Torsby - Syrianska Eskilstuna 1-2

En klubb jeg lenge har tenkt å få besøkt er Sven-Göran Erikssons moderklubb Torsby IF, og denne søndagen midt i november hadde endelig muligheten til å ta turen østover meldt seg. I et sånt føre hvor man nesten bruker mer spylervæske enn bensin forlot jeg Oslo og kom etter et par timer fram til stedet i nordenden av Övre Fryken (Jeg har jo forresten vært i utkanten av Torsby på kamp før), hvor jeg ordnet meg en liten groundhopperlunsj før jeg entret kunstgressbanen på Björnevi idrettspark, hvor det skulle være division 3-match mot Syrianska Eskilstuna.

Da jeg kom inn så jeg at kjelen jeg hadde sett blitt båret inn ikke var for å varme pølser, slik jeg hadde trodd. Nei, i dag fikk alle som ville ha gratis ärtsoppa på kampen, og jeg var ikke veldig tungbedt. Suppa var ferdigvare og helt kurant, men ved å observere lokalbefolkningen lærte jeg noe nytt: Søt sennep passer utrolig godt sammen med ertesuppe! Definitivt noe jeg ved en senere anledning skal teste med en skål av min hjemmelagede suppe.

Etter hvert som avspark nærmet seg strømmet det på med publikum, og blant dem en eldre herre som virkelig fikk meg til å gruble. Var det selveste «Svennis» som hadde tatt turen for å se sitt lokale lag spille? Jeg klarte ikke å bli helt sikker på om det var ham eller ikke, så da velger jeg å tro at det var ham. (EDIT: Jeg har nå fått bekreftet at det var ham) Samtidig varslet speaker at foruten gratis suppe var det halv pris på alt i kiosken i dag, da dette var siste hjemmekamp og lageret måtte tømmes før vinteren.

Ingen av lagene hadde strengt tatt så mye å spille for i dag, men bortelaget hadde annonsert på sin facebookside at de gikk for å sikre andreplassen i avdelingen ved å vinne. Hjemmelaget på sin side ville selvsagt gå ut av en noe skuffende sesong ved å vise hjemmefansen at de hadde fightervilje.

Det første kvarteret av kampen var ganske merkelig. Gjestene kom til flere sjanser som kunne blitt farlige hadde bare det siste trekket vært bedre, mens hjemmelaget nesten ikke kom til noen sjanser i det hele tatt, men når de først kom foran mål med ballen ble det fort farlig. Lenge var likevel det mest nevneverdige fra omgangen at den ene assistentdommeren fikk en klarering i ansiktet.

Inn mot pause økte trøkket litt, men alle fikk seg en liten hvil da en av hjemmelagets spillere foretok en luftseilas med en noe uheldig landing. Etter først å ha prøvd å spille videre måtte han igjen sette seg ned, og han forlot etter dette banen.

Som følge av denne stoppen i spillet ble det litt overtid før lagene kunne gå i garderoben, og i det vi gikk inn i overtiden kom Torsby til et angrep. Underveis ble en Syrianska-spiller stemplet på foten, og med et brøl gikk han i bakken og ble liggende og vri seg. Dommer hadde nok ikke fått med seg dette trampet (som sannsynligvis var et uhell), og som alle vet kan man ikke dømme bare på reaksjon. Torsby lot ikke dette stoppe seg, men fikk til slutt avsluttet i mål. De rødkledde var rasende, men 1-0 målet ble stående så dette var stillingen da det ble pause.

Jeg brukte pausen til også å teste det ordinære serveringstilbudet på stadion, og ordnet meg en dobbel pilsnerkorv i brød, og en deilig boks Trocadero. Konsistensen på pilsnerkorv blir jeg aldri helt fortrolig med, men smaken var upåklagelig, og brødet var heller ikke så verst til svensk pølsebrød å være.

Da lagene kom tilbake på kunstgresset etter hvilen hadde blåtrøyene en svært god periode. Noen mål lyktes de dog ikke å produsere, og sakte men sikkert kjempet eskilstunenserne seg tilbake i kampen. Like etter at det var spilt en time fikk de et frispark i farlig posisjon. Typisk nok sto jeg i motsatt ende av banen da, men jeg fikk likevel spilt inn en filmsnutt av det som viste seg å være en flott utligning!

