Da Ole Jakob og jeg snakka litt om mulighetene for å se kamp sammen denne mandagskvelden landa vi til slutt på å ta turen til Hokksunds beste vestkant. I Futbology-sammenheng ble det ingen ny bane for meg, men ikke bare var det på kunstgresset jeg hadde sett kamp sist jeg var der mens det nå skulle spilles på gressbanen, kampen covid-høsten 2020 var også en G19-kamp. Jeg plukket derfor i rask rekkefølge opp Christian, OJ og Martin, og sammen kom vi oss til Drammen og litt nordover, til vi kunne parkere på anlegget hvor det var klart for femtedivisjonskamp mellom Eiker Kvikk og Solberg.
På plass i Øvre Eiker virket det som om flere av de frammøtte var minst like interesserte i kampen om å bli neste motstander i VM for Norge (eller for Elfenbenskysten) som de var i det som skulle skje ute på gressmatta. Rett før avspark tok attpåtil Japan ledelsen, men allikevel kom vi ca presis klokka halv åtte i gang med kampen.
I en stadig lavere kveldssol var det hjemmelaget som så skumlest ut, uten at det på noen måte var snakk om noen overkjøring av gjestene fra andre sida av (og litt lenger ned i) Drammenselva. Hvittrøyene fikk attpåtil ganske raskt ballen i mål, men dommeren mente det hadde skjedd noe ureglementert i forkant av dette, og Solbergs keeper fikk starte spillet på nytt med et frispark rett foran mål.
Tross vertskapets overtak, det ville seg lenge ikke foran mål for noen av lagene, men i det 38. spilleminutt lyktes det endelig! Eiker Kvikk kom seg gjennom, og ballen ble satt i mål til 1-0.
Jeg forventet egentlig at 1-0 også kom til å være pausestillinga, men litt inn i overtiden kom jammen også 2-0 på et skudd der det må være lov å være litt kritisk til Solberg-keeperens prestasjon.
Lagene gikk dermed i garderoben med tomålsledelse til hjemmelaget, mens jeg kunne gå i kiosken og sikre meg en vaffel. Da denne var fortært ble kampen gjenopptatt, og jeg forventet 45 minutter med mer spenning.
Dessverre hadde visst begge lag gått mer eller mindre i feriemodus etter den første omgangen. Jeg har ikke notert ned noe som helst fra andre halvdel av kampen, og dermed sto det fortsatt 2-0 da kampen var over og alle involverte kunne takke hverandre for kampen.
Returen til hovedstaden ble like hendelsesløs som turen til kamp hadde vært, og litt inn i kveldens andre VM-kamp var vi alle hjemme igjen.
Da terminlistene for 2026-sesongen dukket opp var en av de tingene vi som driver og samler på fotballbaner raskt la merke til at en ny klubb hadde dukket opp i 7. divisjon i Buskerud. Det var de tre klubbene Rollag og Veggli, Uvdal og Svene som hadde samlet seg for å ha nok folk oppe i dalen nord for Kongsberg til å spille fotball. Jeg hadde derfor rasket med meg Christian og André, og etter et par timer tok vi en pitstop i sentrum av Veggli hvor vi også møtte Stian, før vi sammen tok fatt på de siste kilometrene til banen hvor det var kamp mellom det både jeg og laget selv velger å kalle Numedal FK og Mjøndalen IF (Som altså er breddeklubben MIFs førstelag, men om man ser dem under ett med Mjøndalen Toppfotball er Mjøndalen 3).
Mens vi ventet på avspark slo jeg av en prat med klubbens leder og dagens dommer, en svært rutinert herremann, og fikk høre litt om samarbeidet her oppe langs Numedalslågens bredder samtidig som de fikk høre litt om groundhopping. André så på sin side en klippe i horisonten, og forsvant i retning denne. Etter at innmarsjen var foretatt kom sistemann i hjemmelagets startoppstilling småjoggende ut på banen (Han hadde ankommet stedet bare noen få minutter før) og det var klart for at kampen skulle starte ute på gressmatta.
