Etter å ha sett både Vålerenga Fotball og Vålerenga Fotball Elite i aksjon i går, så skulle det bare mangle at jeg ikke skulle ta meg en tur i nabolaget for å se kamp med laget midt mellom toppfotballen og breddefotballen i dag. Etter en kort kjøretur parkerte jeg derfor utenfor stadion, fant min NTL-venn Nenad og fikk utlevert en fotovest og et akkrediteringskort for å se andredivisjonskampen mellom Strømmen og Vålerenga 2.
Før avspark fikk jeg også hilst på arrangementsansvarlig Roland, sponsor og ex-spiller Kjetil, groundhopper Jan Erik, og sikkert også noen fler som jeg har glemt i farta. Ellers var det da kampen kom i gang et par hundre folk på tribuna som aldri slutter å forundre meg med sin utforming. Hadde den vært åtte meter lavere hadde det vært en av landets feteste tribuner, men slik den faktisk ser ut er den bare snodig!
Da kampen kom i gang svingte spillet innledningsvis litt fram og tilbake, før Jones El-Abdellaoui fant ut at han skulle varte opp med et kanonskudd som ga Vålerenga-rekruttene ledelsen 0-1 etter syv minutters spill.
Strømmen ga på ingen måte opp på grunn av dette, verken på tribuna eller ute på kunstgresset, og i det trettende minutt vartet «grånissene», som Jørgen Knutsen pleier å kalle dem, opp med et kremangrep som ga 1-1.
Strømmen framsto nå et lite hakk kvassere enn VIF 2, og da gikk det selvsagt slik det pleier å gjøre. Vålerenga dro opp en kontring hvor tidligere nevnte El-Abdellaoui kom alene gjennom og fikk scoret sitt andre mål for dagen.
Det kom massive rop om offside fra supportertribunen, men disse gikk over til mer generelle ukvemsord da målscoreren jogga bort og hysjet litt på dem. AD hadde uansett ikke sett noen offside, så dermed sto det 1-2 etter 19 minutters spill.
Bare noen få minutter senere jublet «Strømmen Greyhounds» på ny, men denne gangen ble det dømt offside, og basert på mangelen på protester mistenker jeg at dette var helt riktig. Strømmen fortsatte å være det førende laget mot det unge Vålerenga-mannskapet, og i det 37. minutt lyktes de grårøde endelig med å utligne til 2-2.
Bare to og et halvt minutt senere var snuoperasjonen komplett! 2-3 satt i mål bak VIF-keeperen, og vi fikk en ny runde jubel fra tribuna. Denne stillinga sto seg helt til pause, og det var nok fler enn «Blaker'n» som mente dette var høyst fortjent.
Jeg benyttet pausen til å tusle i bilen og hente en allergipille, for det kjentes virkelig på øynene at våren hadde kommet. Jeg tok også en liten runde på tribuna, før jeg igjen inntok banekanten for å dokumentere kampen.
Vålerenga byttet ut noen av sine beste spillere i pausen (Det gikk rykter om at de skulle spares til cupkampen mot Oppsal), og dette ble umiddelbart gjenspeilet ute på den grønne matta. Det var derfor helt på sin plass at ledelsen ble økt til 4-2 rett etter at klokka hadde passert 53 minutter spilt.
Resten av kampen handlet egentlig om lite annet enn hvor stor seieren skulle bli. Strømmen presset og presset og presset på, men ikke snakk om at de klarte å score. Tross dominansen fra hjemmelaget endte kampen dermed 4-2, og supportere og spillere kunne sammen juble for tre poeng.
Selv hastet jeg mot bilen, og satte kursen videre mot Grorud for å se nok en kamp.
Etter gårdagens tredjedivisjonskamp overnattet jeg i Mandal, og etter en deilig rolig natt fortsatte jeg nordvestover langs Nordsjøkysten. Etter noen timer og en liten fergetur kom jeg fram til Jørpeland, hvor det var klart for andredivisjonskamp mellom Staal Jørpeland og Strømmen.
