Hemmingsmarks IF - Lyngen/Karnes 4-2

Under en av mine gjennomganger av sommerens treningskamper i Sverige for å registrere disse i Futbology-appen hadde jeg funnet en spennende destinasjon nord i landet som absolutt var oppnåelig som en roadtrip. Jeg hadde derfor avtalt med RBK- og Glimt-supporterne Erlend og Sebastian (En av hver, ingen av dem holder med begge de nevnte klubbene) at jeg skulle plukke dem opp, og etter 6 begivenhetsløse timer på veien ankom vi Piteå hvor vi skaffet oss et bedre måltid før vi satte kursen ut mot den lille bygda Hemmingsmark hvor det var avtalt treningskamp mellom bygdas eget lag og det gamle storlaget Lyngen/Karnes fra Troms i Norge som hadde gjennomført en liten treningsleir i et noe bedre klima enn hva Nord-Norge hadde vært belemret med i år.

Det som møtte oss i Hemmingsmark var et nydelig anlegg hvor det i tillegg til selve gressbanen hvor kampen skulle spilles også lå ett gressfelt til i full 11er-størrelse, en liten gressbane, tribune mot hovedbanen, og ikke minst klubbhus med garderobe og det som så ut til å være selskapslokaler. Her på «Hifton» som anlegget kalles (Tidligere kjent som Kullvallen) lå alt til rette for en flott opplevelse både for kampens aktører, og for oss som skulle se på.

Etter en litt haltende hilseseremoni (Kulturforskjellene mellom norsk og svensk breddefotball ble blant annet synlige gjennom at mens bortelaget stilte seg opp alle mann for å hilse på dommerne og motstanderne kom først bare kapteinen fra HIF, men etter hvert kom alle seg på plass også der) var det klart for avspark. På den helt nydelige tribuna krydde det av norsktalende, så det var tydelig at L/Ks treningsleir var godt besøkt også av familiemedlemmer av spillerne.

Ute på gressmatta startet gjestene fra Norge godt, men snart overtok Hemmingsmark mer, og det var absolutt ikke ufortjent da et nydelig skudd gikk i mål til 1-0 etter drøye fire minutters spill.

Hjemmelaget fortsatte å se sterke ut litt til, men så kom lyngsværingene mer inn i det igjen, og rett før kvarteret var spilt kom utligningen til 1-1, noe som innledet en god periode også for de for rødkledde. Min mistanke om at en overvekt av de rundt 100 frammøtte var bortesupportere ble for øvrig grundig bekreftet da scoringen kom, for jubelnivået var svært høyt etter målet.

Det eneste av betydning som skjedde resten av første omgang var at en av de tilreisende måtte ut med en skade som forhåpentligvis ikke er alvorlig. Det sto dermed fortsatt 1-1 da lagene gikk til pause. I kioskbua var det yrende aktivitet, og min medreisende Erlend kunne etter et besøk der sette sitt godkjentstempel på kaffen som ble servert.

Etter pause fortsatte kampen lenge uten de helt store hendelsene, sett bort fra at Hemmingsmark fikk ballen i mål etter en corner. AD markerte helt riktig for offside, og dermed ble ikke scoringen tellende.

Da vi nærmet oss at det bare gjensto et kvarter av kampen løsnet det så grundig, og vi fikk en liten ketsjup-effekt ute på gressmatta. Etter et langt innkast kom 2-1 med 71:20 på klokka, før bortelaget igjen slo tilbake og gjorde 2-2 i det 76. spilleminutt. Det gikk etter dette ganske nøyaktig 3 minutter før vertskapet igjen hadde tatt ledelsen, og det sto 3-2.

L/K presset nå voldsomt på for igjen å utligne, men motstanden ble for tøff, og i det stadionuret passerte 89 spilte minutter gikk ballen på ny i mål for HIF, nok en gang som følge av et langt innkast. 4-2, og spikeren i kista for spenningen i kampen.