Fra avspark tok det under to minutter før hjemmelaget hadde tatt ledelsen 1-0, og så såvidt over to nye minutter før det sto 2-0. For en pangstart!
Dessverre for oss nøytrale dabbet det litt av etter dette, men et drøyt kvarter ut i kampen reduserte gjestene, så da lagene fikk samle seg for å drikke litt halvveis ut i omgangen sto det 2-1.
Resten av omgangen skjedde det lite å skrive hjem om, bortsett fra at dommeren stadig måtte kjefte litt på spillere som klagde på avgjørelsene hans. Som jeg ofte har sagt: En del spillere trenger virkelig å ta inn over seg hvilket nivå de spiller på, og at de sannsynligvis får de dommerne de fortjener på det nivået de spiller.
Det sto uansett fortsatt 2-1 da det ble pause, og mens spillerne trakk inn i garderobene gikk jeg til kiosken og skaffet meg en vaffel som ble fortært akkurat i tide til at andre omgang skulle starte.
Etter pause fortsatte kampen mye i samme spor som før. Det florerte ikke med sjanser, begge lag var en del frustrerte, og dommeren måtte flere ganger ta en alvorsprat med de involverte. Helt på slutten trodde jeg det ble straffe da Mjøndalens keeper gikk i duell med en motspiller, men dommeren dømte frispark rett utenfor streken. At keeperen da krangler masse på at det ikke skulle vært noe i det hele tatt var litt spesielt, da han heller burde prist seg lykkelig for at det ikke ble straffespark. Det resulterende frisparket ble uansett til en god sjanse, men ikke riktig god nok.
Det sto dermed fortsatt 2-1 da kampen ble blåst av, og glade numedøler kunne feire første hjemmeseier på stadion her på en mannsalder! Selv hoppet jeg raskt i bilen og satte kursen hjemover igjen for å sove meg gjennom Norges VM-kamp mot Senegal.
Etter at et uggent værvarsel fikk meg til å kansellere tirsdagens plan var det litt bedre på onsdag, selv om det lenge ble truet med fare for tordenvær. Utover ettermiddagen ble det rimelig klart at det ikke ble det, så etter å ha plukket opp Jon Are og André ble kursen satt i retning Drammen. Her fant vi fram til Åssiden, hvor vi spaserte rett forbi kunstgressbanen og fant fram til gressfeltet hvor det var klart for sjuendedivisjonskamp mellom Åssiden 3 og Hønefoss SK.
Jeg hadde jo alt i 2017 vært på kamp på kunstgressbanen, men nå var det jentekamp der, og dermed var klubbens tredjelag henvist til gressbanen like ved. Denne var nylig blitt skilt ut som egen bane i Futbology, og dermed strømmet det til med banehoppere som ville få krysset av en sjelden mulighet. Faktisk viste det seg litt uti kampen at av de totalt 35 publikummerne som befant seg langs sidelinja, så var 24 sjekket inn i appen!
Ute på gressmatta skjedde innledningsvis veldig mye foran Hønefoss-målet, men da en av rødtrøyene i det sjette minutt ble felt pekte dommeren på straffemerket, og gjestene kunne med 6:10 på min stoppeklokke gå opp i 0-1.
De blåstripete fortsatte likevel å ha et visst grep om kampen, og det var på ingen måte ufortjent da de vartet opp med et kremangrep som ga 1-1 rett før det var spilt 19 minutter av kampen.
1-1 sto seg helt til pause, og etter et kort avbrekk var det på ny klar for 45 minutter fotball, nå attpåtil stort sett i oppholdsvær.
Etter hvilen tok det 7 minutter før vi igjen fikk scoring, og nå kunne Åssiden 3 juble for endelig å ha tatt ledelsen 2-1. 3-1 kom så i det 69. minutt, før selve kronen på verket kom da en av hjemmelagets menn hamret inn et brassespark på et hjørnespark jeg selvsagt ikke fikk soset meg til å filme. 4-1 med 18 minutter igjen å spille gjorde at jeg mistenkte at det ikke var spesielt sannsynlig at gjestene skulle få noe med seg.
