Kinna IF - Hittarps IK 1-2

Etter å ha forlatt nattens bosted satte jeg kursen nordvestover på mystiske småveier gjennom bygder jeg ikke ante at eksisterte. Da jeg etter hvert kom til nokså siviliserte strøk igjen fant jeg fram til og fikk parkert utenfor banen hvor det var klart for kamp i division 3 mellom Kinna IF og Hittarps IK.

Mens jeg betalte meg inn snakket jeg litt med billettselgeren og en av kampvertene om groundhopping, og mens sistnevnte var veldig fornøyd da jeg kunne røpe at jeg var Elfsborg-supporter var han i billettbua ikke like imponert over dette. Selve fotballbanen var noe av en perle her på et meander-nes i elva Viskan, på dens vei fra Borås mot havet. I den ene enden lå en idrettshall med et merkelig karnapp av en tribune (til selve hallen) som nærmest hang utenpå, mens langs langsida var det både noen benker i gressbakken, men også en ruvende tribune bak der. Jeg lot meg fortelle at man om alt går etter planen dessverre skulle legge kunstgress her neste år, så for banehoppere som foretrekker naturgress begynner det å haste å få besøkt denne banen nå.

Litt før avspark dukket også den svenske groundhopperen PG opp, og sammen så vi kampen starte mens vi snakket om diverse fotballbaner rundt om i Sverige. Dette var forøvrig hans siste bane i denne avdelinga av division 3, så vel verdt den ganske lange kjøreturen han hadde hatt for å komme seg dit.

Ute på gressmatta skjedde det svært lite i første omgang, og jeg hørte ordet tråkig bli brukt av en av de lokale i beskrivelse av kampen. Jeg hadde ikke spist noe så langt i dag, og benyttet anledninga straks grillen hadde blitt varm til å få meg en burger, og dermed ha krefter til å faktisk følge med, selv om det ikke var så mye å følge med på, utenom at vi fikk et lite stopp i spillet fordi en av vannsprederne plutselig slo seg på.

Det sto fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og vi over 200 frammøtte hadde som sagt ikke hatt allverden å juble for så langt. Etter hvilen hadde det blitt litt mer trøkk i spillerne, og i det 59. spilleminutt kom endelig 0-1, da Hittarp (Som jeg faktisk også så på bortebane i 2022) klarte å holde ballen i laget etter et hjørnespark.

Publikumsfasilitetene var som sagt todelte her på Viskavallen, og en ikke ubetydelig del av de frammøtte hadde satt seg på benkene i bakken foran tribuna, men da det et drøyt kvarter før slutt begynte å styrtregne ble det fort folksomt innunder taket. Et par stykker med paraply holdt ut noen minutter lenger enn flertallet, men også de hadde kommet seg i skjul da Kinna vartet opp med en nydelig scoring med 82:05 på stadionuret, og det sto 1-1.

Dessverre for vertskapet, med drøye tre minutter igjen av ordinær tid kom gjestene igjen til scoring på et hjørnespark. 1-2, og stor skuffelse hos hjemmefansen.

Flere mål ble det ikke, så da dommeren noen minutter på overtid blåste av var det bortelaget som kunne feire, mens jeg takket PG for selskapet og vi satte kursen hjemover i hver vår retning.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.

Hässleholms IF - Åtvidabergs FF 2-0

Etter halvanna time på veien fra kampen i Trelleborg svingte jeg inn ved en av innkjørslene til Österås Idrottspark, og innså at jeg var på feil side av anlegget. Jeg valgte likevel å bli stående her, fordi bilen der kunne stå i skyggen hele tiden mens jeg sto parkert, og så tok jeg beina fatt for å komme rundt, og fikk betalt meg inn (med kontanter, hurra!) for å se division 1-kampen mellom Hässleholm og Åtvidaberg.

Inne på det som var riktig bane på anlegget, hvor det krydde av idrettsanlegg av alle typer, fra en myriade fotballbaner via ishall med curling, tennishall til badeland og hvem vet hva ellers de hadde samla her, fikk jeg se en herlig hovedtribune, men jeg noterte meg også at det ikke var noen avsperringer, så det å ta en runde rundt banen kom neppe til å være noe problem. Jeg inspiserte kjapt kiosken, og fant ut at det pågikk grilling av pølser og burgere, noe som passa meg svært fint ettersom jeg ikke hadde spist siden den herlige frokosten.

Jeg tok likevel plass på tribuna først, og fikk derfra se innmarsj og myntkast, og så var det endelig klart for avspark. Det var ikke spilt fullt seks minutter enda da Hässleholm lyktes med å ekspedere et frispark gjennom feltet og så i mål til 1-0. Stor jubel!

Like stor var ikke jubelen et drøyt kvarter senere, da de grønnkleddes målvakt (som hadde gjort en svært fin figur så langt) ruste ut mot en angripende Åtvidaberg-spiller, og smalt inn i ham. Hjemmepublikummet og keeperens lagkamerater mente han hadde gjennomført en god redning, men bortelaget hadde her dommeren på sin side når de mente at han hadde fortjent en utvisning. Takk for i dag, og dermed måtte en av HIFs utespillere også tusle av banen for å gjøre plass for reservekeeperen.

Jeg hadde da sammenstøtet skjedde akkurat fått kjøpt meg en pølse, og da denne var spist kunne jeg se at nevnte reservekeeper innledningsvis så litt usikker ut, men så fikk han gjennomført en kanonredning etter en corner, og deretter var han totalt on fire. Med en mann mer på banen hos bortelaget ble naturlig nok mer og mer av spillet lokalisert foran hjemmelagets mål, men alle skudd ble avverget av den unge keeperen.

Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause, men jeg var veldig spent på hvordan det skulle gå for Hässleholm dersom trykket fra Åtvidaberg (Dit jeg for øvrig tenker meg på kamp om bare tre uker!) fortsatte som det hadde gjort etter utvisningen. Jeg benyttet for øvrig sjansen til å la meg imponere av at det også her ble grillet på kull, noe som alltid setter en helt ekstra spiss på smaken av maten.

Litt etter pause ble det opplyst om at rosa lodd nummer 19 hadde vunnet 50/50-lotteriet, og at det var 430 tilskuere til stede. Mitt forsøk på å telle litt tidligere i kampen hadde havnet litt i underkant av 400, men jeg valgte å stole på speaker.

Ute på gressmatta fortsatte Åtvidaberg å presse hjemmelaget voldsomt, men det var absolutt ingen tvil om at reservekeeperen som hadde overtatt etter han som fikk rødt kort var i ferd med å tilegne seg stjernestatus. Alt ble reddet, og gjestene innså at her måtte det tyngre skyts til. Inn med Djurgården-legenden Haris Radetinac (12 og en halv sesong for Stockholmsklubben), og rett etterpå (her må det tilføyes at Radetinac var helt uskyldig) ble 2-0 kontret inn! Skulle det virkelig gå for Hässleholm å vinne med ti mann? (Skånesport har video av målet)

Etter at grønntrøyenes ledelse ble doblet virket det som om ÅFF falt litt sammen. De hadde fortsatt ballen mest, men presset ikke like mye som før, og tross en ganske solid sluttspurt, da dommeren noen minutter på overtid endelig blåste av sto det fortsatt 2-0, og hjemmelaget kunne motta velfortjent hyllest fra sine fans, mens kampens store stjerne var omringet av media.

Selv hoppet jeg i bilen igjen, og tok fatt på dagens siste etappe, til IKEA-byen Älmhult hvor jeg ikke bare skulle sove, men også fant meg et bedre måltid.

FC Trelleborg - Uppåkra IF 1-1

Etter en alt for kort natt ombord på MF Varsovia kom jeg rundt halv sju i land i Ystad, lengst sør i Sverige. Jeg hadde egentlig planlagt å se en kamp her klokka ett, men innså at jeg ville gjøre meg selv en stor tjeneste med å istedet dra litt vestover på en tolvkamp. Jeg fant derfor fram til et helt strålende frokoststed på halvveien, og satte så kursen inn mot Trelleborg og lokaliserte banen hvor det skulle spilles treningskamp mellom de to division 4-klubbene FC Trelleborg og Uppåkra IF.

Jeg lot meg fortelle at begge klubbene kjemper om opprykk fra hver sin avdeling i den skånske nivå 6-fotballen, og det passet dem derfor finfint å møtes for å få kvalifisert motstand i oppkjøringa mot høstsesongen. Banen var en fin gressmatte ved et lite garderobebygg (Bortegarderoben var i en brakkerigg like ved), og i tillegg var det også en kunstgressbane like bakom. Hovedattraksjonen på anlegget var likevel rugby-stadionet til Pingvin Rugby Club, som 11 ganger har blitt svenske mestre i Rugby union, og hadde en imponerende tribune ved siden av banen rett bak benkene som utgjorde publikumsfasilitetene på fotballbanen.

Innledningsvis var det vertskapet som så friskest ut, og Uppåkra-målvakten måtte flere ganger sørge for at laget hans ikke havna under. De største sjansene til bortelaget kom på dødballer, og da var det jo typisk at når 0-1 kom i det 24. spilleminutt, så var det som resultat av et frispark hvor keeper måtte gi en retur.

Flere scoringer fikk vi ikke i første omgang, men det var klart at iallfall FCT planla å gjøre mange endringer i pausen, for litt før halvtid gikk en fra trenerteamet bort til de fem-seks som var i oppvarming med en tykk bunke papirer han begynte å gå gjennom sammen med dem for å avklare arbeidsoppgavene som ventet når de kom inn.

Da det ble pause tuslet jeg bort mot bilen og hentet meg en boks brus, og jeg rakk bare akkurat tilbake før dommeren kalte lagene tilbake på banen. Kort pause er det ikke så ofte jeg opplever i Sverige, men i dag passet det finfint, ettersom det svale skydekket som hadde ligget over Skåne hele morgenen og formiddagen nå var i ferd med å bryte opp og bringe temperaturen til værs.

Det var ikke bare lufttemperaturen som steg utover i kampen, flere av spillerne og trenerne hisset seg tidvis svært mye opp, men dommeren klarte på en god måte å forhindre at det tok helt av. Noen alvorsprater uten gule kort ble det, og da Trelleborg-laget utlignet til 1-1 med 66:20 på min stoppeklokka ble det også nødvendig med et kort til en av motstanderne som mente det skulle vært dømt frispark i forkant.

1-1 var kanskje kampen sett under ett ikke et helt feil resultat. Jeg syntes muligens hjemmelaget hadde virket litt skumlere offensivt enn sine gjester, men til gjengjeld hadde Uppåkras forsvar virket dønn solide. Det ble heller ikke flere mål, så kampen endte 1-1, og begge lag har forhåpentligvis fått noen svar foran en spennende opprykksstrid i høst.

Jeg fant tilbake til bilen, og satte kursen nordøstover mot Hässleholm, hvor nok en kamp ventet på meg.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.