Etter den korte kjøreturen fra dagens første kampfant jeg en parkeringsplass ikke langt fra stadion i Sundsvall og trasket bort mot inngangen mens jeg så at været så skumlere ut enn det hadde gjort hele dagen. Etter å ha blitt visitert fant jeg plassen min på tribuna, og så at jeg kunne være glad jeg hadde tak over hodet til Superettan-kampen mellom GIF Sundsvall og Nordic United.
Stadionet i Sundsvall ligger veldig sentrumsnært, og er noe av en arkitektonisk raritet. Mens den søndre tribuna er helt inkludert i et kontorbygg ligger de andre tre tribunene mer for seg selv. Hadde det ikke vært for snøen som gjorde oppvarminga ganske utrivelig hadde jeg virkelig kost meg her.
Da kampen startet tok snøværet til, men lenge så det ut til at banen skulle klare å håndtere været. De nyopprykka fra Södertälje så slett ikke ufarlige ut, og tross at de bare hadde 1 supporter på bortefeltet tror jeg han koste seg. Hjemmefansen som sto uten tak over hodet hadde på sin side rikelig motivasjon til å synge og hoppe for å holde varmen mens de heiet «Giffarna» fram.
Etter et drøyt kvarter kom det så et mål, og det var den ene bortesupporteren som kunne juble! 0-1, og de rødsvarte spillerne stormet ufint nok rett mot hjemmefansen for å feire rett foran dem.
Etter dette begynte snøen å legge seg på banen, og jeg fryktet for hva som skulle skje videre. Det ble spilt ti minutter etter scoringen, men så skjedde det uunngåelige. Dommeren blåste av, og etter litt konferering ved sidelinja forsvant spillerne inn i garderoben. En traktor entret så banen og begynte å fjerne snø fra området foran målene, men vi så fra tribuna godt at han slet med å holde unna mot de hvite lagene som la seg på kunstgresset.
Etter ei stund kom dommeren ut og kikka litt på forholdene, og etter at han hadde forsvunnet inn igjen fikk vi høre fra speaker at en beslutning om hva som skjedde videre ville komme om ca tjue minutter. Når de tjue minuttene hadde gått kom det beskjed om at vi måtte vente nye tjue minutter, og jeg gikk nå ut for å se om det fortsatt var matservering i teltet bak tribuna. På veien dit møtte jeg ingen ringere enn Erik Niva, og litt starstruck hilste jeg på ham, før jeg gikk inn i teltet og fant ut at det bare var drikke som ble solgt her nå, så da sto jeg over.
Jeg gikk tilbake på tribuna, og prata litt med en som lot til å ha vært med på det meste sammen med GIF Sundsvall, og omtrent ti minutter etter annonsert tid kom endelig beskjeden vi hadde forventet: Kampen ville ikke bli spilt ferdig i dag, men man skulle prøve på nytt dagen etter.
Ganske skuffet, men i det minste litt fornøyd med å ha fått besøkt det kanskje verste stadionet å komme meg til av de to jeg fortsatt manglet på nivå to i Sverige, tuslet jeg tilbake mot bilen, og fortsatte på et forferdelig føre på motorveien mot Hudiksvall ferden hjemover, nå med en innlagt overnatting på et ridesenter i Bollnäs!
Etter å ha dratt fra kampen i Norrviken havnet jeg i en grusom kø på E4 inn mot Stockholm, men da jeg kom ut på andre sida var det heldigvis nesten ingen biler i min retning. (Inn mot byen var det derimot enda verre trafikk på veien sørfra enn det hadde vært nordfra). Jeg rakk derfor med god margin å komme meg inn på stadion i Södertälje for å se kamp i division 2 mellom Syrianska og Sleipner.
Stadionet var virkelig lekkert, med en svær sittetribune på den ene sida, og godt med ståplasser motsatt. Det var bare sittetribunen som var åpen i dag, og selv om vi som var der hadde spredt oss godt utover virket det rimelig tomt på en tribune med kapasitet til nesten 3500 mennesker når vi bare var ca en prosent av dette på plass.