Jeg kom fram i veldig god tid før avspark, og fikk i solsteiken sett meg godt om på anlegget. Hjemmelagets administrasjonsarbeider Stig hadde tydeligvis sagt fra til de frivillige at jeg skulle komme, for jeg ble svært godt mottatt, og hadde snart både fått ordnet strøm til kjølebagen min og fått lånt en overtrekksvest med MEDIA på ryggen, så jeg fikk gode fotoforhold. Da kampstart nærmet seg dukket også Stig selv opp og overrakte et Staal-skjerf og en lue med klubblogo på. Passende for meg som heier på Stålkameratene.
Da kampen kom i gang var det de tilreisende fra Romerike som levde opp til favorittstempelet og kom klart best i gang. Det tok bare vel fem minutter før ballen til stor glede for den ene fremmøtte bortesupporteren lå i nettet bak Staal Jørpelands keeper og det sto 0-1.
Strømmen fortsatte å gjøre det meste litt for raskt for Ryfylke-laget, og da omgangen var halvspilt hadde ingen kunne sagt noe på det om ledelsen hadde vært større enn det ene målet som skilte lagene. De grønnsvarte så egentlig akkurat ut til å være i ferd med å få hodet over vannet da de i det 27. minutt lagde straffespark. Straffen ble sikkert satt i mål, og dermed var stillingen 0-2.
0-2 sto seg til pause, og jeg tok en tur opp på tribuneplass for å slå av noen ord med fagforeningskollega og Staal-patriot Bjørn Ove som selvsagt var på plass. Jeg benyttet også anledningen til å skaffe meg litt deilig lokalt bakst og litt å drikke, så jeg var klar for nye 45 minutter på det uferdige friidrettsdekket rundt det nye kunstgresset. (Faktisk var det et team latviere som drev og jobbet med små seksjoner av løpebanene under kampen, og som straks matchen var over skulle gå løs på hele ovalen)
Da andre omgang startet ble det raskt klart at hjemmelagets trener måtte ha sagt de rette tingene i garderoben i pausen. Staal var mye mer med på notene enn de hadde vært i første omgang, og etter drøyt ti minutter kom de til en enorm sjanse til å redusere.
Strømmen var helt klart veldig bekvemme med tomålsledelsen sin, og dette bidro nok til å slippe hjemmelaget noe mer inn i kampen. «2-0 er en farlig ledelse» skulle vise seg å slå til igjen, og i det 65. minutt fikk vi en mulighet til litt ny spenning i kampen da vi fikk en redusering til 1-2, til stor jubel for de absolutt aller fleste av de nærmere 250 fremmøtte.
Gjestene fortsatte å hale ut tiden, og Staal Jørpeland pådro seg minst ett gult kort, samt flere tilfeller av tilsnakk, for å kjefte på dommeren fordi han ikke slo mer ned på drøyingen. Det skulle etterhvert vise seg at det ikke var så dumt at «grånissene» (Som Jørgen pleier å kalle dem) drøyde tida. Da vi gikk inn i overtiden sto det fortsatt 1-2, men det ble klart at dommeren hadde lagt til ganske mye pga drøying ved dødballer, bytter og alle andre situasjoner hvor det kunne drøyes.
Spenningen var derfor stor da hjemmelaget knapt fem minutter inn i overtiden fikk et frispark fra skummel posisjon. Keeper (som for øvrig hadde blitt kåret til dagens Staal-spiller av en lokal jury) var med opp i feltet, og jeg lurte på om Strømmen ville få smake samme behandling som det TIL fikk på Lillestrøm. Det skulle vise seg at de fikk en annen variant. Han som tok frisparket fyrte løs, ballen traff tverrliggeren og spratt i mål! 2-2, og enorme gledesscener.
Dette var det siste som skjedde før dommeren blåste av kampen. Skuffete strømlinger og etter forholdene fornøyde jørpelendinger takket hverandre og dommerne for kampen, og jeg kunne sette kursen videre nordover for nye eventyr på søndag.
