Tirsdag kveld hadde jeg planlagt en utflukt til Østfold for å ta nok en av de banene jeg manglet der, men da en lastebil lastet med harpiks(!) tok fyr på Bryn kom jeg først mye senere enn planlagt hjem, og jeg innså at turen sørover også ville ta ekstra lang tid. Jeg skrotet derfor min opprinnelige plan, så hva som sto på programmet i Groruddalen og på Romerike, og bestemte meg for å ta turen ned til Bryn kunstgress (Som ligger et lite stykke unna der det brant) for å se fjerdedivisjonskampen mellom Christiania BK og Rilindja.
Som tenkt, så gjort: Etter å ha lagd og fortært en fremragende risotto satte jeg kursen nedover dalen, og fant en trang parkeringsplass like ved banen. Da jeg kom så jeg at begge lag var i oppvarming, mens det ble spilt en G15-kamp ute på banen. Jeg skjønte at denne kampen var noe forsinket, og at også «min» kamp ville komme noe forsinket i gang. «Noe forsinket» viste seg å være litt av en understatement. Etter mine beregninger var vi 23 minutter forsinket da dommeren endelig blåste i gang oppgjøret foran knapt 20 utålmodige tilskuere.
Hjemmelaget gikk hardt ut fra startblokkene, og alt i sitt andre angrep fikk de ballen i mål. Dessverre for dem ble det avvinket for offside, og etter hvert kjempet Rilindja seg mer inn i kampen. Der hjemmelaget hadde dominert de første fem minuttene var det gjestene som fikk til mest de fem neste, helt til den gode perioden deres endte med en scoring – til motstanderne.
CBK fikk ballen i mål nok en gang bare minutter senere, men igjen hadde assistentdommeren hevet flagget i været, så fortsatt sto det 1-0. Ikke lenge etter saboterte en av de sortkledde Rilindja-keeperens forsøk på å ta frispark, og vi fikk det første av en lang rekke gule kort. Da dommeren etter 45 minutter blåste for pause var det etter min telling delt ut totalt seks gule kort, og da det i tillegg ble antydninger til bråk mens lagene trakk mot garderoben forventet jeg nesten at flere kort skulle komme.
Min antagelse viste seg å stemme, men dommeren lot lagene roe seg ned litt først, men litt uti pausen fikk minst fire personer fordelt på begge lag gult kort. En av de som var aller hissigst mot dommeren viste seg å ha et gult kort fra før, og han måtte dermed trekke seg tilbake og gjestene var redusert til kun ti spillere på banen foran andre omgang.
Jeg lot meg i pausen fortelle at på denne banen, som på så mange andre kommunale anlegg i hovedstaden, var flomlysene automatisk styrt, og at når klokka var 2215 ville de bli slått av. Dette kalkulerte jeg meg raskt fram til at umulig kunne gå bra, ettersom andre omgang ble blåst i gang ca 2137.
Ute på banen spilte man uansett videre med 11 mot 10, mens klokka ubønnhørlig nærmet seg det kritiske tidspunktet. I det 73. minutt fikk Rilindja et frispark fra det som virket som en ganske farlig posisjon. Frisparket traff rett i muren, og Christiania fikk satt i gang en kontring som kameraet mitt nektet å filme i sin helhet, men som endte med mål og 2-0, og en påfølgende enorm møljefeiring!
I det stoppeklokka mi viste 84:15 kom det et høyt klikk fra et relé i transformatorboksen på nærmeste lysmast, og alle lysene forsvant. Det var for meg klinkende klart at kampen ikke kunne fortsette, men det virket som om man ute på banen parlamenterte voldsomt med dommerne for å slippe å måtte fullføre de seks resterende minuttene på et senere tidspunkt. Dommeren blåste etter hvert i fløyta og keeperne gikk mot hvert sitt mål mens alle uvedkommende trakk ut av kunstgresset. Dette medførte nye forhandlinger mellom dommerne og de som mente det ikke var forsvarlig å fortsette, og etter et par minutter til blåste dommeren på en umiskjennelig måte i fløyta og folk gikk mot garderoben, så jeg hoppet i bilen og satte kursen hjemover.
Da jeg kom hjem hadde CBK-gründer Frode Lia twitret at man prøvde å få på lyset igjen, så om kampen faktisk ble spilt ferdig vet jeg rett og slett ikke, men da jeg forlot åstedet sto det iallfall 2-0, og det er også dette resultatet som ligger inne på NFFs nettsider.
Etter et par dagers fotballfri sto jeg 1. påskedag opp grytidlig og satte kursen nordover fra hovedstaden. Etter knappe sju timers kjøring ankom jeg Ulsteinvik, hvor jeg planla å ta en liten lur i bilen mens jeg ventet på avspark, men jeg kjente snart at kroppen min hadde andre behov, så jeg fant noen å spørre pent om jeg kunne få låne et do, og jeg ble vist hvor jeg skulle gå. La meg derfor si det viktigste først: Jeg kårer herved Høddvoll til vinnere av den lite kjente men svært prestisjefulle prisen «Fotball-Norges fineste tribune-toaletter»! Etter å ha blitt et nytt og bedre menneske gikk jeg tilbake mot bilen og slappet litt av til Arthur kom og ga meg en guidet rundtur på stadionområdet, før det endelig nærmet seg kampstart i tredjedivisjonsoppgjøret mellom Hødds andrelag og Lillehammer.
