Stovner - Oslojuvelene 4-1

Etter å ha tatt fotballfri onsdagskvelden vurderte jeg lenge å ta en litt lengre utflukt torsdag. Seljord, Haukerød og Heradsbygd var alle oppe til vurdering, før alle ble skrinlagt, og jeg endte med å dra til min aller nærmeste fotballbane. På Rommensletta, som ligger så nært hjemmet mitt at om jeg lener meg litt ut fra balkongen ser jeg banen, skulle det spilles kamp i den lokale OBOS-cup mellom Stovner og Oslojuvelene.

Da jeg ankom oppsøkte jeg umiddelbart dommeren for å høre når avspark skulle være, ettersom det var oppgitt et annet klokkeslett i Stovners facebook-gruppe enn på NFFs nettsider. NFF viste seg å ha rett, så da var det bare å gå tilbake og hente kameraene og gjøre seg klar til avspark. Rett før avspark dukket ikke overraskende også Terje opp, og jammen kom ikke også Grorud-Espen forbi ettersom sønnen hans spilte for hjemmelaget.

Begge lagene har slitt i årets fjerdedivisjon der de spiller i hver sin avdeling, så sjansen til suksess så ut til å ligge i denne cupturneringa. Innledningsvis var det de hvitgrønne fra Groruddalens øverste ende som så skarpest ut, men etter et lite kvarter kom 0-1 litt ut av det blå.

Stovner satte nå opp et voldsomt press, og det var ganske imponerende at de Oslo-baserte telemarkingene klarte å unngå baklengsmål så lenge som de gjorde. Da klokka passerte 1830 dukket det opp litt fler tilskuere så jeg tipper det var flere enn meg som hadde observert den gale infoen om kampstart på facebook. Totalt var vi nok på det meste ikke så langt unna 30 tilskuere, så helt ekstreme tilstander var det uansett ikke snakk om.

Hjemmelaget fortsatte å være det førende laget, men vi måtte vente helt til det var bare såvidt over ett minutt igjen av ordinær tid i første omgang før de fikk noe ut av overtaket. Et frispark fra 17 meters hold snek seg forbi alt og alle, og det sto 1-1.

1-1 ble også pausestillinga, og mens Terje gikk i bilen for å varme seg litt ble jeg stående og snakke med Jakub som også hadde dukket opp. Samtidig observerte jeg at det var noen få vanndråper i lufta, og fryktet at det kunne bli en fuktig aften etterhvert.

Etter pause ble det raskt klart at Stovner hadde bestemt seg for at denne kampen skulle de ikke tape. Det hadde blitt gjort et par bytter i pausen, og flere innbyttere var sterkt involvert da 2-1 ble satt inn 85 sekunder etter at avspark var tatt for andre gang. (Dommeren var litt overivrig og blåste først igang andre omgang før Oslojuvelenes keeper hadde fått på seg hanskene).

I stadig mindre trivelige værforhold prøvde bortelaget desperat å komme tilbake i kampen, men vertskapet virket nå å ha ganske god kontroll. Det ble derfor aldri virkelig spennende, og i det 85. minutt kom så også 3-1 så stort sett all spenning forsvant helt.

Under to minutter senere kom også 4-1, og nå var det nok helt kjørt for Oslojuvelene. Etter noen minutters overtid blåste dommeren av, og et skuffet bortelag måtte innse at karene fra Stovner ble for sterke i dag.

Jeg ønsket Terje god tur videre til hans neste kamp, for kvelden, mens jeg selv dro hjem for å se TIL ryke ut av årets europaspill på svært skuffende vis.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Tveter - Badebyen Drøbak 1-2

Med kun én boks vaniljecola igjen i kjøleskapet begynte situasjonen å se småkritisk ut, så da det dukket opp en kamp å se på Skjeberg sportsplass bare et drøyt kvarter fra svenskegrensa var det et enkelt valg å ta turen på litt harryhandel rett etter jobb. Etter å ha konkludert med at Old El Paso er mer eller mindre helt fortrengt av Santa Maria så Arne måtte fortsette å leve uten ostesaus til tacoen satte jeg så kursen tilbake over Svinesund og i retning Skjeberg. Her fant jeg raskt fotballbanen, og fikk sneket meg inn på toalettet som egentlig var stengt og fikk lurt på meg helsetrøye og ullundertøy så jeg var klar for et par timer ute i kulda for å se Obos Cup-kampen mellom Tveter ILs nylig gjenoppståtte a-lag og divisjonskollegene fra Badebyen Drøbak FK.

Sammen med knapt tjue andre fikk jeg og Trond, som også hadde dukket opp, se to lag som begge gikk hardt ut fra start, og kampens første store sjanse var det hjemmelaget (som ikke egentlig er hjemmelag her, men siden deres egen bane er gress og ikke kunstgress er det dårlige spilleforhold der i februar selv i et stort sett snøfritt Østfold) som kom til, men scoring ble avverget av en fremragende benparade fra gjestenes keeper.

