Elfsborg - Malmö 0-0

Da korpset mitt (Musik-kår, for mine svenske venner) skulle til Bohuslän på en liten øvingshelg var jeg svært fornøyd da jeg oppdaget at det skulle være en kamp i Borås fredagskvelden som jeg kunne kombinere dette med. Jeg satte derfor kursen sørover etter en litt tidlig exit fra jobb, plukket i Håby opp André som skulle på samme kamp, og etter litt trafikktrøbbel, et kort pitstop på Systembolaget og et par timer i bilen var vi på plass på hver vår kortside for å se allsvenskanmatchen mellom IF Elfsborg og Malmö FF.

Etter å ha fått tak i en fremragende prematch-gulasj på Gula Torget inntok jeg Elfsborgsläktaren og stilte meg midt på der jeg har gjort det mer eller mindre til en vane å stå når jeg er på Borås Arena på kamp. Ved innmarsj ble det heist opp en tifo foran meg, og også futta av store mengder blinkende bluss, så hva budskapet på tifoen var er ikke så lett for meg å si.

Fra en fullsatt supportertribune sang og sang og sang vi, men ikke snakk om at våre gulsvarte helter klarte å overliste skåningene. Samtidig ble det jevnt og trutt blusset i minst en av endene av stadion, faktisk tror jeg at jeg i løpet av første omgang så mer til meldingen om at pyrotekniske pjäser er forbudt enn jeg så kampuret på storskjermen!

Det sto altså fortsatt 0-0 til pause, og mens lagene gikk i garderoben måtte jeg fortelle de rundt meg om da jeg traff Hasse Eskilsson i Uppland, og litt andre detaljer fra min banehoppingsvirksomhet. Det gikk derfor ganske fort før aktørene var tilbake på banen, og mens MFF-supporterne dro opp en bortetifo benyttet vi i vår ende av banen anledningen til å gjøre det klart for keeperen deres foran oss at han var «Sveriges sämsta målvakt!»

Etter hvilen fikk Gaute Helstrup (Pføy!) og vi andre som var til stede se nye 45 minutter med balltrilling uten de helt store målsjansene, akkompagnert av svært solid sanginnsats fra tribuna.

Mot slutten ble det faktisk litt ampert ute på kunstgressmatta, og jeg ser ikke bort fra at det kunne blitt delt ut flere kort enn det faktisk ble. Litt før vi entret de fire tillagte minuttene meldte jeg at dette kom til å ende 0-0, noe som selvsagt medførte at begge lag fikk noen store målsjanser i overtida, men da dommeren til slutt blåste av var det fortsatt målløst.

Etter å ha takket spillerne for innsatsen (og oppfordret dem til å krossa Gnaget i kommende kamp) forlot jeg stadion, fant tilbake til bilen hvor også en mellomfornøyd haldenser dukket opp etter hvert mens politiets blålysprydede drone surret over hodet på oss. Vi satte så kursen tilbake en litt annen vei enn den vi kom, og jeg kunne så lempe ham av ved hans egen bil, mens jeg selv gjorde meg klar for å overnatte i Håby og så sette kursen mot korpsseminaret.

Tromsø - Aalesund 3-1

Da den lange landslagspausen i månedsskiftet september-oktober ble annonsert øynet jeg håp for en treningskamp for «Gutan» på Østlandet, og noen uker i forveien var det blitt varslet at det kom til å bli en kamp på Grefsen stadion. Jeg hoppet derfor lørdag formiddag i bilen og satte kursen hit, for å se treningskamp mellom TIL og eliteseriekollega Aalesund.

Dette var jo et stadion jeg har besøkt mange ganger før, men det var faktisk første gang jeg skulle se Tromsø i aksjon her. Det ble dermed mitt 44. stadion med de rødhvite. Forza Tromsø-senior-kollega Per Steinar var også på plass med kamera og fotovest, og inn mot avspark kom det også sigende til noen fler Tromsø-supportere som tok plass sammen med Vetle Skjærviks far som hadde vært førstemann som inntok tribuna.

Da kampen kom i gang ble det snart klart at det var Tromsø som kjemper i toppen av tabellen mens AaFK befinner seg i motsatt ende, og det var på ingen måte ufortjent da laget fra nord satte inn 1-0 i det åttende spilleminutt.

