Hønefoss - TIL2020 0-2

Etter gårdagens langtur hoppet jeg etter en rolig frokost i bilen og sendte melding til Arne at jeg var på vei for å plukke ham opp. På avtalt sted merket jeg at telefonen sto i flymodus så meldinga ikke var sendt, men han hadde heldigvis gamblet på at jeg kom likevel, så vi kunne raskt sette kursen vestover mot Sandvika hvor vi svingte nordover mot Hønefoss. Etter en begivenhetsløs time ankom vi AKA Arena, hvor det viste seg å være nesten umulig å komme inn. Vi foretok dermed en ureglementert entré gjennom garderobegangen, og fant oss en chill plass på hovedtribuna for å se treningskamp mellom divisjonskollegene Hønefoss og TIL2020.

Da kampen ble sparket i gang så vi at det kun var satt opp hoveddommer, og bortre linje ble fulgt opp av en fra Hønefoss' team. På linja foran tribuna lå det et flagg, og etter hvert ble en av TIL-reservene spurt om å markere om ballen var ute eller ei, en jobb hun utførte med varierende engasjement.

Tromsøjentene tok tidlig tak i kampen og styrte det meste som skjedde ute på banen, men Hønefoss' keeper Margaux Batt Lægreid viste seg å ha en bortimot umulig dag. TIL produserte sjanse etter sjanse, men enten ble avslutninga for upresis, eller så var Lægreid der med en redning.

Det sto dermed 0-0 da dommeren varslet pause etter ca 42 minutters spill. Sammen med nærmere 50 andre (hvorav en god del hadde satt seg på kortsidetribuna for å få nyte vårsola) måtte vi også skuffet innse at det nok ikke ble noen lokalt fremstilte pølser på Hønefoss i dag.

Da kampen etter et lite kvarters hvil igjen startet tok de rødkledde fra nord umiddelbart affære, og det var bare spilt 35 sekunder da ballen endelig kom seg forbi HBK-keeperen. 0-1 og stor jubel blant oss to på bortefeltet (som for anledningen var ca midt på hovedtribunen).

Det haglet fortsatt med målsjanser, men Lægreid fortsatte å storspille, og dersom dette er nivået hun legger seg på i årets 1. divisjon, så kan det umulig ta lang tid før klubber i toppserien banker på døra på Ringerike. Tross veggen i mål, ingen kan gjøre jobben helt alene, og like før det var spilt 25 minutter av andre omgang ble hun sviktet av forsvaret sitt, og TIL2020 kunne igjen juble for scoring, høyst fortjent.

Det kom enda flere sjanser til scoring, men dere kan jo gjette hva som skjedde med dem. Jeg er overbevist om at dersom noen regner på xG for bortelaget denne søndagen, så er vi solid oppe i det tosifra feltet. Det føltes dermed smått utrolig at det ikke sto mer enn 0-2, da dommeren etter nye 42 minutter blåste av kampen.

Arne og jeg applauderte litt, prøvde å sette kursen tilbake mot Oslo, innså at slutten av vinterferie-køen mot Sandvika var helt latterlig, og tok en nær køfri omvei om Jevnaker og Nittedal hjem, etter endelig å ha fått se en TIL2020-seier etter det som etterhvert var ganske mange mislykkede forsøk.

Lyn - Åsane 2-1

Etter å ha sittet noen timer på kontoret fant jeg ut at jeg måtte utnytte fleksitida litt, så jeg dro på meg ullundertøyet og tuslet i retning t-banen og ventet på en bane i retning Sognsvann. Hoppet av på Kringsjå, tuslet gjennom studentbyen, hvor jeg helt tilfeldig tok igjen selveste Ray Tørnkvist, som var ute i samme ærend som meg, og inntok tribuna på Kringsjå kunstgress. Her var det duket for kvalifiseringskamp mellom Lyns damelag og ditto fra Åsane.