Syrianska, som så sent som i 2013 spilte i Allsvenskan og var de syriansk-svenske fotballklubbenes flaggskip, har de senere år både hatt sportslig og økonomisk motgang og siden 2020 vært henvist til å spille på det fjerde nivået i svensk fotball. Det var nok dette som gjenspeilet seg i det manglende publikumsoppmøtet, men det at det var påske virket nok også noe inn.
Da kampen kom i gang gikk spillet litt fram og tilbake, men etter ti minutter fikk gjestene satt ballen i mål etter et hjørnespark. 0-1, og mye frustrasjon blant de mest engasjerte på tribuna.
Resten av første omgang syntes jeg Sleipner så sterkest ut, men det eneste nevneverdige som skjedde var at en due bæsjet på meg.
Det sto derfor 0-1 både ute på banen og mellom duene og meg da det ble pause. Jeg så at kiosken nå var åpen, men fant ut at jeg skulle heller prioritere en ordentlig middag på vei tilbake til Bålsta etter kampen.
Etter pause virket Syrianska langt mer påslått enn de hadde vært i første omgang, mens jeg begynte å mistenke laget fra Norrköping for å prøve å safe inn seieren, og eventuelt øke ledelsen hvis en anledning bød seg gjennom en kontring. Denne anledningen kom aldri, og da 1-1 ble skutt i mål fra langt hold i det 79. minutt fikk jeg høre at speaker ikke bare var entusiastisk da han presenterte lagoppstillingen!
I sluttminuttene prøvde begge lag hardt å få seg et vinnermål, men tross at en Syrianska-spiller pådro seg direkte rødt kort etter en horribel takling på midtbanen fikk vi ikke flere mål, og begge lag kunne sånn mellomfornøyd takke for kampen med 1-1 på tavla.
Jeg satte som tenkt kursen tilbake via et spisested, og holdt på å bli kraftig forsinka da bommen over Hjulstabron gikk ned rett foran bilen min, men heldigvis bestemte båten seg for å vente litt til, så bommen åpna seg igjen og jeg kunne returnere relativt etter tidsskjemaet.
Etter dagens første match hadde jeg egentlig tenkt meg litt nordover, men så fant jeg ut at jeg både fikk en kortere kjøretur og mer tid mellom kampene om jeg i stedet tok turen på kamp i de sørlige delene av den svenske hovedstaden. Da jeg kom fram fikk jeg dermed tid til å sitte i bilen og vente på at et fælt regnvær ga seg mens jeg skrev teksten til bloggposten fra kampen før jeg gikk de få meterne til banen hvor det skulle spilles kamp i division 3 mellom Newroz FC og IK Viljan Strängnäs.
Newroz FC er som navnet antyder en klubb med sterke røtter i Midt-Østen, men jeg så at de også hadde spillere med bakgrunn fra andre deler av verden. Også hjemmepublikummet var en multikulturell gjeng som faktisk hadde med seg en tromme og dro i gang noen heiarop nå og da.
Har blitt mye blogging i det siste, så jeg gjør det ganske enkelt denne gangen, ettersom jeg var så heldig at jeg fikk filmet alle målene. 0-1 kom på corner like før det var spilt 13 minutter.
0-2 kom på frispark i det klokka passerte 23 spilte minutter.
Gjestene ledet fortsatt med to mål da vi fikk en pause. Jeg droppa å teste kiosken ettersom jeg hadde planlagt et bedre måltid senere på kvelden. Etter pause klarte vertskapet å slå tilbake i det 52. minutt og redusere til 1-2 på hjørnespark.