Det ble spilt et lite minutt med overtid, men da kampen ble blåst av sto det fortsatt 4-2, og mens spillere og dommere takket hverandre for kampen fant jeg og mine kumpaner raskt tilbake til bilen og tok fatt på den lange ferden tilbake til Helgeland etter en flott groundhopping-tur til vårt naboland. Senga hjemme hos opphavet ble til slutt inntatt litt etter to på natta, omtrent 19 timer etter jeg forlot den.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Jømna/Heradsbygd - Kjellmyra 2 (6-0)

Da jeg fikk beskjed fra Jømna/Heradsbygd om at de skulle spille en treningskamp på Jømnabanen var skuffelsen stor da jeg så at det kolliderte med konserten jeg spilte sist lørdag. Desto større var gleden da kampen ble utsatt noen dager, så jeg etter jobb denne nydelige apriltirsdagen kunne dytte Terje og Christian inn i bilen og sette kursen nordover. Etter et lite pitstop på Elverum kom vi en halvtimes tid før avspark fram til en smekkfull parkeringsplass ved banen hvor det altså var klart for treningskamp mellom Jømna/Heradsbygd og Kjellmyra 2.

Eller, klart og klart, det krydde av unger som hadde trening ute på gressmatta, men vi så raskt at både dommer og begge lag var på plass, så alt tydet på at til planlagt tid klokka sju kom kampen til å starte. I den lave kveldssola ble det så tatt myntkast, noe som medførte at lagene byttet side. Det var dermed hjemmelaget som måtte spille første omgang med sola i øynene.

Det viste seg raskt at dette ikke kom til å være noen stor ulempe. Spillet foregikk stort sett foran bare ett mål, og det var Kjellmyra-keeperen som i samarbeid med sine forsvarere hadde sin fulle hyre med å holde hjemmelaget unna scoring. Foran knapt femti tilskuere måtte de hvitkledde likevel gi tapt rett før det var spilt tjue minutter, da et mål ble satt inn til 1-0.

Blant tilskuerne var vi hele 15 brukere av Futbology-appen, så det var tydelig at dette var en bane som sjelden er i bruk. J/H spiller seriekampene sine i Heradsbygd (Hvor jeg var i forfjor), men banen her i Jømna pleier å bli tidligere klar om våren, så det spilles nå og da noe preseason her.

Vi som var der fikk iallfall se hjemmelaget fortsette å dominere spillet, og i det 27., 28. og 32. minutt kom det tre raske scoringer som helt tok livet av alle spor av spenning. Med 4-0 tror jeg ikke selv den mest innbarka Kjellmyra-patriot hadde troa på at kampen skulle ende med annet enn i beste fall et trøstemål.

Før pause fikk Jømna/Heradsbygd ballen i mål enda en gang, men nå ble det dømt offside, noe jeg tror var en helt riktig vurdering. Det sto dermed fortsatt 4-0 da lagene kunne samles for en liten peptalk før kampen fortsatte.

Etter pause var det bare å flytte seg til motsatt ende av banen, for rødtrøyenes grep om kampen så ikke ut til å glippe. Det tok riktig nok noe tid før de fikk uttelling, men etter en time av kampen kunne de sammen med flesteparten av tilskuerne juble for 5-0, før også 6-0 kom et lite kvarter senere.

Kjellmyras målvakt fikk mange anledninger i sluttminuttene til å vise seg fram, og selv om ingen keeper er fornøyd etter et seksmålstap, så har han faktisk all grunn til å være stolt av en god del av redningene han lette fram i kveld. Han skal absolutt ha mye av æren for at det ikke ble mer enn de seks målene, for da dommeren blåste av hadde det ikke kommet flere scoringer.

Etter 90 minutter med fin naturgressfotball i nydelig vær trodde vi det var lite som kunne ødelegge kvelden da vi satt kursen hjemover. Så feil kunne vi ta! Rett før vi kom til fylkesgrensa til Akershus ble vi sendt til skogs, og etter flere mil på smale, svingete og tildels gruslagte veier kom vi tilbake på E6 ved Eidsvoll, nesten en time forsinka! Irriterende nok var vi bare den TREDJE bilen som ikke fikk følge E6 sørover, men ble sendt ut på denne grusomme omkjøringa! Mye irritasjon å spore bak rattet, tross at selve turen hadde vært helt førsteklasses!

Flere bilder fra kampen kan ses på Google photos.

Robertsfors IK - Sävar IK 6-0

Etter en rolig start på påskeaften ble kursen satt nordover fra Umeå, mot nabokommunen Robertsfors (Kjent som hjemstedet til bandet Sahara Hotnights). Her tok jeg først en visitt på Systembolaget, før jeg navigerte meg fram til Stantorsvallen, hvor det skulle spilles kamp i distriktsmesterskapet i Västerbotten mellom Robertsfors og Säver.