Da kampen var satt i gang kunne det se ut som om gjestene fra andre siden av fjellene var i ferd med å feste et lite grep om det som skjedde ute på kunstgresset, men så viste det seg at all snøen på fjellet hadde gjort det vanskelig for Lillehammers keeper å få plukket bær på vei nordvestover. Han valgte derfor å dra på en liten bærtur nå i stedet, og med 4:45 på min klokke markerte dommeren for scoring og 1-0.
Spillet jevnet seg nå noe ut, men like før det var spilt 18 minutter kom en av lillehamringene seg gjennom Hødd-rekruttenes forsvar, og hamret inn 1-1 forbi fingertuppene til hjemmelagets keeper. Vi var like langt igjen.
Resten av omgangen skjedde det ikke veldig mye spennende. Høydepunktet var utenom en situasjon der det ble litt knuffing kanskje da en av blåtrøyene fikk et skrubbsår på kneet og prøvde å ta snarveien tvers over banen for å bli plastret etter først å ha gått ut motsatt fra trenerbenken. Dommeren ga klar beskjed om at han måtte gå rundt, noe den blødende var lite fornøyd med. Mål kom det uansett ikke flere av før hvilen, og lagene tok pause med 1-1 på storskjermen.
Jeg valgte å besøke kiosken, hvor jeg kjøpte en «Mør» i brød, noe som viste seg å være en grov kjøttpølse fra lokal produsent. Veldig veldig god, og absolutt noe å prøve om du befinner deg på disse kanter.
Andre omgang kom i gang, og etter drøyt ti minutter twitret jeg at det var vanskelig å utpeke noe lag som førende så langt. Dette må noen ha fanget opp, for etter dette overtok de unge sunnmøringene mer eller mindre helt ute på banen. Hødd-spillerne satte Lillehammers forsvar og keeper på prøve etter prøve, og når forsvaret klarte å lure gudbrandsdølene offside ble det feiret nesten på linje med scoringer. Fotballkamper vinnes dog ikke på dominans, og i en kamp mellom to nyopprykkede lag vil det alltid være sånn at noe annet enn seier ses som et lite nederlag. Det begynte nok derfor å bre seg noe frustrasjon, og det hele toppet seg da en ball som så ut til å gå i mål i stedet traff stolpen og så ble klarert.
Lillehammer klarte på sin side å ikke få panikk, men holde hodene kalde, og dette skulle med seks minutter igjen av ordinær tid vise seg å gi uttelling. Et Lillehammer-angrep endte med at en spiller fikk stå upresset på ca 20 meter og skyte, og der Hødds beste forsøk i omgangen hadde endt stolpe ut smøg denne ballen seg på innsida av stolpen til 1-2.
Lillehammers spillere var naturlig nok svært fornøyde nå, og gjorde resten av kampen alt i deres makt for å holde på ledelsen. Det lyktes de med, og da dagens gode dommer etter noen minutters overtid blåste for siste gang var det klart at tre poeng ville bli med i bussen sørøstover igjen. Dette kunne nok betegnes som et lite ran, men samtidig var det kanskje også det faktum at LFK hadde noe mer rutine på banen som spilte inn.
Mens hjemmelagets spillere og over hundre publikummere satte kursen hjem til søndagsmiddagen og bortelaget gjorde seg klare for den lange bussturen hjem fikk jeg en liten omvisning inne på Hødds klubbhus hvor jeg også fikk overrakt et skjerf fra NRK-veteran, Leeds-supporter og Hødd-patriot Arne Flatin, før jeg satte kursen mot Ålesund for overnatting og to nye kamper neste dag.
Etter to år med avlysninger var det endelig klart for NM for janitsjarkorps i Trondheim igjen, og sammen med mine to korps og haugevis av andre glade musikanter hadde jeg tatt turen til bartebyen for å skape vakker musikk. Etter å ha spilt i fjerdedivisjon med Oslo Postorkester hoppet jeg i bilen og satte kursen mot Malvik hvor det skulle være serieåpning i femtedivisjon. Jeg passerte Malviks vante hjemmebane og fortsatte mot Sveberg, hvor jeg svingte opp til Abrahallen og parkerte akkurat i tide til å komme meg inn i hallen før avspark i oppgjøret mellom Malvik og Tiller 2.
Til min store skuffelse hadde dommeren ingen mynt, så det ble intet myntkast før kampen ble satt i gang. Det ble derimot trukket hvem som skulle få starte, og til min store forundring valgte vinneren å bytte side på banen. At man vil utnytte vind- eller solforhold til sin fordel ved å gjøre et sånt bytte utendørs kan jeg forstå, men i en kamp som spilles inne i en hall fremsto dette helt uforståelig.
Det tok kun få strakser før hjemmelaget kom til sin første kvalifiserte mulighet, og i en livlig innledning på kampen var det de rødkledde fra Malvik som fremsto et lite hakk kvassere. Tiller-reservene var likevel på ingen måte hektet av, tvert imot kjempet de seg mer og mer inn i kampen.
Dette utkrystalliserte seg etter 34 minutter i en scoring, og det var blåtrøyene fra Trondheims sørkant som kunne juble for målet etter et fint angrep på sin høyreside. Målscorer, ble jeg fortalt på twitter, var Petter Solbakken, bror av den noe mer kjente Ola.
Bare drøyt fire minutter senere var det på venstresiden det skjedde, og denne gangen var det et langskudd som overlistet keeperen til et Malvik-lag som nå begynte å vise enkelte tegn på frustrasjon. 0-2 sto seg til pause, og jeg satte kursen mot inngangspartiet for en høyst påkrevd inspeksjon av sanitærforholdene i hallen. Jeg fant samtidig ut at til min store skuffelse var det ikke noe kiosktilbud tross at det på forhånd var meldt på facebook at noe bakst ville være å få kjøpt. Jeg tuslet derfor ut i bilen og hentet meg en vaniljecola før lagene igjen inntok kunstgresset.