Mot slutten av kampen satte de grønne inn et voldsomt press for å utligne, men det lyktes ikke og kampen endte med borteseier 1-2. Dette resultatet var for så vidt greit, men det hadde på ingen måte vært ufortjent om den etterlengtete utligninga hadde kommet heller. (For øvrig hadde kampen jeg først tenkte å se på ettermiddagen endt 0-0, så der slapp jeg unna en liten smell!)
Jeg tok så turen ut av byen til mitt overnattingssted for de neste to nettene, og dro etter å ha sjekket inn der og fant meg en flott treretters middag før jeg returnerte og sovnet som en stein.
Etter å ha dratt fra dagens første kamp innså jeg at med en litt forsinket buss ville det bli veldig hektisk å nå kampen jeg opprinnelig hadde planlagt å se klokka 1400. Jeg heiv meg derfor rundt og søkte litt i mulighetene, og fant en 15-match som slett ikke så så dum ut. Da jeg kom til endeholdeplassen for bussen jeg satt på ventet jeg derfor på en annen buss, og kom etterhvert fram til Aspudden hvor det var klart for division 3-kamp mellom IFK Aspudden-Tellus og Trosa-Vagnhärad SK.
Stadionet her var en riktig så pen affære, og det første jeg gjorde etter ankomst var å få låst opp toalettet og inspisere det litt. Jeg tuslet deretter rundt til tribunen på motsatt side, hvor den purunge ultrasgjengen «Aspudden Boyz» drev og samlet seg på enden av tribuna. De hadde et storflagg og flere skjerf, og ellers var det tydelig at det eksisterte en levende stickerskultur her. Etterhvert så jeg at det dukket opp en fyr med en grisemaske i en pose, og om man har sett et par fotballkamper vet man hva maskerte ultras betyr.
Det var derfor ingen stor overraskelse for meg da det ved avspark ble fyrt av et bluss, uten at dette medførte noe særlig oppstyr. Det var dog skuffende at tilskuerne i liten grad hadde noen sanger eller rop for å støtte laget, så foruten flaggingen gjorde de lite av seg utover i kampen.
De som ikke gjorde like lite av seg var hjemmelaget. For å være sikret fornyet kontrakt i divisjonen var de avhengige av seier i dag (Det kunne også gå med andre resultater, men da måtte de også basere seg på resultater fra andre kamper), mens gjestene fra Södermanland på sin side var håpløst fortapte med kun fire poeng på kontoen etter det som må ha vært en særdeles lang sesong. IFK-erne viste raskt at de var klart best, og det var absolutt fortjent da de etter seks minutters spill fikk hamret inn en kanonkule til 1-0.
Foran tilsammen vel 150 tilskuere fortsatte de blåkledde å holde et grep om kampen, men etter scoringen ble kanskje overtaket litt mindre synlig enn det hadde vært innledningsvis. Bortelaget kom etterhvert til noen halvsjanser, men virkelig farlig ble det aldri. Det tok sin tid før vi fikk de helt store sjansene i motsatt ende av banen også, men i det 37. spilleminutt kom 2-0 som resultat av et frispark.
Fem minutter senere fikk vi igjen en scoring, da en av de blå stormet framover og kranglet seg forbi keeper. Det så ut som ballen skulle trille i mål, men i første omgang ble de tilreisende reddet av stolpen, før returen spratt i beina på en uheldig forsvarsspiller som mer eller mindre snublet ballen inn i eget mål. 3-0.
Tremålsledelsen sto seg til pause, og jeg gikk for å teste kiosken. Det jeg fikk her var dessverre ikke stort å skryte av. En kald, sprukket korv i et tørt brød, og en lunken Fanta. Definitivt forbedringspotensiale, AT! Ellers viste det seg at polisen hadde fått nyss i de unge ultrasenes pyrobruk og dukket opp med et par biler. To av politifolka forsvant igjen ganske raskt, men to ble igjen og satte etterhvert kursen bort mot ultrasfeltet.