Syrianska hadde nå fått ferten av noe, og fortsatte å male på. Vi fikk en situasjon hvor det var totalt kaos i Torsbys forsvar, og det var helt mirakuløst at det ikke ble scoret, før vi nær hundre som var tilstede litt senere fikk se en av rødtrøyene levere en helt suveren kontring, som til de fire bortesupporternes store fortvilelse ble avsluttet med en chip like utenfor mål. Hjemmelaget hang virkelig i tauene nå!

Med fem minutter igjen av ordinær tid kom så vinnermålet. Samme mann som knapt 25 minutter tidligere hadde hamret et frispark i mål herjet nå med Torsbys forsvarere før han satte inn 1-2. Enorm jubel hos de tilreisende!

De siste minuttene fikk vi både litt knuffing og amperhet ute på banen, litt kjefting mellom hjemmelagets spillere og bortesupporterne, samt et par store sjanser til utligning for Torsby, men da dagens dommer endelig blåste av kampen sto det fortsatt 1-2, så bussturen hjem til Eskilstuna kanskje ble litt lettere for bortelaget enn den ville vært med tap.

Selv satte jeg kursen gjennom tåke og mørke mot Charlottenberg hvor jeg fylte opp bagasjerommet med vaniljecola før turen fortsatte hjem til Oslo.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Valdres - Lillehammer 1-5

Hadde for denne lørdagen sett meg ut en liten meny kamper, og da helga nærmet seg var det liten tvil om hvilken jeg skulle velge. I oppgjøret mellom Valdres FK og Lillehammer FK var det veldig mye på spill både i topp og bunn av tabellen. Jeg satte derfor kursen nordover langs Randsfjorden, og suste forbi Etnedal til jeg kom til Valdres. Her ble en bedre butikkvarmedisklunsj fortært fra dashbordet før jeg tuslet opp bakken og kom til Blåbærmyra, eller Fagernes idrettspark som vel er det offisielle navnet.

Her ble jeg umiddelbart gjenkjent av urovekkende mange folk, både fra bortelagets leir og av de lokale. Ble derfor en god del banehoppingsprat inn mot kampstart. Som sagt var det mye på spill i Valdres i dag, for gjestene var det hele enklest: Dersom de vant med fire mål eller mer ble det kvalikspill mot Engerdal eller Ottestad. For hjemmelaget var det litt mer komplisert, de måtte selv gjøre jobben med å vinne, men var i tillegg avhengige av at Faaberg som i utgangspunktet ikke hadde noe å spille for slo Reinsvoll som de siste kampene hadde vist svært god form.

I de snødekte omgivelsene var det i starten av kampen ikke veldig tydelig at vi hadde med en kamp mellom topp og bunn i avdelinga å gjøre. Sammen med 50-60 andre fikk jeg se begge lag ha ballen en hel del, og da man hadde fått liv i stadionuret og det gikk mot tjue spilte minutter uten scoringer begynte det nok å dukke opp litt nerver hos begge lag. Valdres' loddselger prøvde å roe ned egen trener ved å tilby ham å kjøpe noen lodd, uten hell, og med halvspilt omgang kom så scoringen. Til Lillehammer.

For hjemmelaget som bare trengte en enkel seier for å ha gjort sin del av jobben så nå alt veldig mørkt ut, mens for gjestene var det bare å male på. En av de tilreisende spillerne løp derfor inn i målet for å hente ballen og få satt spillet raskt i gang igjen, noe hjemmelagets keeper ikke var like interessert i. Temperaturen ble heller ikke noe lavere av at valdrisene mente angrepet som endte med mål skulle vært avvinket for offside, og det ble derfor litt knuffing, og dommeren måtte ile til for å stramme opp de involverte. 

Da 0-2 kom 8 minutter senere kom det ingen beskyldninger om offside, men igjen prøvde et par av hjemmelagets spillere å forhindre at ballen ble hentet raskt. Denne gangen fikk ikke dommeren det med seg, da han sto og noterte scoringen i boka si. Hadde han sett hendelsen mistenker jeg at det kunne vanket et gult kort.

