Etter å ha vært med en gruppe fra korpset mitt og spilt på et par borettslagsjulegrantenninger i kulda innså jeg at når jeg først var godt kledd kunne jeg jo like gjerne sørge for å få med meg en fotballkamp også. Satte derfor kursen mot Åråsen, og kjøpte billett på felt K hvor man har god sikt til både hjemme- og bortesupportere, i dette tilfellet altså LSKs og Strømsgodsets fans.
Da lagene marsjerte inn på gressmatta kom det ikke overraskende en ganske kraftig oppfyring av bluss fra de tilreisende supporterne.
Dommeren blåste i gang oppgjøret, og hjemmefansen ville ikke være noe dårligere.
Noe av det beste med all denne pyro-fyringa var at de 5-6 brannfolka som hadde tatt plass ikke langt unna meg på tribuna ikke lot til å være like bekymra som det DSB er. Det ble glist og flirt for hvert nytt bluss som ble futtet av.
Strømsgodsets supportere var ikke voldsomt mange, men de leverte en mer enn godkjent innsats på sangfronten. Det ble sunget og sunget og sunget, og på et tidspunkt tror jeg faktisk de til og med sang en liten hilsen til meg. Sangen stilnet dog midlertidig noe etter 21 minutter, da Thomas Lehne Olsen fikk satt en ball i mål til 1-0.
Kanarifansen hadde nå fått opp dampen borte på sitt område, og både kjente og ukjente melodier runget ut over Stilla og Brauterstilla naturreservat, men tross at de var ganske «outnumbered» sto drammenserne på i nordenden av stadion. I tillegg til synginga fikk vi jevnlige innslag av nye bluss som ble tent både her og der.
I det 43. minutt hadde jeg nesten begynt å forberede meg på at det ville bli pause med 1-0 på scoringstavla, men da LSK fikk et hjørnespark, hvem andre enn nettopp Thomas Lehne Olsen var sistemann på ballen før den igjen endte i nettet?
Spillet var knapt kommet i gang igjen før LSK igjen scoret, og lagene tuslet dermed i garderoben med 3-0 på lystavla og storskjermen.
Andre omgang kom igang ledsaget av litt mer pyro, men vi måtte vente over et kvarter før vi fikk nok en scoring. Igjen var det hjemmelaget som scoret, og nå hadde attpåtil Thomas Lehne Olsen laget sitt første hattrick i LSK-trøya.
Ute på banen begynte det nå å virke som de mørkeblå hadde resignert noe, mens på bortefeltet på tribuna var det bare en ting å gjøre: Lete fram galgenhumoren. De siste 25 minuttene av kampen runget Jahn Teigens «Optimist» ustoppelig fra de tilreisende, og knappe fem minutter før kampen var over kom endelig et lite trøstemål som takk for innsatsen til bortesupporterne.
Flere scoringer fikk vi ikke, så det endte 4-1. Etter å ha bivånet de to lags spillere takke supporterne for støtten satte jeg kursen mot bilen igjen, og traff på veien både Kim som skulle drukne sorgene og Morten/Roy/André/enda noen fler som skulle feire seieren.
Etter fire dager på LO Stats «kartellkonferanse» Gol kom jeg fredag tilbake til hovedstaden, og gjorde den klassiske tabben å legge meg nedpå litt. 25 minutter før avspark i kampen jeg hadde tenkt å se våkna, jeg, spratt opp og kjente at jeg var utsultet, så via en liten hamburgerstopp på veien ankom jeg LSK-hallen akkurat litt for sent til å rekke avspark i OBOS-cupfinalen for Akershus mellom Bjerke og Gjerdrum.
Vel på plass i hallen møtte jeg Mauras store sønn Petter Ødemark og fikk sammen med ham se Bjerke komme til den første store sjansen i kampen, selv om det var gultrøyene fra Gjerdrum som hadde dominert spillet. Det var ganske tydelig at det var snakk om et fjerde- mot et femtedivisjonslag, men noe sluttprodukt å snakke om klarte likevel ikke karene fra Ask å vise fram.