I motsetning til da Grorud møtte Åsanes herrelag nylig ble det her ikke delt ut tørkepapir ved inngangen, så det var mange av de frammøtte som ble noe fuktige i stumpen da de skulle ta plass. Heldigvis hadde regnet som hadde bøttet ned på formiddagen gitt seg, så i det minste holdt man seg tørre på forsiden.

Lyn, som kjemper mot nedrykk fra Toppserien, var naturlig nok favoritter i forkant av kvalifiseringsoppgjøret, og før det var spilt fem minutter kunne de for anledningen blåkledde juble for scoring. 1-0, og fremtiden så lys ut.

Det kom stadig sigende til mer folk, og da vi nærmet oss pause var vi nok nærmere hundre personer tilstede som så et hjemmelag som nærmest bedrev enveiskjøring mot gjestenes mål, uten at de klarte å oppnå det de så inderlig gjerne ville: Score mål.

Selv om sola skinte, var det ingen tvil om at det var høst. Åsanes utespillere kjørte likevel alle på med rent kortermet antrekk, mens halvparten av Lyn-damene hadd valgt langermet undertrøye i kulda. Selv var jeg godt kledd, men da dommeren blåste til pause og det fortsatt sto 1-0 forlot jeg likevel plassen min og satte kursen mot kiosken med håp om å få meg en nystekt vaffel eller kanskje en varm pølse. Stor var derfor skuffelsen da jeg fant ut at i dag var det kun kaffe, brus og vanlige kioskvarer å få kjøpt.  Jeg sto over, og satte meg på en ny plass på tribuna hvor jeg ville få mindre trøbbel med den lave ettermiddagssola dersom Lyn fortsatte å dominere slik de hadde gjort i første omgang.

Dette skulle raskt vise seg å være et klokt valg. Det aller meste foregikk foran Åsanes keeper også i andre omgang, og ni minutter inn i omgangen konverterte Lyn et hjørnespark til scoring, så det sto 2-0.

Man skulle kanskje nå tro at Åsane ville begynne å få panikk, men de framsto svært disiplinerte. Selv om Lyn fortsatte å pumpe på med angrep etter angrep, så sto de imot, og den eneste gangen Oslo-laget lyktes med å få ballen i nettet ble de avvinket for en soleklar offside.

Mot slutten av kampen dukket plutselig en haug med kids opp, og det ble snart klart at disse skulle ha fotballtrening på nabobanen. Flere av dem skiftet på tribuna, og måtte få hjelp fra tilfeldige publikummere til å få knytt fotballskoene. Da tiden for trening nærmet seg forsvant de, men dukket snart opp igjen sammen med trenerne sine og en tromme. Her skulle det heies! Store mengder kudos til trenerne som valgte å starte treninga på denne måten for å støtte damelaget.

For å få fotografert litt også fra kortsida trakk jeg de siste minuttene av kampen bort mot kortsida, hvor jeg oppdaget at også NRKs Olav Traaen sto og kommenterte kampen pr telefon. Meget merkelig valg av plassering for denne jobben. Vi fikk herfra se Lyn fortsette å angripe, til en kommunikasjonssvikt mellom deres egen keeper og en forsvarsspiller endte med et hjørnespark. Hjørnesparket ble til kanskje den eneste målsjansen Åsane hadde hatt i kampen, og for virkelig å toppe det hele gikk ballen i mål. 2-1 foran returoppgjøret ville være uendelig mye bedre enn hva 3-0 som vi flere ganger hadde vært nær ville vært.

Hvor stor forskjellen var innså nok også Lyns spillere, for da dommeren noen minutter på overtid blåste av kampen var det en meget dempet jubel for seieren vi fikk se. Det blir utvilsomt et spennende returoppgjør i Bergen til helga!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Grei - Fløya/TIL2020 1-0

I anledning at TIL 2020 (Eller Fløya som de fortsatt heter hos NFF) hadde tatt turen til hovedstaden for å spille mot Grei hadde med-TIL-supporter Arne tatt affære og mobilisert. Jeg plukka ham derfor opp på Kalbakken og cruiset opp bakkene til Greibanen, hvor vi fant oss en plass nært kameraet fra Direktesport på tribuna.