Kanskje oppildnet av dette kjempet nå de lillakledde fra Drøbaksundets østbredd til seg et lite overtak, og da de etter et drøyt kvarter fikk overlistet dagens Tveter-keeper var det på ingen måte ufortjent at det ble stående 0-1.

Tveter ga likevel ikke opp, og etter et nytt drøyt kvarter (Med to drøye kvarter spilt, så viste klokka mi ganske presis 32:45) kom så utligningen, og da dommeren et knapt kvarter senere sendte lagene en snartur i garderoben sto det fortsatt 1-1.

Jeg var smart nok til å ta en svipptur til bilen i pausen og legge en boks brus på frontruta til kjøling gjennom andre omgang. (Fordelen med å elske vaniljecola er at sjansene for at noen skal knabbe en boks som ligger slik er utrolig små). Parkeringa var nært banen, så det var god tid til å komme tilbake, og jeg fikk slått av noen ord med flere lokale mens Trond prøvde etter beste evne å få promotert facebookgruppa «Breddeball Østfold».

Da andre omgang kom i gang fikk vi flere sjanser i begge retninger, men det var først etter ti minutters spill noe virkelig nevneverdig skjedde. Et Badebyen-angrep ble stoppet noe i overkant voldsomt av rødtrøyenes keeper, og dommeren pekte på straffemerket. 1-2.

Tveter prøvde litt senere å utnytte at banen også brukes til amerikansk fotball, og i et forsøk på å skyte i mål seilte ballen mellom de to høyt plasserte stengene til det som ville vært et nydelig field goal, men dessverre for dem: Det deles ikke ut trepoengere i ordentlig fotball. Etter noen smådesperate dødballer på overtid endte kampen uten flere scoringer og bortelaget kunne til slutt juble for seieren, mens jeg fornøyd kunne notere mitt stadion nummer 448 i Futbology-appen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Bjerke - Gjerdrum 3-1

Etter fire dager på LO Stats «kartellkonferanse» Gol kom jeg fredag tilbake til hovedstaden, og gjorde den klassiske tabben å legge meg nedpå litt. 25 minutter før avspark i kampen jeg hadde tenkt å se våkna, jeg, spratt opp og kjente at jeg var utsultet, så via en liten hamburgerstopp på veien ankom jeg LSK-hallen akkurat litt for sent til å rekke avspark i OBOS-cupfinalen for Akershus mellom Bjerke og Gjerdrum.

Vel på plass i hallen møtte jeg Mauras store sønn Petter Ødemark og fikk sammen med ham se Bjerke komme til den første store sjansen i kampen, selv om det var gultrøyene fra Gjerdrum som hadde dominert spillet. Det var ganske tydelig at det var snakk om et fjerde- mot et femtedivisjonslag, men noe sluttprodukt å snakke om klarte likevel ikke karene fra Ask å vise fram.

Bjerke, på sin side, kom nå og da til noen farligheter, men stort sett ble det for unøyaktig eller for enkelt å avverge. Jeg hadde såvidt begynt å frykte at min rekke med kamper som ikke hadde endt 0-0 skulle svikte nå i kveld, men neida, i det 33. minutt glapp det litt for Gjerdrums keeper på det som så ut til å skulle være en enkel redning. Ballen endte i nettet, og det sto 1-0 til Bjerke!

Scoringer preger kamper sies det ofte, men sant å si preget ikke denne scoringa kampen så innmari. Gjerdrum fortsatte å dominere uten å få så mye ut av det, og Bjerke fortsatte å stå med ryggen mot veggen. Likevel var det de sistnevnte som fire minutter før pause fikk frispark fra skummel posisjon, og jaggu endte det ikke i mål til 2-0!

2-0 sto seg til pause, som jeg benyttet til å forlate Ray og Mattis bak mål og tusle opp på fotoplattformen for å slå av en prat med Steinar som filmet kampen. Etter litt skjitprat på balkongen inntok jeg posisjonen bak kortlinja igjen, og før det var spilt fem minutter av andre omgang krysset ballen igjen mållinja for «hjemmelaget» fra øvre Romerike. 3-0, og ting så mørkt ut for gultrøyene.

I det 67. minutt fikk endelig Gjerdrum hull på byllen. Et flott skudd endte i nota, og det var kanskje håp om ny spenning i kampen?

Spoiler alert: Det ble aldri veldig spennende. Bjerke hadde ganske god kontroll, og da dommeren blåste av kampen et par minutter på overtid sto det fortsatt 3-1, og rødtrøyene kunne juble for medaljer, pokal, heder og ære!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.

