Veitvet - Heming 2-1

Jeg hadde egentlig planlagt en liten utflukt for å få nok en ny bane denne tirsdagskvelden, men innså at siden arbeidsdagen hadde vært full av møter måtte jeg jobbe litt utover ettermiddagen for å faktisk få gjort noe denne dagen. Etter å ha sendt de eposter som skulle sendes hoppet jeg derfor i bilen med en av mine nærmeste baner som mål, og litt over åtte sto jeg klar for å se fjerdedivisjonskampen mellom Veitvet og Heming.

Veitvet har etter jeg så dem rykke opp i fjor slitt tungt i divisjonen, mens Heming i det siste har fått mye oppmerksomhet for en voldsom satsing til fjerdedivisjon å være. Det var derfor et klart topp- mot bunn-oppgjør som ventet, og da kampen noen minutter forsinket (pga en G13-kamp som måtte bli ferdig) ble sparket i gang fikk vi snart se en klar dominans fra gjestene fra vestkanten. Helt enveiskjørt ble det ikke, men det var likevel ingen overraskelse da 1-0 kom etter vel 16 minutter.

Ikke lenge etter vartet vertskapet opp med en helt strålende kontring, men avslutningen ble som så mange andre av de grønnkleddes avslutninger denne kvelden for dårlig, og endte langt over mål. Apropos dårlige avslutninger, så var det plenty av dem i begge ender av banen, og Heming hadde all grunn til å gremmes over at de ikke klarte å score mer enn sitt ene mål i første omgang.

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at det kom til å stå 1-0 til pause da en ball aldri ble klarert fra Heming-forsvaret, og etter masse om og men endte i nettet til 1-1 i det 43. minutt! Skulle vi få se et overraskende poengtap for de for anledningen hvitkledde?

Da dommeren sendte lagene i garderoben til pause sto det fortsatt 1-1, og jeg trasket mot bilen for å finne et par fingervanter jeg mente befant seg der. Det var ingen tvil om at høsten var kommet! Jeg trasket deretter mot klubbhuset, og klarte etterhvert det Ulrik, Lars Erik og Christian hadde mislyktes med da de var på kamp her for noen uker siden: Å lokalisere kakesalget og sikre meg et deilig stykke brioche-kake.

Fornøyd med at bredderutinen min hadde sikret meg et kakestykke tok jeg igjen plass ved banekanten, og fikk se begge lag komme ut i hundre. Om dette var fordi de ville vinne kampen eller fordi det var så kaldt at om man ikke løp frøs man ihjel vet jeg ikke, men scoringer ble det uansett lenge ikke noen flere av.

Selv om det var kjølig begynte temperaturen ute på kunstgresset etterhvert å stige en del, og en periode fikk vi flere ekstremt tøffe (men stort sett rene) taklinger. Det ble også delt ut noen gule kort, blant annet ett til Veitvets trener som var ekstremt misfornøyd med en avgjørelse dommertrioen gjorde.

Fortsatt var det nok Heming som holdt det høyeste nivået ute på banen, men Veitvet kjempet heroisk, og viste gjentatte ganger at innsats er vel så viktig som ferdigheter. Likevel førte ikke verken nivå eller innsats til scoringer, og med et lite kvarter igjen av ordinær tid twitret jeg at denne kampen skrek etter et vinnermål på overtid.

I det vi gikk inn i overtiden gjorde Heming flere bytter, og like etterpå fikk de et frispark omtrent på midtbanen. Alle mann gikk fram, og keeper slo ballen forover. Den ble headet inn til Veitvets keeper, som raskt satte i gang et motangrep, og nok en gang stormet grønntrøyene forover. Ballen ble forsøkt klarert, men han som fikk den på hodet nikket den til en motspiller, som fikk den med seg forover og spilte gjennom en lagkamerat som løp ballen forbi keeper og Hemings siste forsvarsspiller, og avsluttet i mål! Underdogen hadde tatt ledelsen på overtid!