Ti minutter etter den flotte scoringen kriget bortelaget riktignok inn 4-2, men flere ganger ville det seg ikke. Tre minutter inn i overtiden blåste dommeren av, og dette ble dermed sluttresultatet, og for oss som hadde vært til stede gjaldt det bare å komme seg i bilene så fort som mulig for å slippe unna en ny runde med nedbør.
Etter en rolig formiddag med litt grilling i marka før jeg dro hjem og mekket en utsøkt fiskemiddag satte jeg kursen vestover ut av Oslo. Mens Eliteseriens og OBOS-ligaens hovedrunder ble spilt ferdig slo jeg meg til bak bortefeltet på Marienlyst stadion, og straks kampen der var ferdig plukket jeg opp Cathrine som ikke skulle reise hjemover før med nattoget. Sammen satte vi kursen oppover langs Drammenselva, og svingte etterhvert av mot Skotselv, hvor vi fant fram til banen hvor det skulle være sjuendedivisjonskamp mellom Bakke og Hønefoss SK.
Gjestene må som jeg nevnte da jeg var og så dem på hjemmebane i fjor ikke forveksles med mer kjente Hønefoss BK, som spiller noen divisjoner høyere. Det er likevel dette laget som er det «originale» Hønefoss, da sammenslåingsklubben Liv/Fossekallen skiftet navn til Hønefoss Ballklubb først i 2002, mens denne sammenslåingen av Hønefoss FK (stiftet i 1982) og Tolpinrud IL (1944) har brukt bynavnet siden 1991. Hjemmelaget er på sin side en svært gammel klubb, stiftet alt i 1895, men de har ikke hatt seniorlag i fotball på noen år, så vi er mange banehoppere som har sett oss ut muligheten til å dra dit på kamp i år.
Anlegget i Skotselv var svært fint, med kiosk, to små tribuner (pga plassmangel var den ene litt snodig plassert nesten helt i hjørnet av stadion) med tak, og garderober i idrettshallen like ved kunstgressbanen. Dommeren hilste på lagene, og så var vi i gang!
Kampen fikk en rett og slett vanvittig start! Det tok 70 sekunder før det sto 1-0, og deretter 45 nye sekunder før det hadde blitt 1-1. Altså en scoring til hvert lag før det var spilt TO minutter! Jeg har sett mye rart i fotballens verden, men akkurat dette tror jeg aldri jeg har opplevd før.
Begge lag fortsatte å produsere sjanser, men kvaliteten ble litt for lav, helt til hjemmelaget rett før det var spilt 12 minutter endelig lyktes, og gikk opp i 2-1. Det tok nå litt lenger tid for ringerikingene å slå tilbake, men med 26:10 på min stoppeklokke ble det fyrt av et skudd som skiftet retning og gikk i mål til 2-2.
Bare to minutter etter dette kunne så Hønefoss SK juble for å ha tatt ledelsen for første gang i kampen. Med 2-3 på blokka begynte det å bre seg en del frustrasjon hos rødtrøyene fra Skotselv, men da dommeren etter noenogtretti minutter mente ballen ikke var inne her sluttet de iallfall å være internt frustrerte. Både på min video og en annen videosnutt jeg fikk se er det liten tvil om at ballen faktisk er bak stolpen, og dermed må ha vært over streken!
Det ble uansett ikke dømt mål, og tross at det hadde vært fem scoringer og sto 2-3 ble det ikke lagt til noe tid før pause. Jeg benyttet pausen til å få meg en litt sprø vaffel, som jeg såvidt rakk å få ned før det igjen var klart for 45 minutter med fotball.