Med vel fem minutter til pause kom så omgangens fineste angrep, og igjen kunne de hvitkledde juble. Med 0-3 var man bare ett fattig mål unna den tiltrengte målforskjellen for å passere Ham-Kam 2, og nå kjente nok lillehamringene lukta av opprykkskvalik trenge inn i neseborene.

0-3 hadde nok vært en grei stilling å ha med seg inn til pause, men som sagt var det forjettede land nå innen rekkevidde for laget fra byen som jevnlig nevnes som en av landets mest underpresterende fotballbyer. De fyrte derfor av skudd både fra nært og fjernt, og i det min klokke viste 42:35 smalt det først i stolpemetallet før det raslet i målnettet. Det sto 0-4, og på livetabellen da lagene gikk til pause hadde Lillehammer kvalikplassen i lomma.

Mens lagene gikk i garderoben kjente jeg en utrolig forlokkende duft fra kioskbua, så jeg sikret meg en svært god, og ikke minst nystekt vaffel med jordbærsyltetøy på. Omtrent det eneste som kunne toppet dette var om de hadde hatt rakfisk til salgs i kiosken!

Da andre omgang kom i gang forelå det rapporter fra Trysil om at Engerdal ledet sin kamp der, så dersom Lillehammers ledelse holdt, så var det dem hvittrøyene skulle møte i kvaliken. Hjemmelaget fikk en kort god periode etter hvilen, men LFK tok snart igjen over initiativet, og etter 6-7 minutters spill blåste dommeren i fløyta og pekte på straffemerket. Det var litt misnøye ute på banen med dette, men ikke overraskende støttet bortefansen dommerens avgjørelse 110%. Straffeskytteren gjorde ingen feil, og sør-gudbrandsdølene ledet 0-5.

Med bare et par minutter igjen av ordinær tid gjorde jeg den klassiske tabben å kommentere kamputviklingen. I en tweet skrev jeg at Lillehammer lot til å ha full kontroll, selv om de nok gjerne skulle hatt et mål eller to til å gå på. Jeg hadde knapt trykket på «send», så ble en av Valdres' spillere felt på kanten av sekstenmeteren, og dommeren pekte igjen på straffemerket, denne gang i motsatt ende av banen. Heller ikke denne eksekutøren gjorde noen feil, og med 1-5 på scoringstavla med noen minutters overtid igjen var det duket for en svært nervepirrende avslutning på kampen for bortelagets spillere, støtteapparat og tilskuere. 

Hjemmelaget hadde fått hjelpen de trengte fra Faaberg, men til liten nytte. Med under to minutter igjen og fem mål som måtte scores var det eneste de kunne oppnå å ødelegge drømmen for karene fra olympiabyen. All ære til Valdres for at de gjorde sitt beste, men da dommeren tre-fire minutter på overtid blåste av kampen sto det fortsatt 1-5, og Lillehammer kunne juble for å ha vunnet avdelinga på målforskjell. Jeg ante dog at man holdt litt igjen på jubelen. Her skulle det ikke virkelig jubles før etter man eventuelt hadde vunnet kvaliken!

Jeg tok en kjapp prat med GDs utskremte medarbeidere før jeg igjen satte kursen mot hovedstaden, denne gang via en gårdsbutikk som skaffet meg litt utsøkt kveldsmat.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Trøgstad/Båstad - Sparta Sarpsborg 0-6

Etter å ha hatt noen fotballfri dager fordi jeg var nordpå og leverte HV-utstyret mitt var det igjen duket for litt deilig fotball. Dro etter jobb og fikk lagt på vinterdekk på bilen, før jeg satte kursen sørøstover langs Øyeren til jeg kom til Trøgstad. Hadde håpet kampen her skulle gå på den nye kunstgressbanen, men fikk vite at denne ikke var tatt i bruk ennå, så da ble det den samme som sist jeg var der som var åsted for femtedivisjonsoppgjøret mellom Trø/Bå og sarpingene fra den gamle arbeiderklubben Sparta.

