Nore Neset - Arna-Bjørnar 2 (2-7)

Etter at dagens konferanse var gjennomført ble kursen satt sørover fra Bergen sentrum til en god venninne i nærheten av Kalandseid for å hilse på hennes ganske så nyankomne arving. Etter en kjapp visitt der gikk så turen videre til Nore Neset, ei grend i Bjørnafjorden kommune hvor jeg etter å ha forlatt bussen relativt enkelt fant fram til banen hvor det skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Nore Neset og andrelaget til Arna-Bjørnar.

Anlegget her besto av to kunstgressbaner tett i tett, med et lite garderobe-/kiosk/møtelokale-bygg og noen benker mellom. Det var på den største av disse det skulle være kamp nå, og mens voldsomt høylytt musikk dundret ut over sletta akkompagnert av skuddsalver fra en heimevernsøvelse i nabolaget varmet lagene opp. Hoveddommeren var dog ikke å se, men knappe ti minutter før kampen skulle starte dukket også han opp, og jeg lot meg fortelle at den sene ankomsten skyldtes at han hadde glemt flaggene til sine assistenter hjemme, så han pådro seg litt ekstra kjøring denne onsdagskvelden.

Alt var likevel klart for avspark da klokka passerte sju, og mens lufta fyltes med vann var vi omtrent 75 personer som hadde tatt plass for å se om Nore Neset klarte å fortsatt ha heng på den andre opprykksplassen i avdelinga, deriblant Sivert som hadde lovet meg skyss tilbake til byen etter kampen. Gjestene hadde på sin side lite å spille for, annet enn heder og ære, siden de med et førstelag i divisjonen over uansett hvor bra det gikk ikke ville kunne rykke opp.

Innledningsvis så rødtrøyene fra Arna ganske sterke ut, men etter fire minutter av kampen glapp det litt for dem. Et hjørnespark medførte en kontring av høy klasse, og vips lå ballen i mål. 1-0, og blåtrøyenes fans var storfornøyde.

Arna-Bjørnar 2 fortsatte tross at de hadde havnet under å prege kampen, men de stanget nå en stund mot veggen. I det 18. spilleminutt lyktes likevel en av de tilreisende etter en corner med å få stanget ballen i mål til 1-1, og etter dette så de seg aldri tilbake.

1-2 kom i det 21. minutt, før hjemmelagets keeper solgte seg litt for tidlig ti minutter senere, og stillinga ble 1-3. Drøye fem minutter før pause trodde Arna-Bjørnars spillere og supportere at de hadde økt ledelsen ytterligere, men denne gangen ble det etter en kjapp konferanse mellom dommeren og hans assistent avgjort at det hadde vært en hands involvert og scoringen ble annullert.

Det sto dermed fortsatt 1-3 da vi kom til pausen, og jeg benyttet anledningen til å takke kioskpersonalet for at de hadde funnet et rom bagasjen min kunne stå i under kampen ved å kjøpe en vaffel som var riktig så god. (Når sant skal sies var jeg på dette tidspunktet så sulten at jeg nok ville syntes hva som helst var godt, men jeg tror denne vaffelen også uten denne motivasjonen ville blitt vurdert som god)

Da spillet kom i gang igjen hadde regnet roet seg ned litt, men målhungeren til bortelaget var fortsatt til stede. Etter 8 minutters spill kom 1-4, etter at Nore Neset like før hadde vært nær å redusere til 2-3, og drøye ti minutter senere ble de siste rester av spenning avlivet da 1-5 kom.

Tross et håpløst utgangspunkt. Da 2-5 litt ut av det blå kom etter 71 minutter av kampen var det iallfall enkelte av hjemmesupporterne som lot til å være optimister, men håpet tok nok en brå slutt da en misforståelse mellom keeperen og en av hans medspillere medførte 2-6 med såvidt over et kvarter igjen å spille.

Like før ordinær spilletid var over kom også 2-7, og jeg var spent på om jeg som i går skulle få et siste mål til bortelaget, men dette var fortsatt spillinga da dommeren etter noen minutters overtid blåste av oppgjøret. Nore Neset måtte nok innse at håpet om opprykk nok nå var forsvunnet!