Bjerke, på sin side, kom nå og da til noen farligheter, men stort sett ble det for unøyaktig eller for enkelt å avverge. Jeg hadde såvidt begynt å frykte at min rekke med kamper som ikke hadde endt 0-0 skulle svikte nå i kveld, men neida, i det 33. minutt glapp det litt for Gjerdrums keeper på det som så ut til å skulle være en enkel redning. Ballen endte i nettet, og det sto 1-0 til Bjerke!
Scoringer preger kamper sies det ofte, men sant å si preget ikke denne scoringa kampen så innmari. Gjerdrum fortsatte å dominere uten å få så mye ut av det, og Bjerke fortsatte å stå med ryggen mot veggen. Likevel var det de sistnevnte som fire minutter før pause fikk frispark fra skummel posisjon, og jaggu endte det ikke i mål til 2-0!
2-0 sto seg til pause, som jeg benyttet til å forlate Ray og Mattis bak mål og tusle opp på fotoplattformen for å slå av en prat med Steinar som filmet kampen. Etter litt skjitprat på balkongen inntok jeg posisjonen bak kortlinja igjen, og før det var spilt fem minutter av andre omgang krysset ballen igjen mållinja for «hjemmelaget» fra øvre Romerike. 3-0, og ting så mørkt ut for gultrøyene.
I det 67. minutt fikk endelig Gjerdrum hull på byllen. Et flott skudd endte i nota, og det var kanskje håp om ny spenning i kampen?
Spoiler alert: Det ble aldri veldig spennende. Bjerke hadde ganske god kontroll, og da dommeren blåste av kampen et par minutter på overtid sto det fortsatt 3-1, og rødtrøyene kunne juble for medaljer, pokal, heder og ære!
Etter en rolig formiddag tuslet jeg ut av Maria Dehlis vei og tok buss 66 mot Helsfyr. Oppdaget her at VIF har gjort opplegget for bortesupportere betydelig mye dårligere enn før, så jeg måtte gå mye lenger enn vanlig før jeg kom meg inn på stadion og kunne ta plass nede ved gjerdet mot banen for å heie på «Gutan» i nok et forsøk på å få med seg de nødvendige poengene for endelig å sikre neste års eliteserieplass.
Da avspark nærmet seg var vi flere folk på plass på bortefeltet enn jeg kan huske å ha vært på lange tider. I det dommeren blåste i gang hørte man over hele feltet smellene fra bluss som ble avfyrt, noe jeg iallfall ikke kan huske å ha vært med på at skjer fra TIL-supporterhold før. Her er det tydelig at det er nye tider på tribunene!
Det var god trekk i lufta, så det var aldri bekymring for om kampen måtte stoppes pga røyk. Ute på kunstgresset kom TIL godt i gang, og Vålerenga fikk seg nok virkelig en støkk da Runar Espejord driblet omtrent halvparten av alle frammøtte på stadion før han skjøt stolpe-stolpe-ut i det 13. minutt. Som flere har påpekt: Hadde den ballen gått inn, så hadde det nok vært årets mål!
I pausen ble det opplyst at det var solgt 4822 billetter i dag. Det reelle tilskuertallet kan umulig ha vært over 4000, noe som umulig kan være noe VIF er fornøyde med. På bortefeltet fant flesteparten av supporterne nå ut at det kanskje var bedre akustikk lenger opp på tribune, og trakk noe lenger opp. Jeg valgte dog å bli stående nede ved gjerdet, og opplevde iallfall ikke herfra at det føltes som om det ble noe særlig mer trøkk i synginga av flyttinga.
Det var derimot ganske bra trøkk i blussinga også nå.
Seks minutter inn i omgangen ble det dessverre mindre trøkk, da VIF scoret, og mer eller mindre helt overtok spillet. Sakte men sikkert kjempet dog vi rødhvite oss inn igjen, både på tribunen og ute på banen. Med kun ti minutter igjen klarte Tromsøs spillere å få opp et knallangrep, og endelig fikk man hull på byllen. På flere forsøk over flere år var den eneste TIL-scoringen på Intility arena endelig et faktum (I målprotokollen står det ett mål fra før, men det var et VIF-selvmål), så nå ble Adam Örn Arnarson historisk som TILs første målscorer her.