Inn mot avspark dukket det opp en hel del bortesupportere og da lagene entret banen ble det futtet av noen røykbomber i bortelagets farger, uten at de gjorde allverdens effekt ettersom det var en ganske frisk vind i novemberkvelden.

Utgangspunktet for denne kampen var ganske enkelt: Dersom Sparta vant ville de rykke opp. De kunne også rykke opp uten seier, men var da avhengige av andre resultater, så det enkleste ville være å gjøre jobben selv. Etter et kvarters tid av kampen var det liten tvil om at de hadde tenkt å prøve å gjøre det på den sikre måten, men lenge sørget hjemmelaget for å gjøre jobben alt annet enn lett for dem. I det 18. minutt glapp det likevel, da en sarping på et raid på venstrekanten kom seg forbi forsvarsspilleren sin og deretter ble felt i sekstenmetersfeltet. Straffespark, og i det stadionuret viste 18:05 kom 0-1 til stor jubel fra de tilreisende.

Sparta Sarpsborg fortsatte å male på, og knappe ti minutter senere kom også 0-2, etter at keeper ikke klarte å holde et skudd, og dermed ble liggende og se på at ballen trillet over streken bak ham.

Hadde de to første målene vært henholdsvis litt enkelt og litt sølete, så var det tredje, som kom i det klokka bikka 31 spilte minutter resultatet av et mønsterangrep. Kombinasjonene fungerte slik de skulle, og ballen ble hamret i mål forbi en sjanseløs keeper. Nå var det nok ingen andre enn de aller største pessimistene som ikke så for seg at det skulle bli seier og opprykk for bortelaget, og da også 0-4 kom like før pause var det svært god stemning i bortesvingen.

Jeg benyttet pausen til en tur inn på klubbhuset for å varme meg litt, samt å få i meg en aldri så liten vaffel. (Uten pølse til enkeltes store forargelse)

Etter hvilen virket det som om gultrøyene fra Indre Østfold slapp mer inn i kampen, men jeg mistenker at dette vel så mye var et resultat av at gjestene slapp seg litt ned som at hjemmelaget hevet seg. Noen minutter etter at timen var spilt kom så de blå og hvite igjen på et angrep som resulterte i scoring, og med 0-5 på tavla fikk vi litt synging fra supporterne.

Med tjue minutter igjen av kampen virket det meste avgjort, og Spartas polske trenerduo valgte å gjøre en hel haug med bytter samtidig. Faktisk ble så mange byttet at jeg er usikker på hvor mange de var som forlot banen, men uansett medførte de mange ungguttene som nå kom innpå en ny giv hos gjestene.

Det var riktignok ikke bare unggutter som ble byttet inn. En av de som hadde entret den velbrukte kunstgressmatta var den tidligere ishockeyspilleren Fredrik Furuseth Andersen, og da et hjørnespark etter litt om og men ble ekspedert i mål var det ingen andre enn 33-åringen med 211 målpoeng i hockeyens toppdivisjon som var sistemann på ballen og fastsatte sluttresultatet til 0-6.

Da dommeren etter litt overtid blåste av kampen fikk vi bevitne ville jubelscener, både foran supporterne og etterpå inne i garderoben. Jeg tror rett og slett jeg bare lar videobildene tale for seg selv her.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos. (Dessverre stort sett litt «ulne» pga utfordrende lysforhold)

Veitvet - FC Oslo (Gamle Oslo FK) 1-3

Etter å ha sett «Gutan» kjempe til seg nok et poeng i Eliteserien på TV hoppet jeg igjen i bilen, men denne gangen bare for en svært kort kjøretur. Kom etterhvert til Valle Hovin, hvor jeg parkerte utenfor Vallhall og gikk inn og fikk se slutten av damefinalen i OBOS cup. (Skeid vant 4-1). Straks denne kampen var over ble det gjennomført et raskt sceneskifte, og jeg skaffet meg en fotovest så jeg kunne gå inn ved banekanten for å overvære herrefinalen mellom Veitvet (som jo tidligere i høst rykket opp fra 5. div) og FC Oslo (som gjorde det svært godt i årets 4. div.)