Selv fant jeg igjen kofferten, og fikk som lovet skyss inn til togstasjonen, hvor jeg fikk i meg litt fritert mat, og så kunne slå i hjel ventetida til togavgang med å skrive bloggpost fra kampen etter en veldig effektiv tur vestover.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Mathopen 2 - Damsgaardkameratene (2-8)

Da en jobbreise til Bergen i midten av oktober meldte sin ankomst var jeg kjapp å sjekke terminlistene for byens fotball, og så til min store glede at her kunne det bli nye baner begge kvelder. Etter en begivenhetsløs reise fra hovedstaden tøffet toget mitt helt i rute inn på stasjonen, hvor jeg møtte Andreas som også var på tur til byen mellom fjellene. Etter noen minutters venting ble vi så plukket opp av Øyvind og hans kone, som hadde vært så greie og lovet oss skyss til kveldens destinasjon, like utenfor marinebasen på Haakonsvern. Da vi kom fram ble vi sluppet av like ved en kunstgressbane hvor det pågikk intens oppvarming, og snart var vi klare for sjuendedivisjonskamp mellom Mathopens andrelag og Damsgaardkameratene.

I et til Bergen å være overraskende lite fuktig vær kom kampen etterhvert i gang, og ute på kunstgressbanen som lå klemt inne mellom en vei og en bratt skrent på motsatt langside fikk vi se en ganske jevn åpning mellom to lag som hadde lite annet enn æren å spille for i den nederste divisjonen i den hordalandske fotballpyramiden. Det tok likevel ikke veldig lang tid før bortelaget hadde satt seg i respekt, og med 3:45 på min stoppeklokke sto det 0-1.

Ikke lenge etter ble det et lite stopp i spillet for bytte av ball. Man byttet først til en som neppe var særlig bedre enn den som ble skrotet, men like etterpå så jeg en fyr dukke opp med flere nypumpete baller som ble plassert rundt om på strategiske steder. Foran et publikum på ca 9 personer fortsatte kampen å bølge fram og tilbake, og like før omgangen var halvspilt kunne de hvitkledde juble for å ha doblet ledelsen til 0-2.

Ikke lenge etter var DK på ny nær en scoring, men denne gangen ble grønntrøyene reddet av en offside. Reddet ble derimot ikke headingen som kom etter en corner i det 28. spilleminutt, og dermed sto det plutselig 1-2!

Det tok nå nesten ti minutter med tiltakende bergensifisering av værforholdene før vi igjen fikk en scoring, men etter knapt 37 minutter av kampen kunne de tilreisende igjen juble, nå for 1-3. Knappe tre minutter senere kom også 1-4, og nå mistenkte jeg at dette i høyeste grad var avgjort. Da også 1-5 kom etter en fæl kollaps i hjemmelagets forsvar rett før pause ble ikke denne mistanken noe mindre.

Det sto fortsatt 1-5 da lagene gikk i garderobene for en pust i bakken, og jeg og Andreas kunne glade nyte hver vår skillingsbolle (Som altså kanelboller heter her i byen) skyssen vår hadde kjøpt til oss. Noe kiosktilbud fantes det ikke på stadion, så dette var voldsomt omtenksomt av dem!

Etter hvilen tok det bare 25 sekunder før Mathopen 2 hadde fått redusert til 2-5. Skulle vi få bevitne en episk opphenting? Dessverre for de som liker spenning hentet Damsgaardkameratene seg raskt inn etter dette, og der vi kanskje hadde hatt følelsen av at de hvite hadde fått noe godt betalt i første omgang, så virket de nå å ha full kontroll. Det tok likevel et kvarter av omgangen før de fikk uttelling i form av scoring, men med 2-6 på blokka våget jeg meg nå til å avlyse den antydete opphentinga. Da vi etter 68 og et halvt minutt også fikk 2-7 etter en kort cornervariant fantes det iallfall ingen tvil om at gjestene ville smyge seg forbi vertskapet på tabellen.

2-8 kom et par minutter senere, og deretter ventet knappe tjue begivenhetsløse minutter. En betydelig andel av tilskuerne hadde forlatt åstedet i pausen, og når sant skal sies var det lite de gikk glipp av, annet enn enda mer vann i lufta, samt skudd som gikk utenfor mål.