Grønntrøyene nordfra kom best i gang, og fikk alt etter fem-seks minutter en stor sjanse på corner. Scoring ble det derimot ikke. Videre utover i første omgang kom også hjemmelaget til noen enorme sjanser, men heller ikke de lyktes i å konvertere sjansene til noe som kunne noteres i målprotokollen. 

Det eneste nevneverdige som skjedde før pause var altså at en sommerfugl stormet banen, og da lagene tok pause sto det fortsatt 0-0. Jeg gjorde et forsøk på å skaffe meg en vaffel i pausen, men lang kø og ikke noe lager (altså måtte det stekes på bestilling) gjorde at jeg slo fra meg denne planen og returnerte til tribuna med uforrettet sak.

Sammen med omlag femti andre (Iallfall langt fra de hundre jeg hørte Direktesport rapportere om) fikk vi etter pause se gjestene ta helt over. Det var omtrent enveiskjørt i steinbruddet på Rødtvet, men ikke snakk om at vi fikk noen scoringer. Om frustrasjonsnivået var stort, så var underholdningsnivået når speaker prøvde å kommentere bytter nesten enda større, og det toppa seg da han trodde spilleren som ble bytta ut i det 61. minutt hadde trøyenummer 61.

Apropos kommentering, så var det å sitte nært Direktesports team en interessant opplevelse. På den ene kampen jeg så i går var det en liten pjokk som kommenterte at dette var akkurat som å se på TV, men med livekommentering på øret ble TV-følelsen enda større!

Mot slutten av kampen var det tydelig at jentene fra nord virkelig ville ha med seg alle poengene nordover, men fortsatt ville det seg ikke. Nedturen ble derfor enorm da hjemmelaget, som ikke hadde skapt noen ting hele omgangen plutselig ut av ingenting satte ballen i mål til 1-0 med bare halvanna minutt igjen av ordinær tid.

Da dommeren blåste av et par minutter på overtid hadde det ikke kommet noen utligning, og mens hjemmelaget kunne juble for seier lå det strødd grønnkledde jenter over hele banen som fortvilte over de mange misbrukte mulighetene.

Hønefoss - Fløya (TIL 2020) 2-1

Høsten 2020 ble det klart at Tromsøs to fremste lag i damefotballen, Fløya og Tromsø skulle slås sammen til en ny klubb, TIL 2020. Dessverre kom vedtaket for sent til at NFF lot dem stille som TIL 2020 i 2021-sesongen, det sto derfor fortsatt Fløya på alle offisielle dokumenter, men laget er altså egentlig TIL 2020 og spiller i 1. divisjon kvinner. Denne søndagen hadde de tatt turen til Hønefoss, og det samme gjorde jeg og medsupporter Arne.

Vi inntok etter en begivenhetsløs kjøretur tribuna, og fikk herfra se hjemmelaget entre banen ikledd trøyer fra en rekke lokale klubber som et ledd i aksjonen for å kreve at det igjen åpnes for å spille breddefotball. Det var også hjemmelaget som etter at dommeren hadde blåst i gang kampen kom til den første store sjansen, før også gjestene fra nord meldte seg på med en finfin kontring hvor keeper gjorde en solid innsats for å avverge scoring. Den aller største sjansen kom likevel etter et frispark hvor det var snakk om centimetre som hindret at vi fikk stolpe inn og ikke stolpe ut.

Tross at det ikke var direkte solskinn under det meste av kampen ble det kjørt drikkepauser, og ut fra den gryende hodepinen jeg selv merket mot slutten av oppgjøret var nok det smart. Uansett, før pause kom det endelig noen scoringer. Rundt ti minutter før pause glapp det for TIL 2020-forsvaret, og drøyt fem minutter senere kvitterte TILs med en flott kule fra litt avstand. Det sto 1-1 da lagene tuslet i garderoben.