Jeg hadde glemt å starte stoppeklokka etter pause, oppdaget jeg da vi fikk 3-3. Ut fra klokkeslettet anslår jeg at det var spilt rett over 50 minutter av kampen da hjemmelaget altså utlignet igjen.
Utover i omgangen kom det så en rekke store sjanser, men begge lags målvakter leverte gode redninger, og spesielt HSK-keeperen burde få en klem av lagkameratene sine på neste trening. Vi var likevel ikke ferdige med målene i kampen, og det var spilt rundt en halvtime av andre omgang da Bakke igjen fortvilte fordi gjestene hadde tatt ledelsen. 3-4, og som om det ikke var nok at de lå under var det enighet både blant hjemmelagets spillere og supporterne om at både han som scoret og flere til hadde vært offside!
Få minutter før full tid fikk vi IGJEN en scoring som skapte sinne fordi de fleste mente det skulle vært dømt offside. Dommeren mente dessverre for vertskapet ikke det, og dermed sto det nå 3-5. På overtid kom også 3-6, og mens diskusjonene mellom dommeren og Bakke-spillerne fortsatte ble kampen blåst av med dette som sluttresultat.
Gemyttene hadde heldigvis roet seg noe da lagene trakk mot garderoben, for det viste seg at ingen visste hvem som hadde nøkkelen. Det var derfor en blandet gjeng som sto og ventet til den dukket opp så man kom seg inn. Selv benyttet jeg anledningen før jeg satte kursen hjemover til å plante tanken hos noen av hjemmelagets spillere om at BIF kunne spille en kamp på den gamle gressbanen ved Bakke kirke en gang, noe som garantert ville mobilisere mange banehoppere til å ta turen.
Hjemturen gikk relativt smertefritt, og jeg rakk så vidt å få med meg at Wolfsburg rykket ned fra Bundesliga før jeg parkerte og kunne plante meg ned i sofaen hjemme.
Etter gårdagens visitt i Sande ventet en ny tur til Buskerud fotballkrets denne tirsdagskvelden. Futbology hadde splittet banene på Stoppen idrettspark, og dermed var det mulig å få registrert kamp på gressbanen der. (Kunstgresset besøkte jeg for flere år siden). Jeg plukket opp Terje på veien, og sammen forserte vi en rimelig grei trafikk vestover. Like før vi kom til Drammen svingte vi av, og etter å ha passert den i seniorsammenheng ubrukte (iallfall siden 2011) Liungbanen (Kom igjen, Stoppen, ett av de tre herrelagene deres kan vel spille en kamp eller to der nede?) kom vi fram og parkerte ved åstedet for kveldens sjuendedivisjonskamp mellom Stoppen 3 og Skoger 2.
Stoppen 3, eller Gæmliss FK som de omtaler seg som i sosiale medier, er ikke samme lag som det Stoppen 3 vi var en gjeng som dro til Flå for å se i fjor (De er nå blitt Stoppen 2, men kaller seg fortsatt Stoppen D-lag på Instagram. Et salig kaos for uinnvidde, med andre ord!) At kallenavnet Gæmliss var fortjent så vi raskt, da det var opplagt at snittalderen hos svarttrøyene var rimelig høy, noe som kombinert med at de ikke hadde noen tilgjengelige innbyttere kunne bli spennende utover i kampen.
Da avspark ble tatt var det hjemmelaget som kom best i gang, og det var ikke spilt to minutter engang da de gikk opp i 1-0. Ti minutter senere ble ledelsen doblet til 2-0, og ikke lenge etter kom de også til en helt vanvittig sjanse som det var helt utrolig at ikke gikk i mål. En litt spydig kommentar fra Stoppens støtteapparat til han som på mystisk vis avsluttet i tverrliggeren oppsummerte det meste: «Har du blitt forsvarsspiller?»
Skoger 2, som hadde en betydelig yngre gjennomsnittsalder enn sine motstandere, arbeidet seg etter dette mer inn i kampen, og med halvspilt omgang fikk de en redusering, før ballen med 34 spilte minutter på min stoppeklokke igjen havnet i mål etter litt ikke spesielt elegant kaos etter et frispark. 2-2, og kampen var igjen vidåpen!