På tribunen var det bra med folk med tilhørighet til begge klubber, uten at de dermed gjorde så mye av seg ut over applaus etter skudd og redninger. FC Oslo (Eller «Gamle Oslo FK» som de heter i terminlister og annet offisielt materiell av innfløkte grunner) har fått en del oppmerksomhet på grunn av sin trener og primus motor, Adam Larsen Kwarasey, som også har fått med en del kompiser fra en lang karriere på laget. Både Glenn Roberts og Muhamed Keita var oppført på benken fra start i denne kampen, men det tok bare 7 minutter før Keita ble byttet inn.

Man merket raskt at dette var en kamp mellom et lag som har tilbragt sesongen på nivå 6 og et på nivået over. FC Oslo hadde et klart overtak, men Veitvet forsvarte seg lenge svært godt mot overmakten, og innimellom kom de også selv fram i angrep. De mulighetene de klarte å kjempe seg til ble dessverre ikke tatt godt nok vare på, og i det tjuende minutt sviktet det litt i forsvarsrekka. Et innlegg traff en spiller som fikk stå helt alene og sikte, og det sto 0-1.

Knapt tre minutter senere kom også 0-2, og jeg begynte å frykte at de grønnkledde fra Groruddalen ville få et svært tøft møte med nivået neste års motstandere ligger på, men til alt hell klarte de igjen å få skikk på forsvaret sitt, så vi måtte vente helt til det sto 36:30 på stadionuret før 0-3 kom.

Denne stillinga sto seg til pause, og jeg benyttet anledningen til å skaffe meg litt drikke, da jeg var kledd for utekamp, så det var ganske varmt. På vei til kiosken noterte jeg meg at det ikke var veldig vanskelig å skjønne hvilken garderobe som tilhørte seierskvinnene fra forrige kamp, da det var en meget intens sjampo-aroma som hang ut i gangen derfra. Da kampen igjen var i ferd med å starte dukket plutselig en småstresset arrangør fra NFF Oslo opp, og lurte på om han kunne få igjen fotovesten jeg hadde blitt tildelt ved kampstart. Det hadde plutselig gått opp for dem at grønne vester når det ene laget spilte i grønt kanskje ikke var det smartest tenkelige. Andre omgang ble dermed bivånet ikledd svart.

Ut fra pause lot Veitvet til å ha hentet nye krefter, og med bare såvidt over to spilte minutter kunne grønntrøyene endelig juble for redusering!

Veitvet fortsatte å yppe seg litt, men FC Oslo lot til å ha rimelig god kontroll. Jeg satt likevel med en følelse av at dersom de beholder stammen i laget og kanskje får forsterket litt her og der, så vil de nyopprykkede absolutt ikke bli noen kasteball i neste års fjerdedivisjon.

Flere scoringer fikk vi ikke, og etter noen minutters overtid kunne en god dommertrio avslutte kampen, så FC Oslo kunne slippe jubelen løs og heve pokalen!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Borgen - Sarpsborg FK 2-5

Etter en rolig morgen med egg og sild til frokost satte jeg etterhvert kursen som så mange ganger før sørover på E6. Etter en begivenhetsløs drøy time kom jeg til Sarpsborg, og svingte av. Google Maps sendte meg først inn en blindvei som endte i en skolegård, før jeg på egenhånd skjønte hvor jeg måtte kjøre for å komme til Sandbakken kunstgressbane hvor det var duket for en kjempeviktig kamp mellom Borgen og Sarpsborg FK i fjerdedivisjon.

At kampen var viktig gjenspeilet seg også i publikumsmengden som var tilstede. Godt over hundre frammøtte ved kampstart, og på det meste nærmere 150 som hadde tatt turen i et til tider ganske ufyselig høstvær. Utgangspunktet før kampen var ganske enkelt: Vinneren ville være sikret spill i fjerdedivisjon også i 2022, mens taperen er avhengig av at Sprint Jeløy vinner kvaliken mot Sandefjord 2 og rykker opp, ellers havner de nede i femtedivisjon neste år. (Og hvem som evnt rykker ned får masse konsekvenser videre nedover også)

Lenge følte lagene hverandre litt på tennene, og innledningsvis følte jeg kanskje at det var det brunkledde hjemmelaget (Selv om deres hovedbane er på Borgenhaugen hvor jeg så dem i en treningskamp tidligere i år) som hadde en liten fordel. Etter et drøyt kvarter hadde jeg uansett notert meg 1-1 i OK sjanser, men fortsatt 0-0 i mål.