Etter en lite hendelsesrik kjøretur fra dagens første kamp i Stange så jeg ved ankomst Jessheim at jeg skulle fint ha tid til å kjøpe en liten hamburger (Noe som var dagens første egentlige mat) før jeg entret stadionet til Ull/Kisa. «Vent nå litt, Ull/Kisa?» sier du kanskje nå, «det står jo i overskrifta her at det er Strømmen - Grorud du skal se?». Saken er den at pga for dårlige flomlys på Strømmen stadion var hjemmekampen i nest siste serierunde der alle kamper skal gå samtidig klokka 1500 flyttet til Jessheim hvor stadion var ledig og lysene forskriftsmessige.
Jeg gikk inn på stadion hvor jeg sist jeg var der måtte stå utenfor, og entret for første gang bortefeltet i «nordre sving». Møtte her haugevis av tilreisende groruddøler, og etter et forsøk på en liten hodetelling anslo jeg at det var minst 50% flere på bortefeltet enn på hovedtribuna! Utgangspunktet for kampen var forresten enkelt: Hvis Grorud vant ville de være sikret spill på nivå 2 også i 2022, mens om Strømmen ikke både vant og fikk hjelp i andre kamper, så ville de rykke ned til nivå 3 for første gang siden 2009. Veldig mye på spill for begge lag, med andre ord.
Grorud tok raskt tak i kampen, og drevet fram av støtten fra kortsida bak Strømmen-keeperen bølget de fram i angrep etter angrep. Strømmen hadde noen få forsøk i motsatt ende av banen, men hver gang ble det ryddet opp. Tenningsnivået var ganske høyt, og da en GIL-spiller foretok en litt hardhendt takling var det flere av de nærmeste strømningene som klart sa fra hva de mente om dette. Dette ville ikke Geirald Meyer som befant seg minst 20 meter unna stå og se på, så han stormet fram for å ta lagkameraten i forsvar. Da dommeren fikk roet ned gemyttene var Meyers løpetur det eneste som ble belønnet med gult kort.
Drøyt fem minutter etter denne situasjonen kom Grorud på nytt i et angrep, og denne gangen så ikke Strømmen noen annen mulighet for å stoppe de gulkledde enn å felle en av dem inne i sekstenmeteren. Det er sjelden smart, og dommer pekte på straffemerket. Som så mange ganger før gjorde Oscar Aga seg klar, og som så mange ganger før gjorde han ingen feil og hamret ballen i nettet! 0-1, og om man myste litt mot sørvest kunne man nesten skimte en OBOS-logo på himmelen på andre sida av TV-masta på Røverkollen.
Var stemninga god på bortefeltet nå ble den ikke dårligere tre minutter senere. Grorud ville vise at de kunne mer enn å score på straffespark, og rullet opp et flott angrep som endte med 0-2. Jeg har sett flere hevde at dette kanskje skulle vært avvinket for offside, men det ble det iallfall ikke tross de gråkleddes protester!
Jeg benyttet pausen til å prøve å få meg en vaffel, men køen var så lang at da kampen ble blåst i gang igjen sto jeg fortsatt borte ved kioskbua. Mens jeg sto her hørte jeg at dommeren igjen blåste og pekte på straffemerket, denne gang i andre enden av banen, altså fortsatt til fordel for Grorud. Oscar Aga tok igjen tilfart og satte ballen i mål til 0-3.
Grorud-speaker Frode Englund lot nå bortekamp være bortekamp og inntok speakerrollen midt på bortefeltet. Jeg fikk meg endelig en vaffel, og ble stående igjen på langsida mens jeg spiste den. Herfra fikk jeg se Strømmen få et hjørnespark, og etter litt om og men ble dette ekspedert i mål!
Jeg gikk tilbake til kortsida (Dette er for øvrig en utrolig undervurdert posisjon å se kamp fra), hvor stemninga fortsatt var spent, men samtidig begynte de fleste med 1-33 i dommerens bok og 0-3 på scoringstavla (Den som var ansvarlig for å oppdatere denne lot til å ha sovna) å tro på at det jeg for bare en drøy måned siden hadde sagt at jeg anså som helt urealistisk skulle skje: Grorud ville berge plassen og slippe å måtte ut i kvalifisering.