Flere scoringer ble det ikke, selv om begge lag hadde noen fler muligheter inn mot kampslutt, og med 1-1 da sluttsignalet gikk kunne mellomfornøyde supportere for begge lag takke mellomfornøyde spillere for innsatsen, før vi satte kursen hjemover igjen, med visshet om at med uavgjort hjemme mot Stabæk neste helg ville plassen være sikret.
Etter en lite hendelsesrik kjøretur fra dagens første kamp i Stange så jeg ved ankomst Jessheim at jeg skulle fint ha tid til å kjøpe en liten hamburger (Noe som var dagens første egentlige mat) før jeg entret stadionet til Ull/Kisa. «Vent nå litt, Ull/Kisa?» sier du kanskje nå, «det står jo i overskrifta her at det er Strømmen - Grorud du skal se?». Saken er den at pga for dårlige flomlys på Strømmen stadion var hjemmekampen i nest siste serierunde der alle kamper skal gå samtidig klokka 1500 flyttet til Jessheim hvor stadion var ledig og lysene forskriftsmessige.
Jeg gikk inn på stadion hvor jeg sist jeg var der måtte stå utenfor, og entret for første gang bortefeltet i «nordre sving». Møtte her haugevis av tilreisende groruddøler, og etter et forsøk på en liten hodetelling anslo jeg at det var minst 50% flere på bortefeltet enn på hovedtribuna! Utgangspunktet for kampen var forresten enkelt: Hvis Grorud vant ville de være sikret spill på nivå 2 også i 2022, mens om Strømmen ikke både vant og fikk hjelp i andre kamper, så ville de rykke ned til nivå 3 for første gang siden 2009. Veldig mye på spill for begge lag, med andre ord.
Grorud tok raskt tak i kampen, og drevet fram av støtten fra kortsida bak Strømmen-keeperen bølget de fram i angrep etter angrep. Strømmen hadde noen få forsøk i motsatt ende av banen, men hver gang ble det ryddet opp. Tenningsnivået var ganske høyt, og da en GIL-spiller foretok en litt hardhendt takling var det flere av de nærmeste strømningene som klart sa fra hva de mente om dette. Dette ville ikke Geirald Meyer som befant seg minst 20 meter unna stå og se på, så han stormet fram for å ta lagkameraten i forsvar. Da dommeren fikk roet ned gemyttene var Meyers løpetur det eneste som ble belønnet med gult kort.
Drøyt fem minutter etter denne situasjonen kom Grorud på nytt i et angrep, og denne gangen så ikke Strømmen noen annen mulighet for å stoppe de gulkledde enn å felle en av dem inne i sekstenmeteren. Det er sjelden smart, og dommer pekte på straffemerket. Som så mange ganger før gjorde Oscar Aga seg klar, og som så mange ganger før gjorde han ingen feil og hamret ballen i nettet! 0-1, og om man myste litt mot sørvest kunne man nesten skimte en OBOS-logo på himmelen på andre sida av TV-masta på Røverkollen.
Var stemninga god på bortefeltet nå ble den ikke dårligere tre minutter senere. Grorud ville vise at de kunne mer enn å score på straffespark, og rullet opp et flott angrep som endte med 0-2. Jeg har sett flere hevde at dette kanskje skulle vært avvinket for offside, men det ble det iallfall ikke tross de gråkleddes protester!
Jeg benyttet pausen til å prøve å få meg en vaffel, men køen var så lang at da kampen ble blåst i gang igjen sto jeg fortsatt borte ved kioskbua. Mens jeg sto her hørte jeg at dommeren igjen blåste og pekte på straffemerket, denne gang i andre enden av banen, altså fortsatt til fordel for Grorud. Oscar Aga tok igjen tilfart og satte ballen i mål til 0-3.