Det sto dermed fortsatt 2-8 da kampen endte, og igjen dukket Øyvind opp med sin elektriske Volvo og fikk ekspedert oss avgårde til bussterminalen i Loddefjord, der jeg møtte deler av et korps(!) som skulle med samme bussen som oss til sentrum.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos. (Gule flomlys og grønne spillertrøyer gir forresten blå trøyer på bilder som ikke er fargekorrigerte)

Odda - Varegg 2 (3-1)

Etter to fine dager med fotball på Sørlandet satte jeg søndag formiddag kursen nordover opp Setesdalen. Etter å ha krysset et par fjelloverganger kom jeg så ned på Vestlandet, og etter litt til kjøring kunne jeg parkere bak en betongtribune og gå inn på stadionet hvor det et par timer senere skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Odda og andrelaget til Varegg.

Ventetida til kampen slo jeg ihjel med å se meg rundt, og jeg fikk også en kikk inn i Oddahallen, noe så sjeldent som en underjordisk idrettshall (Inngangskorridoren hit var visstnok første mulighet i Norge til å løpe 110 m hekk innendørs), og et ganske imponerende anlegg selv om man merket at det begynner å bli noen år siden den var ny. Ute var det som nevnt en solid betongtribune, og foran denne fant man en kunstgressbane som var omkranset av løpebaner. Det må også nevnes at på baksida av tribuna var det en inngangsport som ville gjort mange svenske anlegg sjalu!

Det var et helt fantastisk høstvær denne oktoberdagen, men da kampen etter et lite opphold for å fikse en skade på det ene målnettet ble blåst i gang forsvant akkurat sola bak Jordalsnuten i sørvest, og temperaturen droppa ganske raskt betydelig. Ute på banen stoppet ikke dette det opprykksjagende hjemmelaget fra å sette gjestene fra Bergen under et visst press, men lenge uten at de helt store målsjansene kom.

Selv om det var et visst favorittstempel på rødtrøyene sto de blågule anført av sin kaptein (som jeg hadde oppdaget at var nevø av Mo Hornmusikks mangeårige NM-dirigent!) godt imot, og satte vertskapet på noen prøver innimellom. Jeg hadde likevel begynt å forberede meg på at det kom til å være målløst til pause og vendt ryggen mot banen for å besøke kiosken da det brøt ut jubel bak meg. Jeg snudde meg og fikk se Varegg-spillerne juble for å ha tatt ledelsen 0-1 med 44:40 på min stoppeklokke.

0-1 sto seg til pausen, som jeg benyttet til å få meg en deilig stekt lapp, og så var det klart for kamp igjen.

Oddas trenere måtte ha sagt de rette tingene i pausen, for de første minuttene etter hvilen haglet det med store målsjanser. Avslutningene ble enten blokkert eller for upresise, så noen mål ble det ikke, og etter noen minutter fikk også Varegg inn et skremmeskudd da ballen igjen havnet i nettet, men heldigvis for hardingene var også assistentdommeren enig i det alle vi på tribuna så: Han som scoret hadde vært langt offside.

Om noe fikk dette Odda til å stramme skruen enda et knepp, og da de etter 57 minutter fikk et frispark ute ved kanten fikk lagets kaptein etter litt om og men æren av å hamre inn utligningen til 1-1.

Ti minutter senere kunne de røde på nytt juble. Straffespark, og nå var det en av de som hadde skapt mange målsjanser i starten av omgangen som satte ballen i nettet. 1-2, og etter dette så hjemmelaget seg aldri tilbake.

Vi gikk inn i en periode med en del frustrasjon nå, i situasjonen hvor det ble gitt straffe måtte dommeren dele ut gult kort i begge retninger, og det samme skjedde også ikke lenge etter da det på ny kom en ulovlig hevnaksjon. Gemyttene roet seg heldigvis noe, og med et drøyt kvarter igjen av kampen kom spikeren i kista da Odda gikk opp i 3-1.