Det ble spilt noen minutter til, men faktisk var Veitvet tross at en av spillerne fikk sitt andre gule kort (så gult at han hadde tatt av trøya og forlatt banen omtrent før dommeren blåste) vel så nær å øke ledelsen ytterligere som det Heming var å utligne, så da dommeren til slutt blåste av kampen sto det fortsatt 2-1 og glade groruddøler kunne juble for en etterlengtet hjemmeseier! (Den forrige kom i april mot tabelljumbo Nesodden). (Lenke til flere bilder under bildet)

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Veitvet - FC Oslo (Gamle Oslo FK) 1-3

Etter å ha sett «Gutan» kjempe til seg nok et poeng i Eliteserien på TV hoppet jeg igjen i bilen, men denne gangen bare for en svært kort kjøretur. Kom etterhvert til Valle Hovin, hvor jeg parkerte utenfor Vallhall og gikk inn og fikk se slutten av damefinalen i OBOS cup. (Skeid vant 4-1). Straks denne kampen var over ble det gjennomført et raskt sceneskifte, og jeg skaffet meg en fotovest så jeg kunne gå inn ved banekanten for å overvære herrefinalen mellom Veitvet (som jo tidligere i høst rykket opp fra 5. div) og FC Oslo (som gjorde det svært godt i årets 4. div.)

På tribunen var det bra med folk med tilhørighet til begge klubber, uten at de dermed gjorde så mye av seg ut over applaus etter skudd og redninger. FC Oslo (Eller «Gamle Oslo FK» som de heter i terminlister og annet offisielt materiell av innfløkte grunner) har fått en del oppmerksomhet på grunn av sin trener og primus motor, Adam Larsen Kwarasey, som også har fått med en del kompiser fra en lang karriere på laget. Både Glenn Roberts og Muhamed Keita var oppført på benken fra start i denne kampen, men det tok bare 7 minutter før Keita ble byttet inn.

Man merket raskt at dette var en kamp mellom et lag som har tilbragt sesongen på nivå 6 og et på nivået over. FC Oslo hadde et klart overtak, men Veitvet forsvarte seg lenge svært godt mot overmakten, og innimellom kom de også selv fram i angrep. De mulighetene de klarte å kjempe seg til ble dessverre ikke tatt godt nok vare på, og i det tjuende minutt sviktet det litt i forsvarsrekka. Et innlegg traff en spiller som fikk stå helt alene og sikte, og det sto 0-1.

Knapt tre minutter senere kom også 0-2, og jeg begynte å frykte at de grønnkledde fra Groruddalen ville få et svært tøft møte med nivået neste års motstandere ligger på, men til alt hell klarte de igjen å få skikk på forsvaret sitt, så vi måtte vente helt til det sto 36:30 på stadionuret før 0-3 kom.

Denne stillinga sto seg til pause, og jeg benyttet anledningen til å skaffe meg litt drikke, da jeg var kledd for utekamp, så det var ganske varmt. På vei til kiosken noterte jeg meg at det ikke var veldig vanskelig å skjønne hvilken garderobe som tilhørte seierskvinnene fra forrige kamp, da det var en meget intens sjampo-aroma som hang ut i gangen derfra. Da kampen igjen var i ferd med å starte dukket plutselig en småstresset arrangør fra NFF Oslo opp, og lurte på om han kunne få igjen fotovesten jeg hadde blitt tildelt ved kampstart. Det hadde plutselig gått opp for dem at grønne vester når det ene laget spilte i grønt kanskje ikke var det smartest tenkelige. Andre omgang ble dermed bivånet ikledd svart.

Ut fra pause lot Veitvet til å ha hentet nye krefter, og med bare såvidt over to spilte minutter kunne grønntrøyene endelig juble for redusering!