Ikke lenge etter lå ballen på ny i nettet bak de for anledningen sortkleddes keeper, men denne gangen ble scoringen annullert for en offside. Med 18:10 på min stoppeklokke (Stadionuret hadde blitt startet noen sekunder for sent) lyktes derimot Sander Innvær med å få sendt avgårde et skudd jeg objektivt sett mener sunnmøringenes målvakt burde klart å gjøre en bedre innsats for å stoppe, men jeg som TIL-supporter selvsagt er svært glad endte med at ballen trillet i mål til 2-0.

Knappe fem minutter senere fikk AaFK uttelling på et av sine sjeldne besøk foran Jakob Rønning Haugaard i TIL-målet. Ballen ble klemt inn til 2-1, og vi hørte på applausen at det også var noen supportere av Aalesund på plass.

2-1 sto seg til pause, selv om TIL fikk ballen i mål enda en gang (og igjen ble avvinket for offside), og mens spillere og støtteapparat forsvant ned i garderoben under klubbhuset til Kjelsås trakk jeg opp på tribuna og plasserte meg sammen med mine medsupportere. Her var det riktig så god stemning og alt fra dommerrapporter i Oslos åttendedivisjon til innvandringsfiendtlige tsjekkiske ultras ble ivrig diskutert.

Diskusjonene fortsatte inn i andre omgang, hvor kampbildet ute på kunstgresset på «Oslos tak» forandret seg lite tross at det ble gjort haugevis av bytter. Tenningsnivået hadde vært forbausende høyt til at det bare var en treningskamp, og dette fortsatte etter hvilen, så dommeren etter hvert måtte dele ut noen gule kort. Det hele toppet seg nok rundt tolv minutter før full tid, da en av TILs svensker måtte tåle å høre noen ufinheter fra AaFK-benken etter en takling han nok skal prise seg lykkelig for at ikke medførte rødt kort.

Jeg så egentlig for meg at Aalesund skulle få en heldig utligning helt på tampen, men i stedet ble han som knappe ti minutter tidligere ikke hadde blitt utvist nå felt innenfor sekstenmeteren. Dommeren pekte på straffemerket, og Vegard Erlien fikk æren av å hamre inn 3-1.

Dette ble kampens siste scoring, og kampen endte dermed med en velfortjent TIL-seier som Jørgen Vik og vi andre kunne juble over. Et seriøst skår i gleden kom dog like etter kampen var over, da Mathias Tønnesen som var tilbake etter skade plutselig la seg ned under nedjogginga etter kamp. Etter å ha ligget nede en stund haltet han seg med store smerter mot garderoben. Alt tyder på at strekkskaden hadde blitt slått opp, og at det kan bli nye uker på sidelinja for forsvarsspilleren.

Det var i ferd med å begynne å regne, så jeg satte kursen hjemover, hvor resten av ettermiddagen ble brukt til å følge med på Direktesports sendinger fra ymse kamper i ymse divisjoner.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Djurgården - Elfsborg 1-2

Finalen på min svenske helg skulle selvsagt ikke være groundhopping, men derimot litt support i allsvenskan. Etter å ha vasket ut av gjesteleiligheta og spist en bedre frokost hjemme hos Annica dro hun på pub mens jeg stakk inn til sentrum for å deponere kofferten. Jeg sluttet meg deretter til henne og vennene hennes på hennes gamle nabolagspub før vi sammen tuslet opp til stadion for å se kampen Djurgården - Elfsborg.

Ettersom jeg ikke var alene i dag plasserte jeg meg litt mer usentralt på bortefeltet enn jeg vanligvis gjør, noe som faktisk medførte at jeg havnet omtrent rett bak Isak Petterson i mål. Til innmarsjen serverte så hjemmefansen litt røyk og fyrverkeri.

Jeg hadde på forhånd vært litt bekymret for denne kampen, og anså Elfsborg som en klar underdog. Det var derfor betryggende å se at de gulsvarte kom svært godt i gang, og de første tjue minuttene syntes jeg faktisk alt handlet om IFE. Målene lot dog vente på seg, og etter at DIFs målvakt fikk en skade som fordret litt behandling ute på banen syntes jeg blånissene fra Stockholm var litt mer med på notene.

