Med bilen på verksted tog jeg sammen med Arne toget til Lillestrøm og bussen videre til Åråsen. Vi spaserte så med livet som innsats (jeg iallfall, Arne var smart nok til å ha piggsko) på glatta bort til LSK-hallen hvor TIL2020 skulle møte Lyns damer til treningskamp.
Etter et kort pitstop i kiosken tuslet vi langs tribuna og slo oss ned mot enden innerst i hallen. Herfra fikk vi se toppserielaget komme best i gang, men jentene fra nord red av stormen og kjempet seg etter hvert mer inn i kampen. Det ble likevel ingen scoringer før pausen (som kom alt etter 40 minutter, sannsynligvis pga 90 minutter total banetid?)
Etter en kjapp hvil gjorde Lyn en haug med bytter, og ansporet av den nye energien tok de igjen initiativet i kampen, men i likhet med i første omgang kom det ikke noen scoringer ut av det. De for anledningen grønnkledde (TIL 2020 er resultatet av en fusjon mellom Fløyas og TILs damelag, og grønt er som kjent Fløyas farge) damene kom til noen ok sjanser, men heller ikke de klarte å få noen oppføringer i målprotokollen.
Da andre omgang var nesten halvspilt gjorde så begge lag en rekke bytter. AD1 så ut til å ha det ganske hektisk noen øyeblikk, men etter hvert var byttene gjort, og speaker gjorde et forsøk på å referere hvem som hadde forlatt og hvem som hadde entret banen.
Litt etter dette begynte jeg å bli bekymret for «scorings-streaken» min (siden denne kampen har det blitt scoret minst ett mål i alle kampene jeg har sett), og da jeg ytret min bekymring for dette offentlig tok det bare to minutter før ballen litt ut av det blå lå i nettet bak TIL 2020-keeperen.
Med bare et drøyt kvarter igjen av kampen prøvde Tromsø-jentene febrilsk å utligne, men sant å si var Lyn nærmere 2-0 enn hva vi var å få en utligning, så da dommeren blåste av med 1-0 på tavla var det nok alt i alt en fortjent seier i en ikke veldig minneverdig treningskamp.
Etter å ha sittet noen timer på kontoret fant jeg ut at jeg måtte utnytte fleksitida litt, så jeg dro på meg ullundertøyet og tuslet i retning t-banen og ventet på en bane i retning Sognsvann. Hoppet av på Kringsjå, tuslet gjennom studentbyen, hvor jeg helt tilfeldig tok igjen selveste Ray Tørnkvist, som var ute i samme ærend som meg, og inntok tribuna på Kringsjå kunstgress. Her var det duket for kvalifiseringskamp mellom Lyns damelag og ditto fra Åsane.
I motsetning til da Grorud møtte Åsanes herrelag nylig ble det her ikke delt ut tørkepapir ved inngangen, så det var mange av de frammøtte som ble noe fuktige i stumpen da de skulle ta plass. Heldigvis hadde regnet som hadde bøttet ned på formiddagen gitt seg, så i det minste holdt man seg tørre på forsiden.
Lyn, som kjemper mot nedrykk fra Toppserien, var naturlig nok favoritter i forkant av kvalifiseringsoppgjøret, og før det var spilt fem minutter kunne de for anledningen blåkledde juble for scoring. 1-0, og fremtiden så lys ut.
Det kom stadig sigende til mer folk, og da vi nærmet oss pause var vi nok nærmere hundre personer tilstede som så et hjemmelag som nærmest bedrev enveiskjøring mot gjestenes mål, uten at de klarte å oppnå det de så inderlig gjerne ville: Score mål.
Selv om sola skinte, var det ingen tvil om at det var høst. Åsanes utespillere kjørte likevel alle på med rent kortermet antrekk, mens halvparten av Lyn-damene hadd valgt langermet undertrøye i kulda. Selv var jeg godt kledd, men da dommeren blåste til pause og det fortsatt sto 1-0 forlot jeg likevel plassen min og satte kursen mot kiosken med håp om å få meg en nystekt vaffel eller kanskje en varm pølse. Stor var derfor skuffelsen da jeg fant ut at i dag var det kun kaffe, brus og vanlige kioskvarer å få kjøpt. Jeg sto over, og satte meg på en ny plass på tribuna hvor jeg ville få mindre trøbbel med den lave ettermiddagssola dersom Lyn fortsatte å dominere slik de hadde gjort i første omgang.
Dette skulle raskt vise seg å være et klokt valg. Det aller meste foregikk foran Åsanes keeper også i andre omgang, og ni minutter inn i omgangen konverterte Lyn et hjørnespark til scoring, så det sto 2-0.
Man skulle kanskje nå tro at Åsane ville begynne å få panikk, men de framsto svært disiplinerte. Selv om Lyn fortsatte å pumpe på med angrep etter angrep, så sto de imot, og den eneste gangen Oslo-laget lyktes med å få ballen i nettet ble de avvinket for en soleklar offside.