Strømmen fortsatte å prøve og prøve, uten å lykkes, mens de gulblå nå brukte ganske lang tid på alt de foretok seg. Et høydepunkt i så måte var kanskje da Bjørn Martin Kristensen (som hadde et gult kort fra før) skulle byttes ut, og rolig luntet mot sidelinja. Da han merket at dommer kom småjoggende etter ham fikk han det plutselig veldig travelt, og sørget for å være ute av banen før flere kort fikk muligheten til å bli delt ut.
Tross et treff i tverrliggeren, og flere minutters tilleggstid, flere scoringer ble det ikke, og da dommer blåste av kampen sto det fortsatt 1-3! For Strømmen var skuffelsen enorm, mens for bortelaget ventet en firedobbel «Grorudgutt hei!»
Etter retur til Oslo forvillet jeg meg jaggu også inn i den nye flerbrukshallen på Grorud hvor det var stelt til en aldri så liten feiring, før jeg dro hjem og snekret sammen en deilig middag.
Mandag klokka 1300 er kanskje ikke akkurat verdens beste kamptidspunkt, men pga de dårlige flomlysene på Strømmen var det på dette tidspunktet det var satt opp obosligaoppgjør mellom Romerikes to nest beste lag. Jeg sneik meg derfor avgårde fra jobb etter lunsj og satte kursen mot Strømmen stadion, hvor jeg fikk parkert og inntatt tribunen med det usannsynlig høye taket.
Slo meg ned ca der jeg pleier å sitte når jeg er her som nøytral, og ble snart omringet av Ull/Kisa-supportere som ble jaget vekk fra resten av tribuna av meget bryske vakter. Fant ut at jeg kunne leve med det, og fikk herfra se kampen komme i gang samtidig med at regnet begynte å bøtte ned.
Det tok ikke lang tid fra avspark til dommeren hadde hisset på seg de tilreisende fra Jessheim. En kontringsstoppende inngripen fra en strømling uten at det ble gitt kort, og en grisetakling der dommeren ville vinke spillet videre til AD grep inn var mer enn nok for de gulgrønne, og det kom noen spydige tilrop om at de to svartkledde burde bytte posisjon.
Lenge var spillet på banen ganske jevnt, men etter hvert virket det som om divisjonens bunnlag, Strømmen, var i ferd med å opparbeide seg et lite initiativ, og like etter at halvtimen var spilt kom 1-0. Målscorer var Sander Birkeland, nevø av landslagslegende Ingvild Stensland, og sørlendingen var ikke ferdig for dagen. Fem minutter tok det før han igjen kunne la seg hylle av lagkameratene, mens gjestene fortvilte over å ligge under 2-0.
Inn mot pause fikk vi et par skader som tok litt tid å håndtere, men heldigvis ingenting alvorlig. Likevel var det litt overraskende at det ikke ble lagt til mer enn tre minutter da fjerdedommer holdt opp tavla si. Flere mål hadde det ikke blitt, og det sto fortsatt 2-0.
Etter å ha fortært en «hagle» i lompe (to pølser i én lompe) kom jeg og min sidemann Roy fram til at vi skulle flytte oss litt vekk fra området med bortesupporterne. Jeg satte meg da helt ved midtstreken, som jeg hadde hørt skulle være et av de gjeveste stedene på ethvert stadion. Tja…
Jeg hadde iallfall god sikt mot begge mål, men lenge skjedde det lite av betydning der. Strømmen prøvde etter beste evne å få tida til å gå, og dette frustrerte etterhvert Ull/Kisa-treneren så mye at han pådro seg et gult kort.
Offisielt tilskuertall i dag var 252 personer, et tall jeg er overbevist om at hadde like mye med virkeligheten å gjøre som historiene i brødrene Grimms eventyr. Det var riktignok flere tilstede enn jeg hadde forventet, det merkelige kamptidspunktet tatt i betraktning, men det kan umulig ha vært mer enn 150 på plass.
Strømmen fortsatte sine kyniske forsøk på å vente ut kampen med 2-0-ledelse i lomma, men til slutt fikk dommer nok. Da et innkast ikke ble tatt hurtig nok endte han, til de gråkleddes store irritasjon, opp med å tilsynelatende gi gult kort til feil mann.