I det 20. minutt fikk så vertskapet et frispark fra litt distanse. Hjemmefansen fikk se ballen bli hamret avgårde, og selv om keeper fikk fingrene på den klarte han ikke å hindre at det sto 1-0, til stor jubel både fra den ene Borgen-supporteren med megafon og ganske mange andre med brune luer, skjerf og andre effekter.

Lykkefølelsen hos hjemmelaget ble dog ikke veldig langvarig. Vel fem minutter senere ble en av de blåstripete klipt ned i feltet, og dommeren pekte raskt på ellevemetersmerket. Tross noen forsøk på mindgames og utpsyking gjorde eksekutøren ingen feil, og vi var like langt med 1-1.

Etter dette tok det knapt et minutt før «Assi»s arvtakere igjen kunne juble. Kampen var snudd fra 1-0 til 1-2, etter at Borgen-forsvaret hadde vært utilgivelig passive.

Utover i kampen ble vi stadig minnet om at veldig mye sto på spill. Temperaturen i lufta var kanskje ikke spesielt høy, men inne i hodene til både spillere og støtteapparat må det ha ligget tett oppunder kokepunktet. Dommer lot lenge (muligens litt for lenge) det meste gå, men innså etterhvert at her måtte kortstokken fram.

Inn mot pause roet regnet seg noe, og i det førtiende minutt kom så 1-3-scoringen. Veien til fornyet fjerdedivisjonskontrakt så nå veldig kronglete ut for Borgen. De ga likevel aldri opp, og etter at et hjørnespark langt på overtid av overtiden aldri ble skikkelig klarert kom også 2-3 og fornyet håp før lagene tok pause.

Jeg benyttet pausen til å skaffe meg en helt fremragende vaffel, helt på høyde med noe av det beste jeg har smakt i år. Dette kan de virkelig i sørenden av den gamle (og snart igjen?) fylkeshovedstaden! Jeg hørte ellers at diskusjonene fortsatte rundt hvorvidt overtidsscoringen burde vært annullert for offside, men visstnok hadde AD sagt at han var «ganske sikker» på at det ikke var offside.

Etter pause ble jeg stående ved siden av en gjeng småttiser, og jeg overhørte et diskusjonstema jeg aldri før har hørt på en fotballbane: Hvem ville vunnet en slåsskamp mellom Makka Pakka og Fantorangen? Noen konklusjon kom aldri, men alle var enige om at begge ville slått Fantorangens sidekick Eddie.

Drøyt 12 minutter inn i andre omgang fikk vi annet å tenke på, da SFK igjen økte ledelsen til to mål. Med 2-4 virket det igjen veldig langt fram for Borgen, og etter hvilen hadde de i tillegg virket ganske sjanseløse på å skape mer.

Temperaturen var fortsatt skyhøy blant spillerne, og jeg var til tider spent på om kampen kom til å bli fullført med 22 spillere på banen, men tross en total på 12 gule kort ble det ikke delt ut et eneste rødt kort.

Med første omgangs irriterende baklengsmål friskt i minne ble det en hel del diskusjoner mellom AD og SFK-benken da vi gikk inn i tilleggstiden, men denne gangen skulle det bli de blåstripete som kunne juble på overtid. Når alle forventet et kort hjørnespark for å drøye tida ble det lagt inn i feltet, og ballen ble stanget i mål til 2-5, og enorm lettelse og jubel hos alle med hjerte for Sarpsborg FK.

Flere mål ble det ikke, og de blåhvite feiret som om de hadde vunnet konferanseligaen, mens hjemmelaget rimelig kjapt forduftet fra området.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Grorud - Åsane 3-2

Opptatt med korpset hele ettermiddagen denne lørdagen, så hva passet vel da bedre enn en aldri så liten Grorud-kamp før avgang til konsert. Kjørte opp og parkerte nedafor stadion, og tok etter å ha tørket vekk et tykt lag med sørpe (Kudos til Grorud for å plassere ut store mengder tørkepapir på tribuna) plass litt mer sentralt på tribuna enn jeg pleier.