Tiller 2 virket etter hvilen å ha ganske god kontroll på det som skjedde, men Emil og Tore som jeg satt sammen med mye av kampen var skjønt enige med meg at neste scoring enten ville avgjøre kampen eller sette den i full fyr.
I det 78. minutt skjedde så nøyaktig det jeg forventet. Det kom en scoring, og flesteparten av de knapt hundre frammøtte brøt ut i jubel. Hjemmelaget hadde redusert, og øynet nå muligheten for et poeng som bare få strakser tidligere så veldig langt unna ut.
Med nye krefter som følge av reduseringen satte nå malvikingene inn et voldsomt press, mens Tiller 2 lot til å prøve å bruke så mye tid som mulig. Dette er ofte en risikabel taktikk, men da vi var kommet noen minutter ut i overtiden kunne det se ut som om den var i ferd med å bære frukter. I det blåtrøyene nok var i ferd med å se for seg en pangstart på sesongen spratt ballen i armen på en av spillerne i feltet. Alle med Malvik-hjerte ropte etter straffe, og dommeren var etter noen sekunders betenkningstid enig.
Straffeskytteren holdt hodet kaldt, og etter at dommeren hadde skrittet opp hvor det skulle skytes fra (Tross at det var permanent markering på kunstgresset!) ble straffesparket konvertert til scoring etter fire og et halvt minutts overtid.
Da kampen igjen ble satt i gang ble det bare spilt noen sekunder, og mens Tillers spillere stimet mot dommeren for å diskutere noe (Sannsynligvis handsen som ga straffe) kunne Malviks spillere og supportere juble nærmest som om de hadde vunnet serien.
Siste serierunde i Allsvenskan, og årets siste sjanse (trodde jeg, mer om det senere) til å krysse ut et nytt stadion. Hadde avtalt med André og Mattis at vi skulle ta turen til Örebro for å se klubbens siste kamp i Allsvenskan, og siden jeg liker Stålkam., André liker LSK, og Mattis er lett å lede, så kledde vi oss i gult og svart og erklærte at for å hylle Oscar Aga var vi Elfsborg-supportere. Billetter på bortefeltet ble kjøpt! Etter en ganske hendelsesløs tur østover med en sovende André (Det tar på å være på Heidis hele natta før du skal på tur) i baksetet kom vi etter et kort stopp i Karlskoga fram til skostaden, og fant relativt greit fram til stadion. Nesten overraskende greit fant vi også en plass å parkere, og på veien dit møtte vi også en haug med borte-ultras som ble eskortert av politiet. Dette lovet godt! Selv spaserte vi det korte stykket til «Behrns arena» uten eskorte, og kom oss etter litt tafsing av vaktene inn på østre kortside. Bortestå, på et flott stadion!
På plass på tribunen fikk vi se at gjengen vi nettopp hadde sett bli eskortert til stadion hadde tatt plass rett bak mål, og allerede var kommet i gang med tromming og synging. I det kampen ble blåst i gang smalt det også flere ganger rett ved siden av oss, og plutselig var hele feltet i fyr og flamme!
Når røyken la seg fortsatte synginga av «Vi er gulsvarta Elfsborg» ustanselig i over et kvarter, samtidig som Örebro måtte foreta et tidlig bytte som følge av en skade.
Vi är Gulsvarta Elfsborg
Elfsborg från Borås
Ingenting kan stoppa oss
Åh Elfsborg allez allez
Det er mulig jeg lot meg påvirke av hvilken ende av banen jeg befant meg i, men jeg syntes det var de gulsvarte fra Borås, en by jeg ellers bare forbinder med å være hjemstedet til postordrefirmaet Ellos, som hadde kommet best ut. Scoringene lot dog vente på seg, og typisk nok, etter vel 35 minutters spill var det gjengen i motsatt ende av banen som kunne juble for 1-0. Når Elfsborg også var avhengige av at Häcken tok poeng fra Djurgården for å kunne passere sistnevnte på tabellen og ta tredjeplassen i serien hjalp det heller ikke på at nettopp Djurgården hadde tatt ledelsen i sin kamp.
Supporterne malte likevel utrettelig på inn mot pause, som ble brukt til å skaffe litt forfriskninger av ulike slag. Jeg gikk for en klassisk svensk korv, mens Mattis og André også supplerte med litt folköl, selv om det var så kaldt at Mattis så ut til å være i ferd med å fryse ihjel.
Kom i pausen i snakk med ei svært hyggelig jente blant de tilreisende, som fanget opp at vi var norske og lurte på hvordan i alle dager det hadde seg at vi befant oss på Elfsborgs felt i en bortekamp i Örebro. Vi sa som sant var at det var pga Oscar Aga, og garanterte at i ham har de noe å glede seg til neste sesong (Om du leser dette, Oscar: Nå må du innfri!)
Etter pause fortsatte de syngende supporterne å egge sine karer til innsats, og det tok nå under fem minutter før de fikk uttelling. 1-1, og enorm jubel!
Når så også 1-2 kom knapt fem minutter senere var jubelen om mulig enda større. Kunne nå bare Häcken se å utligne i sin kamp?