Etter utligningen prøvde Stoppen 3 seg på en frekkas ved å prøve å score direkte fra avspark. Forsøket var svært nær å lykkes, men ballen traff stolpen og trillet på tvers av mål så Skogers keeper fikk plukket den opp. På den litt rufsete gressmatta fortsatte kampen å bølge fram og tilbake, og jeg var nok ikke den eneste av de ca 7 tilskuerne som mistenkte at vi ikke hadde sett kveldens siste mål. Tre minutter før pause gikk min forventning i oppfyllelse da hjemmelaget et hjørnespark som spratt innom en uheldig Skoger-spiller og gikk i mål.
Jeg forventet etter dette at vi skulle gå til pause med 3-2, men i det vi gikk inn i overtiden ble en ball bare nesten reddet fra å passere målstreken. Nesten er som kjent ikke nok, og dermed var pausestillinga 3-3!
Pausen ble brukt til å skaffe meg en vaffel i kiosken, og når denne var konsumert tok vi igjen plass ved banekanten. Sola var i ferd med å forsvinne bak Finnemarka, noe som fikk temperaturen til å droppe en hel del. Jeg sier ikke at Gæmliss-ene var vekselvarme, men i takt med at temperaturen gikk ned gjorde også vertskapets prestasjonsnivå det samme. Det var derfor ikke ekstremt overraskende da Skoger satte inn 3-4 og for første gang i kampen tok ledelsen rett før timen var spilt.
Fem minutter senere kom også 3-5, før grønntrøyene i det 79. minutt gikk opp i 3-6. Vi hadde så akkurat gått inn i overtiden da en av Stoppenspillerne kjempet seg forbi alt og alle og satte inn 4-6, som ble sluttresultatet i en kamp som var mer preget av underholdningsverdi enn av kvalitet!
Hjemturen gikk deilig begivenhetsløst, og jeg kunne snart ta kveld mens jeg lurte på hvilke groundhoppingeventyr jeg skulle klemme inn i helga som venter noen dager unna.
Da prøveplanen for mandagens orkesterprøve kom øynet jeg et lite håp om å få en ny bane etter å ha spilt, og da klokka nærmet seg sju takket dirigenten trombonene for oppmøtet, så jeg kunne løpe ned i bilen og sette kursen vestover med håp om nok en åpningskamp på en helt ny fotballbane! Jeg ankom vel ti minutter før avspark, samtidig med at det begynte å regne og generelt være et ufyselig vær, men var uansett klar for å se sjettedivisjonskampen mellom Sande/Nordre Sande og Kjappen.
Sande hadde jeg jo i 2022 sett på deres gamle bane ved Sandehallen, men nå hadde de altså anlagt en flunke ny kunstgressbane på anlegget i Dyegata. Det luktet umiskjennelig av regn på fersk asfalt, så det var tydelig at selv om det hadde blitt spilt noe aldersbestemt fotball her allerede i fjor høst var det ganske nylig anlegget var helt ferdig. Jeg noterte meg at Ray, Terje og Ludvig også var på plass, så det var ikke bare i Bærum åpningskamper klarte å lokke til seg banehoppere.
Siden sist jeg så Sande hadde de også innledet et tett samarbeid med naboene fra Klevjerhagen (Hvor jeg var i 2023) litt lenger nord, og det snakkes også om at det kan bli aktuelt med full sammenslåing etterhvert, men iallfall inntil videre deltar a-laget i seriespillet som Sande/Nordre Sande. Tross det nokså ufyselige været var vi rundt 70 som klumpet oss sammen rundt banen da kampen startet.
Innledningsvis så hjemmelaget sterkest ut, men etter vel ti minutter fikk gjestene fra Bragernes et frispark jeg må innrømme at så noe billig ut. Dette stoppet ikke han som skulle ta det fra å lirke ballen i mål til 0-1 i det klokka mi passerte 11 spilte minutter.