Grorud-speaker Frode Englund lot nå bortekamp være bortekamp og inntok speakerrollen midt på bortefeltet. Jeg fikk meg endelig en vaffel, og ble stående igjen på langsida mens jeg spiste den. Herfra fikk jeg se Strømmen få et hjørnespark, og etter litt om og men ble dette ekspedert i mål!
Jeg gikk tilbake til kortsida (Dette er for øvrig en utrolig undervurdert posisjon å se kamp fra), hvor stemninga fortsatt var spent, men samtidig begynte de fleste med 1-33 i dommerens bok og 0-3 på scoringstavla (Den som var ansvarlig for å oppdatere denne lot til å ha sovna) å tro på at det jeg for bare en drøy måned siden hadde sagt at jeg anså som helt urealistisk skulle skje: Grorud ville berge plassen og slippe å måtte ut i kvalifisering.
Strømmen fortsatte å prøve og prøve, uten å lykkes, mens de gulblå nå brukte ganske lang tid på alt de foretok seg. Et høydepunkt i så måte var kanskje da Bjørn Martin Kristensen (som hadde et gult kort fra før) skulle byttes ut, og rolig luntet mot sidelinja. Da han merket at dommer kom småjoggende etter ham fikk han det plutselig veldig travelt, og sørget for å være ute av banen før flere kort fikk muligheten til å bli delt ut.
Tross et treff i tverrliggeren, og flere minutters tilleggstid, flere scoringer ble det ikke, og da dommer blåste av kampen sto det fortsatt 1-3! For Strømmen var skuffelsen enorm, mens for bortelaget ventet en firedobbel «Grorudgutt hei!»
Etter retur til Oslo forvillet jeg meg jaggu også inn i den nye flerbrukshallen på Grorud hvor det var stelt til en aldri så liten feiring, før jeg dro hjem og snekret sammen en deilig middag.
Etter at helgas planlagte Østerrike-tur gikk dukken pga pandemisituasjonen der nede ble fredagen brukt til et kvalitetsshow med DHZ, før jeg lørdag satte kursen mot Stange. Ottestad IL skulle være arrangør for KM-finalen i 6. divisjon, og til min store glede var kampen blitt flyttet fra Ottestad idrettspark til den svært lite brukte Hias-banen nede ved Mjøsa. 12 minutter etter jeg var ute av senga var jeg i bilen, og jeg rakk dermed en svipptur innom en gårdsbutikk for litt juleshopping før jeg lokaliserte banen hvor lagene fra Vind og Vaaler var i full oppvarming.
Det som møtte meg var et rimelig standard, men nyrenovert, kunstgressanlegg, med en helt spesiell aroma i lufta. Hias, som banen er oppkalt etter, er nemlig det interkommunale vann- og avløpsselskapet, og anlegget bak banen behandler alt avløpsvann fra omlag 60 000 mennesker. Dette kunne man tidvis kjenne ganske intenst, men heldigvis var det litt trekk i lufta så det ble ikke uutholdelig. Som sagt pågikk oppvarmingen da jeg kom, og blant dem som varmet opp var dagens dommertrio. På lydanlegget ble det spilt musikk, og til min store overraskelse begynte flere av de tre med NFF-logo på armen å synge med da Åge Aleksandersens «Lys og varme» kom på. Nok et kapittel i boka med ting man sjelden opplever i toppfotballen.
Da kampen kom i gang var det laget fra motsatt side av Mjøsa som kom best i gang, men alt etter ti minutters spill så vi at begge lag begynte å bli nokså frustrerte. Vaalers karer var frustrerte fordi de alt for lett slapp motstanderne til muligheter, mens Vind var frustrerte fordi de tross mange muligheter hver gang misbrukte dem.
Etter tjue minutter av kampen kom det som kanskje var den mest kontroversielle dommeravgjørelsen jeg så i dag. En ball på vei mot dødlinja skiftet retning i en Vind-spiller, og Vaalers keeper fant ut at det var tryggest å kaste seg ned og ta pallen omtrent på hjørnet av femmeteren. Til de svartkleddes store overraskelse dømte den orangekledde (litt spesielt, når også Vinds trøyer var orange) dommeren indirekte frispark for tilbakespill. Tross nøye planlegging og plassering lyktes det dog ikke Vind å overliste solungenes forsvar fra kort hold heller.