Det hadde vært litt forvirring i forkant om kamptidspunktet, men da jeg fant noen å spørre fikk jeg bekreftet at avspark skulle være 1300, og ikke 1400 som det opprinnelig hadde stått i noen sosiale medier. Jeg slo av en prat med flere lokale folk som lurte på hva som hadde lokket en nordmann dit, og fikk forklart litt om groundhopping og alt rundt det.

Da det var klart for avspark hadde det samlet seg bra med folk på de to tribunene nord for kunstgressbanen, og jeg tok meg også dit for å få knipset bilde av myntkastet. Mens hjemmelaget er nyopprykket og skal spille i division 4 kommende sesong holder gjestene til to divisjoner lenger ned, så favorittstempelet på de rødsvarte var absolutt til stede. Det tok heller ikke lang tid før de levde opp til dette, og det ble raskt etablert et solid press foran Sävars mål.

Rett før vi passerte ti spilte minutter lyktes hjemmelaget endelig med å trenge gjennom de rødhvites forsvar og sette inn 1-0. Ledelsen kunne så mange ganger blitt økt, men gjestenes målvakt hadde litt flaks og litt skills, så lenge klarte han å stå imot, men etter 33 minutter av kampen måtte han igjen gi tapt da 2-0 kom etter et frispark.

Ikke veldig lenge senere kom også 3-0, men dette så jeg litt dårlig ettersom jeg akkurat da hadde ukas tredje opptreden hos NRK Radio, denne gangen i Ukeslutt. Jeg var fortsatt på tråden med dem da lagene gikk til pause, men jeg gikk altså ikke glipp av så mye mer enn 3-0-scoringen.

Da hjemmelaget og dommerne var kommet ut på banen igjen viste det seg at de tilreisende ikke hadde hørt fløytesignalet, men etter en liten patrulje inn i garderoben dukket de opp igjen. Dessverre for dem var det lite som tydet på at vi skulle få noen snuoperasjon etter hvilen, faktisk var det bare spilt 45 sekunder av andre omgang da Robertsfors gikk opp i 4-0.

Gode keeperprestasjoner kombinert med avslutninger av ymse kvalitet førte til at 5-0 ikke kom før det 54. spilleminutt, og så kom også 6-0 etter et skikkelig kremangrep drøye tre minutter senere. Robertsfors fortsatte å prøve, og det var når sant skal sies litt utrolig at ikke ledelsen hadde blitt enda større, men ballen ville virkelig ikke i mål flere ganger.

I motsatt ende av banen fikk Sävar noen halvmuligheter på dødballer, men disse ble utnyttet alt for dårlig, og dermed sto det fortsatt 6-0 da kampen ble blåst av. Jeg fant tilbake til bilen, og satte kursen mot Umeå igjen, hvor det etter litt avslapning var klart for en bedre påskemiddag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Bureå IF - Vebomarks IF 0-1

Etter å ha forlatt Norrvalla suste jeg sørover på Efyran, og svingte etter et drøyt kvarter inn mot Bureå. Her fant jeg raskt fram til fotballbanen, hvor treningskampen mellom Bureå IF og Vebomarks IF allerede hadde vart i rundt ti minutter da jeg kom fram til banekanten.

Også her var det et overraskende godt oppmøte av tilskuere, og faktisk også ei lita stillastribune hvor de mest varmblodige hadde slått seg ned. Det hadde blitt rimelig kjølig i denne aprilkvelden, så de aller fleste hadde valgt å bli stående i håp om at det ville gi litt mindre varmetap.

Ute på kunstgresset bølget spillet fram og tilbake, og knapt ti minutter etter at jeg hadde ankommet var det gjestene som skal spille kommende sesong på nivå 7, divisjonen under vertskapet, som kunne juble. Ballen ble kranglet i mål i motsatt ende av banen fra der jeg sto, og det hadde blitt 0-1.

Rett før pause dukket plutselig en fyr opp og spurte om det var jeg som var «norsken». Jeg kunne ikke annet enn å bekrefte det, og fikk da overrakt både skjerf, lue og buff fra Bureå IF. Så mange av mine forfedre fra før midten av attenhundretallet som kom fra nærområdet her, så var jo det høyst passende!

Det var fortsatt ettmålsledelse til de grønnsvarte da lagene fikk gå i garderoben for en liten pust, og jeg benyttet anledningen til å avtale med dommeren at det var OK at jeg gikk på en liten fotosafari rundt banen etter pause. Lysforholdene var dessverre litt utfordrende, men jeg fant ut at det uansett ville være bedre enn å bare stå på ordinær publikumsplass.