Bare minuttet etter dette reduserte så Kisa, og med 2-1 på tavla og fire minutter pluss tillegg igjen var alt duket for en hyperspennende innspurt i nedrykksdramaet.
Bortelaget prøvde nå desperat å utligne, men «grånissene» som Jørgen Knutsen ynder å kalle dem red av stormen. De kunne dermed når dommeren over seks minutter inn i overtiden blåste av kampen løpe bort til hjemmesupporterne og juble for tre poeng, selv om veien til fornyet kontrakt på nivå to fortsatt er lang. Ull/Kisa på sin side kunne ikke annet enn å fortvile over en forspilt mulighet til å komme seg vekk fra nedrykkstrusselen.
Etter knappe 13 timers togtur nordfra hoppet jeg av på Lillestrøm, tok lokaltoget hjem og dumpet bagasjen, før jeg hoppet i bilen og satte kursen mot Strømmen stadion. Hit hadde også Åsane tatt turen, med håp om å få tre nye poeng med seg i bagasjen hjem til Bergen. Da jeg ankom oppdaget jeg at Jørgen Tjærnås også hadde dukket opp der, og like før avspark var plutselig også Stig-André Lippert på plass. Av andre kjente fjes som ble observert kan nevnes Ray Tørnkvist som har blitt kampvert på stadion, så det ble nok av røverhistorier, og litt snakk om muligheter for kommende banehoppingsturer.
Da kampen kom i gang var det hjemmelaget som helt klart var friskest, men jeg fryktet at dette kunne bli slik man ofte ser: Et hjemmelag som er friske men ikke klarer å score, og så faller helt sammen etter å ha fått en scoring imot.
Dette skjedde likevel ikke, og selv om begge lag hadde noen sjanser i kampens første ti minutter var det Strømmens sjanser som var flest og størst. Det føltes derfor veldig fortjent da de etter en drøy halvtime tok ledelsen etter en kjempeprestasjon av en av de gråkledde.
1-0 sto seg inn til pause, som ble blåst til etter 45 minutter og 1 sekund.
Andre omgang er det egentlig ikke så mye å si om. Åsane var langt mer med på notene enn de hadde vært før hvilen, da hjemmelaget i stor grad hadde nektet dem å spille slik de ønsket, men noen scoring ble det likevel ikke. Det eneste som havnet i målnettet var en strømmenspiller som måtte utføre en smådesperat klarering på tampen, med det resultat at målet nesten veltet. Etter hvert ble det klart at Strømmens spillestil var krevende, det ble mye tøying og alternative ganglag i sluttminuttene, men de klarte likevel å ri av stormen gjennom seks lange minutter tilleggstid.
Kampen endte 1-0, og jeg hastet hjemover for å se litt TV-fotball også før jeg tok kveld, mens hjemmesupporterne kunne juble for tre sårt tiltrengte poeng.
Søndag var det duket ikke bare for årets siste dag i hovedstaden for meg, men også for årets siste serierunde i obosligaen, og Tromsø hadde tatt turen til Strømmen for å fullføre sesongen med stil. Etter å ha fylt bilen med julegaver, skittentøy og div frysevarer var det på med stillongsen, helsetrøya og de andre varme klærne og klart for nok en gang å sette turen til Strømmen stadion.
Møtte opptil flere banehoppere ved ankomst, og møtte så også medsupporter Martin, som hadde årets første og siste seriekamp i dag. Like etterpå dukket også Arne og Leif opp, og det strømmet etter hvert også på med flere ikledd «forbudte» rødhvite effekter i større eller mindre grad, så totalt var vi nok over 20 med polkastripet hjerte tilstede på tribuna. (I tillegg hadde jo TIL med en haug med reserver på en trist, men koronavennlig benk)
Ettersom ingen av lagene på banen hadde noe plasseringsmessig å spille for var det knyttet litt spenning til hvordan kampen kom til å bli. Hadde «Gutan» tatt juleferie alt i visshet om at divisjonsmesterskapet var klart, og kom «grånissene» (Som LSK-supporter Jørgen ynder å kalle Strømmen) til å klare å mobilisere når de hadde kommet seg i trygg avstand fra kvalikstreken sist torsdag? Våre bange anelser ble raskt bragt til skamme. Etter innmarsj med æresvakt og pokaloverrekkelse viste begge lag fullt trøkk fra start. Etter tjue minutters spill fikk så en hårfint onsideplassert Kent-Are Antonsen ballen og satte inn 0-1. Vanvittig dårlig stemning hos hjemmefansen som mente det fine håret var på andre siden av spilleren.