Etter dette hadde Vaaler kanskje sin beste periode i omgangen, men de helt store sjansene kom de dog ikke til. Med 7-8 minutter igjen til pause tok derimot Vind tilbake initiativet i kampen, og kom blant annet til noen helt vanvittige sjanser som på mystisk vis ikke ble scoring.
I det vi entret overtiden før pause forventet nok de fleste en målløs førsteomgang, men totningene (Ja, Gjøvik er en del av Toten, det kommer jeg aldri til å gi meg på!) ville det annerledes. Plutselig prøvde Vaalers forsvarsspillere seg på den klassiske «om vi er mange nok som rekker en arm i været er nok AD enig i at det var offside»-taktikken i stedet for å fortsette å spille til dommeren blåste. AD var ikke enig, og smack så sto det 1-0 rett før lagene kunne samles for å roe seg ned litt og planlegge de neste 45 minuttene.
Etter pause var det Vaaler som kom til den første gode sjansen, noe som fikk Vinds myndige lagkaptein til både å høres og se ut som om han skulle bite hodet av enkelte av medspillerne sine.
Vind var nok litt preget av vissheten om at de nå ledet kampen, noe som ga Vaaler litt mer muligheter, men de slet likevel med virkelig å utnytte dette. Like før timen var spilt rullet derimot Vind opp et førsteklasses angrep som endte med scoring til 2-0 og stor jubel!
Vind fortsatte å virke ganske kontrollerte, og da kampen nærmet seg full tid gjorde de også en rekke bytter så alle skulle føle at de hadde vært med på å ta pokalen. Blant annet byttet de keeper til en etter sigende svært god junior. Det var heldigvis absolutt ikke keepers feil da Vaaler på overtid kom til en redusering, og spenningsnivået steg mange hakk. Skulle vi få en utligning som ville gi ekstraomganger?
Vind hadde tydeligvis ikke bedre tid enn meg etter kampen, så da spillet ble satt i gang etter scoringen gjorde de kort prosess. Rett i angrep, lobb over keeper, og scoring 3-1! Etter dette ble det ikke flere scoringer, og da dommer blåste av kunne NFF Indre Østlands representant gjøre seg klar til pokalutdeling mens jeg selv hastet videre mot dagens andre kamp.
Etter å ha sittet noen timer på kontoret fant jeg ut at jeg måtte utnytte fleksitida litt, så jeg dro på meg ullundertøyet og tuslet i retning t-banen og ventet på en bane i retning Sognsvann. Hoppet av på Kringsjå, tuslet gjennom studentbyen, hvor jeg helt tilfeldig tok igjen selveste Ray Tørnkvist, som var ute i samme ærend som meg, og inntok tribuna på Kringsjå kunstgress. Her var det duket for kvalifiseringskamp mellom Lyns damelag og ditto fra Åsane.
I motsetning til da Grorud møtte Åsanes herrelag nylig ble det her ikke delt ut tørkepapir ved inngangen, så det var mange av de frammøtte som ble noe fuktige i stumpen da de skulle ta plass. Heldigvis hadde regnet som hadde bøttet ned på formiddagen gitt seg, så i det minste holdt man seg tørre på forsiden.
Lyn, som kjemper mot nedrykk fra Toppserien, var naturlig nok favoritter i forkant av kvalifiseringsoppgjøret, og før det var spilt fem minutter kunne de for anledningen blåkledde juble for scoring. 1-0, og fremtiden så lys ut.
Det kom stadig sigende til mer folk, og da vi nærmet oss pause var vi nok nærmere hundre personer tilstede som så et hjemmelag som nærmest bedrev enveiskjøring mot gjestenes mål, uten at de klarte å oppnå det de så inderlig gjerne ville: Score mål.