Veitvet fortsatte å yppe seg litt, men FC Oslo lot til å ha rimelig god kontroll. Jeg satt likevel med en følelse av at dersom de beholder stammen i laget og kanskje får forsterket litt her og der, så vil de nyopprykkede absolutt ikke bli noen kasteball i neste års fjerdedivisjon.

Flere scoringer fikk vi ikke, og etter noen minutters overtid kunne en god dommertrio avslutte kampen, så FC Oslo kunne slippe jubelen løs og heve pokalen!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Veitvet - Langhus 7-3

Ettersom korpset mitt spiller konsert neste uke og jeg ikke skal være med på den (Dra gjerne dit om du kan) stakk jeg tidlig fra torsdagens øvelse og svippa innom hjemme og tok på meg ullsokker før jeg dro videre til Veitvet. Da jeg kom dit var det totalt kaos på parkeringa og forsinket avspark pga en aldersbestemt kamp som måtte bli ferdig. Jeg tok derfor en liten æresrunde før jeg først parkerte inne noen, før det rett før avspark var en som dro så jeg løp og flyttet bilen mens dommeren blåste i gang kampen.

Veitvet ville med minst ett poeng i dag være sikret opprykk til neste års fjerdedivisjon, mens Langhus nok var fornøyde med å ha fått gjennomført en respektabel sesong etter at 2019 endte brått med at laget trakk seg fra fjerdedivisjon etter denne kampen.

Fra start var det grønntrøyene på hjemmelaget som tok initiativet i kampen, og da 1-0 kom på et langskudd etter ca 12 minutter føltes det helt fortjent. Langhus ble likevel ikke valset over, og fortsatte å kjempe for å utsette opprykksfeiringa noe. Med litt over en halvtime spilt lyktes de endelig, da Veitvet aldri fikk klarert en ball og den til slutt endte i mål til 1-1.

Langskudd viste seg dog å være dagens stikkord for de grønne, og i det 35. minutt ble det på ny fyrt løs. Ballen forsvant forbi keeper og i mål til 2-1, og vi fikk nok en gang høre deilig balkanmusikk runge over kunstgresset.

2-1 sto seg til pause, og jeg fant ut at det faktisk var kiosk også i tillegg til en herlig DJ-rigg, så jeg tuslet bort og inspiserte utvalget. Jeg gikk for en vaffel, som i og for seg smakte fortreffelig, men dessverre hadde ligget litt lenge ute så konsistensen var noen hakk under pari. Man kunne ellers velge mellom diverse hjemmebakst, så jeg angret litt på at jeg ikke testet noe av det i stedet.

Da andre omgang ble blåst i gang gikk det under to minutter før ballen igjen lå i nettet. Igjen var det hjemmelaget som hadde scoret, og igjen var det et hardt skudd fra distanse som gikk inn. 3-1 sto det i ca 65 sekunder før et nytt skudd seilte forbi keeper, og det ble 4-1.

I det 53. minutt fikk så Langhus på ny en redusering, etter litt knoting i feltet i motsatt ende av banen fra der jeg sto. De purpurkledde var nå i siget og fikk bare to minutter senere et straffespark. Dette ødela tydeligvis rytmen for dem, for straffen føk nesten like høyt som fullmånen som hang over Groruddalen denne torsdagskvelden.

Det kunne altså nå fort stått 4-3, men i stedet fikk Veitvet på ny etablert et godt angrep, og med 55:43 på min stoppeklokke ble det 5-2. Ca på dette tidspunktet dukket det opp en fyr som hevdet å ha speakererfaring fra eliteserien i håndball, og maste til seg mikrofonen som var koblet til lydanlegget. Dette viste seg å være kveldens største nedtur. Dersom det han drev med er representativt for hvordan håndballspeakere opptrer, så skal jeg definitivt holde meg langt unna håndballbaner heretter, og jeg håper også håndballspeakere holder seg langt unna fotballbaner.