Det føltes likevel uendelig rettferdig da Elfsborg på en corner et par-tre minutter før pause satte inn 0-1. Stor jubel på bortefeltet, og vi var en stort sett glisende gjeng som forsvant bak til serveringsområdet for å leske strupene litt i pausen. For øvrig var det nokså overraskende å komme bak hit, og se at ratioen mellom politi/vakter og supportere nesten var like koko som den hadde vært da vi var i Istanbul!

Etter hvilen forandret kampbildet seg en hel del, og mens vi supporterne sang av full hals måtte vi dessverre se Djurgården ta mer og mer over. Så, i det 66. minutt skjedde det som ikke skulle skje. DIF utlignet, og det sto 1-1.

Heldigvis betød dette at Elfsborgs spillere våknet til liv igjen etter en til da nokså slapp andreomgang, og med 76 spilte minutter på stadionuret kom 1-2! Jeg benyttet gledesscenene i feringa til å få lånt meg en ladekabel hos Isak, ettersom min egen hadde havarert. Nå kunne jeg kanskje ha håp både om å komme meg inn til sentrum etter kampen, og ikke minst å få låst opp bagasjeskapet igjen!

Selv om de bare lå ett mål bak var det en hel del av de 22458 tilskuerne som hadde begynt å gå da vi kom inn i overtida, mens jeg fryktet at de tre tillagte minuttene skulle bli fryktelig lange. Akk, så rett jeg fikk. Et drøyt minutt inn i overtida ble en Djurgården-spiller liggende tilsynelatende livløs innenfor Elfsborgs sekstenmeter, men spillet bare fortsette. Da det endelig kom et stopp ble helsepersonell umiddelbart tilkalt, og det ble et flere minutter langt stopp i spillet før han kom seg av banen (Heldigvis på egne ben) og de siste knappe to minuttene kunne spilles ferdig.

Jeg var nå overbevist om at Djurgården skulle få ødelegge euforien for oss, men heldigvis tok jeg feil. Det endte 1-2, og vi fikk en herlig feiring der Annica prøvde seg som ultra og klatret litt i gjerdet!

«Ge meg Borås, ge meg Borås, Stockholm är en skit-ort, ge meg Borås» runget over stadion mens de siste hjemmesupporterne forsvant som dugg for solen, så da gjensto det bare for meg å gratulere bursdagsbarnet Malin med dagen og tre poeng i gave, samt å takke alle de andre for godt selskap, før jeg hastet mot sentrum hvor jeg fikk klemt i meg litt ramen og handlet litt snop til togturen før jeg tok plass på SJs snabbtåg til Oslo.

Rosenborg - Tromsø 5-3

Etter ei uke nordpå hadde jeg fredag ankommet Trøndelag og sett litt breddefotball, men nå var lørdagen kommet, og det var tid for helgas hovedattraksjon. Etter noen fryktelig trivelige timer på pub i sentrum gikk ferden sørover langs Elgesetergata, til vi var en solid gjeng som inntok bortefeltet på Lerkendal for å se eliteseriekamp mellom Rosenborg og Tromsø.

Er det rart folk drikker?

Tross TILs lille formsvikt var det et nær utsolgt bortefelt som hadde samlet seg for å støtte «Gutan», og inn mot avspark var det riktig så god stemning. For å si det mildt: Dette gikk fort over etter at kampen kom i gang. RBK scoret nesten før kampen var kommet i gang, og da lagene gikk til pause sto det hele 4-0!

Vi var mange som mente dette var noe av det verste vi hadde opplevd med rød og hvit trøye på, og jeg prøvde i pausen å få brannvesenet til å finne en eller annen grunn til å avbryte kampen, men selv om de hadde forståelse for ønsket kunne de ikke innfri det. Da lagene kom ut etter pause scoret så vertskapet nok en gang nesten umiddelbart. 5-0, hvordan skulle dette ende?

