Enkelte baner er verre å få et kampbesøk på enn andre, og kveldens destinasjon var definitivt en slik en. Terje og Christian hadde alt hatt en bomtur til Drammen tidligere fordi kampen i siste liten ble flyttet til en annen bane i byen, men nå hadde det kommet sterke signaler på at det faktisk skulle bli kamp på Berskaug gress. Jeg plukket derfor opp de to nevnte karene, sammen med Jon Are, og så satte vi kursen vestover på E18 fram til vi hadde parkert og fikk se to lag i oppvarming foran sjuendedivisjonskampen mellom andrelagene til Elvebyen og Skiold.
Ved ankomst hilste jeg raskt på dommeren, som sa jeg måtte late som om jeg kom fra TV2, for det hadde han nemlig fortalt spillerne. Jeg sjekket så inn i Futbology, og fikk en «badge» for å ha fullført 7. divisjon Buskerud avd. 3 (Og i tillegg hadde jeg faktisk fullført alle andre avdelinger i kretsen fra før, så nå er fylket komplett med unntak av noen få baner som ikke er fast hjemmebane for noe lag!), før det ble et minutts stillhet for å minnes Kong Haralds minne.
Det var nå klart for kamp, og det var vertskapet som kom best i gang, da de alt etter 6:40 satte inn 1-0 til stor jubel fra seg selv. Det var riktig nok omlag 20 tilskuere på plass, men dette var en ganske sedat gjeng, så utenfor banen var det ikke veldig mye jubel å hente.
Halvveis inn i omgangen ble det gjennomført en drikkepause, selv om det strengt tatt ikke var så innmari varmt lenger. Begge lag hadde hatt en del sjanser, og Skiold hadde nok vært nærmest etter at Elvebyen tok ledelsen. Det var derfor på ingen måte ufortjent da 1-1 kom i det 34. spilleminutt.
Denne stillinga sto seg til pause, og etter et noe forkortet kvarter var spillet igjen i gang. Kampen fortsatte å være tett og jevn, med sjanser i begge ender, men det skulle bli Elvebyens karer som trakk det lengste strået, da de rett før det var spilt tjue minutter etter pause satte inn 2-1.
Tross godt med overtid, og et gult kort til hjemmelagets målvakt for drøying av tida, Skiold 2 klarte ikke å slå tilbake, og dermed endte kampen med hjemmeseier 2-1, og mens Mads og André satte kursen videre mot nok en kamp for kvelden krysset jeg og mine passasjerer på ny over Liertoppen og tilbake mot hovedstaden etter en finfin fotballkveld.
Da det kom melding om kamp på en bane som sist ble brukt til seniorfotball i 2002 innså jeg at mandag fikk være mandag, og jeg ga dirigenten beskjed om at jeg måtte dra tidlig fra orkesterprøven. Plukket opp Mads som fikk sin første tur med meg etter gamlebilen havarerte, og sammen satte vi kursen opp Hurdal og forbi sauer og kyr på Totenåsen, og med grei margin før avspark parkerte vi utenfor idrettsplassen i Lensbygda, der det var klart for sjettedivisjonskamp mellom andrelagene til Toten og Skreia.
Nøyaktig hvorfor denne kampen var blitt lagt hit var det ingen av oss som visste sikkert, men likevel var vi rundt 15 innsjekka banehoppere i Futbology, og da jeg kom hadde de første alt vært og inspisert kiosken og slått seg ned på tribuna med en vaffel. Jeg skuet ut over banen og innså at gressmatta kanskje ikke var helt biljardbord, men naturgress er uansett bedre enn plast!
Basert på tabellsituasjonen var det nok hjemmelaget som hadde et visst favorittstempel i dette lille Østre Toten-derbyet, men i den lave kveldssola ble det raskt klart at Skreia-laget ikke hadde tenkt å la dette stoppe dem fra å levere en strålende kamp. Det tok bare seks og et halvt minutt før gjestene hadde tatt ledelsen ved å resolutt stange inn et hjørnespark til 0-1.
Ti minutter senere gikk de hvitsvarte opp i 0-2, før vi i det 24. spilleminutt fikk se et hjørnespark til Toten 2 ende med kontring og 0-3 under en dramatisk kveldshimmel!
Etter dette slo vertskapet raskt tilbake, og neste corner gikk etter planen og ga 1-3 med 25:10 på min stoppeklokke.
Vi rundt 60 tilskuerne som var på plass fikk se det fortsette å komme flere sjanser, men nå lot det vente på seg med flere mål. Vi var faktisk helt inne i siste ordinære spilleminutt før det kom en ny tellende scoring, og igjen var det hjemmefansen som kunne juble for redusering, og 2-3.
Gleden over å ha fått kontakt med laget som ledet ble dessverre for rødtrøyene kortvarig, for godt inn i overtida kom det nok en scoring, og det sto dermed 2-4 da lagene tok pause. Noen detaljer rundt denne scoringen får dere dessverre ikke fra meg, da jeg var fordypet i å skaffe meg en vaffel mens dette pågikk.
Etter en tur i garderoben kom spillerne ut igjen, og kampen kunne fortsette. Å fotografere noe særlig nå var ganske bortkastet, da flomlysene her tross at de var helt nye ikke akkurat ga mye hjelp til mitt rimelige fotoutstyr. Vi fikk mens praten gikk livlig om andre baner på Toten det kunne blitt satt opp enkeltkamper på se hjemmelaget prøve fortvilet å komme tilbake i kampen igjen, men dette var virkelig ikke deres dag. Ballen ville alle andre steder enn i nettet, og i stedet gikk gjestene opp i 2-5 rett før det var spilt ti minutter av andre omgang.
Ni minutter før full tid kom også 2-6, men det var virkelig utrolig at ikke Toten 2 hadde klart å skape flere mål enn de to de hadde fått i protokollen. Stolpetreff, strålende redninger og skudd fra kloss hold som på uforklarlig vis ble satt over hadde forhindret dette, og dermed endte oppgjøret med borteseier 2-6 etter noen minutters overtid.
For å unngå noen ubilde møter med kyrne på Totenåsen i mørket ble kursen tilbake til Oslo satt en noe annen rute enn i motsatt retning, og i god tid før midnatt var jeg igjen trygt hjemme.