Det var tydelig at ikke alle de som sto der var veldig interesserte i å havne i politiets søkelys, for utover i omgangen så man godt at det var betydelig færre på dette feltet enn det hadde vært før hvilen, og så man godt etter var det sortkledde unggutter både her og der ellers rundt banen nå. Da politifolkene kom bortover til feltet ble det også langt mer interessant å prate med dem enn å følge med på kampen, så i store perioder var det kun han med flagget som skuet utover banen.
Ute på banen var det når sant skal sies ikke allverden å følge med på nå. Det var veldig tydelig at kampen var avgjort, og med unntak av noen spede forsøk på enten å pynte på målforskjellen eller å skaffe et trøstemål, så var det langt mer interessant å følge med på hva som skjedde på ultrasfeltet.
Etter at den ene politimannen hadde fortalt at han holdt med IFK Göteborg, med påfølgende spørsmål om han het Glenn, trakk de to seg unna feltet igjen og gikk og stilte seg på motsatt side av banen. Selv skulle jeg ideellt sett ha trukket meg unna litt før kampen var over for å rekke T-banen mot neste kamp, men jeg så at noe var i gjære blant ungdommene, så jeg bestemte meg for at det var bedre å miste starten der enn å miste slutten her.
Dette skulle vise seg å være et bra valg, for noen minutter før kampen var over ble plutselig det store flagget lagt ned som en OH over de nederste radene, og da flagget gikk til værs igjen hadde vi en hel maskert rekke med pyroteknikk i hendene. Blussene ble tent, og vi fikk en solid pyrorunde.
Dessverre ble blussingen avsluttet med at flere av blussene ble kastet enten ned på løpebanen eller ut på kunstgresset, mens synderne la på sprang ut av stadion. Det ble et kort stopp i spillet og Tellus-Aspuddens lagkaptein kom bort og kjeftet litt på supporterne før dommeren igjen kunne blåse spillet i gang. Jeg holdt meg i nærheten, og hørte at en jeg hadde skjønt at hadde en uformell lederrolle i gruppa utbrøt «Är ni helt dumma i huvudet!» til noen som kom tilbake til stadion etter et par minutter, og da var det opplagt ikke det at de kom tilbake han siktet til.
Da kampen til slutt ble blåst av sto det fortsatt 3-0, og jeg stormet avgårde for å miste minst mulig av dagens siste kamp.
En klubb jeg lenge har tenkt å få besøkt er Sven-Göran Erikssons moderklubb Torsby IF, og denne søndagen midt i november hadde endelig muligheten til å ta turen østover meldt seg. I et sånt føre hvor man nesten bruker mer spylervæske enn bensin forlot jeg Oslo og kom etter et par timer fram til stedet i nordenden av Övre Fryken (Jeg har jo forresten vært i utkanten av Torsby på kamp før), hvor jeg ordnet meg en liten groundhopperlunsj før jeg entret kunstgressbanen på Björnevi idrettspark, hvor det skulle være division 3-match mot Syrianska Eskilstuna.
Da jeg kom inn så jeg at kjelen jeg hadde sett blitt båret inn ikke var for å varme pølser, slik jeg hadde trodd. Nei, i dag fikk alle som ville ha gratis ärtsoppa på kampen, og jeg var ikke veldig tungbedt. Suppa var ferdigvare og helt kurant, men ved å observere lokalbefolkningen lærte jeg noe nytt: Søt sennep passer utrolig godt sammen med ertesuppe! Definitivt noe jeg ved en senere anledning skal teste med en skål av min hjemmelagede suppe.
Etter hvert som avspark nærmet seg strømmet det på med publikum, og blant dem en eldre herre som virkelig fikk meg til å gruble. Var det selveste «Svennis» som hadde tatt turen for å se sitt lokale lag spille? Jeg klarte ikke å bli helt sikker på om det var ham eller ikke, så da velger jeg å tro at det var ham. (EDIT: Jeg har nå fått bekreftet at det var ham) Samtidig varslet speaker at foruten gratis suppe var det halv pris på alt i kiosken i dag, da dette var siste hjemmekamp og lageret måtte tømmes før vinteren.