Da kampen startet tok det nøyaktig 75 sekunder før vi fikk kampens første gule kort, da dommeren blåste av et angrep og en frustrert Christos Zafeiris likevel fullførte. En noe urovekkende start på kampen! Heldigvis klarte både han og de andre gulblå å holde hodet på rett sted etter dette, og vi fikk se mye bra spill, men ikke de helt store sjansene første firedel av kampen. I det 26. minutt slo så Groruds kaptein inn et hjørnespark som Oscar Aga på elegant vis stusset videre inn i målet, og det sto 1-0.

Etter scoringen fortsatte det i stor grad slik det hadde gjort før, men vi fikk en og annen målsjanse innimellom. Helt inhabilt vil jeg likevel si at den aller beste innsatsen var det Ultras Grorud som sto for, med en sammenhengende strøm av synging og roping. Tross støtten fra tribunen var det bergenserne som fikk kampens neste scoring, da Grorud-forsvaret tre minutter før pause slurvet litt og en hvitkledd som kom gjennom alene med keeper fikk sette inn 1-1.

Da pausen kom stussa jeg litt på at et bord ble båret inn på kunstgresset sammen med to stoler. Det viste seg at dagens «pauseunderholdning» var at fornyet sponsoravtale med OBOS skulle signeres live med publikum.

Etter pausen fikk Grorud på nytt hjørnespark etter ett minutt, og denne gang steg Henrik Bredeli til værs over alt og alle, og stanget ballen i nettet til 2-1. Enorm jubel!

Det var litt færre fotballcelebriteter å se på Grorud denne høstdagen enn det har vært ved enkelte tidligere anledninger, men foruten Per Ravn Omdal så jeg plutselig at også Lars Tjærnås der. For så vidt ikke så spesielt i seg selv, men det spesielle var at han stimet rett forbi hovedtribuna, og forsvant i retning bortesvingen. Foruroligende!

Det er ofte sånn at det er de som scorer mål som hylles mest, mens de i andre enden av banen har lett for å bli glemt. Det er derfor veldig på sin plass i dag å hylle Geirald Meyer, som etter rundt et kvarters spill foretok en vill redning på strek i en meget god Åsane-periode. Hadde han ikke vært rett mann på rett plass der, så hadde vi vært like langt med 2-2, men det sto ennå 2-1 i høstsola i Groruddalen. 

Åsane var store deler av andre omgang det førende laget, men Grorud red av angrepsbølge etter angrepsbølge, og kom samtidig selv smått til farlige situasjoner foran gjestenes mål. Med knappe fem minutter igjen av ordinær tid fikk groruddølene både på banen og på tribuna nok en gang grunn til å juble. Oscar Aga ble spilt gjennom, herjet litt med Åsanes forsvarsspillere og keeper, før han hamret ballen i mål til 3-1. 22 mål og solid grep rundt toppscorertittelen for en spiller på et bunnlag lar seg høre, og det skal bli veldig spennende å se hva han klarer å prestere i Allsvenskan neste sesong!

Vi var nok flere som nå trodde at kampen var avgjort og Grorud ville safe inn med to måls ledelse, men nesten før kampen var satt i gang ble en Åsane-spiller felt foran Groruds mål. Jeg mente det så billig ut, men fikk senere høre at det nok var en helt grei straffe som ble dømt. Tidligere nevnte Meyer som hadde overtatt kapteinsbindet klarte å pådra seg et gult kort i protester, ikke på straffesparket, men på plasseringa av ballen på 11-metersmerket! Åsanes spiller som skulle ta straffesparket lot seg dog ikke påvirke av kranglinga, og satte ballen sikkert i mål til 3-2.

I sluttminuttene ble det ganske hektisk, men nå klarte Grorud å ri av stormen, og da dommeren endelig blåste av drøyt fire minutter på overtid fikk vi en solid runde «Grorudgutt hei», mens jeg la merke til at flere fra Åsane-leiren var borte og klagde til dommer. Jeg oppdaget også etterpå at ikke bare hadde Åsanes assistenttrener pådratt seg et gult kort, hovedtreneren hadde også fått rødt kort, så det var tydelig at bortelaget følte seg snytt for et eller annet.