Optimismen fikk seg et nytt skudd for baugen før timen var spilt. Örebro utlignet igjen, og nå var faktisk Elfsborg nede på femteplass på tabellen, men i det stadionuret viste 63:50 var det igjen på tide for bortefansen å gå helt bananas. Det var nå, tross den intense kulden, flere som prøvde seg på bar overkropp (De fleste av dem varte kun noen svært få minutter før de måtte kle på seg igjen).
Da kampen nærmet seg slutten håpet Örebro-fansen at det å bytte inn kaptein og klubblegende Nordin Gerzic som også hadde blitt hyllet før avspark ettersom han skulle legge opp etter sesongen skulle hjelpe til å pynte på resultatet, men til stor glede for oss på østtribunen kom det ikke flere scoringer. Vi kunne dermed applaudere spillerne, det ble overrakt noen trøyer til supporterne, og alle i tribuneenden lot til å være svært fornøyde tross at Häcken aldri lyktes med sin oppgave, og Elfsborg dermed endte sesongen på den litt sure fjerdeplassen
.
Før vi forlot stadion spilte jeg inn en liten videohilsen til vårt nye bekjentskap, og utrolig nok: Like etter kom det en melding på twitter om at jeg hadde dukka opp i storyen til ei god venninne av ei som følger meg der. Norge er ikke bare et lite land, Skandinavia er attpåtil ei lita halvøy!
Mens jeg og mine to kumpaner tuslet tilbake til bilen hørte vi syngingen fortsette fra bortefeltet i flere minutter, før vi satte kursen tilbake til Norge, og via litt mat i utkanten av Karlskoga, litt shopping i Töcksfors, og noen nye hendelsesløse mil på E18 og E6 kom vi tilbake til hovedstaden i visshet om at vi kanskje kunne få til ENDA en svensketur før jul, ettersom det selvsagt også her skal spilles kvalik mellom tredjeplassen i Superettan og fjortendeplassen i Allsvenskan!
Etter en lite hendelsesrik kjøretur fra dagens første kamp i Stange så jeg ved ankomst Jessheim at jeg skulle fint ha tid til å kjøpe en liten hamburger (Noe som var dagens første egentlige mat) før jeg entret stadionet til Ull/Kisa. «Vent nå litt, Ull/Kisa?» sier du kanskje nå, «det står jo i overskrifta her at det er Strømmen - Grorud du skal se?». Saken er den at pga for dårlige flomlys på Strømmen stadion var hjemmekampen i nest siste serierunde der alle kamper skal gå samtidig klokka 1500 flyttet til Jessheim hvor stadion var ledig og lysene forskriftsmessige.
Jeg gikk inn på stadion hvor jeg sist jeg var der måtte stå utenfor, og entret for første gang bortefeltet i «nordre sving». Møtte her haugevis av tilreisende groruddøler, og etter et forsøk på en liten hodetelling anslo jeg at det var minst 50% flere på bortefeltet enn på hovedtribuna! Utgangspunktet for kampen var forresten enkelt: Hvis Grorud vant ville de være sikret spill på nivå 2 også i 2022, mens om Strømmen ikke både vant og fikk hjelp i andre kamper, så ville de rykke ned til nivå 3 for første gang siden 2009. Veldig mye på spill for begge lag, med andre ord.
Grorud tok raskt tak i kampen, og drevet fram av støtten fra kortsida bak Strømmen-keeperen bølget de fram i angrep etter angrep. Strømmen hadde noen få forsøk i motsatt ende av banen, men hver gang ble det ryddet opp. Tenningsnivået var ganske høyt, og da en GIL-spiller foretok en litt hardhendt takling var det flere av de nærmeste strømningene som klart sa fra hva de mente om dette. Dette ville ikke Geirald Meyer som befant seg minst 20 meter unna stå og se på, så han stormet fram for å ta lagkameraten i forsvar. Da dommeren fikk roet ned gemyttene var Meyers løpetur det eneste som ble belønnet med gult kort.
Drøyt fem minutter etter denne situasjonen kom Grorud på nytt i et angrep, og denne gangen så ikke Strømmen noen annen mulighet for å stoppe de gulkledde enn å felle en av dem inne i sekstenmeteren. Det er sjelden smart, og dommer pekte på straffemerket. Som så mange ganger før gjorde Oscar Aga seg klar, og som så mange ganger før gjorde han ingen feil og hamret ballen i nettet! 0-1, og om man myste litt mot sørvest kunne man nesten skimte en OBOS-logo på himmelen på andre sida av TV-masta på Røverkollen.
Var stemninga god på bortefeltet nå ble den ikke dårligere tre minutter senere. Grorud ville vise at de kunne mer enn å score på straffespark, og rullet opp et flott angrep som endte med 0-2. Jeg har sett flere hevde at dette kanskje skulle vært avvinket for offside, men det ble det iallfall ikke tross de gråkleddes protester!
Jeg benyttet pausen til å prøve å få meg en vaffel, men køen var så lang at da kampen ble blåst i gang igjen sto jeg fortsatt borte ved kioskbua. Mens jeg sto her hørte jeg at dommeren igjen blåste og pekte på straffemerket, denne gang i andre enden av banen, altså fortsatt til fordel for Grorud. Oscar Aga tok igjen tilfart og satte ballen i mål til 0-3.
Grorud-speaker Frode Englund lot nå bortekamp være bortekamp og inntok speakerrollen midt på bortefeltet. Jeg fikk meg endelig en vaffel, og ble stående igjen på langsida mens jeg spiste den. Herfra fikk jeg se Strømmen få et hjørnespark, og etter litt om og men ble dette ekspedert i mål!
