Etter å ha forlatt kampen i Telemark gikk turen østover svært smertefritt. Jeg passerte Notodden, Kongsberg og Hokksund, og rett over elva fra Mjøndalen satte jeg kursen opp mot skogkanten på randen av Finnemarka. Jeg var litt sent ute, men etter å ha parkert rakk jeg akkurat å se lagene hilse på hverandre foran fjerdedivisjonskampen mellom Birkebeineren og Åskollen.
Innledningsvis tok jeg plass oppe på den massive tribuna (Masse kudos til IBK som ikke har falt for fristelsen til å legge slike fasiliteter ved kunstgressbanen (hvor jeg altså så kamp i 2022) men heller bygge ut rundt gressbanen!), og fikk se Åskollen komme til en rekke store sjanser, men uten å klare å utnytte noen av disse. Etter at jeg fikk selskap av medbanehopper Tomas jevnet det hele seg noe ut. Åskollen måtte forresten et drøyt kvarter inn i omgangen vente litt med å slå et hjørnespark, fordi robotgressklipperen på anlegget fant ut at den skulle foreta en banestorming. Dette var en av de svære klipperne som på ingen måte bare er å løfte unna, så her var det bare å vente til man fikk kjørt den ut av banen og til garasjen igjen.
Jeg la etter hvert ut på en liten runde, og skaffet meg underveis også en eksepsjonelt god vaffel! Denne oppskrifta må dere ta vare på, birkebeinere! Ute på gresset hadde som sagt de blå kommet godt tilbake etter gjestenes gode start, men målene lot vente på seg. Det som ikke lot vente på seg var gule kort, og det toppet seg da dommeren etter et fælt sammenstøt hvor en IBK-spiller (IBK står for Idrettsforeningen Birkebeineren Krokstadelva) ble liggende og vri seg i smerter valgte å dele ut gult kort for en forseelse hjemmelagets trener var overbevist om at kvalifiserte til en annen farge.
Gemyttene roet seg etter hvert litt, og det sto fortsatt 0-0 da dommeren sendte lagene i garderoben. Jeg brukte pausen til en hyggelig groundhopping-prat med mora til en av hjemmelagets spillere, og før vi visste ordet av det var kveldens hovedpersoner igjen ute på gressmatta.
Jeg tok igjen plass på den store betongtribuna, og fikk se spillet bølge fram og tilbake, men nå hadde vi en følelse av at det var hjemmelaget som så farligst ut. En drøy halvtime etter pause kom det litt ut av det blå (fra de blå) en avslutning som endte i mål. 1-0, og stor jubel fra både hjemmelagets spillere og supportere.
Vi nærmet oss full tid, og det så ut til å gå mot hjemmeseier da vi fikk kampens store kontrovers. En av de gulsvarte gikk i bakken i feltet, og dommeren blåste kontant straffe. IBKs spillere og ikke minst supportere var ikke overraskende ikke spesielt enige, men det hadde ingen betyding: Straffesparket skulle tas. Med halvanna minutt igjen av ordinær tid ble ballen lagt til rette før den ble skutt rett i fanget på Birkebeinerens keeper.
De som mente det ikke skulle vært straffespark mumlet noe om karma, og øynet på ny håp om tre poeng, men så, rett før det var spilt tre minutter overtid dukket et hode opp over alle de andre hodene på et hjørnespark og stanget ballen i mål til 1-1.
Det ble ikke spilt mange sekunder fotball etter dette, og dermed ble det både ett mål og ett poeng til hvert av lagene da dommeren blåste av.
Jeg kunne endelig sette kursen hjemover, og fikk på veien fanget opp en hamburger etter en dag hvor kostholdet stort sett hadde vært vafler og Snickers (Ikke sammen, men hver for seg) før jeg kunne innta sofaen for litt snooker på TV før senga overtok.
Helt siden jeg i 2019 litt spontant dro til Nordagutu på kamp har det irritert meg at jeg ikke har fått sett kamp på gressbanen der. Etter å ha gjort meg ferdig med frokostarrangement og togfotografering på arbeidernes internasjonale kampdag hoppet jeg derfor i bilen og satte kursen vestover. Etter et par timer på veien svingte jeg inn og parkerte rett ved banen hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Sauherad og Vinje.
I forhåndsomtalen var det lovet at speakerne skulle kjøre i gang alt en time før kamp, og da jeg ankom skjønte jeg fort at speakertjenesten her var noe for seg selv. Flere mystiske (og høyst humoristiske) klubblåter ble avløst av kommentarer som «Dagens dommer er fra Skarphedin, så det er lov å bue på ham». (Skarphedin er altså klubben fra kommunesenteret Bø(som før 2020 var i nabokommunen))
Det var et helt eksepsjonelt fint vær denne første maidagen, og jeg må innrømme at den elektronisk styrte «juksepyroen» så litt malplassert ut i solskinnet. Da kampen kom i gang ble det raskt klart at hjemmelaget var sterkest, men tross alskens oppmuntringer fra speakertjenesten tok det sin tid før de fikk noen uttelling. Vi nesten 200 som hadde møtt opp for å se kampen måtte vente helt til det 33. spilleminutt før vi fikk se en scoring, og som forventet var det Sauherad som tok ledelsen 1-0.
Vel ti minutter senere ropte de svartkledde høyt etter straffespark, men dommeren bare vinket spillet videre. Det skulle vise seg at det ikke hadde noe å si, for selv om de ikke fikk straffe satte hjemmelaget ballen i mål, og det sto 2-0.
2-0 var også stillinga til pause, og etter å ha fått smakt de lokale vaflene (Helt nystekt, definitivt et bonuspoeng) slo jeg mot slutten av pausen av en prat med speaker og fikk fortalt lokalbefolkningen litt om groundhopping, og at jeg syntes det var riktig så fint her på idrettsplassen til Kjapp, en av klubbene som i 2019 gikk sammen og dannet samarbeidsklubben Sauherad.
Etter hvilen fortsatte spillet mye i samme spor som i første omgang. Sauheringene holdt et solid grep rundt det som skjedde ute på gresset, men fortsatt slet de med å overliste gjestenes målvakt. Vi måtte vente helt til omgangen nærmet seg å være halvspilt før vi igjen fikk scoring, men med 3-0 mistenkte jeg at det hele var avgjort.
Hadde det ikke vært klart før at det ble hjemmeseier i dag, så ble det iallfall det da hjemmelaget med et drøyt kvarter igjen av kampen fikk straffe. Denne ble satt i mål så Per Arne Rugaas som alt hadde scoret to spillemål fikk seg et hattrick, og det sto 4-0.
Bare to minutter senere kom også 5-0 da et skudd snek seg inn ved stolperota, og dermed ble slutten av kampen en ren transportetappe. Sauherad satte innpå reservekeeperen de siste ti minuttene, og han kunne etter en rolig økt fastslå at han hadde holdt nullen, og dermed endte kampen med femmålsseier.
Mens spillerne takket hverandre for kampen hoppet jeg i bilen og satte kursen i høy hastighet østover igjen, jeg hadde nemlig funnet enda en mulighet for å få besøkt gressbanen på et anlegg jeg tidligere hadde sett kunstgress-kamp på.