Grorud hadde uansett sikret seg 3 nye poeng, og samtidig fikk jeg sikret meg en overskuddsvaffel ved utgangen når jeg hastet avgårde for å spille konsert. Når det utover ettermiddagen viste seg at alle de tre lagene bak på tabellene tapte, så ser det nå veldig lyst ut med tanke på fornyet kontrakt i den nest øverste divisjonen!

Løten - Ottestad 0-2

I håp om at trafikken på E6 nordover var noe bedre enn den fredagen jeg skulle til Nord-Odal satte jeg på nytt kursen mot Mjøsas østbredd. Denne gangen gikk det forholdsvis greit, og jeg kom etter hvert inn i Innlandet fylke og svingte østover på Kolomoen. Tåka hadde blitt tykkere og tykkere helt siden Eidsvoll, og da jeg svingte inn mot Løten sentrum var det tykk ertesuppe som hang over stadion hvor fjerdedivisjonsoppgjøret mellom Løten og Ottestad skulle spilles. (Jeg så for øvrig motsatt oppgjør i 3. divisjon for noen år siden)

Tok en runde og rekognoserte litt på anlegget, og oppdaget at på motsatt side fra der jeg kom var det faktisk ei tribune. Det var helt umulig å se der jeg kom inn på stadion, og det ble også påpekt av speaker da kampstart nærmet seg at for første gang på de over 20 årene han hadde vært speaker på Løten ante han ikke om det var noe publikum på kampen.

Publikum var det, omlag 35 stykker fikk se hjemmelaget som ikke hadde noe som helst å spille for komme hardt ut fra startblokkene, før gjestene som forventet overtok. Tåka virket å plage spillerne overraskende lite, mens for oss som prøvde å se på kampen var den tidvis helt ugjennomtrengelig. Det ble likevel klart ut fra hvor mesteparten av spillet foregikk at det var de gulkledde fra nabokommunen som førte an i sin jakt på topplasseringen i avdelingen.

Scoringen lot dog vente på seg, og innimellom kom de blå på noen kontringer som uten unntak endte ganske så ufarlige. De var nok likevel litt stressende for Ottestad, som visste så inderlig vel at om de avga poeng i dag var nok opprykksmuligheten tapt. Gjestene fortsatte derfor å presse på, og i det stoppeklokka mi vippet over fra 36 til 37 minutter spilt, så kunne jubelen bryte løs, det sto 0-1.

Flere mål fikk vi ikke før hvilen, og mens jeg stimet bort til kiosken og investerte i en vaffel begynte faktisk tåka å lette, så da kampen ble blåst i gang igjen var det langt lettere å se utover banen. Det var dessverre ikke blitt noe særlig enklere å fotografere, da det kunne virke som om mesteparten av vannet i tåka hadde lagt seg som dugg på objektivene mine i stedet.

Ottestad fortsatte å dominere på kunstgresset i akevittbygda, og kom også til noen relativt gode sjanser. Flere av disse ble avvinket for offsider begått av samme mann, som ble mer og mer frustrert og klagde mer og mer høylytt over det. Om det var dette som faktisk virket vet jeg ikke, men da det i det 67. minutt kom en scoring etter et innlegg fra han som stadig hadde havnet i offside syntes jeg det fra min ganske dårlig plasserte posisjon så mer ut som han var i offside enn det hadde gjort da han ble avvinket. Kompensasjonsdømming eller ikke, det sto i alle fall 0-2, og jeg mistenkte at Engerdal som før denne kampen lå 1 poeng foran Ottestad neppe ville få noe hjelp fra Løten i kveld.

Tenningsnivået hos de blå var tross små sjanser til poeng og ingenting tabellmessig å spille for likevel høyt, og det ble utover i omgangen delt ut flere gule kort. Det var også en periode ganske dårlig stemning ute på banen, men heldigvis utartet det aldri, og kampen endte etter et par minutters overtid med 0-2, og fortsatt 22 mann på banen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.