Heldigvis tok RBK foten litt av gasspedalen etter dette, selv om jeg må understreke at det ikke var et spesielt godt hjemmelag som hadde kjørt over Tromsø så langt, det var rett og slett gjestene fra nord som var drit elendige! Heldigvis var ikke vi supporterne riktig så ille, og selv om enkelte ga opp prøvde de fleste av oss å synge våre rødhvite helter framover og tilbake inn i kampen.

TIL gjorde noen bytter utover i omgangen, og plutselig etter at vi hadde passert 70 spilte minutter klikket ting riktig sammen. Først kom det en redusering til 5-1, før vi fikk en straffe som ble satt i mål til 5-2.

Ikke lenge etter kom også 5-3, og vi begynte seriøst å lure på om vi skulle få oppleve et comeback av de virkelig sjeldne. Dessverre kom vi aldri nærmere enn dette, selv om det ble lagt til hele syv minutter (For øvrig elsker jeg at norske klubber har begynt å vise tilleggstida på storskjerm-klokkene sine!)

Det endte altså 5-3, et betydelig penere resultat enn hva jeg hadde fryktet både før kampen og ikke minst underveis. Samtidig fantes det svært liten tvil om at Jørgen Vik fortsatt har MYE å jobbe med for å få sydd troppen sammen til et slagkraftig lag etter de mange utskiftningene i overgangsvinduet. Det blir svært spennende å se hvordan man kommer ut etter den lange landslagspausen som venter i månedsskiftet.

Brighton - Tromsø 4-0

Onsdag etter jobb tok jeg toget til Gardermoen, og kom meg etterhvert på et fly vestover. Etter ankomst Gatwick gikk turen sørover mot kysten, og jeg kunne etter en kjapp visitt på samlingspuben først ta kveld i en lekker liten AirBnB-leilighet. Torsdag sto jeg så opp, inntok byen sammen med hundrevis av andre med rødt og hvitt i hjertet, og etter en nesten-corteo til togstasjonen, og et sonderzug derfra kom vi til slutt fram til stadionet hvor den siste Conference League-playoffkampen mellom Brighton og Tromsø skulle spilles.

Vi hadde fått tildelt et felt med greit med plass i forhold til hvor mange billetter som var solgt, og vi var nok oppimot 500 på plass som skulle prøve vårt beste for å støtte «Gutan» i forsøket på å motbevise alle de som mente de var sjanseløse. Før avspark ble det holdt en minnemarkering for en tidligere Albion-manager som hadde gått bort, og så starta kjøret.

Fra kampen startet ble Tromsø spilt kjempelave, og vi på tribuna kunne ikke gjøre annet enn å håpe at våre menn i rødt og hvitt skulle klare å ri av stormen. Etter åtte minutter gikk det dessverre galt for Vetle Skjærvik. Forsvarskjempen ble liggende nede, og etter litt behandling måtte han bæres ut på båre.

Da spillet igjen kom i gang tok det ikke veldig lang tid før TIL-forsvaret åpnet seg, og vips sto det 1-0. Så det ikke mørkt nok ut nå, så kom det en forferdelig glipp i et forsøk på å spille seg ut bakfra, og dermed kom også 2-0.

Knapt ti minutter før pause fikk britene også satt inn sitt tredje mål for dagen, og det sto dermed 3-0 da lagene gikk i garderoben.

Det var en blanding av dyster og galgenhumoristisk stemning på tribuna da andre omgang tok til, med et litt glisnere bortefelt enn det hadde vært i første omgang. Neida, folk hadde ikke dratt hjem, men det var nok mange som sto bak veggen og måtte drikke opp et beger med forfriskninger før de igjen fikk innta tribuna. Det ble etterhvert fylt opp, og vi fikk sunget av full hals igjen.

Det så lenge ut som om vi i det minste skulle klare å holde buret rent i andre omgang, men mot slutten av omgangen fikk «måkene» fra den engelske sørkysten ballen igjen i mål. Første gang dette skjedde ble TIL reddet av offsideflagget, men i det 86. minutt kom et mål som ble stående.

Det hele endte dermed 4-0, og i tillegg til tapet måtte vi svelge nyheten om at Leo Cornic var i ferd med å bli solgt til Brann! Fryktelig trist.