Etter et kvarter med ganske mye gnål i dommernes retning, og overraskende mye tilleggstid sto det fortsatt 3-1 da kampen ble blåst av. Odda hang fortsatt med i kampen om andreplassen i avdelinga og spill i 4. divisjon 2026!

Jeg takket for meg, og forlot raskt stadion. Jeg hadde tidligere på dagen vurdert å ta Hardangervidda hjem for avvekslingens skyld, men fant ut at den ekstra halvannen timen det ville ta ville jeg helst slippe å bruke, så det ble korteste vei over Haukeli (Så kunne jeg nok en gang sende Martin en melding og minne ham på en traumatisk tur over fjellet et par år tidligere), og jeg var hjemme rundt 2200 etter en helt strålende helnorsk groundhoppinghelg!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Brann - Tromsø 4-0

Etter å ha kommet meg tilbake til Bergen fra kampen i Os deponerte jeg bagasjen min i et skap på jernbanestasjonen, og fant fram til puben hvor hovedtyngden av de øvrige supporterne var samlet. Etter et par timer her med en avstikker for å skaffe en hamburger satte vi så kursen mot Bybanen, kom oss ut av sentrum, og marsjerte i samlet flokk ned til stadion hvor det var klart for eliteseriekamp mellom Brann og Tromsø.

Da vi hadde ankommet arenaen var vi på bortefeltet de aller første som slapp inn, så det var et ganske spesielt syn å skue utover en nær folketom arena. Gjengen fra Álfheimar satte straks i gang med å henge opp bannere og klargjøre flagg, og snart fikk vi den nær obligatoriske debatten mellom vakter og supportere om hvor det er greit å henge bannere. Dette løste seg heldigvis raskt, og vi kom i gang med synging mens spillerne fullførte oppvarminga.

Vi fikk litt blinking med flomlysene mens lagene entret banen, og så den obligatoriske «Nystemten» (Som jeg alltid passer på å minne bergenserne på at er skrevet av en trønder). Det var så klart til avspark, og innledningsvis så ikke TIL så aller verst ut, og det ble også levert rimelig bra fra oss tohundreogsomething som var på plass på bortefeltet.

Dessverre kunne ikke håpet og positivismen leve evig. I det 27. minutt var plutselig Niklas Castro alene gjennom, og plasserte ballen i mål til 1-0. 7-8 minutter senere ropte så TIL-spillerne forgjeves etter straffe pga en hands, og da de ikke fikk dette ble det selvsagt fyrt av en kanon i motsatt ende av banen som ga 2-0.

Det var fortsatt tomålsledelse da lagene gikk til pause, og vi som var igjen utendørs slapp heldigvis et slikt pauseshow som det vi fikk servert på tilsvarende kamp i 2017. Det vi derimot fikk se var en heldig Brann-supporter som lyktes med å plassere ballen gjennom et hull i en sponsorlogo, og dermed vant et gavekort.

Da lagene kom tilbake på hybridgresset hadde, som om ikke tingenes tilstand alt var ille nok, også Barry måttet forlate banen, men heldigvis var den nybakte faren Anders Jenssen igjen klar for innsats etter en litt røff start på livet som småbarnsfar. Dette hjalp dessverre ikke stort, Brann hadde snart fått ballen i nettet igjen, men etter at vi først ble reddet av en offside tok det bare minutter før et tellende mål kom og det sto 3-0 etter at keeper Haugaard fikk en retur fra et stolpeskudd i ryggen.

Tross at TIL ikke hadde vært sjanseløse, så ble sluttproduktet for dårlig, og dette medførte nå at frustrasjonen begynte å bre seg utover bortefeltet, noe som også påvirket prestasjonen her. Vi prøvde dog å fortsette synginga, i motsetning til de mange Brann-supporterne som nå som jobben så ut til å være gjort valgte å forlate stadion. Vi fire representanter fra Forza Tromsø Senior (Leif, Per Steinar og Arne i tillegg til meg) som var på plass holdt likevel koken.

På overtid ble det så klart hva de som gikk tidlig hadde gått glipp av. Brann fikk en straffe, og denne ble satt i mål til 4-0.