Andre omgang ble dessverre ingen stor forestilling. Utenom en svært god redning fra hjemmelagets målvakt var stort sett det eneste minneverdige som skjedde at en Bureå-spiller fikk en klarering der det gjør aller mest vondt. Heldigvis medfører smeller der sjelden langvarige fravær, så etter å ha vridd seg litt på bakken kom han i gang igjen.

Det siste kvarteret av kampen ble akkompagnert av ivrig såpebobleblåsing fra publikumsplass, uten at dette sørget for flere mål. Det sto dermed fortsatt 0-1 da dommeren blåste av, og det var en noe misfornøyd gjeng i hvite trøyer som takket motstanderne og dommertrioen for kampen og innsatsen, for det var nok ingen tvil om at de hadde planlagt å se sterkere ut enn dette nå når sesongstart nærmer seg.

Selv hoppet jeg igjen i bilen og tok fatt på dagens siste etappe, mot Umeå hvor de neste nettene skulle tilbringes.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Malungs IF - Nyhammars IF 2-0

Endelig påskeferie! Etter en intens formiddag med etterarbeid etter to dager med representantskapsmøte på jobben forsvant jeg ca til lunsjtider ned i kjelleren, inntok en fullpakka bil og satte kursen østover. Etter litt shopping på grensa fortsatte ferden mot hjertet av Sverige, og etter å ha krysset grensa inn i Dalarna lurte min vanligvis så trofaste følgesvenn Google Maps meg inn på to og ei halv mil med grusvei av ymse kvalitet. Jeg kom med fryktelig skitten bil fram til Vansbro hvor jeg fikk testa den lokale schnitzelen før jeg kunne parkere ved banen hvor det skulle spilles DM-gruppespillkamp mellom Malung og Nyhammar.

Bortelagets hjemmebane hadde jeg faktisk besøkt for noen år siden, og litt nilesing i lagoppstillinger viste meg at et par av dagens aktører faktisk også hadde spilt da. Hjemmelaget, som holder til nesten like langt unna Vansbro som det gjestene gjør, var derimot et nytt bekjentskap, og jeg kommer nok helt sikkert ved en senere anledning til å avlegge dem et nytt besøk på deres egentlige hjemmebane.

Her på Vanåvallen var det en sjarmerende tribune med tak ved gressbanen, men hele grunnen til at denne kampen i distriktsmesterskapet i Dalarna var flyttet hit var at Vansbro AIK hadde fått etablert en kunstgressbane like ved. Her var det ei tribune under konstruksjon, men foreløpig besto fasilitetene av en jordvoll med noen enkle benker på. Da kampen kom i gang hadde det samla seg rundt tjue skuelystne på denne vollen og andre steder rundt banen, noe som slett ikke var så verst i det som skulle vise seg å være en ganske så kjølig vårkveld.

Ute på kunstgressmatta var det innledningsvis ganske jevnt, men utover i første omgang syntes jeg vertskapet i sine grønne trøyer opparbeidet seg et aldri så lite overtak. Dette overtaket fikk dog ikke noen uttelling i målprotokollen, så det kunne se litt skummelt ut da de tilreisende fra sørøst satte inn en liten sluttspurt inn mot pause, men også denne ble resultatløs, så det sto fortsatt 0-0 da lagene kunne gå i garderoben og varme seg litt.

Selv gikk jeg i bilen og fikk lurt på meg et ekstra lag klær så jeg skulle ha håp om å overleve 45 nye minutter med fotball, noe som viste seg å være et svært bra trekk. Det hadde vært et helt nydelig vær mens jeg kjørte østover, men nå etter solnedgang hadde det både skya litt til, og også blitt en vind som virkelig gikk gjennom marg og bein.

De grønnes overtak fra første omgang fortsatte, og det var lite som tydet på at det var Nyhammar som skulle spille Division 4 i år, mens Malung holder til på nivået under. Det var derfor på ingen måte ufortjent da vi i det 65. spilleminutt fikk se denne fikse varianten på et frispark føre til 1-0.

