, og jeg konkluderte med at jeg ikke trodde jeg hadde opplevd noen så regnfylt kamp siden Strømmen - Tromsø i 2014! (Og dette er en kamp vi som var der stadig trekker fram som ekstremt våt!) Det sies ofte at når svalene flyr lavt blir det regn, og her fløy svalene stort sett sånn at de sneiet gresstråene på banen.
Etter å ha hjulpet en av spillerne på hjemmelaget med å få framstilt et nytt hull til det ene hjørneflagget kom andre omgang i gang. Tross at de var en mann mindre hevdet Granbergsdal seg bra, og etter 11 minutters fotball kom 2-2 da et frispark fra langt hold ble satt rett i kassa!
Så jevn som resten av kampen var tror jeg hjemmelaget ville vunnet komfortabelt om de hadde hatt alle spillerne fortsatt, men da det gjensto 10 minutter av ordinær tid viste de at det også var mulig å vinne fotballkamper med spillermangel. Etter en corner blåste dommeren og pekte på straffemerket, og da straffen ble satt inn til 3-2 ble det stor jubel.
Flere mål ble det ikke (Det ble derimot flere gule kort), og dermed endte kampen med 3-2 hjemmeseier, og tre poeng til vertskapet. Gjestene måtte på sin side sette kursen hjemover uten noen poeng. Selv tok jeg fatt på den korte veien til Alkvettern, hvor jeg nå skulle på kamp før jeg dro hjem.
Endelig! Tiden var kommet for en vaskeekte svensk groundhoppinghelg! Jeg satte kursen østover etter å ha gjort ferdig ukas jobb, og etter et par pitstop på veien stoppet jeg litt før Karlstad for å se over planene. Panikken bredde seg raskt da jeg oppdaget at kampen jeg hadde tenkt å dra på ikke bare var blitt utsatt til midt i neste uke, den var også flyttet til en annen bane. Hva gjør jeg nå? Joda, heldigvis var det nok av andre muligheter å velge mellom, så etter en ikke alt for lang omvei parkerte jeg ved banen hvor det skulle spilles kamp i Division 7 Värmland Östra mellom Nykroppa AIK og Östra Deje IK.
Det som møtte meg her i den gamle jernverksbygda var en helt nydelig gressmatte, med fine benker på en side, og til og med en knøttliten tribune motsatt. Jeg hørte en av bortelagets spillere si under oppvarminga at han fikk litt VM i USA-feelinga av gressmatta, så den var tydeligvis ikke bare fin å se på! Pressefasilitetene her var derimot kanskje ikke helt på høyde med hva man finner på de enorme stadionene verdensmesterskapet spilles på.
Da kampen kom i gang hadde gjestene fra Klarälvens østbredd en bra start, men etter et par minutter tok vertskapet mer over. og der bortelaget ikke hadde lyktes med å få ballen i mål fikk de det til nesten umiddelbart. 1-0 rett før det var spilt 4 minutter, og stor jubel blant flesteparten av de noenogtretti frammøtte.
Ikke lenge etter fikk vi første (men langtfra siste) tilfelle av litt knuffing. En overivrig grønnkledd spiller prøvde å få dyttet vertskapets målvakt utenfor sekstenmeteren mens han holdt i ballen, men mislyktes med dette og fikk i stedet en resolutt albu i retur. Dommeren lot dyttinga gå, men albuen kunne han ikke overse, og tross store protester ble det delt ut et gult kort til keeperen.
Da det var spilt et kvarter kom to smågutter løpende med en haug med flagg, og i hui og hast ble både hjørneflaggene og det særsvenske fenomenet med midtbaneflagg montert opp. Bedre sent enn aldri! Ikke lenge etter oppdaget jeg at den nydelige gressbanen hadde en liten feil, da han som hadde klipt gresset hadde bomma litt midt i sekstenmeterfeltet i den ene enden av banen så der var et ti cm bredt belte med langt gress tvers over banen!
Vi nærmet oss halvtimen spilt da hjemmelaget mente de ble bortdømt, etter at ballen nesten gikk i mål etter en corner. Helt sikker kan man nok ikke være, men jeg tror dommeren gjorde rett i å ikke dømme mål her.
Surmulingen fra hjemmelaget gikk uansett fort over, for i neste angrep endte ballen i mål, og dermed sto det 2-0 med 28:15 på min stoppeklokke. Ganske nøyaktig ti minutter senere kom også 3-0, og jeg mistenkte nå at kampen i praksis var over.
Denne mistanken fikk seg et skudd for baugen noen minutter før pause, da en liten kollaps i de bakre rekker hos de gulsvarte medførte at Östra Deje kunne vippe ballen i mål fra langt hold mens keeperen var langt unna målet. 3-1, og dette var også stillingen da lagene samlet seg ved hver sin benk, mens jeg stormet mot bilen for å finne litt myggspray. Nyimpregnert tok jeg turen via kiosken og skaffet meg en korv på vei tilbake til banen, og tok plass i et hjørne hvor jeg kunne sitte og se på det som skjedde ute på banen.
Noe av det første av betydning som skjedde i andre omgang var at vi fikk en situasjon som lignet litt på den der Nykroppas målvakt fikk gult kort. Denne gangen var det en av hjemmelagets spisser som ble litt for nærgående etter at keeper hadde tatt ballen, noe som medførte at mannen med hanskene dyttet litt og fikk et gult kort fra dommeren til store protester fra lagkameratene hans.
Knapt ni minutter etter pause ble så en av gjestenes spillere felt i motsatt ende av banen fra der jeg satt. Dette medførte at det ble straffespark, og tross den «langhårete» stripa akkurat der straffemerket var ble denne satt i mål til 3-2, og definitivt ny spenning i kampen.
Det var stadig mer eller mindre velbegrunnete hendelser av typen engelskpråklige ville kalt skirmishes, uten at det noen gang ble virkelig stygt. Dommeren hadde likevel sin fulle hyre med å holde gemyttene i sjakk, og etter at ting hadde roet seg litt ned etter en av disse trefningene ble et frispark på flott vis satt inn til 3-3 akkurat i det klokka passerte 61 spilte minutter.
Det var nå duket for en svært spennende innspurt på kampen, og begge lag hadde flere muligheter til å avgjøre det hele. Jeg syntes ikke på noen måte noen av dem hadde noe overtak, men så var det hjemmelagets tur til å få frispark fra langt hold. Ballen ble slått inn, traff et hode, og gikk i mål til 4-3 med knappe fire minutter igjen av ordinær tid.
Det hadde vært en del småskader og stopp i spillet i forbindelse med all knuffingen, så dommeren la til rikelig med tid, og gjestene gjorde sitt beste for å prøve å få med seg noe hjem. På en dødball ble målvakten sendt med opp, men det hjalp ikke. Kampen endte 4-3, og de gulsvarte kunne juble for tre poeng etter en kamp hvor de hadde gått fra å se ut til å ha full kontroll på 3-0 til å virkelig skjelve i buksene på 3-3!
Mens spillerne gikk forbi den gamle ånghammaren fra jernverket på vei mot garderoben satte jeg kursen sørøstover til helgas overnattingssted, hvor jeg etter å ha sjekket inn fant ut at også planene for lørdagen måtte legges helt om, ettersom den første kampen jeg hadde tenkt å se da også var blitt utsatt!