Det ble dermed et fælt firemålstap for «Gutan» denne oktobersøndagen, og for oss som hadde sett på var det bare å mane til fortsatt innsats i kampen for å overleve i Eliteserien, før vi, igjen ved hjelp av Bybanen, kom oss vekk fra stadion, enten neste mål var å sove litt, å fly vekk, eller å sove seg til Østlandet på nattoget slik jeg og Martin gjorde.

Os - Loddefjord 3-5

Etter lørdagens elleville opprykkskamp var det med forventninger om en mindre livlig affære jeg hoppet på bybanen til Nesttun hvor jeg skiftet over til en buss forbi Kaland til Osøyro. Her gikk jeg av bussen, og trasket opp en uendelig lang bakke før jeg kom til stadionområdet hvor den midterste banen var klargjort for tredjedivisjonskamp mellom Os og Loddefjord.

Jeg hadde på forhånd vært i kontakt med klubben og fått beskjed om å henvende meg til Elisabeth i kiosken ved ankomst for å få en fotoakkreditering. Da jeg fant henne skaffet hun meg også et sted å sette bagasjen, før hun introduserte meg for speaker som tok meg med opp i klubblokalet i etasjen over kiosken hvor Davy Wathne ledet en samtale med skøyteløper Sverre Lunde Pedersen, en Os-spiller og klubbens sportssjef Lars Bakkerud i forbindelse med en sponsorfrokost. Litt før avspark ble så dette arrangementet avsluttet, og jeg kunne igjen gå ned mot banen hvor jeg møtte Sindre som nok en gang hadde forlatt losstasjonen for å se litt fotball.

Det ble foretatt innmarsj akkompagnert av litt gul røyk, spillerne hilste på hverandre, og så kunne moroa begynne. Hjemmelaget hadde gått på flere tap de siste kampene og ville nok helst få en god opplevelse med seg ut av 2024, men før det var spilt fem minutter lå ballen i mål til 0-1.

Etter et lite kvarter hadde gjestene fra Loddefjord doblet ledelsen så det sto 0-2. Det virket nå som om Os-spillerne skjønte at dette kunne de ikke være bekjente av, og i det 18. minutt fikk endelig hjemmefansen juble da reduseringen til 1-2 satt i nettet etter litt tikitaka-fotball foran Loddefjord-målet.

Etter vel 33 minutters spill kom så også utligningen til 2-2, og i tillegg hadde begge lag flere store sjanser som ble misbrukt. Den største var det nok Loddefjord som kom til da en spiller hadde rundet keeper og var på vei mot et mål som for øyeblikket var voktet av en forsvarsspiller på streken, men i avslutningsøyeblikket på mystisk vis klarte å treffe stolpen.

Det var nok da ekstra surt for rødtrøyene at hjemmelaget vartet opp med et nytt vakkert angrep rett før det var spilt 42 minutter, og gikk opp i 3-2. Vi var likevel ikke ferdigscoret før pause, godt inn i overtiden ble et angrep kronet med et særdeles velplassert skudd som ga 3-3 før lagene gikk i garderoben.

Jeg sørget selvsagt for å bruke pausen til å inspisere de lokale vaflene, som var svært gode. Siden dette var mitt 812. stadionbesøk ble selvfølgelig dette markert også på vaffelfronten, med et forsøk fra kioskpersonellet på å skrive tallet med jordbærsyltetøy! Etter å ha fortært vaffelen møtte jeg så en særdeles hårete Os-supporter som hadde tatt turen på kamp i den kalde høstlufta.

Etter den forrykende førsteomgangen vi hadde lagt bak oss skulle det vise seg å være en litt skuffende andreomgang som ventet. Mens det tikket inn resultater fra alskens viktige kamper i divisjonen (Gratulerer til Rana, Asker og Sandviken som sikret seg opprykk i siste runde) skjedde det lite å skrive hjem om ute på kunstgresset her på Kuventræ. Det var tydelig at begge lags trenere måtte ha brukt pausen på å stramme opp forsvaret.

Med ti minutter igjen av ordinær tid lyktes det endelig for Loddefjord å overliste de gulsvartes bakre rekker igjen. 3-4, og et spark i ræva for vertskapet. Dette sparket ble dessverre ikke brukt godt nok. Fire minutter inn i overtiden fikk Loddefjord et frispark like ved hjørnemerket (som noe overraskende var uten flagg!), og dette ble kriget inn til 3-5!