Ingen av lagene hadde strengt tatt så mye å spille for i dag, men bortelaget hadde annonsert på sin facebookside at de gikk for å sikre andreplassen i avdelingen ved å vinne. Hjemmelaget på sin side ville selvsagt gå ut av en noe skuffende sesong ved å vise hjemmefansen at de hadde fightervilje.
Det første kvarteret av kampen var ganske merkelig. Gjestene kom til flere sjanser som kunne blitt farlige hadde bare det siste trekket vært bedre, mens hjemmelaget nesten ikke kom til noen sjanser i det hele tatt, men når de først kom foran mål med ballen ble det fort farlig. Lenge var likevel det mest nevneverdige fra omgangen at den ene assistentdommeren fikk en klarering i ansiktet.
Inn mot pause økte trøkket litt, men alle fikk seg en liten hvil da en av hjemmelagets spillere foretok en luftseilas med en noe uheldig landing. Etter først å ha prøvd å spille videre måtte han igjen sette seg ned, og han forlot etter dette banen.
Som følge av denne stoppen i spillet ble det litt overtid før lagene kunne gå i garderoben, og i det vi gikk inn i overtiden kom Torsby til et angrep. Underveis ble en Syrianska-spiller stemplet på foten, og med et brøl gikk han i bakken og ble liggende og vri seg. Dommer hadde nok ikke fått med seg dette trampet (som sannsynligvis var et uhell), og som alle vet kan man ikke dømme bare på reaksjon. Torsby lot ikke dette stoppe seg, men fikk til slutt avsluttet i mål. De rødkledde var rasende, men 1-0 målet ble stående så dette var stillingen da det ble pause.
Jeg brukte pausen til også å teste det ordinære serveringstilbudet på stadion, og ordnet meg en dobbel pilsnerkorv i brød, og en deilig boks Trocadero. Konsistensen på pilsnerkorv blir jeg aldri helt fortrolig med, men smaken var upåklagelig, og brødet var heller ikke så verst til svensk pølsebrød å være.
Da lagene kom tilbake på kunstgresset etter hvilen hadde blåtrøyene en svært god periode. Noen mål lyktes de dog ikke å produsere, og sakte men sikkert kjempet eskilstunenserne seg tilbake i kampen. Like etter at det var spilt en time fikk de et frispark i farlig posisjon. Typisk nok sto jeg i motsatt ende av banen da, men jeg fikk likevel spilt inn en filmsnutt av det som viste seg å være en flott utligning!
Syrianska hadde nå fått ferten av noe, og fortsatte å male på. Vi fikk en situasjon hvor det var totalt kaos i Torsbys forsvar, og det var helt mirakuløst at det ikke ble scoret, før vi nær hundre som var tilstede litt senere fikk se en av rødtrøyene levere en helt suveren kontring, som til de fire bortesupporternes store fortvilelse ble avsluttet med en chip like utenfor mål. Hjemmelaget hang virkelig i tauene nå!
Med fem minutter igjen av ordinær tid kom så vinnermålet. Samme mann som knapt 25 minutter tidligere hadde hamret et frispark i mål herjet nå med Torsbys forsvarere før han satte inn 1-2. Enorm jubel hos de tilreisende!
De siste minuttene fikk vi både litt knuffing og amperhet ute på banen, litt kjefting mellom hjemmelagets spillere og bortesupporterne, samt et par store sjanser til utligning for Torsby, men da dagens dommer endelig blåste av kampen sto det fortsatt 1-2, så bussturen hjem til Eskilstuna kanskje ble litt lettere for bortelaget enn den ville vært med tap.
Selv satte jeg kursen gjennom tåke og mørke mot Charlottenberg hvor jeg fylte opp bagasjerommet med vaniljecola før turen fortsatte hjem til Oslo.