Etter litt pause kom Hønefoss-damene tilbake på banen, men det varte og rakk før dommerne og bortelaget kom, men til slutt var endelig alle aktører på plass og klare for andre omgang. Noe skar seg likevel, så avspark måtte tas på nytt, men SÅ var vi endelig i gang.

Like før halvspilt omgang hadde Hønefoss en svært god periode, og til slutt lyktes de med det som måtte komme. 2-1, og vi totalt fem-seks på tribuna som holdt med gjestene (Totalt var det 231 betalende tilskuere) begynte å undres på om de kunne klare å få med seg noe fra denne kampen.

Dessverre for oss, det lot ikke til at de rødkledde hadde noe mer å stille opp med, og da dommeren etter drøyt fire minutter tillegg i tiden blåste i fløyta for siste gang sto det fortsatt 2-1. Hjemmelaget jublet, bortelaget fortvilte, og jeg og Arne hastet mot bilen for å forsere den grusomme søndagstrafikken tilbake til hovedstaden.

Fart - KIL/Hemne 1-2

Igjen hadde muligheten for å bivåne en treningskamp for damelag meldt seg, så tidlig lørdag morgen hoppet jeg i bilen og satte kursen mot Elverum. Her hoppet jeg over på Rørosbanen, og på Alvdal forlot jeg toget. Etter å ha gått langs en uendelig lang veistrekke og deretter forsert en vanvittig sandskrent ankom jeg Steimoegga idrettspark, hvor Fart fra Hamar og KIL/Hemne fra Kyrksæterøra skulle møtes på nøytral grunn. (Jeg så jo faktisk de samme lagene i serien i fjor)

Etter å ha sett meg om på anlegget (Hvor det var skiskytterblinker bak minibanene, noe som ikke framsto som særlig trygt) inntok jeg den flotte tribuna, hvor jeg fikk høre at KIL/Hemne måtte spille kampen i Alvdals hvite og blå drakter da Noen™ hadde glemt baggen med deres drakter i et bagasjerom i Trøndelag.

Det var dermed rødt og hvitt som møttes da dommeren blåste i gang kampen et par minutter før klokka slo to. I starten bølget spillet mye fram og tilbake, men de helt store sjansene lot lenge vente på seg. 35 minutter tok det før ballen første gang lå i nettet, men ingen av KIL/Hemnes spillere jublet, da det var en opplagt offside som også dommerne så som lå bak.

Dette måtte likevel ha gitt dem ferten av blod, for det tok nå bare tre nye minutter før ballen igjen lå i nettet, og denne gangen var ingen flagg heist. 0-1, og trøndersk jubel.

Det tok likevel bare drøyt fem minutter før det var hedmarkingene som kunne juble. Noen (Muligens lagkaptein Edvartsen) fikk lade kanonen fra 25-30 meters hold, og fyrte av et skuddd ingen kunne stoppe. Det sto dermed 1-1 når lagene tok pause.

I pausen pratet jeg med en lokal eldre herre, som kunne fortelle at snarveien jeg tok opp den stupbratte sandskrenten hadde vært veldig mye brukt før i tida, og at da ungene sykla fra Vestate' og resten av bygda og så klatra opp der, så var de så godt oppvarma når de kom til banen at de aldri ble skada, mens nå for tida, når foreldrene kjørte dem på trening, så var det alltid noen som var skada.

Utover i andre omgang ble det kanskje litt mer temperatur ute på banen. Etter et kvarters tid måtte dommeren vifte litt med det gule kortet i begge retninger, og Farts keeper var nok heldig at hun slapp unna med litt tilsnakk etter en kommentar som fikk en lagvenninne som fikk den referert til å slippe løs et kjempeknis.

Første omgang hadde vært ganske jevn, men jeg satt utover i omgangen med en følelse av at de for anledningen hvitkledde var i ferd med å feste et grep om kampen. Da det like etter de gule kortene kom en scoring som ga 1-2 føltes det derfor for meg ganske fortjent.

Drøye fem minutter etter dette fikk så Fart alle tiders sjanse til igjen å få balanse i regnskapet. En angripende spiller ble felt, og dommer pekte på straffemerket. Straffen ble til rødtrøyenes store fortvilelse reddet, og vi var like langt.