Vertskapet fortsatte likevel å male på, og fem minutter senere var det ikke noen tvil rundt dommerens avgjørelse da han pekte på straffemerket foran Kjappens målvakt. Dessverre for rødtrøyene hjalp ikke dette, straffen ble reddet med en sterk benparade og stillingen var uforandret.
Været hadde bedret seg noe, men selv om en lav kveldssol nå skinte over banen kom det fortsatt noen regndråper innimellom, så jeg var glad jeg hadde valgt å ta på meg regnjakka. Det hadde kommet noen fler tilskuere etter jeg talte, så vi var nok totalt ca 80 som sto og småhutret litt, da vi i det 29. spilleminutt fikk se hjemmelaget utligne med et selvmål som var en blåkopi av gavepakken fra KFUM til Vålerenga dagen før. 1-1, og kamputviklingen var altså så langt helt lik hva den hadde vært på Nye Nadderud lørdag!
Det siste som skjedde før pause var at Sande/Nordre Sande kom til en stor mulighet hvor Kjappens keeper virkelig måtte grave dypt i repertoaret for å avverge scoring. Det ble altså ikke mål, og det sto fortsatt 1-1 da lagene fikk en liten pust i bakken.
Etter pause fikk vi virkelig en pangstart da det bare tok 20 sekunder før Dyegata kunstgress fikk oppleve sitt første hjemmelagsmål. Ballen ble satt inn til 2-1, og vi fikk stor jubel rundt banen. Ti minutter senere kom også 3-1, og jeg mistenkte at veien tilbake inn i kampen kom til å være lang for Kjappen.
Halvveis inn i andreomgangen kom likevel en redusering som ga 3-2 og ny spenning i oppgjøret. Da det var såvidt over ti minutter igjen trodde vi likevel at spenningen var forbi, da alle vi som sto i enden av banen så at ballen var i mål. Dessverre for Sande/Nordre Sande var dommeren omtrent på midtbanen, og han mente ballen ikke hadde passert streken.
I sluttminuttene og gjennom de 5-6 i vårkulda svært lange overtidsminuttene presset gjestene voldsomt på for å utligne, og jeg mistenkte at med den underkjente scoringa som bakteppe ville det blitt veldig dårlig stemning om målet kom. Dette fikk vi dog aldri vite, da det fortsatt sto 3-2 i det kampen ble blåst av, og dermed ble det altså uansett riktig lag som vant denne kampen.
Vi som var til stede hastet mot bilene for å få i oss varmen igjen, og jeg kunne fornøyd med en uventet mandagskamp sette kursen hjemover.
Etter å ha forlatt kampen i Telemark gikk turen østover svært smertefritt. Jeg passerte Notodden, Kongsberg og Hokksund, og rett over elva fra Mjøndalen satte jeg kursen opp mot skogkanten på randen av Finnemarka. Jeg var litt sent ute, men etter å ha parkert rakk jeg akkurat å se lagene hilse på hverandre foran fjerdedivisjonskampen mellom Birkebeineren og Åskollen.
Innledningsvis tok jeg plass oppe på den massive tribuna (Masse kudos til IBK som ikke har falt for fristelsen til å legge slike fasiliteter ved kunstgressbanen (hvor jeg altså så kamp i 2022) men heller bygge ut rundt gressbanen!), og fikk se Åskollen komme til en rekke store sjanser, men uten å klare å utnytte noen av disse. Etter at jeg fikk selskap av medbanehopper Tomas jevnet det hele seg noe ut. Åskollen måtte forresten et drøyt kvarter inn i omgangen vente litt med å slå et hjørnespark, fordi robotgressklipperen på anlegget fant ut at den skulle foreta en banestorming. Dette var en av de svære klipperne som på ingen måte bare er å løfte unna, så her var det bare å vente til man fikk kjørt den ut av banen og til garasjen igjen.