Det aller meste på banen handlet nå om hvor stor Veitvets seier skulle bli, og når det samtidig tikket inn rapporter fra Ski om at Nordstrand 2 som var de eneste som kunne utfordre seriemesterskapet lå under tydet det meste på at dette skulle bli en festaften. Langhus fortsatte dog å prøve, men når de i et forsøk på å spille seg ut bakfra totalkollapset og nærmest ga bort 6-2 virket noen festbremsing lite sannsynlig.

I det 77. minutt kom 6-3, uten at dette la noen demper på feststemningen, og med to minutter igjen av kampen kom Veitvet på at i kveld var det bare å skyte. De skjøt, og ballen gikk inn. 7-3 sto seg til kampen var over, og det var duket for en storstilt feiring med sprudlevann, lagbilde, trenerløfting og «We are the champions» på anlegget!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Veitvet - Røa 1-1

Etter å ha blitt så forsinka fra jobb at jeg måtte droppe korpsøving denne torsdagskvelden hadde jeg plutselig tid å dra på kamp i stedet. Valget falt derfor på en av mine nærmeste baner, og sannsynligvis den aller nærmeste av de jeg ikke hadde besøkt fra før. Veitvet var stedet, og da jeg kom dit var både Veitvet selv og gjestene fra Røa i ferd med å avslutte oppvarminga, mens dommeren satt og smurte inn lårene med tigerbalsam.

Rett før avspark så jeg en fyr med Petrolul-jakke, men tenkte ikke mer over det der og da, ettersom jeg også plutselig møtte banehopper Øystein Bang. Det ble litt groundhoppingprat mens kampen kom i gang, noe som alltid er hyggelig. Ute på banen var det imens overraskende jevnspilt, ettersom det var snakk om topp mot bunn i divisjonen, men det var nok hjemmelaget som hadde de største sjansene.

Jeg sirklet litt rundt banen, og plutselig dukket han med Petrolul-jakken opp igjen. Dette viste seg å være en fyr fra Ploiesti som spilte for Veitvet. Jeg fortalte at jeg om en uke skal til Romania og se både landslaget og breddefotball, og da ble han virkelig i fyr og flamme! Ble mye Romania-prat, og lite oppmerksomhet mot banen, men til alt hell skjedde det lite av betydning der ute.

Det var faktisk en 20-30 tilskuere på kampen, og rett før pause dukket til min store overraskelse en fyr med ei tromme opp. Mer om ham senere. Dommeren blåste pause, og det sto fortsatt 0-0. I slutten av pausen introduserte rumeneren jeg hadde møtt meg for en venn av seg, som han kunne fortelle at var en Petrolul-hooligan. Fyren hadde ei ACAB-t-skjorte under jakka, så han hadde iallfall rett holdning til å være hooligan.

Han med tromma hadde fra omgangen starta trommet ustanselig, og det var tidvis helt utrolig hvor urytmisk han klarte å være. Likevel, hjemmelaget lot til å hente energi fra tromminga, og etter omlag 53 minutters spill kom 1-0-scoringen!

Ti minutter senere kom Veitvet til en enorm sjanse, og jeg tenkte der og da at dersom kampen ikke ble vunnet, så kom noen til å ergre seg grønne over at det ikke ble scoring der. Apropos grønn, så var det grønntrøyene fra Veitvet som lot til å ha et slags grep om kampen nå i andre omgang.

Vel, kamper vinnes ikke ved å ha grep om dem hvis man ikke scorer flere mål enn motstanderen. Etter at hjemmelaget hadde prøvd lenge å drøye mest mulig fikk til slutt gjestene et frispark fra distanse som endte med å bli satt i mål. 1-1, og tiden var i ferd med å renne ut!

Det ble, ikke overraskende etter alle stoppene som hadde vært i spillet mot slutten av ordinær tid, lagt til mange minutter. Tross svært høyt tenningsnivå hos begge lag ble det ikke flere scoringer, og kampen endte dermed 1-1, noe gjestene fra vestkanten nok var langt mer fornøyd med enn hjemmelagets menn.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.