Nyhammar prøvde fortvilet å slå tilbake, men samtidig som det spredte seg litt frustrasjon som også fikk uttrykk i litt småknuffing og dårlig stemning ved flere anledninger fortsatte det meste å skje foran deres keeper. I det 79. minutt var det tid for et hjørnespark som aldri ble klarert, og til slutt ble ballen vippet inn til 2-0.

Lufta gikk nå litt ut av ballongen for de hvitkledde, og med et skudd i tverrliggeren fra «hjemmelaget» var vi faktisk nærmere 3-0 enn 2-1. Flere mål ble det uansett ikke, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 2-0, og Malung kunne juble for tre poeng.

Selv hoppet jeg i bilen og satte kursen tilbake mot Norge, og etter å ha passert gjennom en helt forferdelig snøstorm i grensetraktene mot Trysil ankom jeg Engerdal hvor natten skulle tilbringes før ferden nordover fortsetter lørdag morgen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Røros - Trønder-Lyn 1-3

Etter å ha fullført en strålende korpshelg i Trondheim satte jeg søndag formiddag kursen sørover igjen, men i stedet for å ta E6 og Rv3 hele veien svingte jeg denne gangen av på Støren. Etter hvert kom jeg til Bergstaden Røros og fant fram til en livsfarlig glatt parkeringsplass ved banen hvor det skulle spilles kamp i gruppespillet i det trønderske mesterskapet mellom Røros og Trønder-Lyn.

Etter å ha sett at lite var forandra siden sist jeg var her fant jeg fram til et toalett inne på det som visstnok var et helt nyovertatt klubblokale i etasjen over garderobene. Dette var faktisk så nytt for idrettslaget at de ikke hadde fått ordnet dopapir ennå, men heldigvis oppdaget jeg det i tide, og etter litt om og men var alt i orden. Jeg kom meg etter hvert ut igjen, og oppdaget mens jeg så slutten av oppvarminga at vinteren ikke hadde vært veldig snill med bortebenken her.

Da klokka ble to ble kampen blåst i gang, og man så raskt at gjestene fra Kvål holdt et noe høyere nivå enn vertskapet som skal spille denne sesongen et nivå under Trønder-Lyn. De for anledningen hvitkledde presset voldsomt på, men Røros' forsvar kjempet heroisk for å holde laget inne i kampen. I sine svarte drakter med hvit diagonalstripe kom hjemmelaget til noen kontringsmuligheter, men lenge var det lite utbytte av disse. Det må likevel være lov å si at det var noe mot spillets gang da 1-0 kom i det 27. minutt mens jeg diskuterte forventninger til årets eliteserie-sesong med en Trønder-Lyn-innbytter.

Resten av omgangen forandret lite seg i kampbildet. Trønder-Lyn skrudde kanskje til bittelitt, men fjellfolket fortsatte å forsvare seg på fremragende vis, så da dommeren sendte lagene i garderoben for en liten pust i bakken sto det fortsatt 1-0.

Eter et kvarters hvil var det igjen tid for fotball, og med en tabellsituasjon hvor Røros ville vinne gruppa med seier, mens Trønder-Lyn kunne nøye seg med uavgjort på grunn av en mye bedre målforskjell var det ikke veldig overraskende at det som skjedde ute på kunstgresset i stor grad lignet på det vi hadde sett før hvilen. Utover i kampen ble Røros spilt lavere og lavere, og med Bergstadens Ziir som bakgrunn fikk jeg og 50-60 andre se gjestene utligne til 1-1 da en ball gikk stolpe inn i det 70. spilleminutt.

Røros trengte fortsatt bare én scoring for å ta tilbake ledelsen i gruppa, men med 81:45 på min stoppeklokke ble det litt kaos i feltet etter en kort corner, og det hele endte med at en uheldig svartkledd spiller sendte ballen i en bue som var helt umulig for målvakten å avverge, og det sto 1-2.

Da også 1-3 kom 70 sekunder før full tid ble det lagt til helt minimalt med tilleggstid, så det hele endte med dette resultatet. Spillere, trenere og dommere takket hverandre for kampen, mens jeg hastet mot bilen for å fortsette ferden mot hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sandved - Jarl 6-0

Etter å ha blitt snytt for et par muligheter til å få nye baner tidligere i vinter hadde jeg nå booket meg en spontantur til Rogaland etter samme lest som den jeg hadde i fjor høst. Stor var derfor skuffelsen da jeg først fikk melding fra togoperatøren at det ble buss for tog, og deretter så at noen sluddbyger hadde medført at kamp etter kamp ble avlyst. Heldigvis viste det seg at én kamp skulle spilles på en bane jeg mangla, og da både flybilletter og overnatting var rimelig endte jeg med å endre litt på returplanene mine. Etter en god burger i Sandnes sentrum ble jeg plukket opp av Håvard og Ingunn, og etter en kort kjøretur var vi framme ved åstedet for kampen i den lokale Rogalandscupen (Som har fått et fælt sponsornavn) mellom Sandved og Jarl.