Mot slutten av kampen dukket plutselig en haug med kids opp, og det ble snart klart at disse skulle ha fotballtrening på nabobanen. Flere av dem skiftet på tribuna, og måtte få hjelp fra tilfeldige publikummere til å få knytt fotballskoene. Da tiden for trening nærmet seg forsvant de, men dukket snart opp igjen sammen med trenerne sine og en tromme. Her skulle det heies! Store mengder kudos til trenerne som valgte å starte treninga på denne måten for å støtte damelaget.
For å få fotografert litt også fra kortsida trakk jeg de siste minuttene av kampen bort mot kortsida, hvor jeg oppdaget at også NRKs Olav Traaen sto og kommenterte kampen pr telefon. Meget merkelig valg av plassering for denne jobben. Vi fikk herfra se Lyn fortsette å angripe, til en kommunikasjonssvikt mellom deres egen keeper og en forsvarsspiller endte med et hjørnespark. Hjørnesparket ble til kanskje den eneste målsjansen Åsane hadde hatt i kampen, og for virkelig å toppe det hele gikk ballen i mål. 2-1 foran returoppgjøret ville være uendelig mye bedre enn hva 3-0 som vi flere ganger hadde vært nær ville vært.
Hvor stor forskjellen var innså nok også Lyns spillere, for da dommeren noen minutter på overtid blåste av kampen var det en meget dempet jubel for seieren vi fikk se. Det blir utvilsomt et spennende returoppgjør i Bergen til helga!
ENDELIG! En treningskamp jeg kunne dra og se, og ikke nok med det: Attpåtil på et stadion jeg ikke hadde vært på før! Etter en noe urolig natt spratt jeg opp lørdag morgen og satte kursen sørøstover i retning Risør, hvor Amazons damelag fra Grimstad som skal spille i 1. divisjon i år hadde leid seg inn for å spille treningskamp mot Lyns toppserielag.
Etter en begivenhetsløs kjøretur i strålende vårvær ankom jeg den hvite by ved Skagerrak, lokaliserte Kjempesteinsmyra, og tok meg en kikk rundt på anlegget. To flotte kunstgressbaner (Den gamle begynner kanskje å bli moden for skifte av dekke), en liten grusbane og en ballbinge var fasiten som ble dokumentert på stadionhjerte, før jeg tok plass i ei trapp foran skolen på motsatt side av tribuna, siden tribuna var reservert til lagene av hensyn til smittevern.
Litt før avspark dukket også medbanehopper Lippert opp så det ble tid til en liten prat før avspark. Siden vi satt motsatt av tribuna ble det vanskelig å få fotografert myntkastet, men kampen kom da i gang uansett.
Innledningsvis virket begge lag preget av lang tid uten kamper, men den divisjonsforskjellen som på papiret forelå lot seg ikke vise i noen særlig grad ute på banen. Lyn-jentene var kanskje et lite knepp kvassere, men da de etter et lite kvarter fikk ballen i mål var det korrekt avvinket for offside.
Ikke alle er like oppdatert på kvinnefotballens finurligheter, og jeg måtte flire litt for meg selv da jeg plutselig hørte en småttis som var plassert oppå den enorme steinen som sannsynligvis har gitt anlegget sitt navn utbryte «Er det bare jenter som spiller?»
Drøyt fem minutter før pause kom «hjemmelaget» i et godt angrep, og da en av deres spillere ble regelrett revet overende inne i feltet viste dommeren ingen nåde. Straffespark! Det sto dermed 1-0 da lagene tok pause.
Som vanlig i treningskamper var det helt umulig å vite hvor mange (om noen) bytter som var gjort i pausen, men jeg mistenker at Lyn hadde styrket seg noe. Etter hvilen var iallfall det lille forspranget de kanskje hadde hatt i første omgang klart større, og tross at selve scoringen kanskje kom noe enkelt da en ball aldri ble ordentlig klarert og endte opp hos ei som fikk fyre avgårde et langskudd, så føltes det ganske fortjent da 1-1 kom like før timen var spilt.
Sørlendingene hadde dog ikke gitt opp, og kom til flere sjanser, blant annet en kjempestor hvor det sang i metallstanga over keepers hode. Ballen endte dog ikke opp bak streken, og når man ikke scorer på sånne sjanser, da blir det tungt.
Med 77 og et halvt minutt på klokka tok så Lyn et frispark fra en posisjon som gjorde at jeg lenge trodde det var et hjørnespark. Ballen ble stussa litt fram og tilbake og aldri klarert, og da endte det som det ofte gjør: Med scoring. 1-2 til toppserielaget.
Denne stillinga sto seg til kampen var over, og jeg kunne lett solbrent tusle tilbake til bilen og sette kursen mot hovedstaden igjen, glad til sinns over endelig å ha kommet i gang med fotballsesongen 2021!