Jeg gikk tilbake til kortsida (Dette er for øvrig en utrolig undervurdert posisjon å se kamp fra), hvor stemninga fortsatt var spent, men samtidig begynte de fleste med 1-33 i dommerens bok og 0-3 på scoringstavla (Den som var ansvarlig for å oppdatere denne lot til å ha sovna) å tro på at det jeg for bare en drøy måned siden hadde sagt at jeg anså som helt urealistisk skulle skje: Grorud ville berge plassen og slippe å måtte ut i kvalifisering.
Strømmen fortsatte å prøve og prøve, uten å lykkes, mens de gulblå nå brukte ganske lang tid på alt de foretok seg. Et høydepunkt i så måte var kanskje da Bjørn Martin Kristensen (som hadde et gult kort fra før) skulle byttes ut, og rolig luntet mot sidelinja. Da han merket at dommer kom småjoggende etter ham fikk han det plutselig veldig travelt, og sørget for å være ute av banen før flere kort fikk muligheten til å bli delt ut.
Tross et treff i tverrliggeren, og flere minutters tilleggstid, flere scoringer ble det ikke, og da dommer blåste av kampen sto det fortsatt 1-3! For Strømmen var skuffelsen enorm, mens for bortelaget ventet en firedobbel «Grorudgutt hei!»
Etter retur til Oslo forvillet jeg meg jaggu også inn i den nye flerbrukshallen på Grorud hvor det var stelt til en aldri så liten feiring, før jeg dro hjem og snekret sammen en deilig middag.
Etter at helgas planlagte Østerrike-tur gikk dukken pga pandemisituasjonen der nede ble fredagen brukt til et kvalitetsshow med DHZ, før jeg lørdag satte kursen mot Stange. Ottestad IL skulle være arrangør for KM-finalen i 6. divisjon, og til min store glede var kampen blitt flyttet fra Ottestad idrettspark til den svært lite brukte Hias-banen nede ved Mjøsa. 12 minutter etter jeg var ute av senga var jeg i bilen, og jeg rakk dermed en svipptur innom en gårdsbutikk for litt juleshopping før jeg lokaliserte banen hvor lagene fra Vind og Vaaler var i full oppvarming.
Det som møtte meg var et rimelig standard, men nyrenovert, kunstgressanlegg, med en helt spesiell aroma i lufta. Hias, som banen er oppkalt etter, er nemlig det interkommunale vann- og avløpsselskapet, og anlegget bak banen behandler alt avløpsvann fra omlag 60 000 mennesker. Dette kunne man tidvis kjenne ganske intenst, men heldigvis var det litt trekk i lufta så det ble ikke uutholdelig. Som sagt pågikk oppvarmingen da jeg kom, og blant dem som varmet opp var dagens dommertrio. På lydanlegget ble det spilt musikk, og til min store overraskelse begynte flere av de tre med NFF-logo på armen å synge med da Åge Aleksandersens «Lys og varme» kom på. Nok et kapittel i boka med ting man sjelden opplever i toppfotballen.
Da kampen kom i gang var det laget fra motsatt side av Mjøsa som kom best i gang, men alt etter ti minutters spill så vi at begge lag begynte å bli nokså frustrerte. Vaalers karer var frustrerte fordi de alt for lett slapp motstanderne til muligheter, mens Vind var frustrerte fordi de tross mange muligheter hver gang misbrukte dem.
Etter tjue minutter av kampen kom det som kanskje var den mest kontroversielle dommeravgjørelsen jeg så i dag. En ball på vei mot dødlinja skiftet retning i en Vind-spiller, og Vaalers keeper fant ut at det var tryggest å kaste seg ned og ta pallen omtrent på hjørnet av femmeteren. Til de svartkleddes store overraskelse dømte den orangekledde (litt spesielt, når også Vinds trøyer var orange) dommeren indirekte frispark for tilbakespill. Tross nøye planlegging og plassering lyktes det dog ikke Vind å overliste solungenes forsvar fra kort hold heller.
Etter dette hadde Vaaler kanskje sin beste periode i omgangen, men de helt store sjansene kom de dog ikke til. Med 7-8 minutter igjen til pause tok derimot Vind tilbake initiativet i kampen, og kom blant annet til noen helt vanvittige sjanser som på mystisk vis ikke ble scoring.
I det vi entret overtiden før pause forventet nok de fleste en målløs førsteomgang, men totningene (Ja, Gjøvik er en del av Toten, det kommer jeg aldri til å gi meg på!) ville det annerledes. Plutselig prøvde Vaalers forsvarsspillere seg på den klassiske «om vi er mange nok som rekker en arm i været er nok AD enig i at det var offside»-taktikken i stedet for å fortsette å spille til dommeren blåste. AD var ikke enig, og smack så sto det 1-0 rett før lagene kunne samles for å roe seg ned litt og planlegge de neste 45 minuttene.
Etter pause var det Vaaler som kom til den første gode sjansen, noe som fikk Vinds myndige lagkaptein til både å høres og se ut som om han skulle bite hodet av enkelte av medspillerne sine.
Vind var nok litt preget av vissheten om at de nå ledet kampen, noe som ga Vaaler litt mer muligheter, men de slet likevel med virkelig å utnytte dette. Like før timen var spilt rullet derimot Vind opp et førsteklasses angrep som endte med scoring til 2-0 og stor jubel!