På vei ut fra stadion fikk vi hilst på haugevis av hyggelige Brightonianere (Kanskje noen av dem kom fra Hove også, klubben heter tross alt Brighton & Hove Albion), som omtrent uten unntak hyllet supporterinnsatsen på bortefeltet. Det var da i det minste noe mer enn et måkehode å ta med seg hjem (Men måkene ER større i Tromsø) fra denne turen som satte et punktum for TILs Europa-sommer 2026.

Selv om det bare er mobilbilder blir det et galleri med noen ekstra bilder på Google photos
denne gangen. (Ikke bare fra kampen, men også fra tidligere på dagen

Västra Frölunda - Elfsborg 0-4

Da trekningen av kvalifiseringsrunden til gruppespillet i den svenske cupen kom på forsommeren var jeg veldig spent på hvem Elfsborg skulle møte. Gleden var stor da jeg oppdaget at de skulle til Göteborg en tur, og tross skuffelsen da det ble klart at kampen skulle gå på Valhalla der jeg hadde vært før, bestemte jeg meg når kampen nærmet seg for å ta turen. Som sagt, så gjort, ferden gikk sørover over grensa, og en knapp time før avspark parkerte jeg rett utenfor det lille stadionet hvor det skulle være cupkamp mellom Västra Frölunda og Elfsborg.

Västra Frölunda, eller bare Frölunda som de går under i dagligtale, er kanskje mest kjent for hockeylaget sitt, men de har altså også et fotballag som spiller i division 2, og som nå altså skulle møte Allsvenskan-motstand i cupen. Inn mot kampstart strømmet det på med gulkledde, selv om vi nok ikke var like mange som det som var ventet å skulle besøke byen påfølgende helg, når «Västderbyt» mot de blåhvite et par hundre meter lenger nord skulle finne sted. Før avspark fikk så deler av feltet seg en ufrivillig dusj da en av dysene som skulle vanne kunstgresset viste seg å være noe dårlig justert.

Innledningsvis i kampen ble det litt synging fra bortefeltet, som var på den åpne østtribunen (og dermed fikk «nyte» den lave kveldssola på vesthimmelen gjennom første omgang), men det var tydelig at supporterne ikke la like mye i dette som man gjør med seriekampene. Også på banen merka man at prioriteringene var litt annerledes, med en startellever som i stor grad besto av folk man ikke ser så mye til i Allsvenskan-kampene.

Tross det noe B-pregete mannskapet hadde de gulsvarte få problemer med å dominere kampen. Det aller meste skjedde foran VF-keeperen, men det tok sin tid før de virkelig store sjansene begynte å dukke opp. Likevel, etter et kvarter skjedde det uunngåelige, og det sto 0-1.

Dette forandret likevel ikke kampbildet noe særlig, fortsatt handlet det i stor grad om at Elfsborg stanget mot Frölunda-veggen, og jeg vil her benytte anledningen til å skryte av hjemmelagets målvakt. Mannen i rødt leverte en helt strålende kamp, og hadde flere helt enorme redninger!

Da 0-2 kom etter en halvtime av kampen klarte han likevel ikke å stoppe ballen fra å gå i mål, og i begeistringen klarte jeg attpåtil å pådra meg en blødende skade! Det sprutet rødt fra et bittelite sår på en fingertupp, men heldigvis gikk dette over i tide til at jeg fikk filmet et frispark knapt fire minutter senere. Du er 17 år, du får a-lagsdebuten for klubben du spiller for, og så smeller du inn 0-3 på denne måten. Hugo Lindskog, jeg spår at du får en stor framtid på fotballbanen!

0-3 sto seg til pause, og mens flere av mine gulsvarte medsupportere stilte seg i kioskkø overhørte jeg noen som egentlig hadde tenkt å gå på do, men ikke akkurat lot seg imponere av fasilitetene som ble tilbudt bortefansen.

Med tremålsledelse i andre omgang var egentlig all spenning død og begravet. Begge lag gjorde flere bytter utover i omgangen, men jeg fikk likevel litt treningskamp-følelse (Uten at kampen ble riktig like intetsigende som da jeg så laget i Fredrikstad tidligere i sommer) av det som ble prestert. Frölunda-keeperen fortsatte å varte opp med gode redninger, men siden Elfsborg ledet så klart bredte det seg ikke noen frustrasjon og usikkerhet, slik man gjerne ser i kamper hvor kampbildet blir som her.