Selv om sola skinte, var det ingen tvil om at det var høst. Åsanes utespillere kjørte likevel alle på med rent kortermet antrekk, mens halvparten av Lyn-damene hadd valgt langermet undertrøye i kulda. Selv var jeg godt kledd, men da dommeren blåste til pause og det fortsatt sto 1-0 forlot jeg likevel plassen min og satte kursen mot kiosken med håp om å få meg en nystekt vaffel eller kanskje en varm pølse. Stor var derfor skuffelsen da jeg fant ut at i dag var det kun kaffe, brus og vanlige kioskvarer å få kjøpt. Jeg sto over, og satte meg på en ny plass på tribuna hvor jeg ville få mindre trøbbel med den lave ettermiddagssola dersom Lyn fortsatte å dominere slik de hadde gjort i første omgang.
Dette skulle raskt vise seg å være et klokt valg. Det aller meste foregikk foran Åsanes keeper også i andre omgang, og ni minutter inn i omgangen konverterte Lyn et hjørnespark til scoring, så det sto 2-0.
Man skulle kanskje nå tro at Åsane ville begynne å få panikk, men de framsto svært disiplinerte. Selv om Lyn fortsatte å pumpe på med angrep etter angrep, så sto de imot, og den eneste gangen Oslo-laget lyktes med å få ballen i nettet ble de avvinket for en soleklar offside.
Mot slutten av kampen dukket plutselig en haug med kids opp, og det ble snart klart at disse skulle ha fotballtrening på nabobanen. Flere av dem skiftet på tribuna, og måtte få hjelp fra tilfeldige publikummere til å få knytt fotballskoene. Da tiden for trening nærmet seg forsvant de, men dukket snart opp igjen sammen med trenerne sine og en tromme. Her skulle det heies! Store mengder kudos til trenerne som valgte å starte treninga på denne måten for å støtte damelaget.
For å få fotografert litt også fra kortsida trakk jeg de siste minuttene av kampen bort mot kortsida, hvor jeg oppdaget at også NRKs Olav Traaen sto og kommenterte kampen pr telefon. Meget merkelig valg av plassering for denne jobben. Vi fikk herfra se Lyn fortsette å angripe, til en kommunikasjonssvikt mellom deres egen keeper og en forsvarsspiller endte med et hjørnespark. Hjørnesparket ble til kanskje den eneste målsjansen Åsane hadde hatt i kampen, og for virkelig å toppe det hele gikk ballen i mål. 2-1 foran returoppgjøret ville være uendelig mye bedre enn hva 3-0 som vi flere ganger hadde vært nær ville vært.
Hvor stor forskjellen var innså nok også Lyns spillere, for da dommeren noen minutter på overtid blåste av kampen var det en meget dempet jubel for seieren vi fikk se. Det blir utvilsomt et spennende returoppgjør i Bergen til helga!
En klubb jeg lenge har tenkt å få besøkt er Sven-Göran Erikssons moderklubb Torsby IF, og denne søndagen midt i november hadde endelig muligheten til å ta turen østover meldt seg. I et sånt føre hvor man nesten bruker mer spylervæske enn bensin forlot jeg Oslo og kom etter et par timer fram til stedet i nordenden av Övre Fryken (Jeg har jo forresten vært i utkanten av Torsby på kamp før), hvor jeg ordnet meg en liten groundhopperlunsj før jeg entret kunstgressbanen på Björnevi idrettspark, hvor det skulle være division 3-match mot Syrianska Eskilstuna.
Da jeg kom inn så jeg at kjelen jeg hadde sett blitt båret inn ikke var for å varme pølser, slik jeg hadde trodd. Nei, i dag fikk alle som ville ha gratis ärtsoppa på kampen, og jeg var ikke veldig tungbedt. Suppa var ferdigvare og helt kurant, men ved å observere lokalbefolkningen lærte jeg noe nytt: Søt sennep passer utrolig godt sammen med ertesuppe! Definitivt noe jeg ved en senere anledning skal teste med en skål av min hjemmelagede suppe.