Vind fortsatte å virke ganske kontrollerte, og da kampen nærmet seg full tid gjorde de også en rekke bytter så alle skulle føle at de hadde vært med på å ta pokalen. Blant annet byttet de keeper til en etter sigende svært god junior. Det var heldigvis absolutt ikke keepers feil da Vaaler på overtid kom til en redusering, og spenningsnivået steg mange hakk. Skulle vi få en utligning som ville gi ekstraomganger?
Vind hadde tydeligvis ikke bedre tid enn meg etter kampen, så da spillet ble satt i gang etter scoringen gjorde de kort prosess. Rett i angrep, lobb over keeper, og scoring 3-1! Etter dette ble det ikke flere scoringer, og da dommer blåste av kunne NFF Indre Østlands representant gjøre seg klar til pokalutdeling mens jeg selv hastet videre mot dagens andre kamp.
Etter å ha sittet noen timer på kontoret fant jeg ut at jeg måtte utnytte fleksitida litt, så jeg dro på meg ullundertøyet og tuslet i retning t-banen og ventet på en bane i retning Sognsvann. Hoppet av på Kringsjå, tuslet gjennom studentbyen, hvor jeg helt tilfeldig tok igjen selveste Ray Tørnkvist, som var ute i samme ærend som meg, og inntok tribuna på Kringsjå kunstgress. Her var det duket for kvalifiseringskamp mellom Lyns damelag og ditto fra Åsane.
I motsetning til da Grorud møtte Åsanes herrelag nylig ble det her ikke delt ut tørkepapir ved inngangen, så det var mange av de frammøtte som ble noe fuktige i stumpen da de skulle ta plass. Heldigvis hadde regnet som hadde bøttet ned på formiddagen gitt seg, så i det minste holdt man seg tørre på forsiden.
Lyn, som kjemper mot nedrykk fra Toppserien, var naturlig nok favoritter i forkant av kvalifiseringsoppgjøret, og før det var spilt fem minutter kunne de for anledningen blåkledde juble for scoring. 1-0, og fremtiden så lys ut.
Det kom stadig sigende til mer folk, og da vi nærmet oss pause var vi nok nærmere hundre personer tilstede som så et hjemmelag som nærmest bedrev enveiskjøring mot gjestenes mål, uten at de klarte å oppnå det de så inderlig gjerne ville: Score mål.
Selv om sola skinte, var det ingen tvil om at det var høst. Åsanes utespillere kjørte likevel alle på med rent kortermet antrekk, mens halvparten av Lyn-damene hadd valgt langermet undertrøye i kulda. Selv var jeg godt kledd, men da dommeren blåste til pause og det fortsatt sto 1-0 forlot jeg likevel plassen min og satte kursen mot kiosken med håp om å få meg en nystekt vaffel eller kanskje en varm pølse. Stor var derfor skuffelsen da jeg fant ut at i dag var det kun kaffe, brus og vanlige kioskvarer å få kjøpt. Jeg sto over, og satte meg på en ny plass på tribuna hvor jeg ville få mindre trøbbel med den lave ettermiddagssola dersom Lyn fortsatte å dominere slik de hadde gjort i første omgang.
Dette skulle raskt vise seg å være et klokt valg. Det aller meste foregikk foran Åsanes keeper også i andre omgang, og ni minutter inn i omgangen konverterte Lyn et hjørnespark til scoring, så det sto 2-0.
Man skulle kanskje nå tro at Åsane ville begynne å få panikk, men de framsto svært disiplinerte. Selv om Lyn fortsatte å pumpe på med angrep etter angrep, så sto de imot, og den eneste gangen Oslo-laget lyktes med å få ballen i nettet ble de avvinket for en soleklar offside.
Mot slutten av kampen dukket plutselig en haug med kids opp, og det ble snart klart at disse skulle ha fotballtrening på nabobanen. Flere av dem skiftet på tribuna, og måtte få hjelp fra tilfeldige publikummere til å få knytt fotballskoene. Da tiden for trening nærmet seg forsvant de, men dukket snart opp igjen sammen med trenerne sine og en tromme. Her skulle det heies! Store mengder kudos til trenerne som valgte å starte treninga på denne måten for å støtte damelaget.
For å få fotografert litt også fra kortsida trakk jeg de siste minuttene av kampen bort mot kortsida, hvor jeg oppdaget at også NRKs Olav Traaen sto og kommenterte kampen pr telefon. Meget merkelig valg av plassering for denne jobben. Vi fikk herfra se Lyn fortsette å angripe, til en kommunikasjonssvikt mellom deres egen keeper og en forsvarsspiller endte med et hjørnespark. Hjørnesparket ble til kanskje den eneste målsjansen Åsane hadde hatt i kampen, og for virkelig å toppe det hele gikk ballen i mål. 2-1 foran returoppgjøret ville være uendelig mye bedre enn hva 3-0 som vi flere ganger hadde vært nær ville vært.
Hvor stor forskjellen var innså nok også Lyns spillere, for da dommeren noen minutter på overtid blåste av kampen var det en meget dempet jubel for seieren vi fikk se. Det blir utvilsomt et spennende returoppgjør i Bergen til helga!
En klubb jeg lenge har tenkt å få besøkt er Sven-Göran Erikssons moderklubb Torsby IF, og denne søndagen midt i november hadde endelig muligheten til å ta turen østover meldt seg. I et sånt føre hvor man nesten bruker mer spylervæske enn bensin forlot jeg Oslo og kom etter et par timer fram til stedet i nordenden av Övre Fryken (Jeg har jo forresten vært i utkanten av Torsby på kamp før), hvor jeg ordnet meg en liten groundhopperlunsj før jeg entret kunstgressbanen på Björnevi idrettspark, hvor det skulle være division 3-match mot Syrianska Eskilstuna.