0-1 sto seg til pause, og da andre omgang kom i gang ble det raskt klart for meg at her hadde Helstrup sagt i garderoben at dette skulle avgjøres. 8 minutter tok det før 0-2 kom, og ytterligere fire minutter senere utnyttet Eric Kitolano en feil og fikk på elegant vis sette inn 0-3.
Da kampen gikk mot slutten satt jeg og tenkte at det ikke hadde vært ufortjent om Strømmen fikk et trøstemål, men samtidig var det ganske fortjent med tre måls seiersmargin. Første ledd i oppfyllelsen av dette kom da Strømmen fikk kranglet inn en ball, AD markerte for offside, men etter en prat med hoveddommer tok ned igjen flagget. Andre del av måloppnåelsen kom da unge Tobias Hafstad fikk hamret inn 1-4 fra kloss hold. Nå lot vi som heiet på TIL regler være regler, og spillerne kunne feire Hafstad første a-lagsmål med stående applaus fra tribuna.
Etter noen minutters overtid var kampen over, Strømmen hadde fått trøstemålet sitt, TIL hadde fått tremålsmarginen sin, og jaggu fikk ikke jeg også bortetrøya til Jostein Gundersen!
Før feiringa var over fikk jeg også overrakt assistenttrener og spillerlogistikkansvarlige Lars Petter Andressen den usannsynlig høythengende prisen «Årets Lars Petter». Stor stas!
Jeg kunne dermed glad og fornøyd, og i visshet om å ha klart å se 50 fotballkamper i 2020 hoppe i bilen, og sette kursen nordover mot mørketid og julefeiring.
Jeg justerte litt på arbeidstida mi denne torsdagen midt i adventa, og satte kursen mot Strømmen stadion hvor det var duket for en viktig hengekamp i sluttspurten av årets OBOS-liga. Strømmen hadde tross mandagens seier ikke lenger noen mulighet til å nå opprykkskvalik, men både hjemmelaget og gjestene Stjørdals-Blink kunne med tap rote seg mer ned i nedrykkssumpa enn de likte å tenke på.
Etter jeg fant meg en plass på stadion dukket både groundhopper (og Hamkam-supporter) Mattis og NTL-er (og hjemmesupporter) Nenad opp, så i det lagene entret banen hadde det allerede blitt utvekslet noen røverhistorier.
Strømlingene startet kampen best, foran et svært glissent publikum. Det kan umulig ha vært tresifret antall personer som fikk se de gråkledde ta ledelsen etter et drøyt kvarter.
Etter målet virket det som om publikum ikke var de eneste som var fraværende. Blink-ving (og Playboymodell-bror) Joachim Olufsen var 6-7 meter inne på Strømmens banehalvdel da nytt avspark skulle tas, og tuslet slukøret tilbake på sin egen banehalvdel da en av gråtrøyene gjorde ham oppmerksom på hvor han befant seg.
Blink kom etter dette med et par OK angrep, og da et av angrepene hevet seg fra OK til knallbra, så ble det også scoring. 26 minutter spilt, 1-1.
I det sure været måtte man stadig bytte ut matchballer, som sikkert var pumpet opp innendørs i varme uten tanke på at luft trekker seg sammen i kulde. Det var dog neppe ballene som var skyld i at trønderne like før pause kom til en veritabel corner-bonanza, men nærmere enn dette kom de ikke.
Noen hadde tydeligvis tipset om at vi som hadde møtt opp på Strømmen denne torsdagsettermiddagen måtte ha noe slags diagnose, for i pausen kom iallfall et ambulansehelikopter ut av tåkeheimen. Heldigvis ble ingen tilskuere tatt med, selv om det nok for mange hadde vært det beste.