I den til Rogaland å være utrolig sure februarkvelden tok vi plass på den lille tribuna ved kunstgresset, og fikk snart selskap av noen fler fra det lokale banehoppermiljøet. Totalt var det faktisk rundt femti personer til stede i kulda, og etter at avspark var tatt fikk vi se det grønnkledte hjemmelaget komme best i gang, men lenge uten at de fikk noen uttelling i målprotokollen.

Faktisk hadde jeg såvidt begynt å vurdere muligheten for at Martin ville få ødelagt helga si (Vi skal til Sverige på tur, og han kommer garantert ikke til å snakke om annet enn at han håper jeg får en 0-0-kamp som ødelegger målstreaken) ved at rekka med kamper med mål i ville ryke alt nå. Dessverre eller heldigvis, rett etter at Sandveds keeper hadde vartet opp med en god redning på det som nok var gjestenes største sjanse til da kom 1-0 i motsatt ende av banen rett etter at halvtimen var spilt.

Halvanna minutt før pause kom også 2-0, og nå mistenkte jeg at andre halvdel av kampen kom til å inneholde relativt lite spenning. Etter et lite kvarter med frysing på tribuna kom spillerne tilbake (Minst en av dem spilte i kortermet trøye uten noe langermet under!) og kampen kunne fortsette.

Sandved virket nå å ha ganske god kontroll på det som skjedde på kunstgressmatta, og da vi etter 71 og 72 minutter av kampen fikk to raske scoringer som ga 3-0 og 4-0 var det lille som fortsatt levde av spenning i kampen helt borte.

Jarl kom seg faktisk til noen sjanser til å redusere, men der de var for lite presise i avslutningene sine var motstanderne nådeløst effektive. I det 83. spilleminutt gikk hjemmelaget opp i 5-0, og sekunder før full tid kom også 6-0.

Dommeren valgte å ikke legge til spesielt mye, og dermed endte kampen 6-0, og jeg kunne takke de andre for selskapet før jeg ble dyttet inn i en litt sliten bil som ekspederte meg til nattens tilholdssted hvor en hyggelig persisk dame tok i mot meg og viste meg inn på et flott lite soverom jeg hadde leid.

Litt fler bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Christiania BK - Heming 2-2

Første uka etter høstferien hvor det hadde vært pause i breddefotballen i Oslo var det ventet en av årets største bredde-happenings i hovedstaden. I anledning dette hadde Sören innkalt til oppvarming på et serveringssted på Grønland, hvor vi var en hel del folk som samla oss før vi på forskjellig vis tok oss opp bakkene til Jordal for å se fjerdedivisjonskampen mellom Christiania og Heming.

Denne kampen handlet i manges øyne om mer enn bare opprykksstriden fra denne avdelinga på nivå 5. Slik Jørgen på fremragende vis hadde skildret det hos TV2 var dette øst mot vest, frivillighet mot økonomi og på mange måter et symbol på den delte fotballbyen Oslo. At gjestene fra foten av Holmenkollåsen bare ledet med ett poeng mot laget fra indre øst nå fire runder før sesongen er over var egentlig litt naturstridig. Dersom noen klarte å gå ut av denne kampen med en seier ville alt ligge til rette for at de skulle spille tredjedivisjon i 2026, og inn mot kampstart var det tydelig at dette var en kamp som hadde vakt stor interesse. Det strømmet til enorme mengder tilskuere, og da det nærmet seg avspark måtte det ha vært rundt 500 tilstede, og stadig kom det flere og tok plass på tribuna, hvor dagens speaker Kasper Wikestad med myndig røst befalte folk å holde seg så det ikke ble kaos nede ved banekanten.

Blant de hundrevis av fremmøtte var det selvsagt dusinvis av kjentfolk, totalt kom vi opp i rundt 60 innsjekk i Futbology, og jeg hilste også på Schau og Aune, Jørgen Isnes, Video-Steinar, samt haugevis av de vanlige breddepasientene, deriblant Terje som selvsagt spilte inn klipp til en TikTok-video fra hendelsen mens lagene marsjerte inn til enorm jubel fra hjemmesupporterne.