Da jeg kom inn så jeg at kjelen jeg hadde sett blitt båret inn ikke var for å varme pølser, slik jeg hadde trodd. Nei, i dag fikk alle som ville ha gratis ärtsoppa på kampen, og jeg var ikke veldig tungbedt. Suppa var ferdigvare og helt kurant, men ved å observere lokalbefolkningen lærte jeg noe nytt: Søt sennep passer utrolig godt sammen med ertesuppe! Definitivt noe jeg ved en senere anledning skal teste med en skål av min hjemmelagede suppe.
Etter hvert som avspark nærmet seg strømmet det på med publikum, og blant dem en eldre herre som virkelig fikk meg til å gruble. Var det selveste «Svennis» som hadde tatt turen for å se sitt lokale lag spille? Jeg klarte ikke å bli helt sikker på om det var ham eller ikke, så da velger jeg å tro at det var ham. (EDIT: Jeg har nå fått bekreftet at det var ham) Samtidig varslet speaker at foruten gratis suppe var det halv pris på alt i kiosken i dag, da dette var siste hjemmekamp og lageret måtte tømmes før vinteren.
Ingen av lagene hadde strengt tatt så mye å spille for i dag, men bortelaget hadde annonsert på sin facebookside at de gikk for å sikre andreplassen i avdelingen ved å vinne. Hjemmelaget på sin side ville selvsagt gå ut av en noe skuffende sesong ved å vise hjemmefansen at de hadde fightervilje.
Det første kvarteret av kampen var ganske merkelig. Gjestene kom til flere sjanser som kunne blitt farlige hadde bare det siste trekket vært bedre, mens hjemmelaget nesten ikke kom til noen sjanser i det hele tatt, men når de først kom foran mål med ballen ble det fort farlig. Lenge var likevel det mest nevneverdige fra omgangen at den ene assistentdommeren fikk en klarering i ansiktet.
Inn mot pause økte trøkket litt, men alle fikk seg en liten hvil da en av hjemmelagets spillere foretok en luftseilas med en noe uheldig landing. Etter først å ha prøvd å spille videre måtte han igjen sette seg ned, og han forlot etter dette banen.
Som følge av denne stoppen i spillet ble det litt overtid før lagene kunne gå i garderoben, og i det vi gikk inn i overtiden kom Torsby til et angrep. Underveis ble en Syrianska-spiller stemplet på foten, og med et brøl gikk han i bakken og ble liggende og vri seg. Dommer hadde nok ikke fått med seg dette trampet (som sannsynligvis var et uhell), og som alle vet kan man ikke dømme bare på reaksjon. Torsby lot ikke dette stoppe seg, men fikk til slutt avsluttet i mål. De rødkledde var rasende, men 1-0 målet ble stående så dette var stillingen da det ble pause.
Jeg brukte pausen til også å teste det ordinære serveringstilbudet på stadion, og ordnet meg en dobbel pilsnerkorv i brød, og en deilig boks Trocadero. Konsistensen på pilsnerkorv blir jeg aldri helt fortrolig med, men smaken var upåklagelig, og brødet var heller ikke så verst til svensk pølsebrød å være.
Da lagene kom tilbake på kunstgresset etter hvilen hadde blåtrøyene en svært god periode. Noen mål lyktes de dog ikke å produsere, og sakte men sikkert kjempet eskilstunenserne seg tilbake i kampen. Like etter at det var spilt en time fikk de et frispark i farlig posisjon. Typisk nok sto jeg i motsatt ende av banen da, men jeg fikk likevel spilt inn en filmsnutt av det som viste seg å være en flott utligning!
Syrianska hadde nå fått ferten av noe, og fortsatte å male på. Vi fikk en situasjon hvor det var totalt kaos i Torsbys forsvar, og det var helt mirakuløst at det ikke ble scoret, før vi nær hundre som var tilstede litt senere fikk se en av rødtrøyene levere en helt suveren kontring, som til de fire bortesupporternes store fortvilelse ble avsluttet med en chip like utenfor mål. Hjemmelaget hang virkelig i tauene nå!
Med fem minutter igjen av ordinær tid kom så vinnermålet. Samme mann som knapt 25 minutter tidligere hadde hamret et frispark i mål herjet nå med Torsbys forsvarere før han satte inn 1-2. Enorm jubel hos de tilreisende!
De siste minuttene fikk vi både litt knuffing og amperhet ute på banen, litt kjefting mellom hjemmelagets spillere og bortesupporterne, samt et par store sjanser til utligning for Torsby, men da dagens dommer endelig blåste av kampen sto det fortsatt 1-2, så bussturen hjem til Eskilstuna kanskje ble litt lettere for bortelaget enn den ville vært med tap.
Selv satte jeg kursen gjennom tåke og mørke mot Charlottenberg hvor jeg fylte opp bagasjerommet med vaniljecola før turen fortsatte hjem til Oslo.
Hadde for denne lørdagen sett meg ut en liten meny kamper, og da helga nærmet seg var det liten tvil om hvilken jeg skulle velge. I oppgjøret mellom Valdres FK og Lillehammer FK var det veldig mye på spill både i topp og bunn av tabellen. Jeg satte derfor kursen nordover langs Randsfjorden, og suste forbi Etnedal til jeg kom til Valdres. Her ble en bedre butikkvarmedisklunsj fortært fra dashbordet før jeg tuslet opp bakken og kom til Blåbærmyra, eller Fagernes idrettspark som vel er det offisielle navnet.