Jeg la etter hvert ut på en liten runde, og skaffet meg underveis også en eksepsjonelt god vaffel! Denne oppskrifta må dere ta vare på, birkebeinere! Ute på gresset hadde som sagt de blå kommet godt tilbake etter gjestenes gode start, men målene lot vente på seg. Det som ikke lot vente på seg var gule kort, og det toppet seg da dommeren etter et fælt sammenstøt hvor en IBK-spiller (IBK står for Idrettsforeningen Birkebeineren Krokstadelva) ble liggende og vri seg i smerter valgte å dele ut gult kort for en forseelse hjemmelagets trener var overbevist om at kvalifiserte til en annen farge.
Gemyttene roet seg etter hvert litt, og det sto fortsatt 0-0 da dommeren sendte lagene i garderoben. Jeg brukte pausen til en hyggelig groundhopping-prat med mora til en av hjemmelagets spillere, og før vi visste ordet av det var kveldens hovedpersoner igjen ute på gressmatta.
Jeg tok igjen plass på den store betongtribuna, og fikk se spillet bølge fram og tilbake, men nå hadde vi en følelse av at det var hjemmelaget som så farligst ut. En drøy halvtime etter pause kom det litt ut av det blå (fra de blå) en avslutning som endte i mål. 1-0, og stor jubel fra både hjemmelagets spillere og supportere.
Vi nærmet oss full tid, og det så ut til å gå mot hjemmeseier da vi fikk kampens store kontrovers. En av de gulsvarte gikk i bakken i feltet, og dommeren blåste kontant straffe. IBKs spillere og ikke minst supportere var ikke overraskende ikke spesielt enige, men det hadde ingen betyding: Straffesparket skulle tas. Med halvanna minutt igjen av ordinær tid ble ballen lagt til rette før den ble skutt rett i fanget på Birkebeinerens keeper.
De som mente det ikke skulle vært straffespark mumlet noe om karma, og øynet på ny håp om tre poeng, men så, rett før det var spilt tre minutter overtid dukket et hode opp over alle de andre hodene på et hjørnespark og stanget ballen i mål til 1-1.
Det ble ikke spilt mange sekunder fotball etter dette, og dermed ble det både ett mål og ett poeng til hvert av lagene da dommeren blåste av.
Jeg kunne endelig sette kursen hjemover, og fikk på veien fanget opp en hamburger etter en dag hvor kostholdet stort sett hadde vært vafler og Snickers (Ikke sammen, men hver for seg) før jeg kunne innta sofaen for litt snooker på TV før senga overtok.
På denne tida av året må man se de kampene man kan få sett, så jeg hadde klart å gråte meg til en fotoakkreditering til en kamp på et stadion jeg har besøkt som bortesupporter mange ganger, men nå for første gang skulle dokumentere som nøytral. Jeg plukket med meg Jon Are, og etter en svært lite hendelsesrik kjøretur parkerte vi utenfor stadionet hvor det skulle være kamp i OBOS-ligaen mellom Mjøndalen og Stabæk.
For hjemmelaget var denne hengekampen en man var helt avhengige av å vinne for å fortsatt ha en teoretisk mulighet til å berge plassen på nivå to i den norske fotballpyramiden. For Christian (Som endelig hadde fått muligheten til å kjøpe bløyta på bortefeltet) og de andre bæringene var derimot situasjonen den at det var sjansen for å havne på nedrykkskvalik som var ganske teoretisk, mens man med en seier i dag ville få sikret på alle måter at ny kontrakt i divisjonen var klar alt før man skulle spille mot et opprykksjagende Lyn til helga.
Etter litt pyro på innmarsjen fikk vi en ganske oppskriftsmessig start der det var «de blaa» som kom best ut fra startblokkene, og etter ni minutters spill ble målnettet strekt ut og det sto 0-1. Blytungt for bruntrøyene, men hjemmefansen fortsatte likevel å synge, selv om det nå var de tilreisende som sang høyest.