Veitvet - FC Oslo (Gamle Oslo FK) 1-3

Etter å ha sett «Gutan» kjempe til seg nok et poeng i Eliteserien på TV hoppet jeg igjen i bilen, men denne gangen bare for en svært kort kjøretur. Kom etterhvert til Valle Hovin, hvor jeg parkerte utenfor Vallhall og gikk inn og fikk se slutten av damefinalen i OBOS cup. (Skeid vant 4-1). Straks denne kampen var over ble det gjennomført et raskt sceneskifte, og jeg skaffet meg en fotovest så jeg kunne gå inn ved banekanten for å overvære herrefinalen mellom Veitvet (som jo tidligere i høst rykket opp fra 5. div) og FC Oslo (som gjorde det svært godt i årets 4. div.)

På tribunen var det bra med folk med tilhørighet til begge klubber, uten at de dermed gjorde så mye av seg ut over applaus etter skudd og redninger. FC Oslo (Eller «Gamle Oslo FK» som de heter i terminlister og annet offisielt materiell av innfløkte grunner) har fått en del oppmerksomhet på grunn av sin trener og primus motor, Adam Larsen Kwarasey, som også har fått med en del kompiser fra en lang karriere på laget. Både Glenn Roberts og Muhamed Keita var oppført på benken fra start i denne kampen, men det tok bare 7 minutter før Keita ble byttet inn.

Man merket raskt at dette var en kamp mellom et lag som har tilbragt sesongen på nivå 6 og et på nivået over. FC Oslo hadde et klart overtak, men Veitvet forsvarte seg lenge svært godt mot overmakten, og innimellom kom de også selv fram i angrep. De mulighetene de klarte å kjempe seg til ble dessverre ikke tatt godt nok vare på, og i det tjuende minutt sviktet det litt i forsvarsrekka. Et innlegg traff en spiller som fikk stå helt alene og sikte, og det sto 0-1.

Knapt tre minutter senere kom også 0-2, og jeg begynte å frykte at de grønnkledde fra Groruddalen ville få et svært tøft møte med nivået neste års motstandere ligger på, men til alt hell klarte de igjen å få skikk på forsvaret sitt, så vi måtte vente helt til det sto 36:30 på stadionuret før 0-3 kom.

Denne stillinga sto seg til pause, og jeg benyttet anledningen til å skaffe meg litt drikke, da jeg var kledd for utekamp, så det var ganske varmt. På vei til kiosken noterte jeg meg at det ikke var veldig vanskelig å skjønne hvilken garderobe som tilhørte seierskvinnene fra forrige kamp, da det var en meget intens sjampo-aroma som hang ut i gangen derfra. Da kampen igjen var i ferd med å starte dukket plutselig en småstresset arrangør fra NFF Oslo opp, og lurte på om han kunne få igjen fotovesten jeg hadde blitt tildelt ved kampstart. Det hadde plutselig gått opp for dem at grønne vester når det ene laget spilte i grønt kanskje ikke var det smartest tenkelige. Andre omgang ble dermed bivånet ikledd svart.

Ut fra pause lot Veitvet til å ha hentet nye krefter, og med bare såvidt over to spilte minutter kunne grønntrøyene endelig juble for redusering!

Veitvet fortsatte å yppe seg litt, men FC Oslo lot til å ha rimelig god kontroll. Jeg satt likevel med en følelse av at dersom de beholder stammen i laget og kanskje får forsterket litt her og der, så vil de nyopprykkede absolutt ikke bli noen kasteball i neste års fjerdedivisjon.

Flere scoringer fikk vi ikke, og etter noen minutters overtid kunne en god dommertrio avslutte kampen, så FC Oslo kunne slippe jubelen løs og heve pokalen!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Klemetsrud - Oldenborg 2-0

I det jeg egentlig hadde gitt opp å finne en ny bane for dagen lyste plutselig kampen mellom Klemetsrud og Oldenborg mot meg fra terminlista. Lagene som til vanlig spiller i henholdsvis 6. og 5. divisjon skulle i kveld møtes i den såkalte OBOS cup. Jeg hoppa i bilen og satte kursen mot Mortensrud, hvor jeg på mystisk vis fikk parkert og deretter gikk opp til kunstgressbanen hvor slutten av en G15-kamp pågikk.

Da guttekampen var over ble det gjort klart for et raskt sceneskifte, og bare et par minutter over den annonserte tiden var vi i gang, og helt fra første stund ble det klart at her ble det liv! På tribuna ble det dratt i gang flere heiarop for hjemmelaget. Plutselig oppdaget jeg at det også var en solid kontingent med bortesupportere tilstede, så finter, taklinger, og det meste annet som kunne jubles for ble det jublet for.