Etter denne scoringen ble kampen raskt blåst av, og etter å ha fått utlevert et skjerf og en lue fra Os TF og en vaffel på huset ble det en kjapp fotosession med lokalavisa før jeg haiket tilbake til Bergen med Sindre, klar for å forenes med resten av TIL-supporterne som var i byen. Nå kunne forberedelsene til kveldens kamp starte!

Litt fler bilder fra denne kampen kan du se på Google photos.

Smørås - Lyngbø 3-7

Etter å ha feilnavigert litt (Sånn blir det selvsagt med en skipslos som sjåfør på land) på veien fra den første kampen vi hadde sett fant Sindre og jeg fram til lørdagens neste destinasjon. Til vår store glede så vi da vi hadde parkert at det befant seg en tribune med tak over her ved banen hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Smørås og Lyngbø.

Noe av det første jeg merket meg etter ankomst var at det var solid oppmøte av bortefans her, og med bannere, tromme og ikke minst en vuvuzela(!) samt løfter om pyro etterhvert skjønte jeg at her var det litt av et opplegg på gang. Grunnen til dette var selvsagt at det fantes en reell mulighet for at Lyngbø ville kunne feire opprykk om de selv vant kampen sin i dag. Utgangspunktet var nemlig at laget fra Laksevåg lå to poeng bak serieleder Varegg så om Varegg tapte sin kamp ville de passere dem med seier, mens de ved uavgjort i kampen Trane - Varegg ville være avhengige av at de selv vant med fem eller flere mål. Bortesupporterne leverte derfor et solid show til støtte for sine grønnkledte helter da lagene entret banen.

Lyngbø fikk raskt et visst grep om spillet, men mål måtte vi vente på. De unge supporterne holdt likevel koken på enden av tribuna. Det ble etterhvert klart for meg at også mange andre på tribuna hadde tatt turen fra bortelagets hjemtrakter for å se om de skulle lykkes med å snike seg forbi konkurrentene.

Etter en halvtime av kampen fikk vi så nye grønne røykutslipp! Gjestene hadde tatt ledelsen 0-1, og det ble feiret voldsomt!

Seks minutter etter forrige mål leverte de grønne et flott angrep som ble avsluttet med en veritabel kanonkule og 0-2, før de fire minutter før pause igjen kom med et strålende angrep som ga 0-3. Skulle det faktisk gå å detronisere Varegg i siste seriekamp? Håpet ble kanskje enda sterkere da vi rett før første halvdel av kampen var ferdig gjennomført fikk se en av Smørås-spillerne få et rødt kort.

0-3 holdt seg altså til pause, og etter å ha skaffet meg en vaffel (Sindre inntok i tillegg en pølse, eller «Hot dog» som bergenserne konsekvent kaller det) og slått av noen ord med en som hadde bodd 38 år i Lyngbøs hjemmeområde men nå bodde her ved Smørås' bane tok jeg en liten runde rundt banen for å se kamp fra flere vinkler.

Smørås så ut til å ha brukt pausen godt, og etter 51 minutter av kampen lyktes de med å ekspedere et hjørnespark i mål til 1-3.

Fem minutter senere kom også 2-3, skulle det rakne helt for gjestene etter den gode førsteomgangen? Grønntrøyene klarte nå å ta seg sammen, og bare halvanna minutt etter den andre reduseringen økte ledelsen igjen til 2-4. 

Lyngbø virket nå å ha gjenvunnet kontrollen, og i det 70. minutt kom 2-5, før også 2-6 kom med et kvarter igjen av ordinær tid. Det sto fortsatt 0-0 i kampen på Slettebakken, så da 2-7 ga den sårt tiltrengte femmålsledelsen rett før det var spilt 82 minutter fikk vi en enorm jubel fra de tilreisende.