I det klokka passerte åtte tikket det inn sms fra Forza Tromsø om at jeg kunne kjøpe billett til bortekampen i Brighton neste uke, og da jeg var ferdig med dette var det bare noen minutter igjen til vi fikk se kampens siste mål da Elfsborg gikk opp i 0-4. Dette ble også sluttresultatet, og vi kunne etter en aldri så liten nidvise om alt vi hater i Göteborg gå over til ren hyllest av Elfsborg.

Det gjensto nå bare å forlate stadion og sette kursen nordover igjen, og det første stykket fikk jeg nå selskap av en hyggelig dame jeg første gang møtte i London, og som nå skulle til Ljungskile og ved å få skyss av meg slapp en time venting på bussen. Turen videre gikk høyst smertefritt, med en samtale med en streng tollbetjent på grensa og en omkjøring ved sykehuset i Sarpsborg som de eneste spenningsmomentene.

Hradec Králové - Tromsø 3-1

Etter gårdagens dramatiske kamp sov jeg som en sten gjennom natta, før jeg torsdag morgen igjen la ut på landeveien. Etter å ha vekslet mellom småveier og motorvei sørover passerte jeg etter å ha fått påpakning fra politiet for feil lysbruk grensa til Tsjekkia. Etter noen km på veien her innså jeg at dette var samme ruta jeg kjørte på vei til Brno i 2023, men denne gangen svingte jeg av for å møte mine medsupportere i Hradec Králové, en by jeg bare passerte i full fart sist. Dagen ble tilbragt i godt selskap (kun avbrutt av en tur til hotellrommet for å kjøle meg litt ned), før vi alle samlet oss litt etter klokka fem for felles avmarsj til stadion hvor det var klart for returoppgjør i ELQ2, altså andre kvalikrunde til Europa League, mellom Hradec Králové og mitt kjære Tromsø.

Utgangspunktet for kampen var ganske enkelt: Tromsø måtte vinne. Ble det ettmålsseier ville det bli ekstraomganger og i ytterste konsekvens straffekonk, mens om vi klarte å vinne med mer enn ett mål var det duket for kamp mot Besiktas eller Midtjylland i neste runde. (Ved tap ventet Alashkert eller Cluj i Conference League-kvaliken).

Det ble som sagt arrangert corteo, og eskortert av politiet var vi flere hundre rødhvite som gjorde oss bemerket i bybildet på den heldigvis ganske korte marsjen ut til stadion.

Grunnen til at jeg påpeker at det heldigvis var kort å gå er at det var varmt i Tsjekkia i dag. Veldig varmt. Tidligere på dagen hadde jeg sett gradestokken ligge godt over 30 grader, og enkelte værvarsler hadde sagt at det kunne ende rundt 37 grader på det verste på ettermiddagen. Både for oss supportere og for spillerne var det dermed en utfordrende kveld som sto for døren, der det å få i seg nok vann kunne vise seg å være avgjørende!

På plass på stadion samlet vi oss i tunnelen under tribuna, før vi følte at vi var mange nok til å gjennomføre en god gammeldags blocksturm, som tyskerne kaller det. Jeg har iallfall ikke vært med på å prøve dette før med Forza Tromsø, men føler at det er noe som kan videreutvikles og kanskje prøves på nytt andre steder (Eller til og med hjemme på Felt L?)

Da kampen kom i gang fløy jeg rundt på tribuna og prøvde å tape opp bannere som hadde falt ned, og da alt var på plass igjen var jeg så utkjørt av varmen at jeg trakk helt bakerst for å kjøle meg ned litt i den lille skyggen som fortsatt var der. Herfra fikk jeg se TIL slite litt, men etter 25 minutter sentret Sander Innvær til Heine Åsen Larsen som kunne plassere ballen i mål til 0-1! Jubel, bierdusche og det som verre var blant et utall mannfolk i bar overkropp!

Dessverre, vi rødhvite som var på plass fikk ikke være lenge i paradis. Det tok bare fem minutter før hjemmelaget hadde utlignet til 1-1, og dette var også stillinga da lagene gikk til pause et drøyt kvarter senere.