Andre omgang ble nemlig et langt gjesp. Hadde det ikke vært for at også banehopperlegende Ray Tørnkvist dukket opp med en strøm av historier og spørsmål hadde jeg nok sovnet der jeg satt. Begge lag virket klart preget av at et tap ville være ganske kritisk, mens ett poeng var til å leve med, selv om det innimellom kom noen kollisjoner som ga litt temperatur ute på kunstgresset.
Tross en liten sluttspurt fra hjemmelaget, så ble det ikke flere scoringer. Mattis kunne feire fornyet kontrakt for Hamkam, Nenad kunne feire at mulighetene til å havne på nedrykkskvalik nå kun var teoretiske, Blink-spillerne kunne feire det som kan vise seg å bli et viktig poeng foran siste serierunde, og jeg kunne haste avgårde mot innspilling av juleepisode med Pyro&Pivo.
Etter søndagens misere var det med en viss spenning jeg på nytt tok turen opp lia for å se lokalfotball i OBOS-ligaen. Kunne Grorud klare å ta tre høyst nødvendige poeng mot Strømmen i kampen for fornyet kontrakt på nest øverste nivå? En liten trøst for hjemmelagets keeper etter å ha fått seks mål bak seg sist kamp var det kanskje at selv Manuel Neuer har sånne dager på jobb innimellom.
Vel, jeg tok iallfall plass på nøyaktig samme sete som under søndagens match (Dette må da være nær optimalt smittevernmessig?), og etter hvert dukket også både Mattis og Sören opp, så da hadde jeg litt selskap også underveis i kampen. Jeg hadde for anledningen møtt opp iført mitt Høken-skjerf (som jeg fikk ifbm denne turen i fjor), så med riktige farger skled jeg nesten umerkelig inn blant hjemmesupporterne.
Gjestene fra nabokommunen i øst kom best ut fra startblokkene, og før de noe sent ankomne eurosportkjendisene Petter og Eirik hadde fått satt seg, så kom første scoring. Blytungt for et poengdesperat Grorud-lag. Likevel ga verken spillere eller supportere i gult og blått opp, og man kjempet videre med 0-1 på scoringstavla.
Da det begynte å nærme seg pause måtte vi på banehopperfeltet skuffet konstatere at grunnet smitteverntiltak var det ingen åpen kiosk i dag, og skuffet ble også Groruds spillere og fans da hjemmelagets første nettkjenning ble avvinket for offside. (Dette så meget riktig vurdert ut av dommerteamet)
I den kraftige vinden som kom opp Groruddalen denne onsdagen var vi som satt på tribuna rimelig bekymra for om det skulle begynne å regne, men samtidig var vinden også et konstant uromoment ute på banen. Flere klareringer og forsøk på lange høye pasninger ble kraftig påvirket, og et par ganger brøt det ut spontan latter på tribuna når man så baller som virkelig stoppet i lufta og gikk litt tilbake igjen før de traff bakken.
Inn mot pause truet mørke skyer både faktisk bak stadion og billedlig i tabellsituasjonen, men så kom endelig den forløsende scoringen for hjemmelaget. 1-1 sto seg til pause, og et noe undrende publikum fikk høre en i overkant ungdommelig spilleliste over høytaleranlegget. (Dette fikk i etterkant speaker til å legge seg flat)
Knapt ti minutter inn i andre omgang ble det så stor dramatikk. En Strømmen-spiller pådro seg sitt andre gule kort og måtte forlate banen, samtidig som det ble litt knuffing og anløp til tumulter som dommeren gikk glipp av fordi han fokuserte på han som skulle utvises. Dette medførte at ingen fler fikk gule kort, men har mistenker jeg at noen fler burde fått en påpakning. Uansett skulle Grorud spille de siste 35 minuttene med en mann mer på banen, og midtstopper Geirald Meyer prøvde innbitt å prente inn i hodet på lagkameratene at nå måtte de for alt i verden ikke slippe seg ned, men fortsette å jobbe knallhardt.