Tross en intens spurt i sluttminuttene lyktes ikke Fart med å få hull på byllen flere ganger, og kampen endte dermed med en etterlengtet seier for et skadeplaget KIL/Hemne, etter så mye tillegg i tiden at det på trøndernes benk ble lansert en teori om at dommeren var så glad for endelig å få dømme kamp igjen at han ikke hadde lyst å blåse av.

Mens lagene takket for kampen forserte jeg på ny den livsfarlige sandskrenten (Den var nesten verre ned enn opp), og tuslet via en noe skuffende hamburgerstopp tilbake til togstasjonen for å returnere til hovedstaden.

Flere bilder (bl.a. en bildeserie av den første scoringen) fra kampen kan du se på flickr.

Amazon Grimstad - Lyn 1-2

ENDELIG! En treningskamp jeg kunne dra og se, og ikke nok med det: Attpåtil på et stadion jeg ikke hadde vært på før! Etter en noe urolig natt spratt jeg opp lørdag morgen og satte kursen sørøstover i retning Risør, hvor Amazons damelag fra Grimstad som skal spille i 1. divisjon i år hadde leid seg inn for å spille treningskamp mot Lyns toppserielag.

Etter en begivenhetsløs kjøretur i strålende vårvær ankom jeg den hvite by ved Skagerrak, lokaliserte Kjempesteinsmyra, og tok meg en kikk rundt på anlegget. To flotte kunstgressbaner (Den gamle begynner kanskje å bli moden for skifte av dekke), en liten grusbane og en ballbinge var fasiten som ble dokumentert på stadionhjerte, før jeg tok plass i ei trapp foran skolen på motsatt side av tribuna, siden tribuna var reservert til lagene av hensyn til smittevern.

Litt før avspark dukket også medbanehopper Lippert opp så det ble tid til en liten prat før avspark. Siden vi satt motsatt av tribuna ble det vanskelig å få fotografert myntkastet, men kampen kom da i gang uansett.

Innledningsvis virket begge lag preget av lang tid uten kamper, men den divisjonsforskjellen som på papiret forelå lot seg ikke vise i noen særlig grad ute på banen. Lyn-jentene var kanskje et lite knepp kvassere, men da de etter et lite kvarter fikk ballen i mål var det korrekt avvinket for offside.

Ikke alle er like oppdatert på kvinnefotballens finurligheter, og jeg måtte flire litt for meg selv da jeg plutselig hørte en småttis som var plassert oppå den enorme steinen som sannsynligvis har gitt anlegget sitt navn utbryte «Er det bare jenter som spiller?»

Drøyt fem minutter før pause kom «hjemmelaget» i et godt angrep, og da en av deres spillere ble regelrett revet overende inne i feltet viste dommeren ingen nåde. Straffespark! Det sto dermed 1-0 da lagene tok pause.

Som vanlig i treningskamper var det helt umulig å vite hvor mange (om noen) bytter som var gjort i pausen, men jeg mistenker at Lyn hadde styrket seg noe. Etter hvilen var iallfall det lille forspranget de kanskje hadde hatt i første omgang klart større, og tross at selve scoringen kanskje kom noe enkelt da en ball aldri ble ordentlig klarert og endte opp hos ei som fikk fyre avgårde et langskudd, så føltes det ganske fortjent da 1-1 kom like før timen var spilt.

Sørlendingene hadde dog ikke gitt opp, og kom til flere sjanser, blant annet en kjempestor hvor det sang i metallstanga over keepers hode. Ballen endte dog ikke opp bak streken, og når man ikke scorer på sånne sjanser, da blir det tungt.

Med 77 og et halvt minutt på klokka tok så Lyn et frispark fra en posisjon som gjorde at jeg lenge trodde det var et hjørnespark. Ballen ble stussa litt fram og tilbake og aldri klarert, og da endte det som det ofte gjør: Med scoring. 1-2 til toppserielaget.