Da kampen ble blåst i gang stormet Heming umiddelbart i angrep, og alt etter halvanna minutt kom de til en god målsjanse. CBK red av den innledende stormen, og kampen gikk så over i en ganske sjansefattig stillingskrig-fase, men der det fortsatt var gjestene fra vestkanten som så sterkest ut. Det å ikke score lønner seg dog sjelden, og vi hadde akkurat passert halvspilt førsteomgang da vertskapet hamret et frispark i muren, før returen på lekkert vis ble satt i mål til 1-0!

Knappe tre minutter senere fikk de sortkledde et hjørnespark, og jammen ble ikke dette også plassert i nettet bak Heming-keeperen! 2-0, og nå var gode råd dyre for bortelaget.

Astrid Uhrenholdt Jacobsens klubb (Hun var så vidt jeg kunne se ikke på plass i kveld) tok en kjapp peptalk før spillet igjen ble satt i gang, og lyktes etter dette med å gjenvinne kontrollen over det de holdt på med. På kunstgressmatta hvor den ekte fotballen basert på oppmerkingen av banen helt opplagt var sport nummer to etter den nordamerikanske varianten som burde hett handegg i stedet for football kjempet de som besatte for å komme tilbake på tabelltoppen, og i det 34. spilleminutt lyktes de endelig da et hjørnespark endte i mål til 2-1.

Det siste som skjedde før lagene fikk pause var at en av hvittrøyene måtte støttes av banen med en skade, og da spillet ble gjenopptatt tok det svært kort tid før dommeren blåste av og sendte lagene i garderoben med 2-1 i målprotokollen. Jeg benyttet pausen til å ta en runde og hilse på fler kjente, og fant på veien noe som gjorde meg svært glad: En plakat med oppfordring til å vippse en frivillig inngangsbillett. Det eneste jeg har å kritisere CBK for rundt dette er at de ikke hadde flere av disse plakatene rundt omkring på tribuna!

Jeg var fortsatt litt svimeslått av hvor mange folk som hadde tatt turen hit da vi et par minutter etter at timen var spilt fikk se Heming utligne til 2-2 etter et fint angrep. Skulle Christianias sjanser til å rykke opp falle i fisk?

Etter at det hadde blitt balanse i regnskapet økte tenningsnivået både på banen og på trenerbenkene noe. CBK har fått et noe frynsete rykte for at trenerteamet «alltid» pådrar seg kort, men det var Hemings trener som ropte høyest og mest intenst da en kontring ikke ble stoppet da to spillere lå igjen med hodeskade etter en duell. Det ble verken scoring eller noen varige men, men jeg er ganske sikker på at da dommeren like etter stoppet spillet for en krampe skyldtes dette at han innså at han hadde bomma litt på den nevnte situasjonen der han ikke hadde blåst. Supporterne til CBK leverte også bra fra tribuna, og toppa det hele med en liten «mobiltifo» et kvarters tid før slutt.

Med uavgjort ville Heming fortsatt ha alt i egne hender inn mot de tre siste serierundene, og ikke overraskende foregikk det meste av spillet i sluttminuttene foran vestkantlagets mål. De mange tilskuerne (Vi er flere som mente det måtte ha vært rundt 700, selv om speaker Kasper fikk litt overtenning og meldte nær 1200 frammøtte!) fikk se CBK prøve og prøve, men de lyktes ikke med å få ballen i nettet flere ganger, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 2-2. Det var naturlig nok de tilreisende som var mest fornøyd med dette, og vertskapet kan ikke annet enn å håpe at Heming snubler i en av de siste kampene mens de selv tar full pott dersom de skal kunne rykke opp i år.

Etter kampen tok jeg Sören med meg til busstoppet Vålerenga (Svært traumatisk for LSK-supporteren), og sammen kom vi oss først opp til Helsfyr, og deretter videre til Grorud stasjon hvorfra jeg tok siste etappe hjem med et elektrisk tohjuls fremkomstmiddel etter en helt magisk breddefotballkveld i hovedstaden.

Litt flere bilder fra kampen (Dessverre mye kornete og/eller mørkt, flomlysene på Jordal er ikke akkurat de beste i Nord-Europa) kan du se på Google photos.