Grorud-spillerne klarte å jobbe disiplinert, selv om supporterne klarte å rote til en «Gi meg en D» og prøvde å etablere støtte for «G O D U D». Feilstaving eller ei, etter ti minutters spill i overtall kom endelig scoringen. 2-1 og vanvittige gledesscener både på tribunen og ute på banen.
Strømmen prøvde resten av kampen febrilsk å utligne, uten å skape de helt store sjansene. Til de 3-4 fremmøtte bortesupporternes store frustrasjon gikk klokka alt for fort, og selv om de nok øynet noe håp da det ble signalisert seks minutters tillegg i tiden, så var det hjemmelaget som kom til den største sjansen på overtid. Kampen endte 2-1 uten scoring på overtid, slik vi fikk i motsatt oppgjør i august, og de aller fleste på stadion kunne juble sammen med spillerne for tre svært viktige poeng.
Etter halvanna måned siden sist fotballkamp jeg var på ble abstinensene for sterke, så jeg fant ut at TIL fikk klare seg uten at jeg så på dem på TV. Selv logga jeg inn på Strømmens nettsider, hvor jeg enkelt fikk kjøpt billett til kveldens oppgjør mot mitt lokale OBOS-lag, Grorud.
Grorud har jeg jo sett en rekke ganger, mens Strømmen har jeg kun besøkt tidligere som bortesupporter, da Tromsø sist var på nivå 2 i 2014. Jeg gledet meg derfor litt til å besøke stadion under roligere forhold enn det, og ikke minst: I bedre vær enn det var den gangen, da himmelens sluser virkelig åpnet seg for fullt.
Ved ankomst fikk jeg vekslet noen ord med breddefotballguru Jørgen Tjærnås, og hilst på Miguel Paulos fra Grorud-ledelsen, før jeg tok plass på en av de avmerkete setene hvor det var lov å sitte. Det gikk fort opp for meg at ullsokker og dobbelt lag t-skjorter muligens var noe overflødig i steiksola, men jeg måtte nok bare holde ut i varmen.
Det ble tidlig synlig at det nok var et flertall bortesupportere på tribuna, selv om «Greyhounds» lett overdøvet groruddølene når de gikk inn for det. Det var likevel de tilreisende som var lettest til sinn i starten av kampen, og det første kvarteret handla det meste om de gulblå. Hjemmelaget klarte etter hvert å kjempe seg mer med, men da den første scoringen kom og det sto 0-1 etter en halvtimes spill føltes det helt fortjent. Også jeg selv var ved godt mot, da melding om 1-0 på Alfheim nettopp hadde tikket inn på mobilen.
Like etter kom 2-0 i Tromsø, til manges store forvirring etter Helstrups hyllest av 1-0-fotball tidligere i sommer. På Strømmen stadion, derimot, der ble det ikke flere mål før pause.
I pausen ble også Stabæks sportssjef Torgeir Bjarmann observert, så her krydde det av celebriteter!
Etter pause var det tydelig at Strømmen hadde bestemt seg for å ta mer tak i kampen enn de hadde gjort i første omgang, og etter flere store sjanser etter hjørnespark kom til slutt utligningen etter syv og et halvt minutt av omgangen. 1-1, og like langt.
Etter dette ble det meste litt for tøft for gultrøyene. En frustrasjon virket å bre seg blant spillerne, som nok både følte seg litt bortdømt, og i tillegg tidvis lot til å slite litt med kommunikasjonen internt i laget. Etter masse dramatikk med keeperhands, skader og offsider som stoppet straffespark, så virket det som om det skulle ende med poengdeling.
Dette ville dog ikke Strømmen ha noe av, og godt på overtid kom det avgjørende målet. Enorm jubel blant de grå, mens bortelagets menn fortvilet innså at det ikke ble noen poeng i dag. Samtidig tikket det stadig nye scoringsvarsler inn fra Alfheim, hvor kampen til slutt endte hele 5-0! Mulig jeg skal fortsette å ikke se TILs kamper på TV om det er sånn det skal være!
Fikk etter kampen slått av en liten prat både med Grorud-trener Kjønø og TIL-utlånte Sigurd Grønli, som begge så fram mot kampen på fredag mot nettopp «gutan».