Denne stillinga sto seg til kampen var over, og jeg kunne lett solbrent tusle tilbake til bilen og sette kursen mot hovedstaden igjen, glad til sinns over endelig å ha kommet i gang med fotballsesongen 2021!

Flere bilder fra kampen kan du se på flickr.

Fart - KIL/Hemne Kvinner 1-3

Starta lørdagen med en solid porsjon egg og bacon, før jeg satte Subaruen i «Drive» og svingte rattet nordover. Mål for dagen var først en gårdsbutikk i Stange, før turen gikk videre via noen smale bygdeveier til Farts flotte fotballanlegg på Øvre Vang utenfor Hamar.

Fart har hatt en blytung sesong i damenes 1. divisjon, så det var nok et visst favorittstempel på de trønderske gjestene, selv om hjemmelaget kunne senke skuldrene noe i visshet om at nedrykk slapp de uansett unna. Etter å ha funnet meg en plass på tribuna oppdaget jeg at LSK-supporter og groundhopper Sören også hadde tatt turen, så han kom og satte seg ved siden av meg så da ble det mulighet for prat om løst og fast underveis også.

Det tok ganske nøyaktig et kvarter før favorittene fra Kyrksæterøra innfridde, og det sto 1-0, etter en finfin kontring. Skulle det ikke bli poeng for de rødkledde i dag heller?

Uten at det ble noen overkjøring var det en klar dominans fra trønderne utover i omgangen, og jeg hadde akkurat skrevet klar en tweet om at det sto 0-1 til pause da det ble scoret på nytt. Jeg måtte dermed endre tweeten til at det sto 0-2 til pause.

I pausen ble det på tribuna spekulert i om kanskje finnskogens store sønn, Ståle Solbakken, kunne komme til Hamar og ta Fart-laget til nye høyder. Dette var nok en teori knapt de mest optimistiske hadde særlig tro på.

Den treneren Fart faktisk hadde holdt dog også et svært høyt engasjementsnivå. Ca ti minutter inn i andre omgang bikket engasjementet over, og han pådro seg et gult kort. Kjeften fortsatte å gå, og jeg tenkte med meg selv at jeg ikke ble overrasket om han slapp å fullføre kampen i teknisk sone.

Halvveis ut i andre omgang kom så en av kampens største prestasjoner. En Fart spiller herjet ute på venstre kant, før hun i det alle ventet at hun skulle slå inn spikret ballen mot riktig side av stolpen, og hjemmelaget hadde redusert til 1-2.

Fart kom etter dette langt mer med i kampen, uten at de helt store sjansene kom. Den største sjansen de fikk endte riktig nok med at ballen lå i målet, men hva hjelper det når assistentdommeren har hevet flagget for offside (Som fra min ganske dårlige posisjon så meget riktig ut.)

Farts trener var fortsatt veldig engasjert, og dommerne fikk etter hvert nok av ham. I et stopp i spillet kalte AD til seg hoveddommeren, som etter en kjapp prat med assistenten gikk bort til nevnte trener og ga ham nok et gult kort. Også for trenere betyr to gule rødt, og etter å ha erklært seg høyst uenig i avgjørelsen gikk han til slutt opp i speakerbua og så resten av kampen derfra. (Edit: HA melder at utbruddet som førte til det andre gule kom fra assistenttreneren og at treneren derfor ble urettmessig bortvist)

I det vi gikk inn i fire tillagte tilleggsminutter fikk vi høre at dagens tilskuertall var 85, og at dagens Fart-spiller fikk et gavekort fra Hamar Pukk og Grus, og omtrent samtidig var KIL/Hemne nær å øke ledelsen, men Fart ble reddet av stolpen.

Litt lenger uti tilleggstida fikk en av de grønnstripete fyre av fra kort hold. Når ballen da skiftet retning i et Fart-bein var keeper sjanseløs, og det sto 1-3. Kampen ble like etter blåst av, og gjestene kunne feire sammen med de ikke helt få bortesupporterne.