Jeg noterte meg at veldig mange på tribuna satt med mobilene sine og lette etter oppdateringer fra kampen til Varegg, men det neste som skjedde var at hjemmelaget igjen reduserte. 3-7, 88 minutter spilt, og med en ledelse med bare fire mål var man igjen avhengige av hjelp fra Trane. Så kom hjelpen. Trane scoret, og gjestenes supportere jublet som om de hadde vunnet Conference League!

Etter noen spent overtidsminutters blåste dommeren av kampen med 3-7 på scoringstavla, og vi fikk litt forsiktig avventende jubel. Trane ledet riktignok fortsatt over Varegg, men den kampen hadde vært ca 2 minutter senere i gang med 2. omgang enn denne, og i tillegg visste man ikke sikkert hvor mye som var lagt til der. Etter noen minutter med intens spenning eksploderte det så med gledesscener! Opprykket var sikret, og jeg lar videoene mine tale for seg selv!

Etter at jubelen hadde lagt seg så jeg Lyngbøs trener Trond ta telefonen fatt for å ringe kona. Noe sier meg at den samtalen nok kom til å handle om at han ville komme sent hjem i kveld. Omgitt av hoppende glade Lyngbø-supportere konkluderte jeg med at jeg hadde valgt helt riktig kamp å dra på i dag, og fikk skyss tilbake til overnattingsstedet av Sindre som også var sjeleglad for valget av kamp.

Litt flere bilder fra kampen (selv om det bare er mobilbilder denne gangen) kan du se på Google photos.

Trane 2 - Minde 2 (5-0)

Etter en god natts søvn fikk jeg ut bloggpost fra fredagens kamp, og dro så ut på jakt etter en t-skjorte og en brønsj. Det hadde vært voldsomt mye fram og tilbake med kamptider så planleggingen min hadde skjært seg flere ganger, men til slutt hadde jeg nå landet på en plan som var gjennomførbar med kollektivtrafikk. Jeg startet derfor med å hoppe på bybanen til Slettebakken, og hoppet av rett ved banen hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom andrelagene til SK Trane og Minde IL.

Slettebakken har en gang i tiden vært et anlegg med haugevis av grusbaner, men nå var mesteparten omgjort til en anleggsplass, mens det lengst sør på feltet var en ganske fersk kunstgressbane. Senere på dagen skulle det spilles en meget avgjørende kamp i fjerdedivisjon her, noe som var grunnen til at denne kampen var flyttet til 1230. Litt før avspark dukket en småstressa Sindre opp (Han trodde kampen begynte 12), så dermed hadde jeg selskap. Tom var for øvrig også som vanlig til stede når det spilles Trane-kamp.

Da kampen kom i gang ble det raskt klart at hjemmelaget var sterkere enn sine rødsvarte motstandere. Før det var spilt to minutter hadde de hvitgrønne gått opp i 1-0, og de fortsatte også etter dette å dominere ute på matta. Det tok likevel litt tid før vi fikk flere mål, men i det 18. minutt fikk Trane 2 et frispark fra litt skummel posisjon. Da dette ble slått blåste dommeren raskt og markerte at det skulle tas på nytt. Nøyaktig hvorfor vet jeg ikke, men gjestenes kaptein ble svært lite fornøyd, og da det nye forsøket gikk i mål med 18:10 på stoppeklokka så det sto 2-0 ble han enda mindre glad.

Trane-spillerne lot seg ikke affisere av at bortelaget var misfornøyde, og gikk bare to minutter senere opp i 3-0. Kampen var nå i praksis avgjort, og svært lite tydet på at gjestene skulle klare å komme tilbake, så da også 4-0 kom like etter at halvtimen var spilt var det nok ingen som ble sjokkerte.

4-0 sto seg til pause, og etter et kort opphold i spillet tok kampen på ny til. Hjemmelaget virka nå som om de hadde tatt foten litt av gasspedalen, men likevel var det de som kom til de største sjansene, og tidvis leverte en fryktelig sjansesløsing. Først da det var bare ti minutter igjen av kampen kom det et nytt mål, og dermed ble sluttresultatet 5-0.

Sindre og jeg hastet bort fra stadion og fant jobb-bilen hans for å komme oss videre til neste kamp, ganske fornøyde med at vi ikke skulle være på denne fasilitetsløse banen på en kamp hvor det var ventet flere hundre tilskuere.