Hjemmelagets fortvilelse ble likevel ikke så veldig langvarig. Det var ikke spilt fem minutter etter Stabæk-målet før vi fikk en utligning til 1-1, og nå ble det virkelig god stemning hos 3050-supporterne.
Resten av omgangen fortsatte Stabæk å se et lite knepp skarpere ut enn sine verter, men noen scoringer ble det lenge ikke. Etter rundt 42 minutter ble det litt bråk rundt et innkast alle med brunt hjerte mente var feildømt da dommeren pekte Stabæks vei, og som om dette ikke var ille nok ble ikke gjestene stoppet fra å stjele nærmere tjue meter før de tok kastet, og for virkelig å toppe det hele endte ballen etter litt om og men i mål til 1-2.
Da spillere og dommere etter at det i overtiden hadde vært litt håndgemeng og flere gule kort gikk mot garderoben var det en høylytt herre på en av balkongene over utgangen som kom med noen klare meldinger om hva han syntes om dommerens innsats i forkant av målet, men det sto uansett 1-2 til bortelaget, og alt tydet på at Mjøndalen gikk en mørk framtid på nivå tre i møte i 2026.
I pausen møtte jeg en purung Stabæk-supporter, som tross at han bare var rundt tre måneder gammel alt var på sin sjette kamp med klubbens herrelag, hvorav dette var den andre bortekampen. I tillegg hadde han også vært på en kamp med damelaget, så her hadde supporterkarrieren virkelig fått en pangstart! Siden han stort sett hadde ryggen til banen er det kanskje en framtidig capo jeg møtte? (Jeg har i ettertid latt meg fortelle at han ble innmeldt i supporterklubben straks han var født, og før besteforeldrene var orientert om hans ankomst)
Etter hvilen forventet jeg at Stabæks overtak skulle fortsette men det viste seg at Mjøndalen nå mer eller mindre tok over. Laget fra Drammenselvas sørbredd bet seg fast på motstandernes banehalvdel, men det så lenge ut til at det ikke skulle la seg gjøre å få ballen i mål foran det som offisielt var 1110 tilskuere i et etterhvert ganske uanstendig regnvær.
MIF hadde svidd noen sjanser av den typen et lag som kjemper mot nedrykk egentlig er nødt til å sette, samtidig som målvakten deres flere ganger hadde hatt noen svært sketchy involveringer, så selv om vertskapet hadde sett best ut var det stadig fare for at alt skulle bli beseglet nå i kveld. Vi var akkurat i ferd med å gå inn i det som ble varslet å skulle bli fem overtidsminutter da hjemmelaget fikk tent et nytt håp. Et frispark fra 17 meters hold ble perfekt hamret inn via tverrliggeren, og det sto 2-2!
De poengdesperate fra gamle Nedre Eiker kommune stormet tilbake for å legge ballen til rette for nytt avspark, og jammen lyktes det ikke! De fem minuttene hadde akkurat løpt ut da ballen ble lempet inn i feltet og nikket inn til 3-2! Ville gledesscener, og nå var det Stabæk som hadde det travelt dersom de ville få plassen sikret også teoretisk.
Det ble spilt nesten to minutter med fotball etter scoringen, og det siste som skjedde var at Nicolai Næss fyrte av et skudd Mjøndalens keeper med nød og neppe klarte å dytte utenfor. Hadde ballen gått inn hadde vi nok fått en helt annen stemning, men da dommeren blåste av sto det fortsatt 3-2, og vi fikk enorm feiring mellom brunkledte spillere og ditto supportere!
Jeg fikk levert tilbake fotovesten igjen, og fant igjen min passasjer, og sammen satte vi kursen østover mot hovedstaden igjen etter en kamp vi var skjønt enige om at det etter den gode andreomgangen deres var høyst fortjent at hjemmelaget hadde vunnet så de nå fortsatt hadde en teoretisk mulighet til å spille på det nest høyeste nivået også neste år.