Etter hvert som avspark nærmet seg strømmet det på med publikum, og blant dem en eldre herre som virkelig fikk meg til å gruble. Var det selveste «Svennis» som hadde tatt turen for å se sitt lokale lag spille? Jeg klarte ikke å bli helt sikker på om det var ham eller ikke, så da velger jeg å tro at det var ham. (EDIT: Jeg har nå fått bekreftet at det var ham) Samtidig varslet speaker at foruten gratis suppe var det halv pris på alt i kiosken i dag, da dette var siste hjemmekamp og lageret måtte tømmes før vinteren.
Ingen av lagene hadde strengt tatt så mye å spille for i dag, men bortelaget hadde annonsert på sin facebookside at de gikk for å sikre andreplassen i avdelingen ved å vinne. Hjemmelaget på sin side ville selvsagt gå ut av en noe skuffende sesong ved å vise hjemmefansen at de hadde fightervilje.
Det første kvarteret av kampen var ganske merkelig. Gjestene kom til flere sjanser som kunne blitt farlige hadde bare det siste trekket vært bedre, mens hjemmelaget nesten ikke kom til noen sjanser i det hele tatt, men når de først kom foran mål med ballen ble det fort farlig. Lenge var likevel det mest nevneverdige fra omgangen at den ene assistentdommeren fikk en klarering i ansiktet.
Inn mot pause økte trøkket litt, men alle fikk seg en liten hvil da en av hjemmelagets spillere foretok en luftseilas med en noe uheldig landing. Etter først å ha prøvd å spille videre måtte han igjen sette seg ned, og han forlot etter dette banen.
Som følge av denne stoppen i spillet ble det litt overtid før lagene kunne gå i garderoben, og i det vi gikk inn i overtiden kom Torsby til et angrep. Underveis ble en Syrianska-spiller stemplet på foten, og med et brøl gikk han i bakken og ble liggende og vri seg. Dommer hadde nok ikke fått med seg dette trampet (som sannsynligvis var et uhell), og som alle vet kan man ikke dømme bare på reaksjon. Torsby lot ikke dette stoppe seg, men fikk til slutt avsluttet i mål. De rødkledde var rasende, men 1-0 målet ble stående så dette var stillingen da det ble pause.
Jeg brukte pausen til også å teste det ordinære serveringstilbudet på stadion, og ordnet meg en dobbel pilsnerkorv i brød, og en deilig boks Trocadero. Konsistensen på pilsnerkorv blir jeg aldri helt fortrolig med, men smaken var upåklagelig, og brødet var heller ikke så verst til svensk pølsebrød å være.
Da lagene kom tilbake på kunstgresset etter hvilen hadde blåtrøyene en svært god periode. Noen mål lyktes de dog ikke å produsere, og sakte men sikkert kjempet eskilstunenserne seg tilbake i kampen. Like etter at det var spilt en time fikk de et frispark i farlig posisjon. Typisk nok sto jeg i motsatt ende av banen da, men jeg fikk likevel spilt inn en filmsnutt av det som viste seg å være en flott utligning!
Syrianska hadde nå fått ferten av noe, og fortsatte å male på. Vi fikk en situasjon hvor det var totalt kaos i Torsbys forsvar, og det var helt mirakuløst at det ikke ble scoret, før vi nær hundre som var tilstede litt senere fikk se en av rødtrøyene levere en helt suveren kontring, som til de fire bortesupporternes store fortvilelse ble avsluttet med en chip like utenfor mål. Hjemmelaget hang virkelig i tauene nå!
Med fem minutter igjen av ordinær tid kom så vinnermålet. Samme mann som knapt 25 minutter tidligere hadde hamret et frispark i mål herjet nå med Torsbys forsvarere før han satte inn 1-2. Enorm jubel hos de tilreisende!
De siste minuttene fikk vi både litt knuffing og amperhet ute på banen, litt kjefting mellom hjemmelagets spillere og bortesupporterne, samt et par store sjanser til utligning for Torsby, men da dagens dommer endelig blåste av kampen sto det fortsatt 1-2, så bussturen hjem til Eskilstuna kanskje ble litt lettere for bortelaget enn den ville vært med tap.
Selv satte jeg kursen gjennom tåke og mørke mot Charlottenberg hvor jeg fylte opp bagasjerommet med vaniljecola før turen fortsatte hjem til Oslo.