Her ble jeg umiddelbart gjenkjent av urovekkende mange folk, både fra bortelagets leir og av de lokale. Ble derfor en god del banehoppingsprat inn mot kampstart. Som sagt var det mye på spill i Valdres i dag, for gjestene var det hele enklest: Dersom de vant med fire mål eller mer ble det kvalikspill mot Engerdal eller Ottestad. For hjemmelaget var det litt mer komplisert, de måtte selv gjøre jobben med å vinne, men var i tillegg avhengige av at Faaberg som i utgangspunktet ikke hadde noe å spille for slo Reinsvoll som de siste kampene hadde vist svært god form.
I de snødekte omgivelsene var det i starten av kampen ikke veldig tydelig at vi hadde med en kamp mellom topp og bunn i avdelinga å gjøre. Sammen med 50-60 andre fikk jeg se begge lag ha ballen en hel del, og da man hadde fått liv i stadionuret og det gikk mot tjue spilte minutter uten scoringer begynte det nok å dukke opp litt nerver hos begge lag. Valdres' loddselger prøvde å roe ned egen trener ved å tilby ham å kjøpe noen lodd, uten hell, og med halvspilt omgang kom så scoringen. Til Lillehammer.
For hjemmelaget som bare trengte en enkel seier for å ha gjort sin del av jobben så nå alt veldig mørkt ut, mens for gjestene var det bare å male på. En av de tilreisende spillerne løp derfor inn i målet for å hente ballen og få satt spillet raskt i gang igjen, noe hjemmelagets keeper ikke var like interessert i. Temperaturen ble heller ikke noe lavere av at valdrisene mente angrepet som endte med mål skulle vært avvinket for offside, og det ble derfor litt knuffing, og dommeren måtte ile til for å stramme opp de involverte.
Da 0-2 kom 8 minutter senere kom det ingen beskyldninger om offside, men igjen prøvde et par av hjemmelagets spillere å forhindre at ballen ble hentet raskt. Denne gangen fikk ikke dommeren det med seg, da han sto og noterte scoringen i boka si. Hadde han sett hendelsen mistenker jeg at det kunne vanket et gult kort.
Med vel fem minutter til pause kom så omgangens fineste angrep, og igjen kunne de hvitkledde juble. Med 0-3 var man bare ett fattig mål unna den tiltrengte målforskjellen for å passere Ham-Kam 2, og nå kjente nok lillehamringene lukta av opprykkskvalik trenge inn i neseborene.
0-3 hadde nok vært en grei stilling å ha med seg inn til pause, men som sagt var det forjettede land nå innen rekkevidde for laget fra byen som jevnlig nevnes som en av landets mest underpresterende fotballbyer. De fyrte derfor av skudd både fra nært og fjernt, og i det min klokke viste 42:35 smalt det først i stolpemetallet før det raslet i målnettet. Det sto 0-4, og på livetabellen da lagene gikk til pause hadde Lillehammer kvalikplassen i lomma.
Mens lagene gikk i garderoben kjente jeg en utrolig forlokkende duft fra kioskbua, så jeg sikret meg en svært god, og ikke minst nystekt vaffel med jordbærsyltetøy på. Omtrent det eneste som kunne toppet dette var om de hadde hatt rakfisk til salgs i kiosken!
Da andre omgang kom i gang forelå det rapporter fra Trysil om at Engerdal ledet sin kamp der, så dersom Lillehammers ledelse holdt, så var det dem hvittrøyene skulle møte i kvaliken. Hjemmelaget fikk en kort god periode etter hvilen, men LFK tok snart igjen over initiativet, og etter 6-7 minutters spill blåste dommeren i fløyta og pekte på straffemerket. Det var litt misnøye ute på banen med dette, men ikke overraskende støttet bortefansen dommerens avgjørelse 110%. Straffeskytteren gjorde ingen feil, og sør-gudbrandsdølene ledet 0-5.
Med bare et par minutter igjen av ordinær tid gjorde jeg den klassiske tabben å kommentere kamputviklingen. I en tweet skrev jeg at Lillehammer lot til å ha full kontroll, selv om de nok gjerne skulle hatt et mål eller to til å gå på. Jeg hadde knapt trykket på «send», så ble en av Valdres' spillere felt på kanten av sekstenmeteren, og dommeren pekte igjen på straffemerket, denne gang i motsatt ende av banen. Heller ikke denne eksekutøren gjorde noen feil, og med 1-5 på scoringstavla med noen minutters overtid igjen var det duket for en svært nervepirrende avslutning på kampen for bortelagets spillere, støtteapparat og tilskuere.
Hjemmelaget hadde fått hjelpen de trengte fra Faaberg, men til liten nytte. Med under to minutter igjen og fem mål som måtte scores var det eneste de kunne oppnå å ødelegge drømmen for karene fra olympiabyen. All ære til Valdres for at de gjorde sitt beste, men da dommeren tre-fire minutter på overtid blåste av kampen sto det fortsatt 1-5, og Lillehammer kunne juble for å ha vunnet avdelinga på målforskjell. Jeg ante dog at man holdt litt igjen på jubelen. Her skulle det ikke virkelig jubles før etter man eventuelt hadde vunnet kvaliken!
Jeg tok en kjapp prat med GDs utskremte medarbeidere før jeg igjen satte kursen mot hovedstaden, denne gang via en gårdsbutikk som skaffet meg litt utsøkt kveldsmat.