Forza Tromsø Seniors delegasjon på kampen

Etter pause var det Hradec Králové som kom best i gang, og bare tre minutter etter avspark lå ballen igjen i nettet bak Rønning-Haugaard, som TIL-keeperen nå som han har giftet seg heter. Som om det ikke så mørkt nok ut her på stadionet med flomlysene som er så ikoniske at selv klubbmaskoten er formgitt etter dem, så kom fem minutter senere også 3-1.

Halvveis inn i omgangen kom så det jeg trodde var 4-1, men uten at det betød så mye ble denne scoringen etter en kjapp VAR-sjekk annullert for offside. Det sto dermed fortsatt 3-1 da TIL satte inn en liten sluttspurt, men det ville seg ikke. All ære til spillerne for ikke å kapitulere likevel, men sluttminuttene ble et pliktløp der høydepunktet nok var supporternes innsats.

Vi var noen som underveis diskuterte om dette kunne ha vært det råeste bortefeltet TIL noensinne har hatt med seg på tur, og det er jo da synd at det vi får levert ute på banen i så liten grad står i stil med det som kommer fra tribunehold. Da dommeren blåste av sto det uansett fortsatt 3-1, og dermed gikk tsjekkerne videre i Europa League, hvor de får Besiktas på besøk neste runde, mens TIL og vi supportere må forberede oss på en tur til Romania for å heie «Gutan» fram mot CFR Cluj.

Rusleturen tilbake til sentrum forløp rolig, med noen takk for kampen-hilsninger fra hjemmesupportere, før sorgene skulle drikkes vekk i den tsjekkiske natten.

Som vanlig kommer nok Gry til å publisere noen flotte bilder fra kampen på sin facebook-side etterhvert, så kikk gjerne der om du vil se mer fra Hradec Králové.

Elfsborg - Hammarby 1-2

Mens toppfotballen fortsatt lar vente på seg hjemme i Norge skulle Allsvenskan starte igjen denne helga, så da var det en «no-brainer» at siste kamp for helga måtte bli litt fra den øverste divisjonen. Oddvar og jeg fant etter å ha kjørt fra kampen i Vårgårda parkeringsplasser i skyggen, og tuslet bort mot en tyrkisk restaurant hvor vi fant Martin og Ludvig som også var på tur, og skaffet oss en massiv lunsj (Urfa-en var noe av det beste jeg har spist noensinne!) før vi gikk tilbake til stadion og etterhvert kunne ta plass på hver våre tribuner for å se kamp mellom Elfsborg og Hammarby.

Før avspark hadde begge lags supportere tifoer. Mens «Bajen» fokuserte på sine farger hvitt og grønt var det matchtröjan som sto i fokus på Elfsborgläktaren.

Foto: Oddvar Røste

På en svært godt besøkt Borås Arena må jeg innrømme at jeg syntes gjestene fra Stockholm presterte best ute på banen i første omgang, men tross at det meste foregikk foran Elfsborg-målet sto det fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, mye takket være en svært god Isak Pettersson mellom stengene.

Dessverre, det måtte straffe seg å la de grønnhvite presse så mye, og fem minutter inn i andre omgang ble IFE-forsvaret statister da Hammarby gikk opp i 0-1.

Hammarby fortsatte å være det førende laget også etter å ha tatt ledelsen, og i det 74. spilleminutt gikk de opp i en 0-2-ledelse som på ingen måte var ufortjent.

Etter dette våknet endelig gultrøyene, og i det 77. spilleminutt vartet Ari Sigurpálsson opp med en kremscoring, og med 1-2 våknet det et nytt håp hos oss som sto på Elfsborgläktaren.

Dessverre, gang på gang på gang dømte dommeren mot oss, og da kampen tre minutter på overtid ble blåst av sto det fortsatt 1-2, og mens vi takket spillerne for forsøket måtte vi lide oss gjennom lyden av feiring fra motsatt ende av banen.

Jeg fant tilbake til bilen, og satte kursen nordover igjen, og kom hjem akkurat i tide til å få med meg mesteparten av åttendelsfinalen mellom Brasil og Norge på TV, så litt trøst etter den miserable kampen tidligere på dagen ble det da.