Hjemmelaget kom best i gang, og i det tiende minutt kunne hjemmefansen virkelig eksplodere av glede. Etter et fantastisk forarbeid på høyrevingen ble ballen spilt inn, og etter litt kaos på streken så AD at den kryssa over, og vinket for scoring. 1-0, og meget godt dømt.

Etter dette jevnet spillet seg noe ut, men fortsatt syntes jeg hjemmelaget hadde en liten «edge». Det var likevel gjestene som var de neste som fikk ballen i mål etter knappe tjue minutter, men dette ble korrekt avvinket for offside.

Hjemmelaget lot til å ha en ganske fysisk krevende spillestil, men godt hjulpet fram av jubelen fra supporterne holdt de likevel koken inn mot pause.

Flere scoringer før hvilen ble det ikke, og lagene tok pause med 1-0 i boka. Jeg var på forhånd spent på om det kom til å bli noe frafall blant de oppimot hundre tilskuerne i pausen, men da dagens gode dommerteam igjen startet kampen lot det til å være så godt som like mange tilstede som det hadde vært i førsteomgangen.

Etter pause tok det bare drøye fem minutter før vi fikk en ny scoring, og igjen var det hjemmelaget som kunne juble. Ballen gikk mer eller mindre rett gjennom keeper, og det sto 2-0.

Vi fikk da enorme gledesscener både på banen og bak sikkerhetsgjerdet mot publikumsområdet.

Det dukket også opp flere tilskuere etterhvert, og noen som var i det spøkefulle hjørnet tok plass bak gjestenes mål for å prøve å distrahere keeperen. Jeg hørte ham nevne dette til en kamerat etter kampen, så det hadde nok irritert ham mer enn han viste der og da.

Klemetsrud lot etterhvert til å være veldig fornøyd med tingenes tilstand, og selv om de fortsatt kom i noen angrep nå og da, så var det Oldenborg som måtte prøve å skape noe skulle de få noe ut av denne kampen. Lenge slet de med dette, men da klokka nærmet seg 80 minutter spilt fikk de noen helt avsindige sjanser, med blant annet et treff i tverrliggeren involvert. Hjemmelaget på sin side begynte nå å bruke ekstremt lang tid på alt som kunne brukes ekstremt lang tid på, og det toppet seg da en fyr brukte så lang tid på å dukke opp for å ta et innkast at han pådro seg et gult kort.

Tross mye drøying ble det ikke lagt til mer enn rundt fire minutter, og da dommeren for siste gang i kveld blåste i fløyta kunne hjemmefansen sammen med spillerne juble for seier!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Ås - Sparta Sarpsborg 2-4

Siden regionmesterskapet for korps hindra meg fra å reise nordover til serieåpninga i Eliteserien tok jeg bilen fatt mot Østfold søndag ettermiddag for å se finalen i «OBOS cup» mellom Ås og Sparta Sarpsborg. Kampen gikk i den nedleggingstruede Østfoldhallen i grenseland mellom Sarpsborg og Fredrikstad, så dermed ble det også nytt stadion i Groundhopper-appen.

Vel framme entret jeg hallen, hvor jeg fant groundhopper og Sparta-supporter Kenneth rett innenfor døra, og vi tok plass på tribuna rett bak AD2.

Vi fikk se en ganske jevnspilt førsteomgang, hvor det både føltes ganske riktig da «hjemmelaget» tok ledelsen etter knappe 6 minutter, og da utligningen kom noen minutter før pause. Faktisk var nok høydepunktet i alt som skjedde i omgangen da assistentdommers flagg plutselig gikk i oppløsning. Underveis hadde jeg også en liten prat med Schau og Aune som igjen er i gang med 442-sendinger på NRK.

Etter pause hadde assistentdommer enten fått reparert flagget sitt, eller fått tak i et nytt, og det kunne virke som om Sparta hadde gjort det samme med sine spillere. De blå hadde nå et klart overtak på det som skjedde, og da 1-2 kom like etter andre omgang var spilt kunne ting virke ganske avgjort.

Jeg forflyttet meg på dette tidspunktet bak Ås' dødlinje for å fotografere litt, og dette må ha satt fart på Spartas angrepsspillere, for i løpet av de få minuttene jeg sto der kom både 1-3 og 1-4, og kampen virket virkelig avgjort.

Etter 83 minutter fikk Ås tent et lite håp, etter at den unge Sparta-keeperen glapp et langskudd under seg og det ble 2-4, men det ble aldri flere scoringer, tross at sarpingene fikk ballen i nota en gang til. Et skudd fikk en tøtsj på veien og gikk i mål, men han som endra retning på den sto i offside. Irriterende for han som i utgangspunktet skjøt, for mye tyder på  at den ville gått inn uansett. Kampen endte likevel 2-4, og Sparta Sarpsborg kunne føye nok en pokal til premiesamlingen på klubbhuset.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.